Det er ikke lett å være mannfolk

Jeg hater å vise svakhet over for andre; sånn som å røpe smerte eller å vise at jeg ikke lenger klarer det jeg klarte tidligere. Spesielt er dette vanskelig over for min datter som har vokst opp med at jeg er den robuste, rolige og sterke faren hennes som aldri klager eller vises svakhet.

Like vel er det nok slik at den jeg har mest problem med å innrømme svakheter og forfall over for er meg selv; å akseptere at ting har endret seg og at jeg ikke er usårlig.

Å innrømme med lyd og ord at jeg har svakheter over for en lege er et alvorlig problem, har jeg forstått nå.

Tradisjonelt sett har menn blitt sosialt oppdratt til å være sterke, stoiske og utholdende. Vi har blitt fortalt at vi ikke skal gråte, vise frykt eller innrømme at vi har det vondt.

Selv når smertene i et ben gjør at vi må halte så avfeier vi at det er vondt, og personlig så benytter jeg meg jevnlig av mine kodeord: det går greit.

Vi som er ekte menn har en frykt for å vise svakhet fordi vi frykter at vi vil bli sett på som mindreverdige eller svake; og ikke lenger i stand til å kunne beskytte og forsvare dem rundt meg.

Jeg er rett og slett bekymret for at jeg vil miste respekten fra andre, eller at jeg ikke vil bli sett på som ekte, robust mann lenger.

Å kaste inn håndkledet har aldri vært et reellt alternativ for meg.

Å bli ansett som en robust person har alltid vært viktig for meg, helt tilbake så langt jeg kan huske. Det å være i stand til å håndtere stress og motgang på en positiv måte og har en god porsjon optimisme og tro på meg selv har vært en definisjon av min personlighet; og ikke minst være en som ikke gir opp lett.

Jeg er lært opp til å ha et sterkt moralsk kompass og det å alltid handle på en rettferdig og ærlig måte; ikke minst å være en person som tar ansvar for mine egne handlinger; og det å stå opp for det jeg tror på.

Det har vært viktig gjennom livet mitt å prøve å være positivt forbilde for andre, samt å viser respekt for alle mennesker, uavhengig av kjønn, rase, religion eller seksuell legning.

Nå har det så smått gått opp for meg at det kanskje ikke er nødvendig å oppfylle alle disse kriteriene lenger for å like vel være en robust mann. Det ser ut til at jeg må akseptere at både fremtiden, og jeg som personlighet, er i behov for en fremtvunget forandring.

Du kan ikke kontrollere vinden, men du kan justere seilene dine. Ernest Henley.

Jeg kan ikke endre verden, og i veldig liten grad styre hvordan folk ser på meg. Det er ingen ting jeg kan gjøre for at folk skal se den jeg en gang var, for de ser og tolker det de har foran seg der og da; ut fra det ytre. Ingen vil noen sinne kunne se det innvendige i meg; kanskje bortsett fra en patolog en gang i fremtiden.

Derfor har jeg nå innsett at jeg bare må drite i hva andre ser og tenker, og heller jobbe med min egen aksept over for det som skjer i meg.

Nå må jeg bare fortsette å leve med at det er rett og slett ikke viktig for meg at andre ser hvordan jeg har det; å fortelle dem at det ikke er så fysisk greit stelt lenger. De ser det de ser, og denne sannheten er ikke så viktig for meg lenger; hverken å røpe eller å skjule.

Hvis de ser en svak mann som ikke lenger kan yte det de forventer så får det bare være sånn.

 
Det eneste jeg virkelig må jobbe med er å akseptere for meg selv at jeg ikke lenger er den jeg var.

Vær forandringen du ønsker å se i verden. Mahatma Gandhi.

Forandring er den eneste konstante i livet. Jeg har taklet all verdens forandringer tidligere, så hvorfor ikke nå?

Livet er jo en serie endringer, så det beste jeg kan gjøre er å omfavne disse endringene og la dem lede meg til et akseptabelt sted.

Det er ikke størrelsen på hunden i kampen, men størrelsen på kampen i hunden. Winston Churchill.