Arbeidshest

I en stall i avsidesliggende Odalen sto det en gammel hest og hang med hodet mens dampen drev av ham i den dårlig oppvarmede båsen.

En lang arbeidsdag var over; en av en serie lange, travle dager.

I hodet hadde hesten bare en tanke og det var hvor mye tyngre  dagene var blitt med årene.

Visst nok hang han i selene som før; men bena var blitt tyngre og oppfattelsen av hestekaren ordre ble tregere mottatt og forstått.

Han visste selv at han gikk mot slutten som arbeidshest, og han skjønte selv at om han ikke snart fikk rolige dager så ble veien til pølsefabrikken kortere for hver dag.

Drømmen hans for livet og fremtiden var ikke å leve den gjennom vandringene frem mot å bli til en svart spekepølse, uansett hvor rett Øystein Sunde kan ha: hest er best som pålegg.

Den gamle hesten hadde en drøm; at noen virkelig skulle se hvor sliten han var, og hvor stort bondens behov for å få seg en ny hest var; eller i det minste et annet gammelt øk som han kunne dele oppgavene med.

Den gamle hesten hadde streng arbeidsetikk som han hadde tatt med seg fra sine foreldre når han selv var et lite føll; en er ikke ferdig med arbeidsdagen før dagens gjøremål er utført.

Bilde: https://pixabay.com/

Å utsette ting til i morgen gjør bare at oppgavene hoper seg opp til du ikke lenger ser noe ende på det. Den type drukningsdød hadde han ingen ønsker om å lide.

Hesten hadde innsett at han ikke snakket et språk som folk forsto; et verbalt språk som fikk budskapet frem slik han selv ønsket det.

Karl V skal en ga ha sagt om sin intelligens og evne til å lede: jeg snakker spansk til min Gud, italiensk til kvinner, fransk til menn og tysk til min hest.

Men var Karl intelligent nok til å forstå hva hesten sa til ham?

Selv når hestekarene ser at han er utslitt så blir svaret på det å hviske noen gode ord i øret hans, gi ham et klapp på skulderen og forvente at han tar seg sammen og fortsetter å trekke i selene.

Han ønsker ikke å være illojal mot hestekarene, eller bonden som eier gården, men selv den lojale møter sitt endelikt; noe det tilsynelatende er veldig vanskelig å forstå.

De sitter på livet som en dårlig rytter til hest. Det skyldes bare hestens godmodighet at de ikke straks blir kastet av.

Ludwig Wittgenstein

Det er en god livsholdning at ingen ting er umulig; det tar bare litt lenger tid å løse det.

Det er bare det at en arbeidshests liv ikke er evig; selv statistikkene sier at hestelivet ender en gang mellom tjue og tretti år etter unnfangelse.

Livet har ergo en rammefaktor som en ikke kan se bort fra.

Det er jo greit det at mengden ekstra havre i muleposen øker i forhold til arbeidsdagens lengde, men en hest burde ikke leve for havren alene.

Man skal aldri nærme seg en ilter okse forfra, en skvetten hest bakfra eller en idiot fra noen av sidene, sier et gammelt bygdeuttrykk.

Enkelte ganger mistenkte den gamle hesten at han var en krysning av en robust okse som kunne stå imot hva som helst og en lojal hest som hogg hovene i bakken og fikk bevegelse i selv de tyngste lassene.

Det eneste han virkelig var hundre prosent sikker på, når han så seg tilbake på livet som tidligere stridshest og nå som arbeidshest, var at han var en totalt lojal idiot.

En må jo faktisk være en utilnærmelig idiot når en aksepterer at en ikke klarer å få frem selv det enkle budskapet; nok er nok selv for en gammel sliter.

I stallen gikk hesten bort fra de deprimerende tankene, over til å konsentrere seg om å få i seg næring.

En hest er avhengig av å spise i korte økter etter arbeidsdagens slutt; den har ikke tid til å spise under veis eller mage til å spise ett, stort måltid.

Denne matvanen gir tid til å drømme mellom munnfullene på fritiden; drømmene om hva livet kunne vært om han hadde valgt å bli noe annet enn en arbeidshest; for akkurat å ble det han ble var selvvalgt.

Hadde livet hans vært bedre om han i stedet for å trekke lass hadde valgt å bli en lesehest; pugghest, akademiker, bibliofil, litterat, lærd, student?

Nei. Den gamle gampen var veldig fornøyd med valgene han hadde tatt og handlingene han hadde gjort.

Den norske arbeidshesten hadde gjennom livets gang svært allsidige oppgaver han ble satt til.

Han ble brukt til jordbrukshest, tømmerhest, kløvhest i seterbruket, og som kjøre- og ridehest både sommer og vinter, i alle typer av terreng.

Det var bare slutten han ikke fikk styring på; fordi den styres ene og alene av andre enn han selv.

Det er dritten ved det å være en lojal gamp; du bestemmer bare over din egen arbeidsdag og ikke hva bonden ønsker å investere i; sånn som en ekstra gamp eller to; eller kanskje en ny, skinnende traktor som ikke trenger noen opplæring før den kobles til lasset den skal trekke.

Det er bare å trykke på selvstarteren, så er den i gang.

Det er bare det at den må styres hvert sekund den er i aktivitet, for den er ikke selvtenkende og på ingen måte selvstyrende.

Det var uansett ikke opp til arbeidshesten å velge sin arvtaker

Det jeg beundrer minst hos enkelte, er at når de en gang har truffet en beslutning, er det ingen makt på jorden som kan få dem til å holde fast ved den.

Hesten kom en gang til gården som den første arbeidshesten til å utføre akkurat de oppgavene han var tiltenkt, og bonden var tydelig når han sa: vi begynner med denne og så utvider vi med flere hester etter som behovene viser seg.

Behovet viste seg aldri, for det gamle øket snakket feil språk; ingen oppfattet meningene bak kneggingen.

Bonden hadde vist seg å være veldig god til å planlegge fremover i tid; fem, ti og femten år inn i fremtiden.

Dessverre medførte det at han hadde mistet fokuset på nåtiden og det som skjedde rett under nesen hans.

Enhver etablert plan har den svakheten at den kan påvirkes av at forutsetningene for den kan endre seg brått, men så er det sånn at dersom planen bygger på solide pilarer så får det lite konsekvenser når en av dem brister. Gampen var bare ikke så sikker på at planene fremover hadde pilarer nok å stå på.

Den gamle gampen var klar for å ri inn i solnedgangen, men bonden var tilsynelatende ikke klar over at denne tiden nærmet seg raskt og han hadde tilsynelatende ikke lagt noen alternativ plan for den situasjonen; fordi han var spesialist til å utsette problemer i håp om at de ville forsvinne av seg selv.

Situasjonen var kanskje slik nå at den gamle hingsten med mye gampe-hoste og vilje kanskje ikke hadde helt den styring han selv trodde han hadde over hvor lenge han kunne fylle lungene med morgenfrisk luft og starte en ny dag.

Det finnes et lite ord som heter: håp, det skjønneste i menneskets språk.

Kari Gløersen

Ha en ut-hvilende og god helg.

Den som lever av håp, vil dø fastende.

Benjamin Franklin

Fred Åkerstrøm

Stensprängar-Kalle Valgren han har en gammal häst,

Som han har fått i arv ifrån sin far.

Men den är alltför gammal,

Så nog var det väl bäst,

Om kräket finge sluta sina dar.

Och nog försökte Valgren en gång att bana väg,

För honom till en bättre värld,

Men hästen den var seg.

Och föredrog dumt nog att stanna kvar.

Det var en tidig morron, som gubben Valgren tog

Och ledde honom ut ifrån hans stall,

Och vad som skulle hända,

Det ana hästen nog,

När gubben surra' fast 'en vid en tall.

Och att han ej var nykter, det märktes likaså:

Jag undrar, tänkte hästen slött,

Hurdant det här skall gå,

Bäst å ta de lungt i alla fall.

Men gubben Valgren tog sig ett par tre supar till,

För att av dom bli styrkt till kropp och själ,

Och sade sen till hästen:

Var snäll nu och stå stll,

För du förstår, jag vill dej bara väl.

Han tog med ena näven ett tag mot ögonvrån

Och fatta' sedan släggan sin

Och slog i skallen på'n.

Så hästen sjönk ihop och dog ihjäl.

Men då blev gubben lessen, och hämta' ett fång hö

Att lägga under huvut på sin vän.

Sen gick han in i stugan

Och sa: Nu är han dö -

Och började att supa om igen.

Han ville dränka sorgen, och svälja ned sin gråt,

-Men när han sen kom ut igen

Stod hästen där och åt

Och mumsade som vanligt lugn och slö.

Stensprängar-Kalle Valgren han har en gammal häst,

Som han har fått i arv ifrån sin far.

Men den är alltför gammal,

Så nog var det väl bäst,

Om kräket finge sluta sina dar.

Och nog försökte Valgren en gång att bana väg,

För honom till en bättre värld,

Men hästen han var seg.

Och föredrog dumt nog att stanna kvar.

Ruben Nilson