I 1792 bestemte Danmark-Norge å forby slaveriet i de to landene med virkning fra 1. januar 1803. På en måte feilet de der også.
Forventet gratisarbeid er en tvilsom praksis. Lovverket, som er laget for å beskytte de grådige og kyniske, forbyr ikke bruk av gratisarbeid. Det er helt lovlig, men man kan stille spørsmål ved om det er moralsk forsvarlig. Hvor er etikken i dette?
Uansett er det min egen feil som har godtatt dette i flere år med et dustete og naivt håp om at ting skal bli bedre.
Vi har tariffavtaler som sørger for at vi blir lønnet for det vi gjør, og at ingen skal måtte arbeide gratis. Så langt er alt bra. I arbeidsmiljøloven gis det føringer for tillatte grenser for overtid. Ved brudd på dette sperres arbeideren videre overtidsarbeid. I det grensene er nådd og overtidsnekt inntrer forventes det at arbeidsgiveren setter inn nødvendige tiltak for å hindre at merarbeid og overtidsbrudd blir nødvendig. I mellomtiden tvinges ansatte med høy arbeidsmoral og flere oppgaver enn det som kan dekkes på en normal arbeidsdag til å jobbe gratis fordi arbeidsoppgavene ikke kan droppes uten konsekvenser.
Et logisk tiltak for å redusere arbeids-overlast ville være å fordele arbeidsoppgaver mellom ansatte med jevnbyrdige kompetanse og slik sett sørge for avlastning. I stedet har det blitt sånn at en gjemmer problemet ved å tilby å jobbe mer mot flex-timer; den teoretiske løsningen hvor du kan ta ut innarbeidede timer mot fridager; avspaseringsordningen.
Smart for arbeidsgiveren er det også da dette er time mot time-basert og ikke tar hensyn til kvelds, natt og helgearbeid. Jobber du en time, så får du en time på flex-kontoen. Ordningen er helt suveren for oss som ikke har noen stedfortredere som tar oppgavene våre når vi tar en dag fri, eller avspaserer som vi da sier. Det betyr jo at det ikke er noen som roter i tingene våre når vi tar fri. At dette betyr å ta igjen de oppgavene som ikke blir håndtert under en fridagsserie ved å jobbe ekstra lange dager etter fridagen for å komme tilbake til balanse med arbeidsoppgavene ser ikke ut til å gi arbeidsgiveren noe hodepine. Det er frustrerende
Jeg har en livs-kode som best uttales på engelsk: to conquer frustration, one must remain intensley focused on the outcome, not the obstacles.
T F Hodge
Å nekte å betale for mer overtid er ikke bare et nødvendig et tiltak, men samtidig en straff som takker for innsatsen for at du i årevis har kompensert svak ledelse med å ta i noen ekstra tak for å holde hjulene i gang; inklusive driftskritiske oppgaver som du for lengst teoretisk er fritatt fra, men som ingen andre er satt til å løse; og løses må de.
1. nov burde vært arbeidsgivernes nasjonaldag. Over natten til 1. november forsvinner alt over 45 timer fra flex-kontoene til arbeiderne deres uten noen form for kompensasjon. Det er uten tvil den enkelte arbeidstakerens ansvar å ta ut timene før de forsvinner. Uten stedfortreder så er dette en catch-22 situasjon; et dilemma, eller en vanskelig omstendighet, som det ikke er noen flukt fra på grunn av gjensidig motstridende eller avhengige forhold. For meg personlig var dette pr. 01.11. et tap ved gratisarbeid på 89 050 Nkr. Hadde bedriften ansatt en stedfortreder for meg ville denne fortjenesten gått opp i røyk for dem; i tillegg til hva det koster å ha en ekstra ansatt.
Dessverre så er jeg av den typen som fører regneark-lister for alt mulig rart, også for å gi meg en oversikt over gratis-timene jeg har jobbet de siste 20 årene. Dette er i utgangspunktet bortkastet arbeidstid, for hver gang jeg har presentert disse listene for mine ledere gjennom årene så får jeg samme reaksjon: sånn kan det ikke være.
Greit, da er det problemet løst, og vi kan gå videre i samme trav som før listene ble presentert. Neste gang listene legges frem for en gammel eller en ny ledet så forundrer det meg like mye hver gang hvor genuint overrasket lederen virker over at det er slik fortsatt; og så kommer det sedvanlige: sånn kan det ikke være. For meg er disse ordene blitt en lirumlarum.
Arbeidstid er den tiden du som arbeidstaker står til disposisjon for din arbeidsgiver. Arbeidsmiljøloven setter grenser for hva som kan regnes som alminnelig arbeidstid og hva som er overtid. Alminnelig arbeidstid hos oss er 40 timer per uke og 8 timer per dag, inkludert pause på 30 minutter; og fem dagers uke. Overtidsarbeid utfører du bare når det blir pålagt av nærmeste leder, står det i personalhåndboken.
Er ikke det å ha blitt tildelt flere prioriterte arbeidsoppgaver enn det arbeidstiden tilsier å oppfatte som et pålegg fra arbeidsgiver? Når det forventes at du skal levere i henhold til en avtale så er dette for en kontrakt å regne; og når dette betyr daglig, ukentlig, månedlig og årlig gratisarbeid over flere år så burde det være straffbart for arbeidsgiveren; og ikke barefor den ansatte. Nå er det på tide å stille ledelsen et ultimatum: ikke kom til meg med problemene, kom med løsningene jeg trenger. For meg er det viktig å levere det jeg er pålagt innenfor mitt fag; noe annet alternativ ser jeg ikke for meg. Det er det som definerer meg.
Den som er herre over sin lidenskap, er slave av sin fornuft. Cyril Connolly
Et alternativ når det ikke settes inn tiltak for å bedre arbeidsforholdene er sikkert det å slutte å levere det som en ikke rekker i løpet av 7.5 timers arbeidsdag mandag til fredag; eller ræva arbeidsmoral for et operasjonell driftsmiljø som jeg kaller dette. Det kan jeg ikke leve med, for det er ikke min jobb å beslutte hva jeg skal jobbe med eller ikke; det er prokrastinering-gjengen som har ansvaret for. Det er det som defineres som et lederansvar.
Dette er mine siste ord om denne saken. Jeg skal ikke lenger klage over arbeidsforhold og leder-stiler, for jeg er en av de heldige som har en livbåt jeg kan søke ly i om stormen ikke legger seg. I den kan jeg sakte ro mot den hvite, palmedekkede stranden i en havneby på Mallorca som jeg ser i horisonten. Det er bare en tre måneders rotur i solskinn og stille sjø som ligger foran meg i det jeg velger å gå ned i livbåten. Etter det er alle problemer løst; men for så vidt bare mine problemer.
Det er ikke greit, men ikke overraskende, at det å varsle om at jeg vurderer å gå i livbåten blir oppfattet som en trussel. Hver gang genererer dette spørsmålet: hva kan vi gjøre for deg for at du skal bli om bord? Etter så mange år hvor mitt svar på dette er blitt gitt uten at det endrer på det minste så har jeg sluttet å svare på det. Det føles litt sånn som at du jevnlig forteller, og viser, et barn at 2+2 blir 4, men at ungen fortsetter å insistere på at det blir 22; da gidder du ikke lenger å ta bryet med å lære dem addisjon. De får finne ut av det selv.
I horisonten ser jeg i dag to løsninger som jeg har å velge mellom; en med mange ukers reise i retning nord, og en i retning mot Syden. I nord ser jeg en kommende arvtaker for deler av mine oppgaver; en som selvsagt vil ha noe behov for kompetansedeling og en del opplæring for å tilpasse seg bedriftens særegenheter og beredskapsprinsipper; eller som det kan kalles: enda litt mer merarbeid for min del over litt tid. I sør ser jeg en solrik plass hvor jeg kan ligge på ryggkulen ved bassenget i palmehagen, omgitt av det som jeg definerer som nærmeste familie. Den plassen kan jeg bare nå ved å gå i livbåten.
Bedre å være konge i et lite hus enn slave i et slott. Nils Bredesen
I nord ser jeg fremtiden i faget som jeg elsker over alt, og som gjerne vil fortsette å jobbe med noen år til. I sør ser jeg det som oppfattes som en trussel. Jeg føler at jeg er tvunget til å gå planken, og ute på den er det da bare to valg; å gå tilbake om bord i båten eller å hoppe i havet. Det er bare det at valget har blitt preget av at noen har brukt år på å sage over planken bak meg. Valget kan plutselig skje om jeg vil eller ikke.
Ha en god og ut-hvilende helg med andre lovnader enn lønn i himmelen.
En ting jeg har innsett de tre site årene er at jeg er en stor dust; i mage år har jeg vært dum som en staur uten evne til selv å se det; og uten mot nok til å gjøre noe med det.
Den som ikke kan bruke fornuften, er dum. Den som ikke vil, er en hykler. Den som ikke tør, er en slave.
Henry Drummond
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar