Brev

Jeg vokste opp i en tid da brev skrevet for hånd på papir var en viktig del av korrespondanse mellom mennesker.

Brev og pakker fra kjærester og bekymrede mødre ble delt ut på kvelden i alle militærleir over hele landet, også på Ramsund hvor jeg tjenestegjorde.

Bortsett fra offentlige brev så mottok jeg bare ett eneste brev og én pakke i mine 23 år i Forsvaret; og det kom fra min kommende svigermor på Haugenstua.

I pakken lå to par av det som i det militære het sommer-under-kort, hvite, sidrumpa, militære truser ala boksershorts.

I brevet som fulgte med pakken sto det en kort og konsis melding om at fruen på Haugenstua ikke aksepterte at sånne etterlatenskaper hengende synlig på hennes tørkesnor på terrassen til alle naboenes åsyn. Signert Britt.

Jeg skrev brev like sjelden som jeg mottok dem, men tidlig i tenårene korresponderte jeg jevnlig på tynne ark av flypost-papir med en pike som het Donna Holley, en Western Shoshone- indianer fra de store pinjeskogene på Battle Mountain i Nevada. Hun var datteren til den gang chairman Glenn Holley i Te-Moak- stammen nord øst i Nevada.

Ut over det var jeg ingen stor brevskriver.

Mine tre søstre hadde brevvenner fra både utland og innland, og for dem var det alltid spenning å åpne postkassen hjemme for å se om postmannen hadde etterlatt dem et brev under den daglige ruten sin.

Min storesøster Tove var i sin fulle blomstring, noe den gamle, kåte postmannen hadde gjort seg notis av, så hun fikk sine brev levert personlig på døra under middagstid hjemme; levert i hånden mens postmannens blikk søkte øvre og midtre del av ungjenta kropp.

Dette varte frem til far var hjemme fra anlegg i byen en fredag og raskt så og skjønte postmannens bakgrunn for ekstraservice.

Tove fikk sitt brev og postmannen fikk behov for å oppsøke tannlege.

Mine søstre og jeg satt for en tid tilbake og mimret over forgangen tid da dette med brevvenner ble et tema; i og med at min mellomste søster fortsatt hold liv i den gamle kunsten å skrive brev med samme person i over 50 år. Hun plukket frem et par av sine tidlige utgaver, pent bundet sammen i bunker med fargerike bånd.

Disse brevene vekket minner om en tid hvor selvforklarende ord var en del av språket vårt.

På sekstitallet så hørte eller leste og skrev en ord hvor en umiddelbart forsto hva det var snakk om. En skyggelue var en skyggelue, og ikke en caps. På lørdagskveldene hadde vi gjetteleker og ikke quiz.

Strekkbukser, lakksko og slipstvang, søndagsklær og spiseplikt var hverdags-ord som alle forsto den gangen hvor bilene hadde retningsvisere.

Jenter, og noen få gutte-skruller, gikk på husmorskole, husmorvikar var et yrke; og urviseren på vekkeklokka gikk sin ufortrødne vandring mot vekke-tid og ny arbeidsdag på bigg i bin.

Det som slo meg på denne mimre-dagen med søstrene er at dersom du gir et håndskrevet brev fra sekstitallet til en ungdom i dag så vil de slite med å lese håndskrift, men i enda større grad forstå de skrevne ordene i brevet.

Det vil for dem være for dem som å måtte prøve å tyde et dokument fra de gamle grekerne eller hieroglyfer fra det gamle Egypt.

Jeg husker en gang en rekrutt på slutten av nittitallet skulle forklare ordet urviser, og han forklarte meg at det var en stor pil som viste hvor klokka hang.

Slik har språket vårt blitt foreldet og endret gjennom årene.

Og når vi ført er inne på klokker så er det umulig å glemme min koreanske svoger på over sytti år som aldri hadde brukt en klokke med visere, kun digitale klokker, og derfor ikke skjønte noe som helst da GPS-en bilen hans etter amerikansk system ba ha ta av klokken tre i neste rundkjøring.

Ta avkjøringen klokken tre! Klokka er da for faen ikke mer enn fem på ti! fikk jeg oversatt ett av de mange utbruddene hans til.

I det jeg gikk over til pensjonist så brukte jeg den siste, kalde delen av vinteren til å gå gjennom en kasse med brev og notater gjort av min far under andre verdenskrig, derav flere brev som han fikk fra sine søstre mens han oppholdt seg som flyktning i Sverige.

Da gikk det opp for meg at det som de unge i dag står over for av utfordringer i dag med mitt ur-gamle språk er det samme som jeg sto over for i brev fra generasjonen før meg.

Det som for dem var dagligtale er for meg en vandring i det ukjente språket fra første halvdel av 1900-tallet.

I et dagbok-notat fra ankomst til Polititroppens leir i Sverige skrev han følgende: Har ankommet ett av Sveriges mest abakelige (avsides) områder, til en leir bestående av balstyringe (uregjerlige) nordmenn. Flere av dem har levd et kjørlevnet liv (utuktig livsførsel) i Moderlandet og burde sendes hjem uten pardong (uten nåde). Skal vi kjempe landet vårt tilbake må det gjøres av en avdeling med viss grad av petisjon (krav) til vandel og oppførsel.

I dag tilhører jeg den generasjonen som rister på hodet av hvordan ting har endret seg siden jeg var ung; med hovedvekt på at alt var så mye bedre før.

Det er bare det at jeg ikke har de andre gamlingenes behov for å riste på hodet av slike ting, for jeg har vokst opp med en oppdragelse som tilsier til at forandringer ikke nødvendig vis er så galt; og at det er like logisk som at vann hovedsakelig renner nedover at verden utvikler seg og endres litt for hvert år som går.

I min barndom var det å reise fra Austvatn til Paris en langtrekkende reise, og vi var glade om vi fikk inn Svensk TV i tillegg til NRK.

Verden har blitt mindre, og påvirkningene fra verden utenfor blir bare sterkere og sterkere.

Det må vi bare akseptere; også vi gråhårede i den gruppen mennesker som samles på kafeene midt i normal arbeidstid og surmuler over at verden ikke er som den en gang var.

Jeg er ikke en av dem, for jeg har ingen gamlinger som venner her oppe.

En gang drømte jeg at jeg som bestefar ville skrive brev til mitt barnebarn og motta noen i retur, men nå får vi heller dele noe sammen på en chat.

Det er én ting som er verre enn forandring, og det er status quo.
John le Carrè

Ha en god helg mens du griller en brevdue; de er uansett avleggs.

Politikerne kan lage så mange lover de vil, men det er i folkedypet forandringer skjer.
Anders Rogg