Ergo sum

Jeg er den jeg er fordi jeg var den jeg var.

Dette er tanker som jeg har kommet tilbake til mange ganger den siste tiden med selvransakelse; en pensjonist sitt viktigste tidsfordriv.

Utsagnet er i mitt hode en dyp og meningsfull setning som belyser hvordan fortiden vår former vår nåværende identitet. Den anerkjenner at våre erfaringer, både positive og negative, har bidratt til å gjøre oss til de vi er i dag.

Våre tidlige opplevelser, både i oppveksten og gjennom hele livet, spiller en betydelig rolle i å forme hvem vi er.

• De vil ha lært oss verdifull kunnskap om vi hører etter, og den har gitt oss de ferdighetene og de talentene, som har hjulpet oss å utvikle min personlighet.
• De har også ha gitt meg utfordringer og motgang som har gjort meg sterkere og mer motstandsdyktige.

Hver erfaring, enten positiv eller negativ, gir oss en mulighet til å lære og vokse.

Når vi reflekterer over fortiden vår, kan vi identifisere mønstre, forstå våre styrker og svakheter, og lære av våre feil.

Denne selvinnsikten kan hjelpe oss å ta bedre valg i fremtiden og bli den beste versjonen av oss selv.


Selv om fortiden vår har en betydelig innflytelse på hvem vi er, er det viktig å huske at vi ikke garantert er definert av den.

• Vi er i stadig endring og tilpasning gjennom hele livet.
• Vi lærer nye ting, møter nye mennesker, og har nye opplevelser som former vår identitet på nye måter.
• Vi har alltid friheten til å velge hvordan vi reagerer på fortiden vår.
• Vi kan velge å la den definere oss, eller vi kan velge å lære av den og bruke den til å vokse.
• Vi kan velge å holde fast i negative erfaringer, eller vi kan velge å slippe tak i dem og fokusere på det positive.

Hver enkelt av oss har en unik identitet som er formet av våre egne individuelle opplevelser, det er ingen riktig eller gal måte å være på. Det som betyr noe er at vi er autentiske mot oss selv og lever i tråd med våre egne verdier.

Vissheten om at jeg er den jeg er fordi jeg var den jeg var, er en påminnelse om at fortiden vår er en del av oss.

 
Vi har kraften til å velge hvem vi vil være og hvordan vi vil leve våre liv.
Ved å omfavne fortiden vår og lære av den, kan vi skape en lysere fremtid for oss selv.

Min kanskje mest sjelformende epoke i livet var de tjuetre årene jeg hadde som jobb å sette mitt eget liv i fare for det jeg trodde på; ikke minst de fem årene jeg var legionær av første klasse og gikk fra krigshandling til krigshandling.

Mye av det jeg var med på burde nok sikkert medføre en viss anger hos meg, men det har ikke gjort det og det jeg har innsett disse dagene er at jeg som voksen alltid har vært og er en kriger i kamp for det jeg trodde og tror på; å bekjempe despot-regimer og terror ved bruk av den fysiske delen av eliminering-metodene.

Det å ha sterk tro på de valgene du tar i livet er den beste medisin mot alt fra manglende nattesøvn til posttraumatiske stresslidelser.

Det å akseptere at deler av fortiden faktisk har definert meg, og samtidig være komfortabel med det har vært en åpenbaring for meg på mine gamle dager.

 
Inne i hodet er jeg fortsatt guttungen som følte stolthet de gangene jeg gikk på stranden med bar overkropp og frustrerte pendlerfruer tillot seg å påpeke at jeg var en liten gutt i mannskropp.

 
Folk den gangen var gamle i mine øyne når de var fylt førti år og kåte kjerringer sine kommentarer av en guttunges kropp var også den gang på kanten, men jeg så det ikke sånn.

 
Det eneste jeg hørte når de kommenterte kroppen min var at hard trening og tungt arbeid bygger mannskropp; så jeg tillot meg å være stolt i stedet for støtt.

Livet er ikke summen av år, men av øyeblikk. Giovanni Boccaccio.

Selv om jeg i dag er pakket inn i et unødvendig lag av spekk, har rasert inventar på innsiden av kroppen og er like mobil som sokkelen til statuen av Karl Johan så er det fortsatt de samme tankene og erfaringene jeg hadde den gangen som er meg i dag. Jeg er fortsatt den snåle, keitete guttungen og den aggressive legionæren, og jeg kan det jeg kunne den gang; selv om jeg i dag må stå stille når jeg gjør disse handlingene.

Jeg er fortsatt den alt for kreative drittungen som noen ganger snudde Austvatn på hodet med sine risikofylte påfunn; og jeg er bestefaren som forteller om min barndoms påfunn i den naive tro at mine nei og advarsler hindrer henne for å ta etter.

Om jeg ikke er senil så hender det at jeg glemmer den naive tro på påvirkningen det ligger i visdommen: Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjorde; jeg lærte tross alt noe av det jeg gjorde galt.

Kan jeg virkelig frata mitt barnebarn den læren det ligger i å gjøre feil?

Det eneste jeg må akseptere i nåtiden er at folkene rundt meg ikke kjenner min historie og vet hvor seriøs og effektiv jeg var den gangen; de ser meg bare øyne og tanker som kun defineres av den tiden de har kjent meg.

Det må være den største skjebnen et menneske kan oppleve å bli senil i den grad at de ikke bare glemmer hvem de har rundt seg og hvor de gjorde av vaskekluten etter at de tørket av kjøkkenbenken, men har mistet seg selv gjennom tapte minner.

Å glemme er som å dø litt. Honoré de Balzac.

Jeg er fortsatt litt distré, og kanskje har jeg blitt litt mer glemsom på minne eldre dager, men det kan jeg leve med for jeg har skjønt at når oppvaskbørsta er blitt borte så er det fordi jeg har lagt den i kjøleskapet.

Jeg skriver ut av meg dette for å fortelle dere at jeg kan jeg være takknemlig for at jeg har minnene, husker dem; og lever på dem. Det gjør tiden i gyngestolen litt mer oppfyllende.

Jeg lever godt på mine gamle dager fordi bildene jeg har inne i hodet ikke er de samme som det jeg ser i speilet.

Hva er bevissthet? Det er hukommelsen som forandrer seg. John Locke.

Det eneste som har endret seg hos meg er kroppen min; og det i hjernen min som har bygd seg videre med erfaringer jeg ikke hadde den gang.

Jeg forventer ikke noen anerkjennelse for den jeg var, og heller ikke for den jeg er nå.

Det er helt fritt for den enkelte å se meg slik de selv oppfatter meg, og akkurat det gjør det spennende å leve videre.

For meg flyter fortiden og nåtiden sammen til en, uavhengig av hvor mange år det har gått mellom den jeg var og den jeg er. Slik sett så er jeg, og har alltid vært, summen av den tiden jeg har levd.

Tid er en illusjon, skapt av hukommelsen og glemselen. Henri Bergson.

Ha en god og minne-skapende helg.

Fortiden er død, fremtiden er ennå ikke født. Vi har bare nåtiden, la oss leve den godt. Maxime Lagarde.