Idiomitisk dumt

 Det har ofte vært sånn at jeg gjør noe feil, selv om det jeg gjør egentlig ikke alltid er feil.

Slik er det også med meg og bruk av mitt eget morsmål. Jeg og idiomer er ikke alltid på samme bølgelengde; kan en vel si.

Jeg kan like gjerne innrømme det nå da jeg er blitt pensjonist; jeg er en lyssky person.

Mitt foretrukne oppholdsrom er mørkt. Hadde det ikke vært for kontorlandskap med mange aktører så hadde jeg også sittet på jobben og jobbet i mørke. De eneste gangene vi har tent lys i stua hjemme er når kona kommer inn fra sin studieplass på kjøkkenet og tenner lyset for å se hvordan jeg reagerer når hun forteller meg noe; og når vi har gjester.

Jeg trives best i mørke. Sånn har det alltid vært.

Ikke bare er jeg en lyssky person, men jeg er også det som politiet i Oslo benevner som; en kjenning av politiet. Beredskapsmessig har jeg jobbet med mange av disse tjenestepersonene i over 20 år.

Det har mange ganger vært noe i veien med meg.

En gang jeg gikk hjem til huset i Hønefoss så var det et piggsvin i veien sammen med meg.
En gang jeg og kona var på vei til Rustad Kafé kjørte vi borti en ulv; Professor Ulv Hansen ved Sokna Universitet. Det likte han dårlig, men det var ikke noe i veien med ham, for han gikk alene.

Jeg har ofte hendene fulle.

En gang var de fulle av gjørme etter at jeg hadde snublet i hagen som et resultat av at jeg hastet inn etter at kona ropte meg inn til lunsj. Hun hadde laget min yndlingsrett, Galbi jjim.
Jeg tok imot maten med en klype salt, for kona er forsiktig med akkurat saltet.
Det skal ofte så lite til for å heve en rett.

I marinen tok jeg meg ofte vann over hodet; noe som var en daglig hendelse i og med at vi var froskemenn og ikke kunne gjøre jobben vår om vi ikke hadde vann over hodet.

Innen språkvitenskap brukes idiom om uttrykk som har en betydning som ikke kan utledes direkte av de enkelte ordene i uttrykket – uttrykk med en ikke-bokstavelig, ofte billedlig betydning. Å lese mellom linjene er et eksempel på et idiom

Du har fått en telefon, sa selgeren i Mobilbutikken og rakte meg en Samsung Galaxy A25. Jeg ble først litt spent på hvem det var som ringte, men da jeg tok den til øret så var det ingen der så jeg slang på røret. Han tok dobbelt feil, for jeg fikk den ikke, men måtte betale for den.

Jeg tenker ofte på min kones forvirring når hun sitter sammen med en flokk nordmenn og prøver å forstå hva vi sier; noe som ikke er så lett da norsk har et stort og god innarbeidet bruk av idiomer.

Etter hvert ble hun vant med begrepet å slenge på røret for å avslutte en samtale på mobilen litt brått og sint; ved for eksempel opplevelse med aggressive telefonselgere.

Men så sto hun plutselig en dag over for en sorgfull person som fortalte at hennes far hadde lagt på røret.

Da ble forvirringen total, og hun mistet taket på hva samtalen egentlig handlet om før ordene far er død endelig kom inn i samtalen i klartekst.

Alle språk bruker idiomer.

Noen ganger er de lette å koble opp mot tilsvarende, norske uttrykk, som nå spanjolene sier å kaste vann i havet så skjønner en lett at dette tilsvarer å gå over bekken etter vann; å gjøre noe meningsløst.

Verre å fortå er det når de sier costar un ojo de la cara; koste et øye fra ansiktet. Det de beskylder deg for da er å gjøre deg svært kostbar. 

Min beleste kone, Bok, lirer fra tid til annen av seg direkte oversatte idiomer fra sitt eget språk som jeg sliter med å forstå, men som ved litt tenking faller på plass; som for litt siden da hun kommenterte litt rundt krigene og konfliktene i Ukrainakrigen og Gazastripen ved å si: når hvaler slåss, blir rekene knust.

Med det mente hun at når mektige mennesker kjemper, lider de svake.

Den klarte jeg for så vidt å tyde ut fra ordene hun sa, men det ble ikke like lett da hun ved en annen anledning unnskyldte seg for ikke å forstå noe vi pratet om ved å si: jeg skjønner ikke hva du mener, for det er sånn at en frosk kan ikke forstå tankene til en frosk. Med det mente hun helt rett at folk har forskjellige perspektiver og forståelser som noen ganger gjør kommunikasjon vanskelig.

Det var uansett en av hennes idiomer som jeg skjønte tvert da hun avsluttet en samtale vi hadde rundt mine frem og tilbake-vurderinger rundt det å avslutte mitt yrkesliv og kaste meg ut i en usikker pensjonstid, både i forhold til hva jeg får i pensjon og manglende planer for dagene etter siste arbeidsdag.

Da sa hun noe som ga meg det siste puffet jeg trengte for ikke lenger å utsette beslutningen: du må gå inn i tigerens hule for å fange en tigerunge.

Jeg visste jo det hun sa fra før og måtte innrømme at hun hadde helt rett, men jeg hadde liksom ikke trukket det inn i min siste, viktige og usikre beslutning: noen ganger må man ta risiko for å oppnå suksess.

Jeg har en tendens til å male fanden på veggen når det gjelder å se min egen fremtid uten beredskapsarbeid som hodefyll.

Da var det egentlig bra å få et spark i baken ved å møte veggen i forhold til boforhold i Oslo og oppleve påtvungen beslutning.

Jeg skal ikke stå med lua i hånden når det gjelder å ta imot den nye fremtiden, men akseptere at hverdagene får forme seg selv etter hvert som de kommer frem til det er tid for å gå bort.

Jeg har mine første pensjonsdager alene mens kona holder hus i Seoul et par uker inn i fremtiden, men respekterer hennes advarsel rundt å ikke gjøre skam på hennes råd om ikke å leve opp til uttrykket: når katten er borte, danser musene på bordet før hun kommer hjem.

Det er vel best å holde seg i skinnet så ikke mitt tredje ekteskap går på tryne.

Til det å avslutte min yrkesaktive tid og gå inn i pensjon så har jeg bare en ting å si: alt har en ende, så nær som pølsa som har to.

Pensjonstiden har også en ende en gang i fremtiden, men den er som pølsa; så her får jeg bruke tiden på å finne hvilken ende av den jeg velger til slutt.  Det er ikke lett, sa kjerringa. Hu stekte frosk i vaffeljernet. 

Ønsker dere en nydelig helg med svake drømmer om en vår som sniker seg fremover.

Mitt nye motto:
Jeg vil ikke være pensjonist, jeg vil være pasjonist; styrt av lidenskapelige interesser
Wenche Myhre