Mikkmakk

Dette er ord for oss oppe i årene som hygger oss med å komme i mimring over gamle ord  og uttrykk som en ikke hører så ofte i dag, men som vi  ofte brukte i vår oppvekst.

I min oppvekst var ordet mikkmakk mye brukt.
Det var benevnelse på noe som vi opplever som unødig, forstyrrende, stressende. Rett og slett or mye av det gode.
Blant annet ble det sagt om folk som kjøpte seg en enkel, konservativt utrustet Opel: folk som kjøper Opel har ikke sansen for alt det elektriske mikkmakket.

Ordet har sannsynlig vis hengt med fra begynnelsen av 1000- tallet da vikingene Gudrid og Torfinn Karlsemne, Frøydis, Torvald og et hundretalls andre slo seg ned i Vinland, New Foundland i Canada og Main i USA, hvor de støtte på de utsmykkede urinnvonerne av Mi'kmaq-stammen; de som var kledd i tynt skinn; Skrælingene.

Andre påstår at det kommer fra gammeltysk for skrap og fanteri, men også de må ha ordet fra et sted.

Det er det spennende med språk som hele tiden er i endring.
Nye ord kommer inn i språket og andre dør ut; slik som ordet tidviser og uranviser/urviser som ebbet ut med de digitale klokkene.
Når en først er inne på klokker og tid så er min generasjon oppvokst med tidssignalet på radio klokken 13:00, ett, på hverdagene. I dag er dette bare minner for oss eldre.

På slutten av sekstitallet gikk folk rundt å brukte begrepet tanta til Hep Stars i tide og utide.
Begrepet ble ofte brukt om noe som var enkelt; som musikken til den svenske gruppa Hep Stars med sin blanding av syd-amerikanske rytmer og rockemusikk.
Det er så enkelt at selv tanta til Hep Stars kan greie det, var et kjent uttrykk i min ungdom.

Uttrykket ble visst nok  populært etter en hendelse der Rod Stuart hadde konsert i Trondheim.
Etter konserten ville han inn på en nattklubb. Han ble nektet adgang pga. at han hadde dongeribukse på seg. Noen prøvde å fortelle dørvakten hvem det var, og da kommer de bevingede ord fra dørvakten: Han kommer ikke inn om han så er tanta til Hep stars.

I min oppvekst med min bakgrunn var det viktig å være tykkhudet for ikke å la seg knekke av fordommer og vonde ord fra de som følte seg bedre enn meg; spesielt i den sårbare delen av oppveksten; å bli så tykkhudet at ting bare prellet av og ikke ble en del av innsovningstankene.
Mitt forbilde i så henstående var min farfar Hans Olav «Olaf» Enerhaugen Aasen.
Med det lange navnet burde han vært av adelig slekt, men han var bare en hardtarbeidende småbruker og hestekar i tømmerskogen som hadde kommet seg gjennom tortur under krigen.
Om han ble det sagt: han er så tykkhudet at han ikke trenger ryggrad for å holde seg oppreist. 

Far sin far hadde et særegent uttrykk som han brukte om folk ham mislikte sterkt: måtte afargangen ta deg: måtte du dø på en brutal måte.
Som tømmerfløyter hadde han plukket opp ordet i Nes-traktene og brukte det flittig når situasjonen tilsa det. I Austvatn ble dette ordet en kjærkommen måte å ønske folk nord og ned.
Syntes han du var en slapp og doven dust kalte ham deg for et mehe, og var du liten og tett av kroppsbygning beskrev han deg som en bøtteknott; liten og bøtteformet.
Tertefine jåler og snerpete kvinnfolk likte han ikke, og øyenskalker som bare arbeidet når det kunne sees av andre, især av overordnede, foraktet han mer enn noen andre.
Kaller du noen for en øyenskalk i dag så ser vedkommende bare rart på deg og har ikke en sjanse til å forstå kritikken du kommer med.

Han likte ikke det han så da han kom over meg og en jente som gjorde unna litt klining bak kafeen på austvatten.
- Å slafse mule gjør en ikke offentlig sa han til meg da og ga meg et lett klaps i bakhodet.
-  Far din burde bunte deg!
Far din burde gi deg juling.

Vi hadde en og annen drukkenbolt i bygda, alkoholiker, men etter en fest på lokalet i helgen kunne enhver bli litt på en snei etter inntak av mer eller mindre god hjemmebrent.
Dikkedarer brukte vi den gangen om omstendelige eller unødvendige formaliteter, og ble det bråk mellom to naboer så kalte vi det en brudulje; noe jeg skjønte at var veldig vanlig mellom naboer da jeg flyttet til Oslo og blokka i Herman Fossgate 20.
På Bislet under et skøyteløp lærte jeg ordet buljongpar, benevnelsen på et uinteressant skøytepar som ga anledning til å kjøpe en kopp varm buljong fremfor å se dem løpe.

Men dette er ord som hører fortiden til som fjernsynsapparat, transistorradio, stensilmaskin og spolebåndspiller.
Jeg var stolt den gangen jeg fikk erfaring med hjemme-computer og lærte ordet floppy disk.
Da var jeg en ung mann i den nye, digitale verden. I dag røper det at det at jeg kan dette begrepet bare beviser  jeg er blitt utdatert.

Nei, nå er det bare å trekke seg tilbake og la de unge ta over språket også.
Min tid er over verbalt, så nå avslutter jeg for i dag og går min kones gardinpreken i møte for å ha prioritert fredagsord foran å pate med henne; en skjennepreken som en kone holder for mannen sin bak sengegardinene: på tomannshånd.

Ha en god og ordrik helg.

Jeg er som en pekestokk; utgått på alder.