Alder og forfall

Sist jeg besøkte min hjembygd Odalen var jeg innom tømmerhytta som far bygde ved Nøkktjennet sammen med sin yngste bror på slutten av femtitallet.

Hytta ble tilfeldig vis innviet det samme året som jeg ble født. Hytta er forholdsvis liten og kompakt, bygget av solid tømmer der den står alene dypt inne i skogen. I motsatte enden av Nøkktjennet der hytta står har Austvassåa sin opprinnelse.

I min barndom fulgte jeg bare denne elva fra baksiden av huset på Aasen og orienterte meg frem til tjernet; og til hytta. I dag er hytta på andres hender, utenfor slekta. De som har tatt over tømmerhytta har tilsynelatende ikke vektlagt vedlikehold av eiendommen på samme måte som min for lengst avdøde far, og det var akkurat det som er bakgrunnen bak denne fredagens samling av ord.

Jeg satt på en stubbe ved oset der bekken ved hytta renner ut i Nøkktjennet og drakk mig-lunken kaffe og nøt en pris snus mens jeg betraktet byggverket. Fra stubben så jeg en bygning som nærmest var en bauta av meg selv. Hytta er fortsatt robust og solid, men forfallet er veldig synlig. Helt frem til sykdomsangrepet på meg på slutten av 1999 var jeg, som min far, veldig opptatt av vedlikehold; han av hytte og jeg av kropp og kampteknikker. Tømmerhytta var fars tempel, kroppen min var mitt.

På fronten av hytten bygde far en stor og kraftig terrasse; det første en så når en kom opp foran hyttetunet. Bordkledningen på denne var nå tæret av tiden og hadde skiftet fra svart farge til lys grå. Hytta sto på søyler av gråstein for å sikre gulvkledningene på våren når bekken flommet over av snø-smelte-vann. Disse steinene var glidd fra hverandre og gjorde at den ene veggen på tilbygget som rommet det nye kjøkkenet til å bule ut.

Jeg satt og beskuet tømmerhytta innså den brutale sannheten rundt at hverken hus eller kropp har godt av dårlig vedlikehold. På ett nivå i forfallet kan en ikke lenger gjøre noe annet enn å rive alt og bygge noe nytt. Det gamle og forfalne vil ikke lenger eksistere, men erstattes med noe helt nytt.

Å bli eldre har bare én eneste annen utvei utenom det å akseptere det; å ikke bli eldre. Så i den saken er valgene få. Selvsagt kan en bruke mye penger og tid på å male og tapetsere over sprukket eller råten fasadebord og fremstå yngre og mer vedlikeholdt enn det den virkelige sannheten er. En serie plastiske operasjoner, fett-suging og silikoninnsprøytninger ville nok fjerne mye av sporene i mitt forfall, men uansett ville jeg være født det året jeg ble født; for lenge siden.

Jeg har ingen behov for å skjule at jeg har levd lenge og fremstå som ung og lekker for at andre skal føle seg bedre når jeg er sammen med dem. Min kone har akseptert at jeg er gammel, og det samme har jeg gjort. Samtidig er det noe vondt ved det å bli eldre. Jeg er ikke den jeg en gang var.

De første 42 årene av mitt liv var jeg stolt av det å kunne forsvare meg selv og andre. Jeg husker selvsagt ikke så mye av de aller første årene av livet mitt, men ifølge min kommende tante Lillian som var kokke på Sandvik barne-anstalt så har jeg alltid vært den som krabbet frem og bet større barn som plaget de mindre. Tante Lillian hadde lett for å kalle meg den iltre vaktbikkja etter at jeg kom til huset på Aasen og fikk flere søstre.

Nå kan jeg i stadig større grad hovedsakelig forsvare andre i verbal form dersom ikke skadevolderen er dum nok til å komme innenfor min nærmeste rekkevidde. Det har bare skjedd meg en gang, men i min storhetstid kunne jeg sprinte etter en raner og legge ham i bakken. I dag kan jeg vel nærmest bare velte meg over ranere om de passerer meg nært nok; og holde dem i bakken.

Forrige sommer ville jeg løpe etter en tulling som fiket opp dama si på Majorstuen en lørdag. Det løpet ble kort, lite effektivt; og et lite vakkert syn. Heldigvis oppfattet damemisshandleren situasjonen feil, kom tilbake og rett opp i ansiktet mitt fordi han tilsynelatende mente han hadde overtaket og ville gjøre opp for skjellsordene som var raske nok til å ta ham igjen mens han løp.

Alderdommens tragedie er ikke at man er gammel, men at man er ung i hodet og har en gammel kropp.

Jeg kunne skrive side opp og side ned for å røpe mitt 22-årige forfall, men det vil være bortkastet tid og blekk, for det synes veldig godt for alle som ser meg. Hvorfor bruke tusen ord på å forklare et bilde:

De kveldene jeg sitter utenfor campingvogna min på Majorstuen og skremmer all sex-lyst ut av alle som ser meg så er jeg ikke en deprimert gamling som sitter og venter på døden, men en fornøyd og lykkelig kar som ikke tar det spekklaget jeg har pakket inn sjelen min i så tungt. Trass kropp og forfall så har jeg vært veldig påpasselig med å prioritere vedlikehold av min psyke, fysiske muskelstyrke og mine hjernelagrede kunnskaper.

Den som er for gammel til å lære, har trolig alltid vært for gammel til å lære.

Henry S. Haskins

I tillegg har jeg gjennom å hente opp minner fra årene som har gått holdt meg ung til sinns og gitt meg evnen til å innse at forfallet jeg lider under bare er å spore på ytterpanelet. Innvendig er både stue og kjøkken, bad og soverom like vedlikeholdt som det var den gangen det var nytt;  men det er klart at en eldre mann til tider kan ha noen utfordringer med røropplegget. Alderen skal ikke få ødelegge meg. Den medfører bare at jeg beveger meg saktere og mer anstrengt enn før, men med den samme målbevisstheten som jeg alltid har vært eier av. Det er rett og slett et spørsmål om å hente opp fordelen med å bli gammel, og å fortrenge ulempene.

Det er en fordel med å bli gammel; når en sier at en har glemt saker og ting, så blir en også trodd.

Marit Tusvik

Kanskje er det viktigste tiltaket jeg har gjort mot å bli psyket ned av alderens forfall er å slutte å se meg i speilet.

Ha en ungdommelig og god helg

Det viktige er ikke hvor gammel du er, men hvordan du er gammel. Du blir aldri for gammel til å bli yngre i hodet.