Gøy på landet; liksom.

Det er på tide, om dog uten interesse for de fleste, at jeg presenterer min lille barndomspærle, bygda Austvatn i Nord Odal.

Austvatn har vært bebodd i over to tusen år, noe som gjør det til et av de eldste bostedene i området innenfor de store skogene på Hedmark.

Enkelte av de som bodde der så ut til å ha bodd der helt fra starten; og de oppførte seg i hvertfall som om de hadde gjort det.

Dette med to tusen års historie gir stedet en spesiell atmosfære, og en følelse av å være et sted med dype røtter; så dype røtter at vi på ingen måte godtar de kreative innen politikken som nå kaller dette området for Innlandet.

Det føler vi som en stereotyp sjikanering av oss snevert tenkende bygdefolk som mener at alt utenfor våre bygdegrense er det store utlandet.

I hælja var je i syden; på Skærnes. Gæle rart å mye større og bere allting er i utlandet, du. Der hadde døm tæl å me tatt utedassen inn i huset på stasjonskafeen; og fyld den med vatn.

Austvatn er et knøttlite tettsted som ligger ved en vik på østsiden av Storsjøen, forøvrig en av Norges største innsjøer, en sjø som våre fiender Reindølene har stjålet navnet på.

Storsjøen er faktisk så grunn at om en hadde vært 3,5 meter høy så kunne en vasse tvers over den uten å få vann i ørene.

Denne sjøen gir fantastiske muligheter for ulike aktiviteter som fiske, båtturer, bading og vinteraktiviteter som skøyting og isfiske.

Isfiske er et jåle-ord fra storbyenes fintpratende folk, så i Austvatn så pilket vi fra et høl i isen på sjøen eller elven; og dro opp øbbør, brasme, elveniøye, flire, gjedde, gullbust, harr, hork, krøkle, lake, laue, moty, nipigget stingsild, sik, steinsmett, vederbuk, ørekyt og ørret; og et vasstrukkent lik i ny og ne.

Det var en fiskeart for nesten hver pilker på Storsjøen

Så lite som der et å finne på ute på bygdene så pilket vi hele vinteren, men om sommeren da var det full fart; da fisket vi.

Området rundt Austvatn er kjent, av noen få lokale borgere, for sin vakre natur med skoger, fjell , tjærn, kulper og det store vannet.

Det er et perfekt sted for å koble av og nyte roen i naturen; og lite annet.

Jeg var en gang med på på et rebus sykkelløp mellom Sand og Austvatn der vi trampet rundt på våre gamle DSB og Wello sykler med ballomgdekk og bagaskebrett, mens vi stoppet på etablerte poster og svarte på spørsmål før vi fikk sykle videre om vi svarte rett. Ett av spørsmålene gjorde at jeg ikke kom videre.

Ordføreren i bygda hadde laget er spørsmål om hvem i Nord Odal som var vidende kjent for å bake den beste suksessterte på Hedmarken.

Det riktige svaret, i følge ordføreren, var visst nok Knapper sin Signe Mellem, ei jente som ble drept ved Tannåa i Bekkevoldalen i 1920; men alle ungene svarte mamma eller bestemor.

Vi hadde jo aldri smakt kakene til ei kjerring som døde en generasjon før vi ble født, og ikke var vi direkte hyppige deltakere på krirkekaffen i Kommunehuset i Mo hvor de på særlige høytider serverte Signes suksess-terte; Signe-terta.

Politikere klarer å ødelegge det meste.

Det er mye å oppleve i området rundt Austvatn; for den som har snevre interesser.

Du kan besøke gården, gå turer i skog og mark, fiske i Storsjøen; eller bare slappe av ved vannkanten.

Om vinteren er det muligheter for langrenn og skøyting på den islagte innsjøen.

Stort annet er det ikke å finne på i Austvatn der den siste, og eneste, kafé'en ble lagt ned på slutten av sekstitallet fordi den tiltrakk seg uøskede aktiviteter og individer; meg.

Mitt kjære Austvatn har en rik kulturhistorie.

Det er fortsatt mulig å se spor av tidligere tider og i området rundt; som som fallferdige rønner og nedlagte sætre.

På en måte kan en si at tiden har stått stille i Austvatn; men en vet bare ikke sikkert på når på 1700-tallet tiden stoppet opp der.

Ut over det så var det bare godsruta og Morterudbussen som stoppet frivillig i Austvatn.

Austvatn er et sted med en unik kombinasjon av historie, natur og uinteressante aktiviteter.

Det er et perfekt sted for de som ønsker å oppleve norsk natur og kultur på sitt beste; og bare sitte å se tafatt på den uten å bedrive andre aktiviteter enn det en skrev i kontaktannonsene i bladet Romantikk på syttitallet; elsker tur i skog og mark.

Det kommer ikke mange turister til Austvatn; med mindre de har kjørt seg bort, men hvem trenger turister da alle innbyggerne er sine egne gå-på-tur-ister.

På søndagene var grusveien i byda jevnlig besøkt av bygdefolk i sin beste finstas som gikk tur med ungeflokken.

Den med hodet skjult i en sky av røyk fra sin meerschaum-pipe eller Savinell med Eventyrblanding var husets far.

 
Det skulle lukte godt av pipetobakken på søndagen.
Det skulle lukte godt av pipetobakken på søndagen.

Det skulle lukte godt av pipetobakken på søndagen.

Damer gjemte seg bort når de røykte sin Blue Master utenfor husets fire vegger den gangen.

 
Å gå ute i det offentlige med en sigarett i munnen ga en kvinne automatisk definisjonen horete den gang da.

Der i Austvatn vokste jeg opp, og der ble jeg en av disse bygdefolkene som det er en utbredt oppfatning om at som oftest er roligere og mer jordnære i sin væremåte enn de hektiske byfolkene.

Dette knytter de kloke til at vi levde våre liv med et mindre hektisk tempo og mye enklere levemåte enn i storbyene.

De kjenner ikke til de hektiske fredagene da mor i huset skrubbet golv og unger med skurebørste og satte over middag for å ta i mot gubbene som var uke-pendlere. Det var like hektisk som når svigermor varslet sin ankomst.

Det var ikke bare greit å være husmor den tiden da gubben kom hjem etter en uke på brakke og brølte fra dørtrammen: je er sulten og tyst, men jeg vil ha f.... fyst!

- Greit det Sigbjørn, men tørk av deg på beine og ta i det minste av deg ryggsekken først.

Kanskje er det en sånn bygdefredag Odd Børresen hadde i minne da han gjenga følgende uttalelse fra sin kommende misjonær-søster Gudrun Lindstad til far: Mor har gjort i stand det beste du vet, far; hun har varmet opp høna. Samtidig finnes det også en stereotyp om at personer fra mer avsidesliggende områder kan være mer sta og tilbakeholdne i sin kommunikasjon og væremåte.

 
Dette kan knyttes til en kultur der man kanskje har vært mer selvforsynt og ikke hatt like mye behov for å være sosialt aktive; og takk gudene for de små behovene bygdefolk hadde, for det fantes snaut noen i nærområdet i Austvatn å være sosiale sammen med.

Sannheten er at vi fra Austvatn slett ikke var sta folk, vi var bare veldig egenrådige av oss.

Den tiden jeg vokste opp elsket vi å få besøk av byfolk og utenforbygdinger til Austvatn, for da ble vi aktivert med å jage dem tilbake der de kom fra.

Uvelkommen er mer enn bare velkommen.

Der i bygda vokste jeg opp til etter konfirmasjonen; sammen med den snåle naboen som samlet på sykkelpumper og snakket med blomster.

 
Der omgikk jeg den lokale originalen som hamret ut kobberkjeler av gamle femøringer og som hadde et enormt repertoar av banneord om han fikk besøk til tunet rundt den lille tømmerstuen sin; et steinkast fra Storsjøen.

Det var vitterlig bare et steinkast fra sjøen i føge drittsekkene som hadde som tidsfordriv å kaste ut rutene hans med glattvaskede steiner fra sjøkanten.

Hver eneste stein han fikk kastet mot huset lager han navngitte troll av og stilte ut på Landhandleriet under Austvasdagen. Det var hans lille, tause hevn.

På Austvassdagen solgte folk håndarbeid, hjemmebrent, delte bygdesladder og snakket dypt alvorlig om grisen som stadig rømte for bonden Brede på Pilterud.

Historier verserer om det sterke fellesskapet på landsbygda, hvor naboer hjelper hverandre og det var viktig å ta vare på hverandre. Alle kjenner alle; og tror de vet alt om alle.

Det så jeg både på godt og vondt under oppveksten.

 
Folk brydde seg om, og folk brydde seg veldig med hva de trodde naboene drev med.

Noe spesielt gøy på landet var det ikke, men det var et gæle gødt sted å voks opp.

Jeg har bodd litt her, og bodd litt der gjennom livet, men Austvatn er det eneste stedet jeg bærer med meg i hodet; og det skyldes nok mere det med familien på Aasen enn det skyldes bygdens historie og flotte utsikt.

Borte bra, men hjemme best; i hvert fall til alle vet hva du gjorde i helgen.

Barndomsminner er skatter som vi bærer med oss gjennom livet, for det er i barndommen at vi som mennesker former vår sjel.

Ha en god og minnerik helg.

Nostalgi er ikke det man savner fra fortiden, men det man har mistet av den i nåtiden.
Hélène Cixous