Det var, men det er ikke

 

I selvgranskningens lys går jeg gjerne inn i et tankestudie der jeg ser på hva jeg er, og hva jeg en gang var. Jeg tror dette er en del av den normale evalueringen av et levd liv som vi opp i årene oftere og oftere falle inn i.

Isomorfi er et begrep innenfor matematikk som betegner likheten av to objekter. Dersom den jeg var og den jeg er utgjør to ulike objekter, nåtid og fortid, så ser jeg at likheten mellom dem ikke er gjenkjennbar, men noe som like vel betyr at jeg er en del av ismorforisk teamutvikling der jeg trass alderen bidrar med fagkunnskasp der den trengs, hvor produktiviteten fortsatt er høy og hvor jeg birdar sammen med andre. Jeg er ikke lenger den jeg var, men jeg hører fortsatt til

Når jeg tenker tilbake på hvem jeg var så er det tre ord som summerer opp de 23 mest aktive årene av livet mitt: analytisk, uredd og veldig dødlig. I dag føles dette fjernt og nesten uvirkelig; bortsett fra at jeg minnses om det hver gang jeg puster gjennom mine to lunger med hvert sitt grodde kulehull. Det jeg vil frem til er ikke å prøve å minnes mine år som aktiv kriger, men å fokusere på at alt en gjør en dag vil slå ut i en eller annen konsekvens; og noen ganger litt etterpåklokskap når konsekvensene en merker er negative

Jeg ville ikke endre på noe av det jeg har gjort om jeg kunne, bortsett fra at jeg ville brukt mere av det tilgjengelige verneutstyret for åndedrett i årene etter min militære karriere for å minimere eskaleringen av de skadene jeg tok med meg inn i det sivile livet. Dette er noe som i dag irriterer meg hver gang jeg beveger meg og kjenner konsekvensen av nonsjelansen jeg levde med. Jeg mener fortsatt at jeg nå, som da, er udødelig; noe jeg har bevist så langt i livet. Det jeg ikke tok med i mine regnestykker er at det ikke er nok å overleve, men at en burde sikre seg et friskt liv. Jeg var og er ikke uknuselig.

De siste årene har jeg tatt dusinvis av røntgenbilder av min torso, men i april i år er første gangen en lege virkelig har sett på dem og lest uttalelsen fra røntgenlegen.
-Jøsses, du har to inkapslede kuler i lungene dine; en på hver side. Visste du det?
Selvfølgelig visste jeg det, jeg var jo der da jeg fikk dem. En liten suvernir fra Guinea Bissau. De to eneste kulene som traff meg i løpet av årene og som jeg fikk beholde; en øverst i høyre lunge og en i venstre lunge ved hjertet. Selv sikkerhetskontrollen på Gardermoen visste at de var der, men ikke legene jeg gjennom årene har dekket golftimer for.

Nok om det, jeg er vant med at folk er på jakt etter lett tjente penger på min bekostning uten å levere det jeg forventer. Kanskje har alltid mine forventninger vært for høye. Så lenge jeg betaler og skjuler min misnøye så har jeg bare meg selv å beskylde. Du er for snill, sier kona mi ofte.

Snille folk er dumme, og dumme folk er til for å utnyttes, brukte min far å si.

Slik har jeg alltid vært; gitt litt for mye faen og gått videre. Skuldertrekninger har blitt mitt varemerke. Derfor er jeg der jeg er nå; rett før pensjon med en ødelagt helse som jeg selv har skyld for forde jeg aldri så lenger frem en tiden det ville ta å løse de oppgavene jeg hadde rett foran meg; såkalt TASK-fokus.

Skal jeg være ærlig så ble jeg lurt av troen på at jeg ikke hadde noen forventninger om å oppnå den alderen jeg har nå; så hvorfor skulle jeg ta hensyn til noe jeg aldri trodde ville komme?
Jeg har levd et rikt liv litt utenom det vanlige, og jeg har opplevd mye som jeg antok at en dag ville knekke meg, men som barde gjorde meg sterkere. De plagene jeg har nå gjør ting tyngre, men de ødelegger ikke troen på morgendagen; til det er jeg for god til å tilpasse meg. De bevegelsene jeg tidligere gjorde på null og niks krever bare litt mere tid i dag. Jeg kommer meg fortsatt dit jeg vil, men litt senere og med litt ekstra pusting og pesing.

I ungdommen så jeg ned på folk som ikke trente til de lå langflate. Slike folk var late og viljesløse. Kulmage var tegn på det samme. I dag er jeg alt det jeg så ned på, og bra er det; for i dag er jeg blitt klokere enn jeg var den gangen.
I dag vet jeg at ting ikke er svart eller hvitt.
Jeg var for dum til å innse at jeg ikke hadde kontroll på alt og kunne styre fremtiden min dit jeg ville.
I dag vet jeg at alt har konsekvenser og at jeg ikke har makt over alt som skjer. Ting skjer med kroppen om en vil eller ikke. Ting jeg trodde jeg var ferdig med for godt dukker opp igjen i dag i en eller form.
Fremtiden din er rett og slett summen av fortiden du har levd.

Jeg verken vil eller kan klage på dette. Slik er det bare. Fortiden var spennende, brutal, eventyrlig og lærerik. Minnebanken min er full av gode og mindre bra minner som jeg ikke ville unnvært for noen pris; heller ikke den prisen jeg betaler i dag.

Jeg kan knapt nok gå uten at det byr på problemer, men jeg går like vel de strekningene jeg finner for godt om jeg er motivert nok. For å si det enkelt så driter jeg i kroppen min så lenge hodet mitt fungerer som det gjør; og så lenge jeg  får benytte det fult ut. Å løse og komme over utfordringer er tross alt hele poenget med å leve.
Du får ikke noe gratis i livet selv om det noen ganger kan føles sånn for en kort periode. En kan leve lenge på bare å betale renter, men en dag kommer avdragene.

Mitt valg var å leve sterkt og tyne kropp og sinn bare for å bevise at jeg klarte det; og det gjorde jeg både fysisk og psykisk. Det kostet meg min fysiske helse til slutt, så jeg må bare innfinne meg med at jeg må stå i ro om jeg vil forsvare meg i fremtiden.
Jeg er sikker på at jeg vil håndtere de fysiske utfordringene også i fremtiden.
Det eneste jeg er usikker på for fremtiden er hvor lenge jeg vil tåle det psykiske ved ikke lenger å kunne tilby å levere det som andre forventer av meg.
Det er mer enn en måte å møte veggen på; og den jeg frykter mest av disse måtene er å møte veggen forde jeg ikke lenger har motivasjon.

Jeg merket at kreften utviklet seg i meg for et par tiår siden, og kom enkelt gjennom det. Det samme gjalt da hjertet sviktet; eller enda tidligere da kulene traff. Det gikk uproblematisk greit forde jeg var høyt motivert og ikke lot meg bryte ned.
Men hva gjør om motivasjonen forsvinner?

En kreativt menneske er motivert av ønsket om å oppnå, ikke av ønsket om å slå andre.
Ayn Rand

Mange ganger har jeg kjent at blodet flommer ut av kroppen, men aldri før har jeg kjent at motivasjonen lekker.
Det er også noe nytt som jeg må lære meg å leve med; sånn som det også er når det gjelder å være åpen over for meg selv om hvordan ting faktisk er.

Ha en høyt motiverende og god helg.

Åpenheten kan bli truende når den mangler grenser. Noen ganger er åpenhet et feil navn på det som er sinnets lekkasje.
Finn Skårderud