Ukristelig medisin

Hver gang du banner, sette Guds engler et rødt kryss i himmel-boken din.

Det er mye en plaget gamling skal måtte tenke over og finne svar på her i livets stille perioder.

De siste månedene erfarte jeg at når ikke lenger Ibux og Paracet fungerer mot smerter, så sitter en igjen med den naturmedisinen som består av eder og sinne; bedre kjent som banning.

Etter som akutt bruk av mindre kristelige ord fungerer så effektivt der og da, så er det naturlig å stille seg spørsmålet hvorfor.

Det er et interessant spørsmål, for de dyktige forskerne har ikke et helt klart svar på hvorfor banning har en smertestillende effekt, men de har i det minste noen teorier.

Når vi banner, mener de vi blir ofte emosjonelt opphisset.
Dette trigger en mild stressrespons i kroppen, og hjerterytmen øker.
Adrenalinet som frigjøres under denne prosessen vil bidra til å heve smerteterskelen vår.

Det jeg personlig har erfaring med i den sammenheng er at banning fungerer som en distraksjon fra smerten.

Når jeg fokuserer på å finne det perfekte banneordet og hvordan jeg skal uttale det med riktig intensitet, så tar det oppmerksomheten min bort fra det som gjør vondt; og så blir det å kikke seg raskt rundt for å se om noen fikk med seg hva du gjorde.

Hele den samlede tiden døyves smertene.

Banning vil være en måte å uttrykke frustrasjon eller sinne på, noe som kan føre til en følelse av lettelse; mener forskerne.

Denne følelsesmessige utløsing kan bidra til å redusere opplevelsen av smerte.

Å banne vil ergo endre måten vi tenker om en smertefull opplevelse på. Ved å gi smerten et mer negativt eller aggressivt uttrykk, vil vi føle at vi har mer kontroll over situasjonen.

Smertestillende effekten av banning er vanligvis kortvarig, men korte gleder er også gleder, eller som ordtaket kunne ha sagt: mange gleder små kan bli til en hel strøm av lykke.

For å konkludere med forskningen, så et det noen som opplever en sterkere smertelindring ved å banne enn andre. Heldige meg så fungerte dette, for det er markedets billigste medisin; og helt reseptfitt.

I Norge er det etablert sosiale normer som sier at banning er upassende, spesielt i visse situasjoner eller sammenhenger. Å bryte disse normene vil føre til foraktlige blikk og negative reaksjoner fra andre. Ofte føles det som det er mer foraktelig å banne i full offentlighet enn det er å rave ruset rundt midt på dagen.

Derfor har jeg trent på å bruke de spanske bannerdene joder, coño de Dios og hijo de puta. Teorien min bak dette har vært at da plagedes ikke tyvlytterne rundt meg like lett av mine utbrudd.

Ikke det at jeg vet om jeg er sønn av en hore, men det å bytte språkdrakt på ordene har gitt meg trippel effekt.

Låneord fungerer like godt som de barndomslærte norske og gjennom bruk av spanske eder så fant jeg nemmelig ut at det var mange flere spansktalende i Hønefoss en det jeg noen sinne har kunnet gjette meg til; og at de spansktalende uten unntak stanser opp og spør medfølende om det er noe de kan hjelpe meg med, når de hører en som freser ut noen banneord.

Det er blitt litt av en øyeåpner for meg dette at vi nordmenn reagerer med forrakt på en som banner av smerte, mens de spansktalende reagerer spontant med ønske om å hjelpe; kanskje forde de tror jeg er en landsmann i nød, eller bare fordi de bryr seg mer om fremmede enn det vi kalde normenn gjør.

Så når smerteatakkene nærmest blitt til noe spennende og positivt, så kan læring av bannord på flere språk bli en studier av folks reaksjoner på ukristelig uordbruk.

Tenker det å starte med polsk og rumensk kan være greia, da bygden her er full av dem: Kurwa + Chuj = Je*ać eller Naiba pu’a.

Pent og anstendig er det ikke med all denne banningen, men nøden lærer naken kvinne å spinne.