Som bestefar så føler jeg et stort ansvar for å ta del i det å gi mitt barnebarn en fordomsfri og ærlig oppdragelse, og ikke minst prøve å dele den sanne hsitorien rundt hennes nasjonale arv gjennom å spille på hennes egen, indre flamme av nysgjerrighet og et ønske om å lære,
Bushido, krigerens vei, var en streng moral- og etiske kode som gjaldt for de japanske samuraiene, en krigerklasse som eksisterte i Japan i flere hundre år.
Ære var av største betydning for en samurai. Å miste æren var det verste som kunne skje, og lojalitet mot sin herre var en fundamental del av Bushido.
En samurai skulle være villig til å ofre livet for sin herre, og han måtte være modig og uredd i møte med fare.
Selv om samuraiene var krigere, ble beskjedenhet verdsatt, og god oppførsel og høflighet var viktig, både overfor andre samuraier og vanlige folk.
En samurai måtte kunne vise sterk selvkontroll og kunne beherske sine følelser.
Selv om samuraiene ikke lenger eksisterer, lever mange av verdiene i Bushido videre i den japanske kulturen selv i dag. Begrepet brukes ofte i forbindelse med kampsport, forretningsliv og andre områder der det legges vekt på disiplin, respekt og personlig utvikling.
The Knights of Buchido var under andre verdenskrig en stor avdeling med krigsforbrytere, ikke ulikt tyskernes eliteavdeling SS, Schutzstaffel.
Jeg husker selvsagt at vi som barn dyrket fiksjonære forbilder som Tarzan og historiske helteskikkelser under lek; som de modige vikingene.
Med tresverd, hjemmesnekrede skjold og fedrenes skinnluer gikk vi på herjingstokt på den lokale søppelfyllingen og returnerte med kostlige skatter som andre hadde kastet.
Spennigen og motet til oss vikingkrigere lå i at det var på det strengeste forbudt å oppholde seg på, og fjerne ting fra, fyllingen.
Hva lokker vel et barn mer enn det forbudte.
Et strengt NEI tolket vi som at det betydde: dette må du jaggu prøve.
Etter slagene om søppelfyllingen vendte vi hjem og feiret blot, i norrøn tid en svært viktig religiøs handling.
Det var en offerfest til ære for de norrøne gudene, der man søkte å styrke båndet mellom mennesker; i vår versjon å hive innpå med ripssaft og Mor Sæther-snipper, en god, gammel oppskrift fra Knapper i Nord Odal som ble ofte brukt som mellommåltid i Nord Odal.
En av de vik kjempet mot gjennom å overliste ham var en vaktmann på søppelfyllingen; en som da han oppdaget oss knyttet neven og hylte ut: slutt å lek nazizter fordømte pakk!
Vi hadde ikke sympatier mot krigens nazister som han tolket det som, vi var nørrøne vikinger på tokt. Det nermeste vi kom nazistene var når vi lekte motstandskvinner og menn.
Barnas tolkninger av historie og heltedyrkelse er uskyldig og ren, men historien viser at når voksne menn misbruker historiske heltedyrkelser så blir det skittent og farlig; som i tilfellene med SS dyrking av vikingenes krigskultur og japanske soldater sin ville tolkning av hva Bushido går ut på.
Ved å sammenligne seg selv med historiske krigere så vil man rettferdiggjøre voldelige handlinger ved å hevde at man følger i fotspor av helter som også brukte vold for å oppnå sine mål.
Historiske fiender kan bli fremstilt som underlegne og onde, noe som gjør det lettere å rettferdiggjøre vold mot dem.
Ved å bruke historiske helter i propaganda vil en lettere påvirke opinionen og skape støtte for en krig eller en konflikt, og historiske helter brukes nådrsløst og manipulerende til å rekruttere nye medlemmer til militære og militante avdelinger og grupper.
Hvor ofte ser en ikke at unge, venstreradikale dyrker siluetten av Che Guevara og Ogli Ángel Padilla Romero, og bruker de ikoniske bildene til å verve tilhengere.
Det er egentlig skremmende hvor lite kritiske folk er til historieforfalskninger.
Selv i dag ser en at nazitysklands forvrenge historie om den overlegne, ariske rase lever videre hos alt for mange verden over; implesitt dyrking av ariske, staute vikinghelter og deres historie.
Vikingene var en heterogen gruppe mennesker med stor genetisk variasjon.
De hadde kontakt med mange andre kulturer og folkeslag, og deres genetiske arv er et resultat av tusenvis av års migrasjon og blanding.
Nazistene forenklet og forvrengte historien for å passe inn i deres ideologiske rammeverk; blant annet som at viktingene hadde horn på hjelmene sine fordi alle i Wagner-operaene hadde horn og fjær på sine rekvisitter.
De selektivt valgte ut enkelte aspekter av vikingkulturen som de kunne bruke for å støtte sine egne synspunkter.
Og vaktmannen på søppelfyllingen viste tydelig at han tolket nazistiske vikinghistorie på en sånn måte at han så nazizympatører og vikinglekende barn som det samme ondet.
Det var da og ikke nå.
Falske nyheter og konspirasjoner har ingen rotfeste hos folk i dag. Til det er vi alt for intelligente og kildekritiske; eller?
Et antatt viktig grep for å hindre at negativ historie gjentar seg er ved å rasismestemple lek som indianer og cowboy, eller å nekte barn å leke vikingslag og samurai.
Nå vil jeg si, en gang for alle. det er ikke skadelig for barn å leke vikinger, indianere, cowboy eller samuraier!
Tvert imot vil slik lek være svært utviklende for barns historieforståelsr, fantasi, kreativitet og sosiale ferdigheter.
Ved å leke ulike roller og utforske ulike kulturer, stimulerer barn fantasien og lærer å tenke kreativt.
Lek med andre barn gir mulighet til å utvikle sosiale ferdigheter som samarbeid, kommunikasjon og rolletaking.
Slik lek vil vekke nysgjerrighet for andre kulturer og historiske perioder, og mange av disse lekene involverer fysisk aktivitet som vil bidra til barns motoriske utvikling.
Det er viktig å være bevisst på at det kan knyttes negative stereotyper til ulike kulturer til slik lek, men det er ikke barna som skaper disse negative stereotype-holdningene; det er foreldrene som står bak dette.
Fordommer er noe vi lærer oss gjennom oppveksten, og foreldre spiller en svært viktig rolle i denne læringsprosessen.
Det hersker ingen tvil om at barn henter det meste av sine holdninger gjennom å observere de voksne rundt seg.
Barn som er født med fordommermå ha lest avisen i magen.
Det er et sitat av italienske legen Maria Montessori, grunnleggeren av Montesorri skole, beskriver så godt at det er oss voksne sitt ansvar og ikke fylle barn med fordommer og falsk historie: barn er ikke krukker som skal fylles, men fakler som skal tennes.
Å se et barn som en krukke som skal fylles med kunnskap, er å betrakte barnet som et passivt mottaker av informasjon.
Dette er en mer tradisjonell oppfatning av læring, der barnet er en tom beholder som skal fylles opp med fakta og ferdigheter.
Å se et barn som en fakkel som skal tennes, er å betrakte barnet som en aktiv og nysgjerrig utforsker.
Barnet har en egen indre flamme av nysgjerrighet og et ønske om å lære, og oppgaven til voksne er å skape et miljø der denne flammen kan blusse opp.
Ha en god og sannferdig helg.
Det viktigste vi kan gi våre barn er røtter og vinger.
Margaret Mead
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar