Takt og tone unngår tå-trokk

Det er ikke ofte jeg har vært i kontakt med folk med kjendisstatus, men Åse Kleveland er et unntak. Vi hadde en felles bekjent.

Jeg tror ikke jeg klarte å imponere henne under det korte samværet da jeg erlig innrømte at jeg aldri ble noe fan av sangene hennes Intet Er Nytt Under Solen og Dovre-Slow.

Jeg var tross alt bare åtte, ni år da hun var en såkalt stor artist.
- Men Sverre på Vangen var veldig begeistret for deg; til han skjøt seg med hagle ved kjøkkenordet.

Det er mulig jeg mangler det mor kalte takt og tone; det å være høflig, hensynsfull og vise passende oppførsel i ulike sosiale sammenhenger.

Jeg kjente jo til kravene for sosiale settinger, hvor en over for nye bekjente skal vise interesse, være åpen, nysgjerrig og unngå å stille for personlige spørsmål.

Jeg spurte henne ikke noen for personlig spørsmål, jeg bare svarte ærlig på spørsmålet hennes om jeg likte sangene hennes; og la til en personlig historie som viste at hun i det minste hadde en fan i Austvatn; om dog ikke så lenge. 

I det minste så broderte jeg ikke ut historien med at Sverre sannsynlig vis hørte på hennes sang Hvor skal vi dra? da han spiste hagleløpet. Det ville vært taktløst.

Det ville uansett være usant, for den sangen kom mange år etter at vi gravde ned Sverre; og meg kjent så gjorde han det slutt til tidssignalet på NRK.

Jeg var jo ikke en gang så frimodig og ærlig at jeg røpet for henne at jeg bare så opp til henne forde øynene hennes var så høyt fra bakken når hun sto; 5 cm høyere opp enn mine.

En skal vel svare ærlig når folk spør?

Det er ikke det at jeg ikke kjenner til ord som sosiale ferdigheter, etikette, manerer og dannelse; jeg vet også hva de omfatter.

Det er bare det at det føles så naturlig for meg å være ekte og rett frem; og kanskje ofte litt plump, som mor ville sagt det. Derav begrepet å plumpe ut med noe.

En plump person vil være direkte og ærlig på en sårbar måte ved å si ting uten å tenke på hvordan det kan oppfattes av andre. Ofte er du Plump Plumpelsen Tor, sa min mor. Hun smilte ikke da hun sa det.

Jeg er ikke så god på sosiale settinger, men jeg er veldig var på når andre mangler takt og tone.

Nå reiser jeg hjem. Nå reiser jeg hjem. Ja, nå reiser jeg hjem, synges det i en gammel vise.

Jeg hater gjester som trekker ut lovnaden om å avslutte besøket i langdrag; folk som vekker og slukker håp fortløpende.

I slike situasjoner hender det at jeg går for å legge meg til å sove etter tredje, fjerde lovnad om å trekke seg ut.

Jeg får selvsagt ikke sove da, for når gjesten endelig går er kona sint på meg for at jeg overlot problemet til henne, men det handler vel egentlig bare om det å kunne ta et hint.

Ingen kan ein gjæra alle tel lag.

Diplomati er viktig, for det handler om å kunne kommunisere på en måte som unngår konflikter.
Stort sett så behersker jeg den kunsten, men så er det jo disse individene som kan erte på seg gråstein.

Det er vanskelig å være diplomatisk, eller å jatte med, når Stakkars-meg snakker:
Det er så synn på ham at han bare finner feil med alt og alle; og han føter seg tvunget til å ha en pessimistisk holdning og å nekte å se det positive i hverken folk eller fe.

Jeg skjønner ikke at han har takket nei gjentatte ganger når jeg tilbyr ham som har det så ille, å få noen meter tau av meg, vederlagsfritt, for å avslutte sine lidelser.

Det er kanskje ikke så diplomatisk å foreslå å henge seg, men det er en praktisk og god løsning for alle parter.

Hvordan skal en kunne være diplomatisk og kunne kommunisere på en måte som unngår konflikter når du er i sosialt lag med folk som ikke lar andre få komme til orde;  og som viser liten eller interesse for hva de har å si.

For å være helt ærlig så er jeg glad for at jeg aldri har vært i lag med Jon Almås, for å si det sånn.

Jeg er ikke for steining, men disse personene steiner jo seg selv; så om jeg kaster bare én kampestein på vedkommende så kan det jo ikke være så galt.

Jeg har lest tegneserien Astrix utgave Brann i rosenes leir.
Det er kanskje ikke regnet som høy-intellektuelt lesestoff, men det er lærerikt i de rette settingene.

I dette nummeret så sender Cæsar  inn en agent, den slue og manipulerende Psychopatus, som skal spre rykter og skape uenighet blant innbyggerne.

Han prøver å få gallerne til å mistenke hverandre for forræderi, og håper dermed å svekke deres motstandskraft.

Det er vel dette som vi kaller å så splid og mistillit i et rosebed.

De vårdagene min kone driver ute i hagen og sår frø for senere innhøsting, så kommer alltid en nabokone med sin frøpose av splid og mistillit for å så dette i min kone gjennom å snakke negativt om alle andre i nabolaget bak deres rygg.

Oppdager jeg denne slangen i gresset i vår hage så sier jeg aldri noe som helst, for jeg har jo et lite snev av takt og tone i meg.

I stedet går jeg ut til dem i hagen med et hørselsvern som jeg demonstrativt trer på min kone, planter øynene i nabokona og begynner å slipe ljå-bladet; mens jeg snakker fritt rundt observasjonen om at mannen med ljåen er kommet tidlig til skråningen i Helgeshagen denne våren.

Stort sett så tar hun hintet; og er sikkert taknemmelig for at hun har fått en ny nabo å spre dritt om.

Møkkaspredning hører vel egentlig våren til, men vi, for vår del er enkle sjeler og nøyer oss med å holde oss for oss selv og sprer hønsemøkk på plantene våre.

Jeg unnskylder meg ofte med at en taktfull person vet hvordan de skal uttrykke seg og handle, men jeg mangler liksom litt av slutten på definisjonen på taktfullhet; på en måte som ikke sårer eller krenker andre.

Krenkes den som krenkes vil er mitt sosiale motto i settinger hvor jeg kanske blir litt for plump; og når jeg tillater meg selv å være akkurat det: meg selv.

Det uttrykker en frustrasjon over at folk synes å bli krenket av stadig mindre ting for tiden, og at det er vanskelig å ytre seg uten å tråkke noen på tærne.

Hvor har det blitt av folk med tykk hud?

Det er vel alment kjent at personer, som gjennom sin væremåte bruker litt svart humor, skårer høyere på intelligenstester.

Dette kan skyldes at svart humor ofte krever en viss grad av abstrakt tenkning og evne til å se flere sider av en sak.

Svart humor er ofte basert på overraskende eller uventede sammenligninger, noe som tyder på en viss grad av kreativitet hos den som bruker den, men mitt store problem er at jeg aldri planlegger å bruke dette; det kommer av seg selv, inneblandt ordene, mens jeg snakker.

Med andre ord beviser jeg i ord sannheten i begrepet om at også blind høne kan finne korn.

Jeg lever fortsatt uten å helt ha tatt til meg tante Olga sitt gode, målrettede takt og tone-råd til meg som person: takt er evnen til å lukke munnen før andre gjør det for deg.

Jeg har satt Mark Twain sine ord på papiret flere ganger: det er bedre å tie og bli ansett som dum enn å åpne munnen og fjerne all tvil.
Like vel går jeg i den fellen gang på gang.

Ha en god og lærerik helg

Til de få vennene jeg har: En sann venn er den som vet alt om deg og fortsatt liker deg.
Elbert Hubbard