Alene ...

Gjennom årene i det sivile har det yrkesmessige vært preget av ensomhet.

I utallige møter rundt beredskapsevnen til Oslo i Rådhuset, i ulike beredskapsforum med fylkeskommunen og med departementene, med nødetatene og på seminarer og konferanser har denne ensomheten vært merkbar og bydd på mindre hyggelige kommentarer; med andre ord så har denne ensomheten i stor grad blitt oppfanget av de rundt meg.

Ved presentasjonsrunden rundt bordet kommer det tydelig frem at hver etat stiller mannsterke med både beredskapsdirektør, beredskapssjef og gjerne to til tre beredskaps rådgivere. De gangene turen kom til meg så ble det å si: Sporveien stiller med beredskapsrådgiver Aasen.

Derfor ble det raskt et uttrykk inne politiet i Oslo at: Sporveien det er Aasen det.

Stabssjef Johan Fredriksen forklarte begrepet "Sporveien det er Aasen det", under et møte med beredskapseierne i Oslo på denne måten: se dere om neste gang dere besøker en T-banestasjon så vil dere se at Aasens logo er det som identifiserer alle T-banestasjonene.

Så viste han et bilde av T-baneskiltet på, tegnet bokstavene med fingeren i luften og sa: Tor Ole!

Det ble litt latter, heving av øyenbryn og smil rundt det at jeg alltid stilte opp som eneste representant for Sporveiens konsern og operatørselskaper; men ikke minst svake rystinger på hodet fra de beredskapsetater som deltok i møtet. De stilte seg spørsmålet: hvorfor prioriterer ikke Sporveien beredskapen høyere?

Jeg hatet å måtte svare på akkurat dette spørsmålet.

Spørsmålet om prioritering av beredskap i Norge er komplekst og kan involvere flere faktorer.

Økonomiske begrensninger gjennom liten vilje til å bruke penger og ressurser på en usynlig trussel.

Persepsjon av risiko: Ofte vil mangelen på synlig krise eller katastrofe føre til en nedprioritering av beredskap. Dette kan skape en falsk trygghet og redusere insentivet for å investere i forebyggende tiltak.

Politisk prioritering: Politiske beslutningstakere er mer fokusert på kortsiktige politiske gevinster enn langsiktig beredskapsplanlegging. Dette fører til at beredskap blir nedprioritert til fordel for andre politiske agendaer.

Mangel på bevissthet: Ofte er det manglende forståelse eller bevissthet om viktigheten av beredskap blant befolkningen og beslutningstakere. Dette kan føre til at beredskap ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet og ressurser.

Historisk perspektiv: Norge har generelt sett hatt stabile forhold, og dette kan føre til en følelse av at behovet for beredskap ikke er like presserende som i områder med hyppigere naturkatastrofer eller konflikter.

Viljen til å lære av de krisene vi har opplevd gjennom historien er uhyre liten i vårt samfunn.

Kompleksitet av trusler: Beredskap må tilpasses de spesifikke truslene et land står overfor. Hvis truslene oppfattes som lave, vil dette føre til lavere prioritering av beredskap.

Beredskap er ofte et område der kontinuerlig evaluering og tilpasning er nødvendig for å håndtere endringer i risikobildet.

Sporveien var en arbeidsgiver som ga meg frie tøyler til å bygge opp beredskapsorganisasjonen hos dem.

De stilte sjelden spørsmål til det jeg drev med og de kostnader jeg genererte, så lenge jeg kunne argumentere for dem.

Det konsernet aldri innså, var at dette ikke var en en-manns-jobb og innsikten i de reelle kommende kostnader, ved å ikke sikre en overlevering ved pensjonsavgangen til beredskapsdirektøren, beredskapssjefen og beredskaps rådgiveren Aasen.

Takk for følge.