Vrangforestillinger eller bare selvtillit?

 

Er det egentlig noen klar grense mellom selvtillit og vrangforestillinger?

Jeg har spurt meg selv om det mange ganger; eller for å si det på en annen måte; har du noen reel grunn til å være så sikker på deg selv og dine evner? Er du ikke litt vel høy på deg selv nå?

Det er et godt spørsmål dette om grensen mellom egen selvtillit og vrangforestillinger, og svaret er ikke helt enkelt å finne.

Det er aldri helt enkelt å drive objektiv og upartisk selvgranskning med mindre en er Schizofren og kan la de ulike personlighetene dine evaluere hverandre.

For oss mentalt friske som bare har to sider er det ikke så lett; den gode og den onde side.

Selvtillit refererer vanligvis til en positiv vurdering av egne evner og egenskaper. 

Det gir oss troen på at vi kan mestre utfordringer og nå våre mål. 

Selvtillit er generelt sett adaptivt, tilpasningsdyktig, og bidrar til økt livskvalitet.

Vrangforestillinger på den andre siden, er faste, falske trosoppfatninger som ikke stemmer overens med virkeligheten.

Folk med vrangforestillinger er ofte uimottakelige for motbevis.

Personer med høy selvtillit er åpne for tilbakemeldinger og kan justere sine oppfatninger av seg selv. 

Det tror jeg at jeg er; ihvertfall overbeviser jeg meg om det.

Personer med vrangforestillinger holder fast ved sine overbevisninger, selv om de er motbevist.

Jeg har mine ting jeg er overbevist om at stemmer, selv om mange andre tviler; men med min lange erfaring så vet jeg mye; og mest.

Selvtillit påvirkes av samspill med andre mennesker og sosiale tilbakemeldinger. Vrangforestillinger er ofte svært resistente mot sosial påvirkning. 

Hvor sosial, og hvor mye sosialt påvirket, er jeg.

Vel, veldig sosial skal jeg vel ikke pårope meg å være over for de som kjenner meg godt; og som mange ganger har ventet forgjeves på at jeg skal dukke opp i sosiale sammenhenger. 

Var jeg til stede da pensjonistene i 2024 ble feiert? Ja, jeg var til stede, men ikke der, og på det arrangementet. 

Jeg var tilstede hjemme og håpet at jeg ikke hadde fortalt kona at vi var invitert på Bristol.

Min kone har veldig god hukommelse for datoer, som bryllupsdag, valentinsdag og bursdagen sin.

Jeg vet at disse tingene skjer årlig.

Jeg er ikke noe stor fan av Grandiosa pizza, men jeg kan nok selv bli litt grandios i den form at jeg har en tendens til overdreven tro på egne evner og betydning; noe som ikke samsvarer med objektive fakta.

Hvor objektivt kan jeg for eksempel drive frem disse selvevalueringene mine; som jeg forøvrig kommer godt ut av, og jeg kan si det selv.

Jeg vil i den sammenheng sitere konklusjonen min fra sist utførte granskning: jeg har gjort en grundig selvransakelse, og konklusjonen er klar: jeg er en fantastisk person med noen få mikroskopiske ulemper som jeg jobber med å forbedre.

I undersøkelsen har jeg vektlagt analysering av mine feil og mangler, og jeg må si at jeg er imponert over hvor raskt jeg lærer av mine feil.

Jeg har gjennomgått min fortid og innsett at alle mine dårlige valg faktisk var geniale strategier som bare ikke fungerte helt ut slik jeg hadde planlagt.

Jeg har videre konkludert med at jeg er en kompleks og fascinerende person, og at de fleste andre rett og slett ikke forstår meg.

Sitat slutt.

Er det ikke slik at vi alle ønsker å opprettholde et positivt selvbilde, og vil derfor ofte vil unngå å se oss selv i et negativt lys?

Vi har et ønske om å fremstå som perfekte, og vil derfor ofte rettferdiggjøre våre feil og mangler på all verdens kreative måter.

Kanskje disse selvransakelsene som jeg har drevet med og vært så stolt av rett og slett bare har pekt på mine egne tendenser til selvbedrag.

Samme det, så lenge jeg stoler på mine egne analyser av meg selv.

Ingen argumenter  og motbevis som jeg kjøper tilsiet at jeg lider av vranangforestillinger?

Jeg er så sikker på meg selv at jeg aldri tviler på mine valg; heller ikke de valgene jeg angrer på i ettertid.