Litt over et halvår etter at jeg gikk av med pensjon så har det endelig gått opp for meg at all fortiden jeg hadde ikke lenger spiller noen rolle mer.
Det som var, det er borte for alltid og har i dag ingen relevans for det livet jeg nå lever; sånn som utdannelse og yrkeserfaring, tidligere kollegaer og jaget etter en meninger i yrkeslivet.
Nå har jeg ryddet bort det gamle og forgangne for godt.
Linkedin, Facebok, og det jeg hadde av sosiale medier, er slettet, og gamle bilder på mobilen er lagret eksternt og slettet fra mobilen min for å renake plass til det nye. Jeg har til og med takket nei til invitasjonen til bedriftens markeringen av jubilanter og årets pensjonister på Bristol i november.
Det som var det var, og det forblir kun ferdig historie for min del.
Alt som gjorde at jeg var noe; eller trodde at jeg var noe, tilhører min forrige identitet, ikke min nye; pensjonisten.
Nå handler alt bare om fremtiden.
Hva jeg tenker på, filosoferer rund eller hva jeg mener har begrenset verdi for andre enn meg selv nå, og det har vel aldri hatt noen egentlig verdi for andre heller når det kommer til stykke.
Å brenne gamle broer er et uttrykk som betyr å kutte alle bånd og muligheter for å vende tilbake til en tidligere situasjon.
For et halvår siden pensjonerte jeg meg under helsemessig og følelsesmessig tvang.
Nå velger jeg frivillig å trekke meg tilbake fra alt som var, brenne gamle broer, og kun konsentrere meg om familien og de aller nærmeste den lange, eller korte, tiden jeg har igjen.
Fortid er fortid og spiller ingen rolle som helst lenger.
Heller ikke spiller det noen rolle for meg hva jeg har gjort tidligere eller hvordan mitt ettermæle hos de jeg omgikk den gangen er og blir.
Hva andre tror og mener om meg i forhold til det som var, det er blitt totalt irrelevant for det jeg har foran meg nå.
Omtale spiller ingen rolle lenger, og det er befriende å blant annet ikke bry seg om nett-troll.
Det sies at et menneske lever så lenge det snakkes om dem og de minnes: så lenge bautaen over det vedkommende gjorde som deltaker i samfunnet fortsatt står.
Min drøm om et evig liv har aldri vært til stede hos meg.
Jeg kom, jeg gjorde, og jeg prøvde å etterlate meg et godt stykke arbeid.
Om noen ønsker å sverte hva jeg gjorde og hvem jeg var i ettertid så er de frie til å gjøre det, for det spiller ingen rolle for meg.
Mitt håp var til nå at det jeg hadde å gi og dele har vært til noe nytte gjennom mine yrkesaktive år, men selv det spiller ikke noen rolle for meg som person lenger.
Den 1. mars 2024 var den biten av livet over, og så kom månedene med jobben for å akseptere det faktum at jeg ikke lenger er det jeg var.
Tiden da jeg prøvde å dele fra mine erfaringer er bare forgangen historie.
Nå er også den tiden forbi, og jeg aksepterer den nye, verdiløse meg-personen fult ut.
At jeg nå bare er en belastning for samfunnet og Staten er greit for meg, for jeg har fortjent alt som jeg nå får; på godt og vondt.
Enkelte påstår, og sier til meg, at det sjelden er en god idé å brenne alle broer, selv ikke når man går over til pensjonering.
Det kan virke kontraintuitivt, går imot det man venter, at en pensjonert fagekspert ville ønske å gjøre dette, da vi ofte sitter på verdifull kunnskap og erfaring.
Det var en gang jeg trodde at jeg satt inne med erfaringer og kunnskap som var viktige for andre, men også jeg har innsett at det ligger millioner av uvurderlige mennesker begravet rundt om i verden uten at verden har stoppet opp eller gått i feil retning av den grunn.
Det er mange veldig dyktige folk etter meg som har tatt over det å drifte fremtiden, også den begrensede delen av fremtiden som jeg ledet; så hvorfor skulle jeg ikke falle til ro og akseptere at min tid som fagspesialist er over.
Ingen er avhengige av meg og mine tanker lenger, og det arbeidet og det systemet jeg bygget opp er på ingen måte et verneverdig hus som må vedlikeholdes og restaureres for ettertiden.
Min historie er over, og helt ny under oppbygning.
Å kutte bånd til fortiden føles for min del som en renvasking, og en mulighet til å starte på nytt; og det er for meg tiltrekkende etter en periode med store endringer og utfordringer.
Å endelig kutte bånd til fortiden gir meg en følelse av frihet og uavhengighet; jeg er ikke lenger bundet av forpliktelser eller forventninger fra andre.
Dessuten er det å ta en så tilsynelatende drastisk beslutning som å brenne alle gamle broer et tegn på at jeg fortsatt innehar stor besluttsomhet og viljestyrke.
Det gir en følelse av kontroll over eget liv.
Noen ganger må du brenne broer for å bygge nye.
For å gå videre, må du noen ganger slippe tak i fortiden
Kanskje er det noe i det gamle rådet om å slippe tak i det som holder deg tilbake.
Ha en god og meningsfull fremtid alle sammen.
De siste gjester
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tok nattevinden.
Henrik Ibsen
PS: Den mest følelsesmessige broen jeg har brent, er den som hadde dere som gode kollegaer på den andre siden.
Takk for tiden jeg fikk sammen med dere, og takk for de minnene og erfaringene dere fylte hodet mitt og følelsene mine med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar