Skattefrie uttak fra minnebanken

Tankene tilbake til de fantastiske opplevelsene jeg har fra Mallorca, Marinen, og de årene jeg har hatt med min siste kone og hennes land Sør-Korea, har økt behovet mitt til å fortsette å skape nye minner fra disse opplevelse-objektene; og teoretisk så har jeg muligheten til å gjøre akkurat det.

For en som er kommet seg inn i alderens mosegrodde tilværelse uten arbeidspress og karrière-forventninger så er det bare litt fremtid og mye fortid som opptar ens tanker.

Minner blir stadig viktigere å hente frem i tankene for å minne meg selv om at jeg har hatt et opplevelsesrikt liv bak meg på tross av at jeg egentlig ikke klarte å gjøre noe stort ut av det.

Som ung mann som skulle prøve å finne en karrière som samtidig ivaretok andre aspekter i livet som jeg var opptatt av, som det å reise og oppleve, ble det mye fundering rundt hva meningen med liver var.

For eldre mennesker som meg, som ofte ser tilbake på et langt liv fullt av opplevelser, blir minner særdeles viktig for å definere seg selv og gi mening til livet de har levd.

Minner er byggesteinene i vår identitet. De former hvem vi er, og hvordan vi ser på oss selv.

Minner skaper en bro mellom fortid og nåtid og gir en følelse av tilknytning til familie,
venner og tidligere generasjoner.

Å dele minner med andre vil styrke bånd og skape en følelse av fellesskap, noe som er spesielt viktig for eldre mennesker som kan føle seg isolert i forhold til når de omga seg med arbeidskolleger.

Det å reflektere over negative og positive minner gir meg en følelse av mestring og tilfredsstillelse. Det minner meg om de tingene jeg har oppnådd; og de tingene jeg ikke klarte å oppnå trass iherdige forsøk.

Minnene tar meg tilbake til de utfordringene jeg har overvunnet, og den gleden jeg har opplevd i livet på grunn av dette.

Jeg har en gammel kollega som tok kontakt med meg et par dager etter at jeg gikk av med pensjon, med ønske om at vi skulle oppta kontakten igjen. Med seg hadde han en liste over felles bekjente som hadde avgått med døden i løpet av de siste årene.

Det er bare sånn at eldre mennesker ofte står overfor tap av kjære, venner; og fysisk evne.

Minner kan være en kilde til trøst og kjærlighet i møte med sorg.

Å gå tilbake til glade minner vil gi en følelse av nærhet til de de har mistet og hjelpe dem med å bearbeide tapet.

Like vel så ble det sånn at jeg avslo å gjenoppta kontakten med en som bare fokuserte på de døde, for akkurat det har liten verdi for meg.

Hvis jeg ikke har skjenket disse avdøde så mye som en tanke de siste årene, så ser jeg ingen grunn til å sitte å mimre over dem nå.

Det er jo en grunn til at en mister, eller slutter å ha, kontakten med enkelte fra fortiden.

Personlig så er jeg ikke så veldig sosial av meg, så det å fortelle og dele minner med andre for å være en kilde til underholdning og glede både for eldre selv og for de rundt meg, blir det lite av; men når historier fra fortiden dukker opp i hodet mitt så vil de bringe smil og latter hos meg selv.

Da sitter jeg på benken foran huset og humrer og ler for meg selv til naboene får bekreftelse på deres mistanke om at jeg er blitt tullete i hodet.

Jeg er ingen holden pensjonist, men jeg er veldig rik på minner.

Livet er en sum av minner, og vi er rikere for hvert minne vi har.
Og Mandino

Minner er rett og slett som Sør-Afrikanske Krugerrand gullmynter, verdifulle og verdt å ta vare på.

Tankene mine er en påminnelse om at alderdommen ikke trenger å bety tap av vitalitet eller glede, for minnene og lidenskapene våre kan holde oss unge i hjertet.

William Butler Yeats minnet meg tidlig om at livet er ikke for å leve, men for å oppleve, og det har jeg prøvd å leve etter; uansett hvor feil jeg innser at jeg har prioritert enkelte ting i livet.

Blant annet så burde jeg ha valgt meg en arbeidsplass som hadde sett og verdsatt de verdier jeg hadde med meg inn til dem som tidligere kommandør i Den Norske Marine.

Gjort er gjort, og mindre gode valg er en del av totalsummen av et levd liv.

Sitatet fra William Butler Yeats handler jo egentlig om å få mest mulig ut av livet.

Minnene våre er vitnesbyrd om de opplevelsene vi har hatt og den rikdommen vi har samlet i løpet av livet.

Nå i alderdommen har jeg tid til å oppsøke disse minnene, men jeg skulle ønske jeg hadde tatt meg mer tid til å hente dem frem og benytte dem underveis i livet.

Vi har alle makt til å skape minner som vil vare livet ut, og vi kan gjøre dette ved å ta valg som gir oss rike og meningsfylte opplevelser underveis i livet.

Til dere som fortsatt, forhåpentlig vis, har plenty med tid til å bygge minner: ta valg som gir dere rike og meningsfylte opplevelser. Vi kan aldri få nok av dem, hverken i fortiden, nåtiden eller i morgen; og selvsagt i alderdommen.

Skaff deg gode minner og sett dem i minnebanken; rentene på dette kommer av seg selv; og i alderdommen er renteinntektene fra dette veldig store; og de er skattefri.

Det er et interessant tankeeksperiment å se for seg grådige politikere forestille seg at minner blir skattlagt. Det er nok fristende for dem i og med at minner er uvurderlige, og de spiller en viktig rolle i livene våre.

Uansett så bør de holde seg unna fra å prøve og gjennomføre en slik skattlegging, for noen mennesker har bedre minner enn andre, enten på grunn av genetikk, livserfaringer eller andre faktorer.

Å skattlegge minner ville være en urettferdig straffe de som har færre, eller mindre levende minner.

Ikke det at politikere tar hensyn til urettferdighet så lenge det ikke rammer dem selv og deres overdådige privilegier.

Ha en minneverdig og god helg

De beste og vakreste tingene i livet kan ikke sees eller berøres - de må føles.
Helen Keller