Intelligens

Desto mer jeg leser med opp på ting, desto mer forvirret hender det jeg blir.

Målet med å lese meg opp er et håp om å bli mer intelligent, men dette med hva intelligens virkelig er blir en ikke lett klok av.

Bare så det er nevnt, jeg er ikke spesielt intelligent.

Det er ting jeg kan veldig godt gjennom både skolering, praksis og erfaring, men det er veldig mye jeg ikke kan mer om enn akkurat det jeg trenger for å eksistere.

Datakunnskapen min er ett av eksemplene på akkurat dette. Spesielt ille er det med touchpaden på bærbar PC hvor selv den minste berøring gir et resultat; oftest et resultat jeg ikke ønsker og skjønner.

Noen ganger savner jeg skrivemaskinene der en måtte bruke krefter for å trykke ned tastene.

Gjennom oppveksten ble jeg ledet og oppdratt slik at jeg har fått tilegnet meg sundt bondevett og evnen til en viss grad av fri tankegang og jordnært resonnement.

Livserfaring har gitt meg resten av det jeg har å rute med av intellekt.

I mange diskusjoner faller jeg ut, i andre diskusjoner rundt temaer som interesserer meg er det litt bedre, og i fag som virkelig fenger meg kan jeg til og med være en god deltaker i diskusjonen.

Sundt bondevett er praktisk vett, oppfattet som karakteristisk for de tingene en forventes å kunne mye om på det norske bondelandet; som evner til å dyrke egen mat og kunne lese naturen og kunne lese advarslene på bokser med gift; i det minste forstå piktogrammene med dødninghode. Er det et sånt symbol på en boks så er det ikke til å spise; sier det sunne bondevettet

Folkevett der i mot er alminnelig, sunn forstand og folkeskikk.

Intelligens blir brukt som et fellesnavn på menneskers evner til oppfattelse, tenkning og problemløsning, og da spesielt på de områder hvor en finner individuelle ulikheter.

Min intelligens begrenser seg til utnyttelse av tidligere erfaringer i nye situasjoner.

Dersom intelligens reflekteres gjennom evne til fleksibilitet og tilpasning så er jeg ikke så ille stilt.

Jeg har også en viss grad av teoretisk evne hvis interessen er der, men er den ikke til stede så går ting lett over hodet mitt; og det er ikke bare fordi jeg er lav.

Det er nok mye som går over ditt hode, men det er ikke mye som går deg forbi, ville nok min mor sagt om hun hadde sett kroppen min i dag.

Mine praktiske evner lider samme skjebne som mine teoretiske evner. Mye er jeg praktisk god til, men i andre settinger er jeg en uhelbredelig kløne.

Når det der imot gjelder mine sosiale ferdigheter så skårer jeg veldig lavt. Skravlete og sosial på overflaten og håpløs ellers. Jeg liker meg best når jeg kan la tankene fare.

Så er det dette begrepet om å være gatesmart, noe vi har adoptert inn i vårt språk fra andre siden av havene, street-smart.

Det definerer en person som er fortrolig med og behersker det moderne storbylivet; og akkurat det er smart når en bor, lever og må forholde seg til storbyens uskrevne og skrevne lover.

Forstår jeg dette rett så er det å være gate-smart en skolering med to ulike retninger; østkant-smart og vestkant-smart.

Det jeg vet med stor sikkerhet er at da jeg i 1974 kom til Oslo med mitt bondevett så var det slett ikke så enkelt.

Å flytte rundt om innad i landet, det som på fint heter å migrere, har sine utfordringer. Så veldig mye i Oslo var annerledes enn i Austvatn.

For det første var det nesten umulig å bestille over disken i matbutikken, for de snakket ikke mitt matvarespråk; som kaku, sjuklingvenger og típpersyltetøi.

For det andre så handlet de ikke over disk, men måtte gå rundt i butikken å plukke ut varer selv fra et forvirrende stort utvalg.

I Austvatn besto utvalget av hvit-ost av Tilsiter og Gauda; i min første matvarebutikk på Slemdal var det nesten ikke grenser for avarter av gul-ost; valgets kvaler.

Skulle en gli helt inn i de ulike miljøene i Oslo så måtte en bære rundt på et garderobeskap på ryggen.

Skulle en få service i butikkene i Bogstadveien fungerte det dårlig å være kledd som de unge i Skippergata; og gikk du ned i Skippergata i samme klærne som du brukte i Bogstadveien så ble du forsøkt ranet.

I Austvatn var det aldri noen risiko å krysse riksveien, om en bare så seg for klokken 13:10 når godsruta passerte gjennom bygdene.

I Oslo der imot er gatene farlige. Der blir en lett kjørt ned; og i gågatene blir en tråkket ned.

Så kommer dette med å være bok-smart; forstand som hører til tenking, erkjennelse og resonnering. En intellektuell person er en som beskjeftiger seg med åndelig, ikke-fysisk arbeid og brukes særlig om forfattere, forskere eller personer med høy teoretisk utdanning som lærer, ingeniør, jurister og flere; eller i en snever forstand en person som tilhører samfunnets intelligentsia. 

Min teoretiske og praktiske utdanning, erfaringforståelse og arbeidsmessige innsikt plasserer meg på ingen måte i gruppen intelligentsia. Jeg kan litt om mye, og mye om litt, som de sier.

Det eneste jeg er intelligent nok til å innse er at vi trenger alle avgreninger av intelligens rundt oss for å få et samfunn til å fungere.

Jeg kunne ikke blitt noen av det som i det norsk-pakistanske miljøet defineres som ALI-yrker; advokat, lege eller ingeniør. Jeg hadde karakterene på skolen, og manglende økonomi til høyere utdanning var ikke hoved årsaken til at jeg ikke kunne bli noe av dette.

Det var rett og slett det at jeg både mentalt og interessemessig hadde en helt annen kurs staket inn i hodet fra tenårene.

Jeg var rett og slett ikke intelligent nok til å se andre fremtidsutsikter enn det jeg valgte; og det angrer jeg ikke på et sekund når jeg ser stort på det.

Det er et valg: Bli misunnelig - eller la det være.

Odd Nerdrum

Min mor sa alltid at jeg kunne blitt akkurat hva jeg ville om jeg hadde gått inn for det. Hun hadde nok rett i det, for vil du det nok så finnes det ingen uoverkommelige hindre. Det er bare det at jeg ikke så meg selv iført en svart rettskappe i en rettssal eller en ukledelig, hvit legefrakk med stetoskop rundt halsen. Jeg lærte å slakte dyr i hjembygden, men heldigvis kom aldri den kunnskapen til bruk i en norsk operasjonssal fra min side. Feilskjær og omskjæring er for de som har interesse for det. Kanskje kunne jeg funnet meg til rette i en eller annen side av ingeniøryrkene, men så hadde jeg med meg en ballast fra oppveksten der jeg sårt hadde erfart at mine oppfinnelser stort sett fikk skjebnesvangre konsekvenser.

Mine interesser gikk ikke mot å forsvare uskyldige, forbedre teknikk eller å redde liv; mine interesser gikk i retning av det å beskytte. Derfor ble jeg aldri vellykket og rik, men jeg ble mer enn fornøyd med livet mitt like vel.

Det sies at et utfall av intelligens er evnen til å gjøre riktige valg og jeg var i det minste smart nok til å ta de valgene som føltes riktig for deg.

Du er dømt til å foreta valg. Dette er livets største paradoks.

Wayne Dyer

Ha en smart og god helg

Send meg en drøm. En jeg ikke er for smart til å tro på

Anne Grete Preus