Frykt er en lærer, ikke en fiende,

Selv om det fra filmer og bilder kan se ut som at vi som ble født på slutten av 1950.tallet kom inn i en svart-hvit verden så hadde jeg en fargerik barndom og oppvekst.

De første årene i utdanningens verden hadde jeg på Austvatn grendeskole med nordlendingen Aksel Nordeng som skolestyrer og hoverdlærer.

Fortsatt var det mye hester og lite biler langs grusveien som var hovedåren gjennom Nord Odals østside da jeg vokste opp, og det å haike med hest og høyvogn til skolen var en ettertraktet transportmetode fremfor å gå ned de bratte bakkene fra huset på Aasen og slippe å gå alle de to og en halv kilometerne til skolen.

Langs Gamlevegen som gikk fra Storsjøvegen til den lille grendeskolen lå det en melkebutikk med store vinduer ut mot veien.

Der sto melkeflaskene tett i tett i store betong-kar med kaldt vann; og der inne spøkte det.

Der holdt Den hvite dame hus, noe som passet forholdvis godt da de som jobbet i butikken alltid gikk i hvite frakker og hvit lue.

Vi ungene kalte gjerne melkebuttikken for: den hvite butikken med sur lukt.

Den hvite dame var, i følge de som var godt informert om sånne ting, en ung kvinne som har opplevd den store tragedien miste sitt lille spedbarn og mannen sin i en husbrann.

Hun vandrer ofte langs veien, kledd i hvitt og med et sørgmodig uttrykk mens hun bar på barneteppet til sitt miste barn og ropte på dem hun hadde mistet med forpint stemme: Lille Ester! Per Johannes!

Ungene gikk forbi melkebutikken med raske skritt, blikket stivt mot veien foran skotuppene; og hjertet i halsen.

Alle som en håpet vel på at de etter skolen ikke skulle bli sendt til butikken av mor for å kjøpe melk.
Løvens hule var ikke et yndet sted å oppsøke.

Litt lenger opp langs Gamlevegen bodde Lurveleggen; en skitten, uordenlig og uanselig kar med dårlig humør.

Han bodde sammen med sin bror, Sjelasken, som var utpreget uærlig og  svikaktig.

Akkurat det var ikke egenskaper som vi skoleungene brydde oss så mye med, men det som skremte oss guttungene var at de blikk de sendre oss, som en ellers bare finner hos katolsks prester, og deres forsøk med å lokke oss inn i huset med Kongen av Danmark og Kamferdrops; en fristelse i seg selv for noen da landhandleriet i Austvatn stort sett bare kunne by på Polkagriser som smakte dritt og knakk tenner.

I den siste dumpen før skolen bodde det en veldig hyggelig dame som hadde en grinete gubbe og en ilsint bikkje.

Allerede på lang avstand gikk blikkene våre mot porten foran huset deres for å se om gubben hadde latt den stå ulåst for å plage oss ungene på skolevei ved å slippe bikkja løs på oss.

Mor var mer bekymret for mine søstres skolevei enn for min, for jeg var så usosial at jeg aldri ville gå inn hos Lurveleggen og Sjelasken, hunder var jeg ikke redd og spøkelser trodde jeg ikke på.

Det hun hadde sin angst for meg om rundt når det gjaldt skoleveien var Austvass-broen som gikk over Austvassåa nedenfor mølla.

På våren og sommeren hadde taterfølgene sin faste rasteplass på flaten overnfor elven; og da var jeg en hyppig besøker av disse folkene; med det som det betydde for mitt rykte i bygden.

Verre var det at jeg hadde en enorm trang til å gå ned ved det østre brokaret på broen på vei både til og fra skolen for å se etter Sivskilpadda som min onkel Alf en gang hadde fått meg til å tro på.

Den som så den med egne øyne ville umiddelbart få hår på brystet og stor bart; i følge onksel Alf.
Farfar hadde fått øye på skilpadden en gang, og han hadde begge deler.

Dessuten var han en av mine helter denne tause Hans Olav; bedre kjent som Olaf.

Spesielt redd var mor i den perioden da damlukene på fløyta var åpnet og elva var fløyte-klar. Da gikk elven og møllehjulet for full kraft, og da var det lett for en nysgjerrig unge å bli tatt av strømmen.

Sønnen til broren hennes i Malvik var blitt tatt av strømmen og druknet da han krysset fossen, så hennes frykt var reell.

Jeg må ha sett Sivskilpadden uten å være klar over det, for jeg fikk tidligere skjeggvekst enn de andre i klassen; så derved er det bevist at Sivgjedda fantes.

Til slutt så hadde vi den enorme kjempen Rolf, han som allerede i fjerde klasse var høyere og sterkere enn den gjennomsnittelige mannen i bygda.

Om sommeren elsket han å ta med seg sparken til bestemoren sin på skolen og tvinge de mindre gutta til å skyve ham hjem igjen på den.

Ut over det så hadde en forkjærlighet for å døpe skoleunger i toalettskålen på skolen; ikke fordi han var sadistisk av seg, men fordi han var så imponert over at skolen hadde vannklosetter hvor en kunne trekke ned ved å dra i en snor på siden av sisternen.

Det sies at skoleveien på bygdene er så mye tryggere enn i storbyene, men akkurat det kan vel diskuteres.

Å bli påkjøt av en bil eller tråkket ned av en løpsk hest er begge deler vondt og farlig for et lite skolebarn,og hudfargen på de ungene som raner andre unger har lite å si; og barns frykt og fantasi er nok stort sett lik både i by og på landsbygda.

Det er faktisk viktig at barn kan føle litt på frykt gjennom oppveksten; i hvert fall viktig i følge mitt tankesett.

Det høres nok litt paradoksalt ut, men frykt er en helt naturlig og nødvendig følelse som spiller en viktig rolle i barns utvikling.

Når barn opplever frykt, lærer de å gjenkjenne farer og beskytte seg selv.

For eksempel, har jeg hørt, kan frykten for å falle lære dem å være forsiktige når de klatrer. Jeg var nok ikke til stede da det var tema for læring i barndommen, men like vel så fikk jeg min del av høydeskrekk senere i livet.

Ved å føle frykt selv, utvikler barn empati og forståelse for andres følelser, og frykt vil oftest bidra til at barn blir mer selvbevisste; og lærer dem å stole på sine egne instinkter.

Og kanskje viktigst av alt; når et barn klarer å overvinne sine frykter så får de en økt følelse av mestring og selvtillit.

Frykt er en lærer, ikke en fiende, sa en gang en naiv bygdesønn; akkurat nå.

Dessuten kan frykt hos andre gjøre deg mer unik i flokken.

Helt i første delen av livet fikk jeg god trening i det å være innestengt i mørke rom, og det lærte meg at det var tryggere å sitte alene i mørket enn å møte hverdagens kreative straffemetoder ute i dagslys.

Slik sett så ble jeg ansett som tøffingen som ikke så skrømt i mørket og som ikke fryktet det å være alene.

Dessuten var jeg for dum til å være redd for dyr, og akkurat det har gitt meg noen ar; og dumme gjentakelser.

Der i mot så var jeg ikke så glad i det å møte fremmedfolk, og jeg var redd for stormer; for det hadde jeg aldri opplevd; ut over at det at det kunne storme  ktaftig rundt meg etter at jeg hadde gjort noe dumt.

Jeg elsket tordenvær, og så gjerne på sommerhimmelen med lengsel etter mørke skyer; for da uværet kom så var mor så redd at hun samlet ungene i trappehuset opp til loftet og serverte oss nybakt brød med hjemmelaget servelat og kakao mens hun sang høyt hver gang det tordnet.

Det var hyggelige sommerminner; for meg.

Å beskytte et barn mot alle livets utfordringer er som å pakke inn en gave til dem, og aldri gi den bort.

Ha en god og minnerik helg

Et barn som ikke opplever frykt, vil heller ikke oppleve mot. 
Det er bedre å hjelpe et barn til å være modig enn å beskytte det mot alt som er skummelt.