Straff for innsats

Nå er jeg klar for å begynne å sone straffen for å ha jobbet der jeg har jobbet de siste 20 årene, og uten hensyn til meg selv ytt den største innsatsen jeg hadde kapasitet til.

Datoen for soningstidens start er satt til 1. mars 2024, og straffeutmålingen ble livstid; til døden.

Jeg går av med pensjon og er låst fast i hva jeg ble ansett som verdt i mine år på siste arbeidsplass.

Lange dager, høyt arbeidspress, lite intern lederstøtte og null vilje til å gi meg akseptabel lønn har lagt grunnlaget for pensjonsutbetalingene den tiden jeg har igjen i livet.

Lønn som fortjent er subjektivt begrep og oppnås ikke når lønnstakeren har for høye tanker om seg selv og sin verdi.

Fortjent lønn refererer til ideen om at en person skal motta en lønn som er rettferdig og i samsvar med innsatsen, ansvar, ferdigheter og bidrag til arbeidsplassen.

Jeg har, og ikke bare i mitt hode, ytt stor innsats og vist i overkant god faglig kvalitet for bedriften i 20 år, men like vel mente de helt til de siste årene at jeg fortjente lavere lønn enn alle de kollegaene jeg kunne sammenlignes med. Jeg lærte meg dessverre å leve med det også.

Greit nok det, men det betyr mye for min fremtid da dette er det som styrer hva jeg har å leve for mine siste år.

Min forse er at jeg alltid har hatt mye energi, mye vilje og høy selvmotivasjon. Det beredskapssystemet som jeg skulle levere krevde at jeg måtte ta oppgaver og ansvar som ikke bedriften klarte å forstå at var viktige for helheten i beredskapsarbeidet og ut fra det gi meg ekstra ressurser for å dekke.

I dag kan jeg bare konkludere med at bedriften ville ha den beste beredskapen som kan utvikles, men at verdien av dette ikke var høy nok til å tildele assistanse og ressurser.

For fremtiden min har dette hatt store konsekvenser.

Jeg startet et liv som en sunn og aktiv bygdegutt, brukte voksenlivet som elitesoldat i to land og brukte middelalder-tiden min på en lang sluttetappe med fysisk og mentalt slit.

Den siste etappen starter jeg med stolthet over et liv hvor jeg har ytt alt jeg kan og hatt stålkontroll på mitt fag, men går så inn i alderdommen som et fysisk vrak.

Det er synd å måtte innrømme det, men det er ikke mindre sant for det; at jeg går ut av arbeidslivet med bitterhet.

Underveis i liver arbeider vi hardt for å etablere oss og sikre familien så god fremtid som vi over hode makter, gjerne med mer enn en jobb. Mot slutten arbeider vi opp mot å sikre oss en velfortjent og god pensjonstid hvor vi med løftet hode kan høste resultatet av årene vi har levd.

Vi forventer å forlate vår siste arbeidsplass med en viss ære og stolthet som vises gjennom blomsterbuketten vi får tildelt; og en liten smak av sårhet over at det er over for den delen av det levde livet. Kanskje forlater vi arbeidsplassen med litt fukt i øyekrokene og savn i sjelen over for gode kollegaene som vi forlater og lover å holde kontakten med; noe som bare blir tomme ord over tid.

Dessverre så føler jeg bare en bitter smerte og mye savn, og med bare en eneste forhåpning på vei ut; at ledelsen i det minste respekterer mitt ønske om å få gå i stillhet uten noen markering.

Det kan være flere grunner til at noen ansatte velger å pensjonere seg uten noen form for markering eller offentlig kunngjøring i en bedrift.

Noen mennesker foretrekker å holde sitt personlige liv privat, selv når det gjelder store livsendringer som pensjonering.

Dersom en person ikke har hatt en svært synlig eller nøkkelrolle i organisasjonen, kan de velge å trekke seg stille tilbake uten mye fanfare. Dette kan være tilfelle for ansatte i støttefunksjoner eller mindre fremtredende stillinger. For min del så går dette på at jeg trodde at jeg hadde en nøkkelrolle, men innser først nå at det bare har vært sysselsetting.

Noen individer ønsker rett og slett ikke å være i sentrum for oppmerksomhet. De foretrekker å forlate arbeidslivet uten mye støy og ønsker å begynne sitt nye kapittel uten å bli overdrevent feiret, og for noen kan overgangen fra arbeidslivet til pensjonisttilværelsen være utfordrende. Noen velger å trekke seg stille tilbake for å unngå følelsen av tap eller avslutning som kan komme med en offentlig markering.

I tilfeller hvor en ansatt har hatt negative opplevelser eller konflikter på jobb, kan de velge å pensjonere seg uten noen markering for å unngå å forstørre eller gjenoppleve disse situasjonene.

Dersom helseproblemer er en faktor i beslutningen om å pensjonere seg, kan det være at personen ønsker å håndtere helseutfordringene sine privat og ikke ønsker å diskutere dem på arbeidsplassen. Det er ikke lett for en tidligere elitesoldat å innrømme at helsen har gått til helvete.

Det er viktig å forstå at valget om å pensjonere seg stille kan variere fra person til person, og det er ofte basert på individuelle preferanser og omstendigheter.

Noen kan velge å ha en markering senere, for eksempel en uformell sammenkomst med nærmeste kolleger, etter at de har hatt tid til å tilpasse seg pensjonisttilværelsen.

Jeg er ikke bitter på bedriften, men på meg selv for ikke å ha satt av mere tid og energi på å argumentere for mine personlige saker over for dem. Hele veien har jeg sagt i fra og det dette har lært meg er sannheten i begrepet: det viktigste er ikke hva du sier, men hva mottakeren hører.

Jeg er bitter på meg selv for ikke å ha evnen til å kunne argumentere godt nok.

Bitterhet er som en giftig røyk som langsomt forgifter livet ditt og de rundt deg.
Albert Schweitzer

Etter som min koreanske kone sier det, hun som har studert Buddhisme: å holde på bitterhet er som å gripe glødende kull med den hensikt å kaste den på noen andre; du er den som blir brent.

Om jeg er bitter eller om jeg bare er dypt skuffet vet jeg faktisk ikke, for begge deler er forholdsvis nye følelser for meg.

Skuffelse defineres som en følelse av nedgang eller frustrasjon som oppstår når ens forventninger ikke blir oppfylt.

Bitterhet der imot utvikler seg over tid som følge av gjentatte negative opplevelser eller en langvarig skuffelse.
I korte trekk kan man si at skuffelse er en umiddelbar reaksjon på en spesifikk hendelse, mens bitterhet er en mer vedvarende og generell følelse av misnøye som kan utvikle seg over tid.

Mer vet jeg ikke om den saken, men noe føler jeg.

Jeg føler det samme nå som jeg følte da min andre kone, og min liksombror, kjøpte en påhengsmotor til meg fordi jeg var så glad i å ro.

Det var en gave av hjertet fra dem begge, men den var ikke valgt ut av forståelse for hvem og hva jeg var som person og hva som virkelig motiverte meg når vi var på hytta; å ro!

Kanskje er jeg verken skuffet eller bitter, men bare føler at jeg og mitt virke ikke har blitt respektert av mine ledere. Der feilet jeg grandiost.
Så er det bare å håpe at mitt siste ønske blir oppfylt; at jeg får gå i stillhet

Respekt er ikke noe du gir og får som en gave, men noe du tjener og bygger.
Courtney Lynch

Ha en ettertenksom og god helg på vei inn i julen.

God jul!

Respekt er ikke noe du kan se eller høre, men det føles dypt inne i hjertet når det er til stede.
Tante Olga