Handlekraft

 I det siste har jeg følt på noe jeg aldri tidligere har opplevd; følelsen av å være fysisk, følelsesmessig og mentalt utslitt på grunn av lang tids krevende jobbsituasjon. 

Det å være fysisk sliten har vært en del av livet mitt, og det er noe jeg fint kunne leve med.

Veien mot de ulike målene jeg hadde satt meg innebar perioder hvor det var forventet av deg at du skulle komme deg videre selv om du trodde du ikke klarte mer.

Det å være under mentalt og psykisk press har også vært en stor del av mitt yrkesliv; spesielt i de tidligere årene. 

Det jeg føler nå er noe nytt for meg. 

Jeg hadde en forventning om at jeg på veien mot pensjonist skulle få litt kortere og lettere arbeidsdager, og mindre press og flere ressurser, men det motsatte har skjedd.

Samfunnet endrer seg i feil retning og kravene til beredskap blir stadig med omfattende og krevende.

Ung, intelligent og ekstremt handlekraftig kriger står det i en av de årlige tjeneste-vurderingene i den militære personalmappen min etter at jeg kom tilbake til MJK på Ramsund fra et femårs tjenesteopphold i den spanske legion.

Det er den tjenesteuttalelsen jeg er mest stolt av fra mine tre og tjue år i forsvarets tjeneste.

Handlekraftig; en som er i stand til å utrette mye.

Arbeidsom og besluttsom er synonymer, men viktigere er egenskapene som beskrives av ordet: innsatsvilje, energi og motivasjon til å utføre noe; også det utfordrende.

Hvis dette er en ærlig beskrivelse av min personlighet så føler jeg at jeg har all rett til å være stolt av tjenesteuttalelsen.

Personlighet kan ikke endres, så jeg burde være den samme i dag; noe jeg tror jeg er.

Jeg vet godt at jeg har alt for mange oppgaver jeg må levere på, og jeg vet med meg selv at jeg leverer det beste jeg kan på alle av dem.

Det koster meg mer og mer for hver måned som går, uten at det så langt har gått negativt ut over min handlekraft og min indre motivasjon.

Det er bare det at min motivasjon har fått en verkebyll som går ut på at jeg nekter å slutte å levere på noen av oppgavene som forventes at jeg løser før dette kommer som en tydelig ordre om det; og en øremerket funksjon til å dele med og som skal ta over disse oppgavene.

Det er mange år siden ansvaret for radiosamband ble trukket ut av min tjenestebeskrivelse, men jeg tar fortsatt ansvaret for det fordi det ikke kan utelates da det vil gi store konsekvenser for både driftsmessige, sikkerhetsmessige og beredskapsmessige forhold.

Det er egentlig ikke mitt problem at ledelsen ikke ser behovet for en sambandsansvarlig med taktisk og operativ kunnskap i faget TETRA radiosamband; og som har ansvaret med å følge opp radiosystemet. 

Mitt problem er at jeg ikke kan gjøre mitt arbeid uten at det er kontroll på sambandet; sikre en god og effektiv beredskap.

Det mangler ikke for støtte for min situasjon.

Jeg mottar stadig forståelse for at jeg har for mye å gjøre for én person alene, og jeg mottar stor aksept for at 10-11 timer arbeidsdag, ofte seks og syv dager i uken, er for mye for en som burde tatt ut person for et par år siden.

Det er stor forståelse for at det å måtte jobbe en og to dager i løpet av alle mine siste fire ferier ikke er holdbart.

Til og med når det gjelder problemer med å ta ut ferie og flex-timer når jeg stort sett er alene om å løse oppgavene mine møter jeg stor forståelse for; og det er mye forståelse for at det tar tid å lære opp de som er tenkt å avlaste meg noe.

Det jeg ikke har møtt de siste ni årene er handlekraft, men i stedet møter jeg det å ta en sjanse; noe som på ingen måte er noe vi våger å gjøre innen beredskapsfaget. 

Problemer blir ikke borte selv om en venter aldri så lenge og vel.

De som stoler blindt på statistikkens tall bommer ofte på virkeligheten. 

Levetiden er statistisk sett 81,5 år for menn. Før fylte 80 år har 40% av befolkningen hatt en kreftdiagnose. 76% av befolkningen mellom 60 og 80 år vil statistisk sett få sykdom som gjør dem arbeidsuføre.

Å ta sjansen på at en person over 64 år vil kunne jobbe i en 130-150 prosents stilling frem til fylte 67 år er å spille stort på veldig dårlige ods; og det er rett og slett idiotisk når den hesten de satser på allerede har helsemessige utfordringer i aggressiv utvikling.

Hvis jeg skulle oppsummere gode lederegenskaper med ett ord, ville jeg sagt handlekraft.

Lee Iacocca

Ord, medfølelse og forståelse er bra, men det er bare det de er; ord. 

Ingen ting av dette har noen annen effekt enn de følelsesmessige.

I ni år har jeg blitt støttet med forståelse og bekymring for min helse, men jeg er fortsatt alene.

I ni år har jeg fått lovnader om vurderinger rundt å tildeles ressurser og mulighet til kompetanseoverføring, men beslutninger i min favør er ikke fattet.

Det gjør meg forbannet, og det går dessverre i ledelsens favør; for jeg motiveres av sinne og blir trassig.

Jeg skal faen ikke knekkes! Jeg gir meg ikke før de bærer meg ut i en body-bag. 

En skipper forlater ikke et skip selv om det tar inn vann.

En kan ikke sette seg ned og skyve problemene foran seg og samtidig forvente å bli ansett som handlekraftig.

Handlekraften ligger hos den som motiverer seg selv til å fortsette å krige selv om alt håp om en seier er ute.

Lovnader og løse planer er ikke handlekraft, det er bare noe som genererer behov for å kaste bort tid på å etablere unnskyldninger og argumentasjon for hvorfor det ikke ble noe av planene.

Så langt har jeg hørt dem alle, fra de unnskyldningene som bare er – øhh? - og til de som har mye fornuft i seg, men som fortsatt ikke holder mål i mitt hode.

Jeg forstår håpet om at verden en dag skal bli tryggere, og at problemer skal forsvinne av seg selv. 

Vi kalte denne drømmetilstanden for et luftslott i min barndom; fint, og flott er det, men luftslottene gir ikke ly når uværet kommer.

Durek Verrett påstår at du kan tenke deg kreftfri og helbrede deg selv fra alle sykdommer; tilsynelatende med unntak av leverproblemer.

Tankene våre er mektige, men de kan ikke flytte fjell.

Et par personer har sagt at de tenker på meg hver dag. Jeg setter pris på det og ser på det som et stort kompliment; men hva gir det meg ut over det at jeg vet at noen bryr seg om meg?

Frederick Treves sa noe sånn som: ikke bry deg så mye om begavelse. Ikke tenk bare på det å være dyktig. Stol på hardt arbeid, utholdenhet og besluttsomhet. Det beste mottoet for den lange marsjen er: 'Ikke syt og klag! Stå på!'

I dag velger jeg å gjøre bare den ene av de to forslagene; å stå på. I det siste har det blitt en del syting og klaging fra min side; noe jeg trenger for å lade opp til neste etappe.

For oss i stabene er Treves formaninger viktige veiledninger, men det burde kanskje også gjenspeile mottoet til de som står over stabsmannskapene.

Jeg går inn i avslutningen av denne teksten med de piskende ordene til oberst Oberst Ana Rodriguez: du er ansatt for å løse de oppgavene du er satt til. Alt annet er en tjenesteforsømmelse.

Jeg gjør så godt jeg kan i arbeidsforhold som de siste månedene i tillegg har bestått av halvferdige prosjektutførelser som påvirker muligheten til effektivt arbeid; og med verktøy som ved lovnad blir bedre om en tid. 

Gjennom årene har jeg jobbet i telt som kontor og med penn og papir fordi nettverkene ikke var på plass, så jeg er godt vant med å omstille meg og håndtere de utfordringene vi sto i; men da var jeg yngre og hadde mindre forventninger. Nå føler jeg at jeg har fått smake på karamellpuddingen, men har måtte endre kostholdet til havregrøt med vann og en lovnad om at det en dag igjen skal serveres karamellpudding.

Jeg retter ikke pekefingeren mot én spesifikk person, men mot et system hvor handlekraft på enkelte nivåer er et totalt ukjent begrep. 

Vi har vel egentlig et behov for hele tiden å se det store bildet, helheten, og gjøre prioriteringene på bakgrunn av dette og ikke bare på bakgrunn av det vi ser foran oss med påmonterte skylapper.

Vi gjør alle feil.

Den mest skyldige er ikke nødvendig vis den som gjør disse feilene, men den ligger hovedsakelig hos de som har ansvaret og skal sikre at feil ikke begås.

Da sitter jeg avslutningsvis bare igjen med ros til de prosjektlederne som tilsynelatende er ansatt hos oss for å gjøre arbeidsdagen litt tyngre, og litt hardere; de som lover at mange har de samme problemene, og at de skal løses i fremtiden. Det ser ut for meg som at disse har det som oppgave å demotivere; og der gjør de en fantastisk jobb!

Dessverre er jeg en gammel, forfallen kriger som er vant med å stå imot stormer, så jeg bakker ikke ut; dessverre for dere som gjør så godt dere kan for å ødelegge en arbeidsdag. Det er like vanskelig å bli kvitt oss gamlingene som det er å fjerne svartsopp.

Det er sterke ord og stygge anklagelser, men når vi ikke en gang har muligheten til å vite om vi har en arbeidsplass før vi ankommer arbeidsplassen, og ikke en gang et skap å låse inn utstyret vårt i, så føler jeg at det er berettiget. Slike forhold bygger på de frustrasjoner som kommer i tillegg til det vi allerede har bygget seg opp hos oss; vi som er ensomme ulver i forhold til funksjonene vi har i fellesskapet.

De sterkeste av alle krigere er disse to: tid og tålmodighet.

Leo Tolstoj

Ha en god og opp-ladende helg

Et stigtrinn er ikke der for å hvile seg på, men for å holde foten din lenge nok til at du kan sette den andre litt høyere.

Thomas Henry Huxley