fredag 13. oktober 2023

Ordforvirring


Jeg har alltid vært interessert i ord i dagligtale og deres opprinnelse; sånn som den forholdsvis nye betydningen av det gamle ordet skjev.

I Odalen er vi nok nærmere det norrøne språket og ordet skeifr enn folk i Oslo og Bærum sitt skjev, for der snakket vi om å skeiv og skakk.

Alle hadde hørt om det skakke tårnet i Pisa, men få Odølinger hadde vært der.

Odølingene la hodet på skakke og så på folk med skakke øyer når vi så på noen med uvilje, mistro og misunnelse.

Jeg har selv erfart uttrykket om at en svigermor aldri slutter å se skjevt til sin svigersønn.

Inntil for noen år siden var jeg trygg på de ulike betydningene av skeiv, skakk og skjevt.

Alt i livet gikk sin skjeve gang med skjev fordeling av materielle goder, men så kom forvirringen i forståelsen av ordet da en gruppe mennesker tok det til seg og begynte å benevne seg som det skeive miljøet.

Hvorfor akkurat det ordet?

Det å være skeiv er slik jeg forstår det nå en samlebetegnelse for seksuelle orienteringer, kjønnsuttrykk og kjønnsidentiteter som bryter med samfunnets forventninger om at man skal være heterofil og ciskjønnet. Homofil, lesbisk, bifil, aseksuell, panfil og trans er eksempler på identiteter som går inn under ordet skeiv.

Det er greit nok det, men fortsatt forstår jeg ikke valget av benevnelse. 

Betyr det at de føler at de har kommet skeivt ut av hoppet, eller har det sin begrunnelse at folk ser på dem med et skeivt blikk som har sin begrunnelse i uvilje og mistro?
Det siste kan jeg tro på.

Vi har et uttrykk fra det gamle som gikk på å møtes på keiva, noe som spilte tilbake på det å være litt rar eller litt vridd i tankene; akkurat som det er et påvist avvik i befolkningen i det å være keivhendt.

Et avvik er ikke det samme som at det er noe galt; det bare skiller seg fra den store hopen; som er den som setter benevnelsen for hva som er normalt og ikke.

I dag vokser det jo opp en generasjon der det å uttale - skj - gir en utfordring, så da er det vel naturlig at ord som sjørt og sjeivhendt dukker opp; og kanskje derav ordet sjeiv?

Jeg flåser ikke med benevnelsen skeiv som de har valgt seg, langt derifra, men jeg klarer ikke å se logikken i valget av benevnelse.

Men så er vel ikke målet for språket at jeg skal forstå all verden heller.

At ord skifter innhold er jo ikke noe nytt, og langt fra uvanlig. Noen ord blir til å med forbudt å bruke i enkelte settinger med begrunnelse at de er krenkende.

De siste årene har jeg vært tykk og feit, men ifølge forlaget Puffin, som gjør endringer i Roald Dahl sin barnebok Charlie og sjokoladefabrikken, så skal jeg nå benevnes som enorm; og det er da en langt verre, og i mine øyne og en feilaktig beskrivelse av mitt utseende; og det er slett ikke mindre krenkende.

Jeg har speil så jeg vet at jeg er stygg av utseende, men jeg anser ikke at stygg er synonymt med den nye benevnelsen på oss som ikke er skjønnhetsidealer; det å bli benevnt som ekkel.

Å være utseendemessig stygg refererer vanligvis til hvordan noen oppfatter en person som ikke er tiltrekkende i deres øyne.

Det er selvfølgelig viktig å huske at skjønnhet er subjektiv, og det som anses som attraktivt varierer fra person til person.

Utseende er bare en del av en persons verdi, og det er viktig å verdsette mennesker for mer enn bare deres utseende; sier vi som ikke er vakre.

Å være ekkel der imot betyr vanligvis å være avskyelig, motbydelig eller ubehagelig i oppførsel, utseende eller handlinger.; og det kan bare brukes om å være stygg i handling

Ekkel er synonymt med det å være avskyelig og ikke det å ha vært litt uheldig med monteringen av ansiktsdeler.

Ord som endrer betydning fra sin opprinnelse og til i dag er verdt en liten studie da det er som å foreta en reise inn i fortiden; synes nå jeg.

Frekk var opprinnelig et ord for det å være modig eller frimodig, men over tid har det fått en negativ vridning og betyr nå ofte uhøflig eller respektløs.

Sjofel pleide å bety praktisk eller nyttig, men nå betyr det vanligvis usømmelig og vulgær.

Et godt kjent, og hyppig brukt ord, er benevnelsen hore som opprinnelig var ordet for kvinne, men i dag blir det brukt som et skjellsord for en prostituert eller som en fornærmelse.

I min ungdom benevnte folk seg som det å være gal og mente da at de var livlige, men det har utviklet seg til å bety sinnssyk; noe som en ikke får lov å si høyt i dag da det er erstattet med psykisk ustabil.

Vi skjemmet oss ut i min oppvekst, noe som da betød å ære seg selv eller å vise seg fra sin beste side, men nå betyr det uten unntak å gjøre noe flaut eller pinlig; eller å drite på draget som vi sa om akkurat det i Odalen.

Den gangen jeg var ung spurte vi: hvordan har du det? Det var den gangen en høflig måte å spørre om en persons generelle tilstand på, men nå blir det oftest brukt som en floskel uten nødvendigvis å forvente et dyptgående svar.

Noe som var artig den gangen betød hensiktsmessig eller passende, men nå betyr det underholdende eller morsomt.

Ikke det at denne om-betydningen er så galt i og for seg, for et artig møte nå er morsommere enn det var den gangen når ting skulle være så fordømt hensiktsmessig.

Nå bærer jeg meg mye, men da i den gamle betydningen av uttrykket å bære seg; å oppføre seg eller å handle på en bestemt måte.

I dag blir det oftest brukt for å beskrive overdreven oppmerksomhetssøkende oppførsel.

Jeg er vel egentlig en beskjeden fyr som liker oppmerksomhet da.
Er det noe rart om det oppstår misforståelser for de unge å snakke med game staurer som meg?

Den gang jeg var ung, likte de unge pikene meg fordi jeg var ung. Nå når jeg er gammel, liker de unge pikene meg fordi jeg er gammel og ufarlig. Det er ikke fult så morsomt.

Kunsten å oversette ligger ikke så mye i å kjenne det fremmede språket som i å kjenne sitt eget. Ned Rorem.

Ha en god og språkforvirrende helg


Språket trenger ikke alltid gå med slips og ha knyttet skoene pent. Folkelig tale er befriende og godt. Stephen King.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar