Omfangsblikk

Når du ber om hjelp, viser du sårbarhet.

Dette blir forhåpentlig vis siste gangen jeg gidder å omtale mine arbeidsforhold opp mot den store, personlige gleden som ligger i det å få jobbe. Jeg kjenner at jeg skriver meg sintere i dette innlegget, så da er det best å avslutte disse tankene og bite sammen tenna og holde tett det kommende, siste hele året jeg har igjen å jobbe: året 2024. Tidlig i 2025 fyller jeg 67 om jeg lever, og da er min arbeidskarriere over for godt.

Jeg har aldri vært en som ber andre om hjelp. Allerede fra ung alder var jeg en av disse drittungene som trakk meg unna når noen tilbød meg hjelp og freste: kan sjøl.

Jeg har vokst opp i en tid da det var forventet at mannfolk skulle være sterke og uavhengige; og at det å be om hjelp viser svakhet.

Stolthet kan klart spille en stor rolle i dette med å klare seg selv for min del, samt indoktrinert frykt for å virke hjelpeløse eller å være byrdefull for andre.

Etter hvert som jeg har blitt eldre så har dette forsterket seg ved at jeg verdsetter min uavhengighet enda høyere; og selvsagt det at det har blitt enda vanskeligere for meg å akseptere at jeg har behov for hjelp.

Uansett; for første gang i mine førti ni år i arbeidslivet måtte jeg bite det i meg å gå til min nåværende arbeidsgiver og be om hjelp i en situasjon der jeg kun så tre løsninger på et personlig problem, hvorav to av dem var dårlige for både meg og for de på jobben som har forventninger til meg og mine leveranser.

Første gang jeg ber om hjelp blir jeg blankt avvist; så akkurat det frister ikke til gjentakelse i fremtiden. Denne erfaringen bare bekrefter viktigheten av personlig uavhengighet og selvtillit.

Min far hadde rett de gangene han uttalte: ikke be om hjelp om du ikke ønsker å få hånden slått av deg.

Det mest verdifulle vi kan lære er å være uavhengig; å kunne klare oss selv, stole på vår egen dømmekraft og håndtere livets utfordringer uten å måtte søke konstant hjelp utenfra.
Ralph Waldo Emerson

I og med at jeg har vært fire måneder sykemeldt i år uten noen stedfortreder, så forventet jeg at tidligere opptjent tid kunne diskuteres utbetalt som et engangs-unntak, i og med at alternativet var og bli liggende enda lenger etter i levering av kritiske oppgaver; noe som stresser meg ekstremt med bakgrunn  i min livslange arbeidsmoral-kode.

Men nei, dette kunne ikke en gang diskuteres; og årsplanene, prosjekter og oppdateringer har tilsynelatende ingen verdi.

Det er èn virkelighet som er altomfattende i mitt apsarbeid, og det er at det er viktig å vurdere både scenarioet og omfanget av det fordi det gir en mer helhetlig forståelse av en situasjon eller et problem.

Scenarioet beskriver hva som skjer, mens omfanget gir kontekst om hvor bredt eller dypt situasjonen påvirker. Ved å vurdere både scenarioet og omfanget, kan man bedre identifisere potensielle risikoer og konsekvenser. Dette er viktig for å kunne utvikle effektive strategier for å håndtere situasjonen.

Når man vurderer omfanget, kan man bedre vurdere hvilke beslutninger som bør tas og hvilke handlinger som bør gjennomføres for å takle situasjonen på en hensiktsmessig måte.

Gjennom årene har jeg ofte blitt anklaget for å bryte overtidsregler, og det er scenarioet; brudd på overtidsgrenser. Selvfølgelig er dette min skyld, men det skyldes ikke at jeg er så forferdelig glad i overtid og baksmell på skatten.

Det neste spørsmålet en bør stille seg er hvorfor jeg jobber så mye overtid. Kan det kanskje hende at jeg har for mye ansvar og oppgaver for en singel person?

Kan det ha noe med det å gjøre at jeg i mange år har mast om å få en hjelper i og med at jeg opererer i den operative sfæren av en 24/7/365-bedrift med forventninger av leveranser utenom kontortid?

Uten stedfortreder så har ferie og fravær bare vært en teoretisk vits i de årene jeg har jobbet, mens gratisarbeid har vært en forventning i alle disse årene.

Jeg ser ikke mye av omfangs-vurderinger som system hos beslutningstakerne jeg ba om hjelp.

Avslaget på en minnelig løsning forteller meg veldig mye om hvordan mitt arbeid og innsats de siste tjue årene verdsettes; min oppfattelse blir da at dette er noe en slett ikke behøver å levere på i det hele tatt.

Kontraktene med, og forventningene hos mine kunder er ikke noe en trenger å levere i henhold til. Det er tilsynelatende bare ett sysselsettingstiltak for å forsvare at jeg er i lønnet jobb. 

Jeg takker for viljen til å gi meg sysselsetting de siste 20 årene; jeg trengte det.

Rådet jeg fikk for å ivareta min egen fysiske helse: Gi faen i alt og ta det rolig, din helse er det viktigste.

Det er bare det at mitt helse-velvære er et samvirke mellom psykisk velvære, fysisk velvære; og fremtidsmotivasjon. Jeg er avhengig av å føle at det jeg driver med har en verdi.

Påtvungen latskap er ikke helsebringende for min del, og jeg har aldri lært meg å gi totalt faen.
Drit i alt, bry deg ikke og sløv deg videre. Du trenger ikke hjelp, bare kutt ned på arbeidsmengden din. Gjør bare det du rekker.

Greit nok dette; for den uken som jeg ba om hjelp var en særdeles lærerik øvelse for min del; og som jeg i tradisjon tro har evaluert grundig. Jeg prøvde noe, jeg feilet; og jeg lærte mye av det. 

Konklusjonen fra min AAR er at mitt arbeidsbidrag som nevnt ikke er viktig.

Nå tar jeg ut fem uker tidligere opptjent tid, for å slippe å sitte igjen med Svarte-Per i år igjen, når timer over nivået bare automatisk slettes, noe som da kunne fremstå som gratisarbeid når november starter.

Med fem uker fravær er alle muligheter til å ta igjen også de prioriterte oppgavene i etterslepet fra fire månedene med sykefravær tapt uansett, så jeg følger rådet; jeg gir totalt faen og tar like godt ut ferie hele desember i tillegg. En får jo uansett ikke overført mer enn to uker til neste år.

Gidder jeg ikke å jobbe hele november så skal en ikke se bort fra at jeg tar de to siste ukene av den måneden som ferie også. Jeg har ferie nok å ta av, og det kan fort bli en vane å ikke være på jobb.

Jeg omtales ofte som en som har stålkontroll på det jeg driver med innen mitt fag; og nå tar jeg kontroll over fritiden min også; så får vi se om arbeidsmoralen min kommer uskadd ut av dette.

Det hjelper ikke å ha stålkontroll på sikring av husets bæringer, når en ikke har nok stål til det siste hjørnet. Da står uansett huset i fare for å klapse sammen.

Den som synes beredskap er dyrt burde prøve en ulykke står det i lærematerialet til dagens elever ved Innlandet universitet og høyskole sitt bachelorstudie i faget beredskap og krisehåndtering.

Dette uttrykket refererer til viktigheten av beredskap og forberedelse.
Det antyder at de som mener beredskap er kostbart vil forstå nødvendigheten av det når en ulykke eller krise oppstår.

Det er en påminnelse om at investering kan bidra til å redusere skader og kostnader når uforutsette hendelser inntreffer, men da må eksisterende system vedlikeholdes og videreutvikles i forhold til nye situasjoner; samt øves og trenes. Dette bør ikke være avhengig av bare en person.

Vi har jo en beredskap hos oss fra tidligere, så da er vi tilsynelatende ferdig med den saken for vår del.

Vedlikehold, oppdateringer og videreutvikling av systemet skal vi tilsynelatende ikke ha noen prioritet på; ikke trening og øving heller. Trenger vi egentlig et styringssystem da?

Jeg kan bare sukke tungt, se tilbake på tjue bortkastede år og forholde med til ledelsens prioriteringer og mål for faget; om de ønsker å sette noen prioriteringer i det hele tatt.
Det er jo ikke slik at jeg blir erstattet heller.

Om det er meg selv, eller andre: Noen må ha drukket for mye grønn Absint!

Oppgave: Jeg må lære å sette en grense for hva jeg er villige til å akseptere; og bygge opp mot til å gi opp. I noen situasjoner er det bare det å legge ned våpnene og akseptere tapet som er svaret.

Så langt har jeg manglet mot, vett og vilje til ikke å stå i striden.

Det har vært en ensom og interessant krig, men nå er jeg sliten av å være eneste soldat i troppen.

Jeg har alltid hatt mot til å stå i slag, men har jeg mot nok til å stoppe opp for jeg trer ikke tilbake, men jeg lukket døren bak meg til et tomt rom.

Ha en god og ulykkes-fri helg.

Å vite når du skal sette en stopper for noe er visdom. Å være i stand til å gjøre det er mot.