I dag vil jeg skrive litt rundt ordet skuffelse.
Jeg har følt litt på dette ordet de siste månedene; og jeg liker ikke smaken av det; spesielt ikke den ettersmaken som fortsatt sitter i munnen etter en måned som pensjonist.
Min far var en mann som aldri viste sinne eller som hevet stemmen mot meg, men det var mye jeg gjorde som ga ham den skuffede gjenspeilingen i blikket hans.
Å få det blikket gjorde meg ekstra vondt. I dag er det vondt å se at jeg har det samme sløret av skuffelse i blikket som møter meg fra speilet.
Skuffelse er en følelse av misnøye som følge av en ikke innfridd, positiv forventning. Det er en negativ følelse som kan oppstå i ulike situasjoner, for eksempel når noen du stoler på skuffer din tillit. Skuffelse jeg faktisk aldri har måttet føle på kan også fremkalles når du ikke oppnår et mål du har satt deg, ved at du ikke får den jobben du søkte på eller når et forventet resultat ikke blir som du håpet. Skuffelse kan føre til en rekke negative følelser, som tristhet, sinne, frustrasjon og bitterhet. Det kan også føre til at du mister motivasjon og troen på deg selv; og på andre.
Jeg deler opp mitt yrkesaktive liv i tre bolker.
Første bolk startet sommeren 1974 da jeg som sekstenåring reiste hjemmefra og begynte på et anlegg i Oslo. Med fars råd om å stå på og jobbe hardt i bakhodet kastet jeg meg ut i oppgavene jeg ble satt til som grunnarbeider og håndlanger for murere. Der ble min innsats sett, og i løpet av kort tid ble jeg satt i lære som sprengningbas med alle utgifter til kvelds-utdanningen dekket av arbeidsgiver
Tre år senere begynte min tredje karrière-bolk i det jeg gikk inn i forsvaret. I løpet av de 23 årene jeg jobbet der avanserte jeg i Norge fra matros, via kvartermester til kommandør, og i Spania fra caballero legionario til comandante. Igjen skyldtes denne utviklingen at den innsatsen jeg la til grunne ble sett og satt pris på.
Når innsatsen vår blir sett og satt pris på, føler vi oss bekreftet og verdsatt, noe som gir oss en følelse av stolthet og tilfredshet med arbeidet vårt. Når vi føler at innsatsen vår blir sett og satt pris på, blir vi mer motiverte til å fortsette å gjøre vårt beste fordi vi får en følelse av at arbeidet vårt har betydning og at vi bidrar til noe viktig; og vi føler at innsatsen vår blir sett og satt pris på, føler vi oss mer tilknyttet teamet eller organisasjonen vi jobber for. Vi føler oss som en del av noe større og at vi har en viktig rolle å spille.
Når arbeidet du utfører derimot ikke blir satt synlig pris på, men du vet at det er viktig å gjøre ditt aller beste ut av ren og skjær yrkesstolthet, så har du ikke noen annen mulighet enn å bedrive selvmotivasjon for å kunne yte maksimalt i faget ditt.
Selvmotivasjon er evnen til å inspirere seg selv til å handle og ta grep, selv når det ikke er noen eksterne faktorer som presser deg til å gjøre det. Det handler om å ha en indre drivkraft som får deg til å fortsette å gå, selv når ting blir vanskelige.
Akkurat det med selvmotivasjon er jeg blitt god på gjennom livet, gjennom at jeg har fått evnen til å sette meg klare mål og verdier som gir meg en retning og en grunn til å fortsette. Det å ha sterk tro på mine egne evner gir meg motivasjon til å ta utfordringer; selv så narsissistisk det kan høres ut. Det har ikke akkurat vært et aber at jeg i tillegg er født med en litt naiv og positiv innstilling til det å se muligheter i stedet for hindringer.
Å være nesten sykelig interessert og nysgjerrig i mitt fagfelt, med trang til å ære nye ting har holdt meg motivert og engasjert trass at det gjennom disse siste, tjue årene aldri ble noen nye trinn i karrièrestigen min å motiveres av. Med 47 års utdannelse og erfaring i beredskapsarbeidet ga det meg ikke en gang avansement til seniorrådgiver. Det er grense for hvor lenge noen rosende ord i ny og ne motiverer en til å yte sitt beste; og til å forsake både fritid og ferie for faget du brenner for. Jeg vet i dag at ingen, over de på gulvet, virkelig så hvor stor jobben min var og hvilken egeninnsats som lå bak det solide, helhetlige beredskapssystemet jeg bygde opp gjennom årene.
Jeg ble drevet videre av en indre drivkraft, ikke minst gjennom den responsen og viljen fra de som utførte de taktiske og operasjonelle beredskapsoppgavene som beredskapsplanene krevde.
Positive mennesker hjalp meg å holde en positiv innstilling og fokus på mine mål trass den gryende følelsen hos meg for frykten for å bli utbrent.
Selvmotivasjon er en muskel som må trenes. Jo mer du jobber med den, jo sterkere blir den.
Hver morgen i neste 21 år smurte jeg min matpakke med pålegg som lyst, glede over å lykkes og selvmotivasjon, pakket inn i et tykt ark av kollegial støtte som jeg la ned i en mat-boks bygget av håp om at dette skulle bli dagen hvor de ledende kreftene skulle innse at jeg trengte hjelp. Mitt yndlings-pålegg, lønns-pålegg, ble det lite av gjennom årene. Ved avgang hadde jeg klatret opp til den samme lønnen som en nyutdannet rådgiver uten erfaring fikk utbetalt.
Den skuffelsen jeg føler sterkest har ikke bakgrunn i minimal lønn, lange og mange arbeidsdager eller knekt helse. Den ligger ene og alene i det at ingen virkelig så hva jeg hadde av betydning for bedriften før mine siste uker i tjeneste. Akkurat det ga skuffelsen en smak av bitterhet.
Det er bittert å bli ignorert av de du har gjort alt for. George Bernard Shaw.
Min erfaring etter mine tre arbeidepoker er at Steve Jobs påstand om at den eneste måten å gjøre et godt stykke arbeid på, er å elske det du gjør, står for sin rett, men at rådet fra min far dessverre viste seg å bli helt feil da jeg gikk inn i min siste arbeids-epoke: ikke la din innsats være forgjeves; fortsett å kjempe for det du tror på, og til slutt vil du bli sett og hørt.
Jeg er så langt i fra noen sosial person, og jeg trives på ingen måte å være hovedperson i annet enn mitt fag. Min usosiale personlighet var like vel ikke grunnen til at jeg av mitt fulle hjerte ba om å få gå av med pensjon i stillhet og uten noen form for markering. Grunnen var rett og slett at jeg ville forlate bedriften like usynlig som det min innsats var mens jeg jobbet der. Jeg lyktes aldri med å argumentere for det som jeg mente var viktig med mitt omfattende arbeid; og det siste jeg ønsket var å hylles for å ha misslyktes.
Jeg vil avslutte denne skuffelsen med ordene jeg tolket ut fra det en av mine gamle kolleger sa over en øl på min siste arbeidsdag: det er ikke alltid du får den anerkjennelsen du fortjener, men det betyr ikke at innsatsen din var forgjeves. Du har gjort en forskjell, og det er det som betyr noe.
Jeg er skuffet over meg selv for ikke å ha klart å gjøre det tydelig hvor viktig de ulike elementene i mitt arbeid var, og hvorfor mine lange arbeidsdager og forsakelse av fritid ble gjort for å sikre en helhetlig og robust beredskap. Jeg feilet stort på dette, men jeg flyter videre på Carol Dveck sine ord: feil er beviset på at du prøver.
Ha en motiverende og oppbyggende helg.
Det er ikke skam i å mislykkes, men det er en skam å ikke prøve. Theodore Roosevelt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar