I mange år har jeg slitt med en lidelse som sikkert kunne mentalt diagnostiseres med de latinske ordene Metu ne infamiae, men som bare er noe så kjedelig som frykten for å få et dårlig ettermæle. En av de tingene som sikkert vil påvirke mitt ettermæle skjer under kommunikasjon med den nye generasjonen jeg omgås. Der får jeg stadig hint om at jeg snakker et gammeldags språk når det gjelder mange ordvalg; som ordet ettermæle. Jeg er gammel, men ikke fult så gammel at jeg lærte språket mitt på norrøn tid da deres ettermæle het eptirmæli og betydde å snakke folk etter munnen; å snakke med en person om et tema uten å ta et eget standpunkt.
Min bruk av ordet heller nok mer mot mine foreldre sin generasjons trang til å for-tyske det norske språket. Fra den tiden så endret betydningen av ettermæle seg til betydningen det tyske nachruf; nekrolog. Dette igjen må ikke misforstås med det engelske begrepet to talk on both sides of one’s mouth som betyr å fortelle forskjellige ting om samme emne til forskjellige mennesker, ting som er motstridende eller inkonsekvente.
Som jeg kanskje røper nå er at livet mitt utenom jobben er så kjedelig at jeg fyller tiden med å granske hvert ord jeg benytter, men det har blitt den jeg er; for jeg tar enhver konstruktiv kritikk til meg og går i dybden rundt temaet. Problemet er kanskje at dette like vel ikke fører til at jeg endrer meg språklig, så litt bortkastet er det.
Jeg har aldri hatt noen tanker rundt det at jeg en gang skal dø, for det interesserer meg ikke. Jeg vet at det en dag skal skje, selv om jeg er udødelig. Det som der imot har interessert meg i det meste av mitt liv er å prøve å bygge opp grunnlaget for en nekrolog som jeg kan leve med etter at jeg dør. Dersom ordet om deg aldri dør så vinner du et gjevt gjetord står det i Håvamål, med sikte til synonymer som: rykte, omtale med sterkt positiv karakter eller store ord. Mitt mål i livet er ikke kunne slås opp i Wikipedia med en artikkel som forteller om meg. Det begrenser seg rett og slett til å fortjene en nekrolog; og hva som sies der.
Beredskap er et bredt fagfelt som dekker alt fra planverk, avdekke sårbarheter, holdningsarbeid, ta ut samvirkeeffekter, pedagogikk, ledelse, trening; og ikke mist det å spå om fremtiden.
Gjett riktig tre ganger etter hverandre, så vil du få ry som ekspert. Laurence J. Peter
Vi sier at alle veier fører til Rom, og slik er det med rykter også. Vi bygger opp rundt ryktene våre i henhold til hvordan vi håndterer og ivaretar våre egne holdninger, noe som kanskje best kan beskrives med politiker Einar Førde sitt råd til sine kolleger i Regjeringen og på Stortinget: det gjelder å skaffe seg et rykte som er så lurvete at du etterpå slipper unna med hva det skal være. Personlig så er jeg sjelden enig med de politiske toppene i Norge, eller på globalt nivå; og heller ikke i dette.
Den amerikanske skuespilleren Mae West var en kvinne med dristige replikker og er sitert på noe som jeg kanskje skulle ta litt mer til meg for å komme meg løs fra fokuseringen på et godt rykte: I wrote the story myself. It’s about a girl who lost her reputation; and never missed it.
Det ettermæle som jeg er så fokusert på er todelt. Den ene er det personlige, det andre er det faglige. Jeg er vel vitende om at jeg er en særing på utallige nivåer med vridde tanker, svart humor, merkelige rutiner, unormal døgnrytme og lite tanke på hvordan jeg illustrativt fremstår for andre. Der imot betyr det ekstremt mye for meg at jeg blir oppfattet som en seriøs og profesjonell fagmann.
Mine foreldre, og mine foresatte i det militære miljøet, brukte mye tid på å prente i meg at det var viktig å skaffe seg mange bein å stå på i livet. I dag har dette med å ha flere bein å stå på flere meninger. Å spre risikoen utover gjennom å kjøpe mye forskjellige aksjer er det ene. Å skaffe seg utdannelse på flere felt er den andre Rådet jeg fulgte var det å utvide den faglige horisonten så mye som mulig; å skaffe seg bred erfaring. Oversatt til Odalens mange uttrykk så betydde det å sørge for å bli en potet, den knoll/veksten som fungerer like bra til helstekt indrefilet som den passer inn i lapskaus.
Mitt svar ble i den forstand å prøve å bli en beredskaps-potet; noe jeg mener at jeg har blitt; og som også bekreftes kroppslig de gangene jeg ser meg selv i mitt eget speilbilde. I høyt spesialiserte miljøer er ofte poteten generallisten, en person med bred kunnskap på mange områder og som ser sammenhenger som de andre spesialistene ikke kan se. Dette gjør poteten til en verdifull og etterspurt ressurs, uten at han nødvendigvis føler seg eller blir spesielt anerkjent. I typiske kontormiljøer utfører poteten en lang rekke oppgaver. Poteten tar gjerne over andre og nye oppgaver etter hvert som ulike funksjoner legges ned. Som blant de høyt spesialiserte har poteten på kontoret god oversikt over bedriftens aktiviteter og prosesser og ser sammenhenger og vet ting andre ikke gjør.
Ledelsen har en tendens til å overse dem og undervurdere deres betydning. Alle bør for øvrig vite og vise hvilken verdi de bidrar med på sin arbeidsplass. Men for poteten er det ekstra viktig fordi arbeidet ikke forbindes med verdiskapning.
- Hvilken verdi i kroner og øre gir potetens koordinering av ressurser og prosjekter i selskapet
- Hvilken verdi spares inn ved at poteten gjør jobben slik at man slipper å kjøpe tjenestene eksternt?
Kort summert så må jeg fortsette å jobbe med mitt ettermæle, for nå ligger det at til at det blir en nekrolog som misforstås opp mot hvordan min kropp ser ut og ikke hva jeg er i inni.
Om det uttales at jeg var en god potet. så vil de som sitter i kirken ved kisten min kikke på bildet av meg og nikke enig i sin andektige stillhet med tankene: det stemmer godt med bildet. I gravølet vil de kanskje si noe sånt som at jeg husker ham fra når han var en knoll, eller ja,ja, han var kroppsbygger på sin måte. Slik sett vil jeg kanskje huskes mer som jeg så ut enn hva jeg var; en skrukke-potet med lange, hvite spirer.
Ettermæle er kanskje ikke så viktig., men det er er like vel litt til ettertanke at ordet har en parallell i ordet ære, og derav ordet verdi; hvilken verdi har jeg hatt?
Fe dør, frender dør,
en selv dør på samme vis;
men ordets glans skal aldri dø
i ærefult ettermæle.
Heimskringla.
Så lenge vi setter spor etter oss mens vi lever, og fortiden vår blir husket og verdsatt posthumt, så har vi fått det vi kaller et ettermæle. Så hvorfor er vi ikke mer opptatt av vårt ettermælet? spør universitets/filosofene Carl Tollef Solberg ved UiO og Espen Gamlund ved UiB seg; det samme spørsmålet som potetkroppen fra Odalen spør seg.
Det er kanskje ikke så viktig for andre hva mitt ettermæle blir, men det vil alltid være viktig for meg å tro at jeg får ett positivt ett
Det får vel bli som det blir, men personlig så vil jeg nok aldri slutte å pusse på mitt ettermæle
Ha en nydelig helg uten bekymringer for fremtiden.
Det er trist, selv for en omkommet, om en begraves til applaus. TOAa
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar