Hobbyfilosof

Som hobbyfilosof, eller kanskje heller fordi jeg bruker mye tid alene, får jeg tid til å fundere over livets knøttsmå gåter; som hvorfor en føler at en blir usynlig selv om en vifter med armene for å få hjelp, eller hvorfor enkelte ting er så vanskelig si høyt til andre.

Det er spesielt tre vanskelige ord å uttale for folk flest. 

Disse er: - jeg tok feil, -jeg trenger hjelp, og ikke minst -Worcestershire sauce.

Bilde: https://pixabay.com/

Jeg har gjort så mye feil i mitt liv at de rundt meg er forberedt på at jeg vil fortsette med det, så akkurat det å innrømme at jeg tok feil er ikke det jeg føler som mest vanskelig; men selv hos meg ligger også dette langt inne. Det tar veldig lang tid fra noe går galt til jeg er villig til å innrømme for meg selv at det var min feil; og min feil alene. Først da jeg er hundre prosent overbevist selv innrømmer jeg det over for andre. Det kalles vist i mange tilfeller for selvironi; og den blir for min del bare større og større med alderen.

Der imot har jeg ikke evnen til å bite i meg all stolthet og be om hjelp.

Min kone har evnen til å lese mitt skjulte språk og sier alltid: når du svarer at det går så greit så, så betyr det at du sliter unødvendig og godt burde be om hjelp.

Men så går det helt greit like vel, selv om det kostet litt slit.

Nå er ikke jeg av den typen som mener at det å slite er en negativ ting. For det første så herdes en av å møte problemer og fysisk slit; men viktigere er at premien når en like vel klarer ting eller kommer gjennom dem er større enn noe annet i livet. Rusen og gleden over det å lykkes uten å måtte dele den æren med andre er som et narkotikum. Jeg klarte det, og det er bare mitt verk!

Alt du trenger her i livet, er uvitenhet og selvtillit. Da er du sikker på å lykkes.

Mark Twain

Alt du trenger for å bli stamkunde på legevakta består faktisk av de to samme elementene: selvtillit og uvitenhet.

Uvitenhet gjør deg nysgjerrig, og det gjør at du ikke alltid ser hva som kommer før det plutselig gjør det. Selvtilliten gjør at du er overbevist om at du får det til, koste hva det koste vil.

Selv om ting har gått smertefullt galt så mener jeg personlig at det å like vel har fått til det som sendte deg på legevakten er det beste smertestillende medisinen du kan få; gjerne sammen med litt morfin eller Paralgin forte.

Kanskje er det ikke så helt galt det som den amerikanske komikeren George Burns påsto: jeg tror virkelig det er bedre å mislykkes med noe du elsker, enn å lykkes med noe du hater.

Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å innrømme feil eller å be om hjelp.

Egentlig så er det litt skremmende dette at enkelte har det så vanskelig, og at det eneste de trenger for å få det bedre er å be om hjelp.

Sosiologen Nils-Fredrik Nielsen setter ord på dette og som har gitt meg mye ettertanke: deres liv var et rop om hjelp på et fremmed språk.

Det jeg ikke klarer å finne svar på er hvorfor det er så vanskelig å virkelig høre og forstå det disse folkene sier; for jeg er overbevist om at de på mange, forskjellige måter har prøvd å si i fra at de trenger hjelp.

Grunnen til at jeg er overbevist om dette er at jeg kjenner meg igjen i akkurat det å komme med hint om at det hadde vært fint om noen trår til med en støttende hånd og hjelper meg, men å bruke ordene hjelp meg får jeg ikke til å forme til klar lyd.

Muligens er det akkurat dette med å tape ansikt som ligger i det skjulte og holder tøylene stramme. Sist jeg virkelig angret på ikke å be om hjelp ligger noen år tilbake i tid. Da hadde jeg startet på en fysisk jobb som andre hadde advart meg om at ikke var fysisk mulig å klare alene; ergo en utfordring jeg ikke kunne la stå. 

I det jeg var i gang med siste hånd på verket så skjønte jeg at det jeg ikke var fysisk sterk nok og ikke hadde nok armer og teknikk til å legge kronen på verket. Like vel kunne jeg ikke innrømme at jeg hadde tatt feil da svigersønnen min spurte om jeg trengte en håndstrekning.

Stoltheten gjorde at jeg ba ham gå inn og hente iskaldt vann til meg, for å få ham bort så jeg kunne gjøre et siste forsøk i freden mot det å prøve å dekke over at jeg hadde igangsatt noe som jeg ikke kunne fullføre.

Jeg tapte mot vekten og havnet på ryggen med steinblokken over meg; over den ene hånden.

Jeg fikk vannet jeg også trengte for å leske strupen i varmen, men det smakte bittert akkurat da og i den settingen

Heldig vis sprakk den ene fingeren min og blødde såpass kraftig at svigersønnen løp uoppfordret inn etter førstehjelpsskrinet; og ga meg tid og ensomhet nok til å la sinnet få fult utspring.

Med adrenalin i blodet, raseri i hodet, og ikke minst flauhet over å ha røpet svakhet, så fikk jeg akkurat den energien jeg trengte for å få steinblokken på plass.

Da var jeg stolt som en hane, men fikk jeg ros for å være en energibunt? Nei da, da ble det med kjeft fra kona med påstander om at jeg var en trassig djevel.

Det ble ikke bedre da jeg nektet å dra på legevakta og ville fikse fingeren selv; og det var ikke et resultat av at jeg er en tøffing, men at jeg var redd for å møte noen der som ville gjenkjenne meg fra besøket der noen dager tidligere.

Enkelte steder vil du ikke bli gjenkjent når du besøker det i overkant hyppig; som på Polet og på legevakta.

Det vanskeligste for folk flest er nok å be om hjelp når det er noe psykisk en trenger støtte for å komme gjennom. Kanskje har det bakgrunn i at en ikke vil bli ansett som psykisk svak og overfølsom, eller at årsaken heller i tanker om at de voldsomme følelsene og tankekjøret vi opplever betyr at vi har blitt gale, og at det ikke finnes håp. 

Her aner jeg ingen ting, for jeg har vært uhyre heldig i livet og blitt ført med en veldig sterk psyke; eller manglende selvinnsikt kan det også være.

Enkelte har kanskje vanskelig for å innse at de burde bli stresset av ting, men mangler evnen til å se problemene som tårner seg opp foran seg.

Det eneste jeg vet med sikkerhet er at vi som mennesker bruker mye tid på å bekymre oss for ting som ikke skjer når det kommer til stykke.

Noen ganger synker folk så langsomt ned i gjørmen at de ikke selv merker hvor fast de sitter. 

Dette er ofte tilfellet når vi har funnet mestringsstrategier som virker på kort sikt, men som over tid gjør problemene verre, som for eksempel når vi unngår alle angstskapende situasjoner, ruser oss, sulter oss, skader oss, lager omstendelige ritualer, eller bruker angstdempende medikamenter. Da er det lettere for andre å se at det ikke står så bra til. Svært mange sier at de søkte hjelp på oppfordring fra andre, men at ingen rundt dem skjønte signalene de ga eller språket de snakket på.

Det jeg vet er at det er vanskelig for mange å be om hjel; om det gjelder fysiske arbeidsoppgaver eller psykiske belastninger.

Det jeg også vet med sikkerhet er at de som trenger hjelp bare har ett eneste ønske; å bli sett.

Selv om vi prøver å være usynlige i den situasjonen vi står i, så ønsker vi samtidig at det vi sier å gjør tydelig røper hva vi har behov for.

Men å si et tydelig: HJELP MEG, det gjør vi helst ikke.

Når det gjelder å innrømme at vi tok feil så vet jeg av erfaring at det noen ganger er veldig lett, spesielt i situasjoner hvor feilen din kan vris tilbake til andre. 

Jeg tok feil, du er en større idiot enn jeg ga deg kreditt for.

Det er også greit når en kan pakke den inn sånn at den fremstår som selvironi fremfor å med sikkerhet bety at du innrømmer at du har tatt helt feil; for i selvironien ligger det alltid et håp om at noen skal si: det var ikke bare din feil dette, eller noe i retning av at akkurat dette er det veldig naturlig at du tolket feil. Det hadde nærmest vært rart om du ikke gjorde det.

Kanskje grunner det hele ut i at det er vanskelig å si unnskyld, jeg tok feil og hjelp meg vær så snill i det at vi ikke evner å ta det hele og fulle ansvaret for vår egen helse?

Jeg er et av de mest uansvarlige vesener som noen gang har levd. Uansvarlighet er del av min usynlighet, uansett hvordan du snur på det, det er en fornektelse. Hvem kan jeg være ansvarlig over for, og hvorfor skal jeg være det når du nekter å se meg?

Ralph Ellison

Å bli usynlig når du feiler i det å prøve å være synlig nok er kanskje en av røttene til våre største problemer.

Ha en god helg uten.

Båndet som holder ekteskapet sammen, er usynlig, men du verden hvor godt man hører når det ryker.

Luise Rinser