Noen lar seg sikkert imponere av sammensatte fremmedord og vriene fraser, som Kjartan Fløgstads vurderinger av forfatteren bak boken Landet Noruega, nazisten Per Immetslund: en slags vulgærdarwinistisk vitalisme.
Denne måten å sette sammen fremmedord kjenner en godt igjen i rettsaken mot Anders Behring Breivik; og i manifestet hans.
Disse skribentene ønsker å vise sin intellekt, men i mitt hode viser de seg bare som fjols som ikke en gang behersker en grunnleggende evne til å gjøre seg forstått for folk flest.
Hvorfor er det så flaut og bygdetulling-aktig for slike folk å beskrive ting med ord som folk flest kan tolke riktig å forholde seg til?
Hvorfor bruke ordet fragmentarisk når vi har et godt, norsk ord for dette; oppstykket.
Tekst blir mer svulstig med bruk av fagtunge ord, sa en gang en språkanmelder i et bokprogram på NRK.
Han mente det nok ikke sånn, for synonymer til ordet svulstig er ord som falskt, tilgjort og jålete.
En jåle er en person som er veldig opptatt av sitt eget utseende; i betydningen å gjøre seg til, å skape seg.
I mitt lille og snevre verdensbilde er hele hensikten med god kommunikasjon å bli forstått riktig, og ikke at det du sier og skriver ikke har noen annen verdi enn å få deg til å fremstå som smart.
God kommunikasjon er når alle forstår budskapet ditt og ikke bare noen få.
Setninger som denne fra en VG- artikkel om hunder og margbein denne uken gjør meg irritert : Når Varg kom inn til klinikken så var han veldig stressa og jeg måtte sedere ham.
Hva er det som er så vulgært ved norske ord som å roe ned eller å bedøve.
En journalist i en avis som dekker hele landet som finner det nødvendig å bruke ord som å sedere i en artikkel prøver å fremstå faglig sterk, men faller ned av bommen med ett ben på hver side og testiklene i klem.
Det er vanskelig for en avis å være bedre enn sitt publikum.
Jan Brøgger
Det er veldig mulig at jeg er sær og vrien, men jeg kjøper aldri en bok uten å ha gjort prøvelesninger i den.
Det er mange fristende og gode bøker som etter å ha blitt skummet gjennom forordet på skyves tilbake i bokhylla igjen og forblir u-kjøpt fordi språkbruken viser at innholdet i boken tilsynelatende er mindre viktig for forfatteren en at denne ønsker å fremstå som en dyktig forfatter.
Når jeg leser en bok så er det for å oppleve og lære noe nytt, og ikke for å la meg imponere over hvor mange avanserte ord forfatteren har lært seg.
Jeg vet at jeg er simpel i språket og fremstår som ulærd når jeg skriver en tekst; og det å bli oppfattet som vulgær lever jeg godt med.
Vulgær betyr ukultivert eller simpel.
Noe som er vulgært, preges av manglende dannelse eller dårlig smak, men ordet betyr også ordinær eller folkelig; og det brukes for å beskrive noe som benyttes av eller er vanlig for folk flest.
Det å være en original og skille seg fra folk flest er i mine øyne helt greit.
Det røper hvem du egentlig er.
Men det å prøve å bli oppfattet som noe annet enn den du virkelig er blir veldig feil i mine øyne.
Vær deg selv! En original er mer verdt enn en kopi.
Jeg aksepterer og respekterer at folk har talefeil, men jeg respekterer ikke de som blir flaue og ser ned på de som snakker sitt eget morsmål.
Jeg respekterer faguttrykk og stammespråk i et miljø, og derav tekster med ord som er ment for dette miljøet.
Det er forskjell på det og det å bruke de samme ordene i en riksdekkende avis eller i en bok som har som mål å selges til et bredt marked.
Da kjenner en ikke sitt publikum.
I dag ønsker jeg bare å si:
Hvis du stadig må veie dine ord, bør du kanskje bytte publikum.
Solveig Nordanger
Ha en ordrik og hyggelig helg rundt grillen.
Jeg sitter kanskje i et glasshus med min samling av steiner når jeg refser folk for hvordan de ordlegger seg, men den som kaster den første sten har i det minste et snev av originalitet.
Nils-Fredrik Nielsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar