Det er ingenting tristere i verden enn å våkne på julemorgenen, og ikke være et barn.
E. Bombeck
Jeg har noen få juleminner som jeg ikke bruker mye tid på å hente frem igjen, som den tradisjonen at en ved å søle saus på duken under julemiddagen fikk en ørteve; og resten av julekvelden innestengt i en mørk kjeller etter å ha fått sitert dommen i henhold til 5. Mosebok, 25: og dersom da den skyldige skal straffes med slag, så skal dommeren la dem legge ham ned og i sitt påsyn la dem gi ham så mange slag som svarer til hans brøde.
Når du hører det ofte nok så setter det seg ordrett i minnet.
De minnene jeg henter frem i stedet er fra julekveldene i huset på Aasen rundt langbordet dekket med fargerikt juleservice, grankvister, kongler, fargerike bånd og levende lys; pakket inn i lukten av stearin, granbar og kvae fra juletreet med brennende stearin-lys i det ene hjørnet av stua.
Barndomsjulen er som et glitrende snøfnugg – et øyeblikk av magi som varer livet ut.
Stivet skjortekrage og slips ga meg ubehag, men dette ble dempet av lukten av ribbe, surkål og fersk suppe fra kjøkkenet; mikset sammen med lukten av brennende bjørkeved i svartovnen og koke-kaffen som sto og gjorde seg bek-svart på ovnsringen.
Med tenner som løp i vann, og med hodet fylt av forventning, lå det spenning til de to store tingene som var i vente; mors middagsfat der inne på kjøkkenet, og gavene under det stiv-pyntede juletreet i finstua.
Det var ikke ofte vi hadde opphold i finstua på Aasen.
Stort sett sto den der avlåst og kald gjennom hele vinteråret.
Ønsket en leselysten å hente lesestoff fra biblioteket der inne så måtte en bestemme seg for hvilken bok på forhånd for ikke å få frost-tanker mens en følte seg frem og søkte seg gjennom det store utvalget av bøker.
Om sommeren var finstua en åpen gangvei ut på terrassen, men vi gikk bare fort gjennom den på vei ut og inn. Det var ikke et sted en slo seg ned for en hvil på turen.
Men i julen var finstuen varm, julepyntet og innbydende; et sted hvor en følte seg mer enn hjertelig velkommen.
I et hjørne i stuen sto radiokabinettet slått på, og det var stilt inn på programmet: Nå ringer vi julen inn.
Første nyttårsdag visste vi at far ville sitte i god-stolen ved dette radiokabinettet med pipa si og sterk kaffe i kruset mens han lyttet til nyttårshopprennet og irriterte seg over den store julekaktusen på pidestalen ved radioen; den blomstret og kilte far på siden av hodet hver julehøytid.
Sølvguttenes kastratsang var liksom signalet til mor om å bære maten ut fra kjøkkenet og inn på spisestuebordet.
Måltidet med fersk suppe, juleribbe med innmat-pølser og medisterkaker ble avsluttet med multekrem i kromkake og iskrem.
Etter oppvasken la far seg alltid på sofaen med pipa si og de faste ordne: nå ble jeg så mett at jeg må sove middag en times tid før vi åpner julegaver.
Da vokste frustrasjonene opp i barneflokken, hver eneste gang, år etter år; og min pleievillige storesøster var den som visste råd mot truslene: Hun spurte far hver gang om hun skulle hente et glass Nyco fruktsalt til ham for å regulere magen raskt tilbake til å tåle gaveutdeling.
Fars trusler ble selvfølgelig aldri til handling.
Han satte seg over i godstolen ved juletreet og begynte den etterlengtede fordelinger av gaver i fargerikt papir, juletråd og til/fra-lapp.
Min mor var en spilloppmaker av rang, og god til å aktivere ungeflokken sin.
Gaver som enten var umulig å pakke inn uten å røpe innholdet, eller som var for store, fikk sin erstatning under juletreet ved en innpakket vedkubbe og en lapp i form av rebus eller skattekart som vi måtte følge for å finne gaven.
Selv far ble offer for en rebus som til slutt sendte ham inn i skålen til naboen hvor den elektriske kappsaga han fikk av henne var plassert.
Ingen var trygge for mors spillopper; heller ikke i julen.
Selv i dag kan jeg huske den lykkelige følelsen av å ligge i mageleie på senga mi på rommet mitt, kjenne varmen fra svartovnen nede ved kjøkkenet i etasjen under, og lese i julens nye bok mens jeg hørte på den nye kasetten med Hawaii-musikk; mens jeg spiste bitte små biter av marsipangrisen vi alltid fikk i julegave.
I dag smaker kjøpemarsipan bare søtt og ekkelt, og Hawaii-musikk gnager i ørene, men minnenes lykke kjenner jeg like gode den dag i dag som de var den gangen; bare det at om jeg legger meg på magen i dag så blir jeg liggende å vugge som en gammel jolle i grov sjø.
Hver jul savner jeg mine foreldre, men med et godt savn.
I dag så er det mitt ansvar å gi mine barn og deres barn den samme lykken og gleden som jeg selv opplevde i julen, ikke ene og alene for å glede dem der og da, men også for å gi dem den tilgang til gode minner for ettertiden som det jeg har å hygge meg med i julestria; år etter år i over seksti år.
Barndomsjulen er som en varm klem som varmer selv det kaldeste hjerte.
God jul, og de alle hjerteligste ønsker om en minnerik og deilig juleuke til dere fra en gammel, ellers så grinete pensjonist på Hønefoss.
.jpeg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar