Fordommer?

Denne gangen tillater jeg meg å tørke støv av noe jeg skrev som ord for fredag i 2014. Det omhandler en problemstilling som jeg ikke lenger plages av. Hvil i fred svigermor.

Bare for å skremme dere ut av den hvilen dere har følt ved at jeg la ned pennen, så har T-banens Don Quijote, den skarpsindige lavadelsmannen Herr Quijote fra La Nord Odal, innsett at det er flere vindmøller å oppsøke; og kjempe mot.
Sverdet og pennen er igjen gjort skarpe.

Dette er å regne som en teaser for serien som skal komme på fredagene fremover.
For å sitere Arnold, på en måte: I’m back.

Hun ringer støtt og stadig, kritiserer alt du gjør og behandler fortsatt sønnen sin som en dyrebar, liten gullklump som ikke behandles riktig av sin nye kone. Denne typen trollkjerringer får alltid svigersønner som heller aldri oppfyller de drømmene de hadde for sine døtre.
Denne typen kvinnfolk er konstant i forsvarsmodus.
Sånn bare for advarselens skyld, dette kåseriet handler om svigermødre; om dere ikke allerede har fått med dere det.

En av mine mange, mindre bra egenskaper har medført at jeg har hatt mange svigermødre; også benevnt som intelligente, slue hekser.
Det positive med dette er at jeg har kunnet hente inn en mengde med erfaringer, og disse finner jeg det både riktig og forsvarlig å dele med dere.

 Framstillingen av svigermor som invaderende, plagsom og ondskapsfull er å finne i en rekke filmer, tegneserier, TV-serier, operaer og folkeeventyr. Men er det fortjent?
Ett sted har de tatt det fra, disse forfatterne, operakomponistene og regissørene.

 Denne analysen vil prøve å svare på akkurat dette; er stempelet disse kvinnene har fått fortjent?

I folkevisa Olav og Kari hører vi om et par som blir splittet av svigermors løgner.
En lignende situasjon finner vi i folkeeventyret De tolv villender. Her tyr svigermoren til drøye virkemidler for å splitte sønnen og svigerdatteren. Hun kaster barnebarnet inn i ormegården, og smører blod rundt svigerdatterens munn. Så anklager hun svigerdatteren for å ha spist sitt eget barn.
I operaen Katja Kabanova møter vi en overklassedame som er enke. Sønnen er hennes eneste prosjekt og har resultert i et ganske sykt mor-sønn-forhold. Katja blir sjalu på sønnens kjærlighet til svigerdatteren og bokstavelig talt river dem fra hverandre når de er kjærlige. I beste Idi Amin Dada diktator-stil legger hun sterke føringer for hvordan svigerdatteren forventes å oppføre seg.

Vel, dette er et svigermor-svigerdatter-syndrom. Verre er det med svigermor-svigersønn-syndromet; det er hjerteskjærende.

Det er gjort forskning på svigermor-monster-syndromet, blant annet av Gjertrud Sæter, førstekonservator ved Norsk Folkemuseum. Hun har skrevet doktoravhandling om hvordan svigermor framstilles i folklore, populærkultur og hverdagslivet.

Denne gangen vil jeg kun skrive om mine egne erfaringer med fenomenet, etter som det er det jeg kjenner best til.
Utgangspunktet for kåseriet er at jeg i egne øyne er den perfekte svigersønn; glad i å jobbe og sjelden hjemme.
Problemet med det er at jeg med egne øyne ser at disse inntrykkene sendes inn til hjernen for å analyseres og tolkes; og der ligger det muligens en kilde for forvrengning av sannheten.

Etter sterkt ønske av min første kone så gikk jeg med på å henge et bilde av min svigermor på veggen på soverommet.
Mange påstår at bilder av svigermor er den beste prevensjonen i verden, men det er ikke hele sannheten.
Det er ikke bare frykten for å avle noe som ligner henne som hindrer forplantning. Det er rett og slett ikke mulig å komme til det steget hvor en trenger prevensjon når en ser på bilde av sin egen svigermor på veggen i fotenden av sengen
Der det burde vært liv blir det dødt.

Nå må det sies at min første svigermor, den rødhårede, hadde selvinnsikt. Fra tid til annen siterte hun forfatter Anne Enger med ordene: om jeg hadde levd noen hundre år tidligere, ville jeg ganske sikkert blitt brent på bålet som heks.

Behovet for å skifte ut bildet av svigermor i rommet med madrass og puter ble etter hvert stort. Jeg valgte ut et bilde av en mannevond bulldogg og klinte litt leppestift rundt munnen på den; faktisk det eneste som skilte min svigermor og en bulldogg; ikke bare utseendemessig.
Jeg var fornøyd med kompromissforslaget; og tok et nytt steg ut i korridoren som leder til min første skilsmisse.

 På vei inn i mitt andre ekteskap mente jeg at jeg hadde lært noe fra det første. Så fort jeg hadde lagt mine øyne på mitt neste offer, en av de få kandidatene som ikke slo tilbake når jeg flørtet, startet jeg granskningen av min kommende svigermor.
Som mal for rammen som tolkningen av henne ikke måtte komme innenfor brukte jeg Gerd Brantenbergs definisjon: hun var en kvinne av det slaget som kan få en til å ane hvilken kraft det er som har forårsaket ni millioner heksebål.
Jeg intervjuet folk i nærområdet der hun bodde, og jeg lirket opplysninger ut av hennes ektemake.
Å spandere noen drammer på en mann kan fortelle deg mye om den kvinnen han er gift med; sett fra hans omtåkete, lite objektive hjerne.
Etterretningene jeg hentet inn fra alle jeg intervjuet var at dette var et godt menneske, på alle måter; Pinse-venn, og barmhjertig inn til det ekstreme.
Religion og legninger hos folk har jeg aldri brydd meg om, så det var ikke noe hinder for å ta henne som svigermor; det er folks private liv.

Gjennom det andre ekteskapet mitt lærte jeg mye om folk; og et nytt banneord. Det sies at en kan flytte fjell, men ikke endre personlighet. Tull og tøys!
Etter noen år med meg i familien skiftet hun til de grader karakter. Det var som om hun gikk fra en rød rose til en fikenkaktus.
Piggene vokste ut som skjeggstubber på en gubbe, og når jeg etter en million ganger holdt på at jeg ikke ville bli Pinse-venn, men nøye meg med å respektere at hun var det; ja da grep hun uforvarende til sine kraftigste eder: søren klype! Da burde jeg skjønt at jeg hadde trådt langt over hennes akseptkriterier for hva som var et menneske med livets rett.

Trass hennes dype ønske ville jeg ikke vise meg frem som en god troende hver søndag, og leve i daglige synder resten av uken; noe min kone og svigermor fint klarte.
Ikke det at jeg brydde meg om hva svigermors mange venner sa om meg, men jeg ble like vel sliten av tilnavnet Belsebub.
Dermed bar det etter hvert, på grunn av motsetninger og andre uoverensstemmelser, ut i den smale gangen mot døren det står skilsmisse på; igjen.
Ikke det at det var så galt å skilles fra min andre kone heller, for hun var like sær og vrien som meg.

Gjennom mine to første ekteskap lærte jeg mye om forskjellen på hva som blir sagt og hva som blir oppfattet. Jeg lærte at det ikke bare er hva du sier og hvilke ord du velger som er førende, men hvordan du sier det. De hjelper ikke å være en god retoriker når du røper stemningen bak ordene du uttaler.

I det tredje ekteskapet hadde jeg virkelig lært; jeg fant meg en kone som hadde begravet sin mor. Idealvekten på en svigermor er tross alt 180 gram, inklusive urnen hun ligger i.

Hensikten med et svigermor-løst ekteskap var ene og alene det at jeg er et godhjertet menneske som ikke ønsker å overraske flere av dem, blant annet gjennom de sanne og selverfarte ordene til Hubert Humphrey: bak enhver fremgangsrik mann står en svært overrasket svigermor.

Ha en god helg alene med ektefelle og barn.

Mødre er alltid glad for at deres døtre får seg en god og flink kjæreste; men det går over når han blir hennes svigersønn.