Ikke helt som alle andre

Jeg var vel egentlig aldri helt som alle andre; heller ikke i utseende.

I puberteten gjorde jeg noen tafatte forsøk på å se ut som andre og lot håret gro.

 
De første gro-ukene så det ut som jeg gikk i evig vestavind. Håret på venstre side kroket seg inn mot ansiktet, mens håret på høyre side vokste seg vekk fra hodet i en stor verv.

Det ble litt bedre da håret ble skulderlangt, men i fuktig vær krøllet det seg opp til korketrekke; og jeg fikk tilnavnet Shirley Temple.

Min storesøster ville redde meg fra stempelet som Shirley, og jeg var naiv nok til å la henne få prøve.

Jeg hadde liksom ikke lært noe etter fars bolleklipp noen år tidligere.

Etter som jeg hadde kraftig skjeggvekst og fikk anlagt bart lenge før de andre gutta på skolen så fikk Tove det for seg at jeg burde kle et Jason King utseende; en figur fra en britisk krimserie på TV.

Det gikk ikke helt etter planen dette med hårfarge og krøll-ruller, for da jeg kom ut av mors hår-føner hadde jeg kullsvart afrosveis og så ut som en lik-blek Michael Jackson, men med stor nese og bart.

Der og da ga jeg opp alt håp om å oppnå et normalt utseende, og bestemte meg for å redde det hele med piggsveis; men jeg glemte å sette på avstands-stolen på fars manuelle hår-klipper; så jeg endte opp som skolens eneste, skallene elev på skolen de neste dagene.


Heller ikke i klesveien lyktes jeg helt.

 
Komfort trumfet alt for meg i klesveien, noe mor aksepterte etter hvert.
Med forsiktig økonomi ble det til at jentene i familien ble prioritert når det gjalt pene klær.
Jeg fikk nye, grønne bukser en gang, men den buksa ødela jeg en time senere da jeg skled ned av et par høye stylter og rev opp hele buksebaken.
Mor fikset den med en stor lapp, men da så jeg ut som om jeg gikk rundt med bleiebeskytter.

Nok om det, for det spilte ingen rolle for meg om jeg så annerledes ut.
Jeg var i det store og det hele komfortabel med det.

 
"Handler mora de klær til deg på Frelsesarmeen",
 prøvde en av de store gutta på ungdomskolen seg med i ett friminutt.

Nei, jeg finner dem selv i søppel-containeren bak utsalget deres på Skarnes svarte jeg.

Derved ble det han som jentene lo av, da han ikke fant noen gode ord å parere med.


En lærerinne på skolen bemerket en gang klærne mine og la til et stakkars deg.
Det var ikke noe stakkars meg, for klærne mine var rene og hele; og varme om vinteren.
Skoene mine var solide, vanntette og behagelig inngåtte.
Dessuten var vi mange som gikk rundt i hjemmesydde klær den gangen.
Det luktet kanskje litt maling av de hvite joggeskoene mine etter en runde med malekost og veggmaling, men de var ikke lenger blå og sprukne.

Hvis en ikke fikk det en ønsket, ja så fikk en jobbe med det en hadde tilgjengelig.

Jeg fikk mitt pass påskrevet av den farlig ærlige tante Olga en gang hun var på besøk og sa til min mor: han sitter ved kjøkkenvinduet, men har ser ikke ut i det heletatt.


Jeg lærte tidlig å ikke fokusere på hva andre mente om meg og mitt, men å rette fokus på hvordan jeg så på meg selv.

Uansett hvor god eller dårlig sidemannen min var så prøvde jeg å unnlate å måle meg mot dem, men konsentrere meg om mine egne styrker og svakheter.

Det var slik min far, militærveteranen, hadde skolert og trent meg.


Mitt utseende var som nevnt ikke helt som de andres, og min bakgrunn var helt ulik det de fleste andre kom fra, og som far sa: du kan velge å la deg bry av det, eller du kan hylle originaliteten din.
Om du ser en hylle med ni blå vaser og en gul; hvem av vasene tror du blikket først fanger?

 
Du må bestemme deg om du virkelig tåler å være den gule vasen som andre blir sammenlignet opp mot; på godt og vondt.


For å være ærlig så likte jeg ikke å være så annerledes, men jeg var ikke redd for å være det.


Den gangen lærer Føsker mente at jeg var skolens Hucleberry Finn, jeg så ikke på den negative måten som det var ment, men mer som en utmerkelse i og med at jeg hadde den svenske forfatteren Fritiof Nilsson Piraten sin variant av Finn som helt; Bombi Bitt fra boken Bombi Bitt och jag.

I mitt hode er jeg hundre prosent overbevist om at det er på grunn av min aksept for å ikke være helt som alle andre at jeg alltid klarer å finne det morsomme i ting; og som ga meg mitt gode humør.

Å akseptere denne ulikheten gjorde meg trygg på meg selv fordi jeg innså at de som så forbi ulikhetene så og likte mitt indre jeg.

Dette har sikret at jeg har et jevnt, godt humør; og at jeg har blitt tykkhudet nok til at all dritt og motgang som jeg møter har prellet av meg som vann på gåsa.

En medfødt evne jeg har fått er å koble meg til andres lykke og ta næring av det.

Jeg fikk kanskje ikke et vanlig liv, men jeg fikk ett som det var veldig givende å leve gjennom.


Når vi føler oss annerledes, kan vi føle at vi ikke passer inn eller at vi blir sett ned på av andre. Vi lever i et samfunn der det ofte legges stor vekt på å være lik alle andre. Vi kan føle press fra familie, venner eller samfunnet for å konformere oss til normen. Når vi føler oss annerledes, kan vi føle oss utenfor og isolert fra andre. Dette kan føre til ensomhet og lav selvfølelse. Noen ganger kan det være vanskelig å akseptere seg selv for den man er. Vi kan ha negative tanker og følelser om oss selv som gjør det vanskelig å akseptere vår annerledeshet.

Hver person har unike styrker og talenter. Finner du dine styrker så vil du bruk dem til å bli stolt av den du er og ikke vær ikke redd for å vise din individualitet.

Det kan ta tid å akseptere at du er annerledes, men vær tålmodig med deg selv: og vær snill mot deg selv; for selvmobbing er å se ned på deg selv og den du er.

Å akseptere at du er annerledes er en reise; som Jan-Erik ville sagt. Det er ikke alltid lett, men det er en verdifull reise som kan føre til et mer lykkelig og meningsfylt liv for deg, og for de som står deg nærmest.

Vær deg selv, alle andre er allerede tatt. Oscar Wilde

For meg så ble verden mye lettere da jeg innså at jeg ikke behøvde å passe inn; jeg trengte bare å finne min egen plass.

Ha en annerledes god helg

Styrken kommer ikke fra å følge normen. Den kommer fra å bryte den.
Jernkvinnen Margaret Thatcher