Under jobbingen med helheten rundt de ordene for fredag som jeg plager dere med så er vi to originaler som trives så godt sammen i nærvær og samtaler at vi ofte glemmer å spise middag etter en lang arbeidsdag. Slik kan en jo påstå at samvær med en god venn fjerner sultfølelse: også.
Mat er en viktig del av livet. Vi inntar mat for å kvitte oss med sultfølelse, eller fordi vi vet at kroppen må ha det for ikke å gå tom på drivstoff. Da er det ikke så nøye for min del hva det smaker, bare det er mengde nok til å dekke behovet.
De gangene jeg har fri og har både tid og lyst til å nyte så er jeg veldig opptatt av smak fremfor mengde. Det eneste som er felles for måltidene for min del er at jeg ikke setter pris på å bli stappmett.
Er maten jeg spiser god i smak så spiser jeg mye, sikkert mer enn jeg burde, men da over tid. Ofte spiser jeg bare ett måltid om dagen, men det måltidet gjentar jeg flere ganger den ettermiddagen. Litt og litt er også usunt mye.
Det sies at den som forsyner seg med små porsjoner viser at han ikke er grådig; men det kommer jo helt an på hvor mange ganger han forsyner seg. For meg er mat like mye et system som et måltid.
Jeg er ikke direkte kresen, men det er noen ting jeg har lært å helst unngå av smaker. Dessverre, og heldig vis, er jeg lært opp til å gape opp og smake på ting.
Kona forteller meg aldri hva det er hun vil at jeg skal smake på. Hun forventer at jeg åpner munnen og kjører en skje eller gaffel med noe på inn i gapet mitt. Noen ganger angrer jeg på det, men stort sett er opplevelsen både ny og positiv. Noen ganger er jeg glad for at hun ikke forteller meg på forhånd, for etter at det er vurdert som godt så spiller det ingen rolle hva det er; som hundekjøttet i Pyeong Chang.
De fleste kan lage mat, og noen er bedre enn andre. Mor kunne gjøre enhver råvare til noe godt. Fars tante hadde akkurat den motsatte evnen. Jeg svelget ned mangt ett måltid hos henne gjennom oppveksten og skjønte aldri hvordan mannen hennes kunne smatte fornøyd mens han spiste; og be frivillig om en porsjon til.
Hos henne ba vi bordbønn etter maten; med fokus på det å be vår herre instendig om å få overleve det vi hadde fått i oss.
Mens jeg tenkte på mat, og pølsen fra bensinstasjonen på Lambertseter som blåste ut av hånden min og bilvinduet i det en fyllekjører braste inn siden på den parkerte bilen min, kom jeg på en reklamefilm som gitaristen Marius Muller og den horisontalt og vertikalt utfordrede sirkus Arnardo-dvergen Kiki spilte inn i nabolaget der oppe. De kom kjørende på en Harley og var iført røffe skinnjakker. Så glodde de inn i kamera med strenge blikk og brummet ut at: her blir det oppvask! Så vippet Kiki frem en flaske Zalo.
Oppvask og mat henger sammen som siamesiske tvillinger, men det som fikk tankene mine til å gå i retning Zalo var den oppvasken det ble hjemme da mor fant ut at jeg hadde vært på stabburet og orget fire av hennes sagnomsuste spekepølser for å bytte til meg to stykker svinelever som jeg skulle grille over bål ute i skogen.
Min mor kunne være litt fysisk noen ganger under avstraffelse. Hun beslagla leveren og brukte bjørkeriset så grundig at skinkene mine så ut som to leverbiter.
Jeg husker ikke hva som gjorde mest vondt; risen eller tapet av grillet lever.
Senere den vinteren ble det stekt lever i fløtesaus, så handlingen jeg fikk velfortjent straff for ble ikke så ille når det kom til stykke; og en skal se de små tingene i et stort helhetsbilde.
Anders Molven ville nok vært en som mor ville likt fordi han med ordene: bedre å buken sprenge enn mat slenge, snakket etter mors strenge regler mot å kaste mat.
En gang kastet jeg matpakka mi på vei til skolen fordi jeg var møkka lei brødskiver med leverpostei. Det hjalp ikke i lengden at mor sendte med sylteagurk i et lite glass.
Jeg skulle kaste matpakken så langt bort fra skoleveien at mor aldri skulle kunne oppdage mitt helligbrøde, så jeg kylte den av garde med full kraft; og traff den hissige bondekona på Stormoen gård i bakhodet i det hun var på vei bort fra fjøsstellet.
Det er dumt å være eneste synder på skoleveien og kaste en metall mat-boks med navn på i bakhodet til folk. Dermed var jungeltelegrafen i gang og mor informert før skoledagen var slutt. Straffen ble at jeg fikk matpakker med det beste pålegget jeg visste; pultost. Resten av skoleåret ble jeg tvunget av medelevene å spise matpakka mi i trappen opp til skoleloftet, for mors pultost var kraftig pult.
Luktesansen vår er den sterkeste sansen vi har og den er nært knyttet opp til den delen av hjernen hvor vi lagrer minner.
Ikke noe vekker minner bedre enn lukt. Victor Hugo
Mat og lukt hører desidert sammen ved at de komplimenterer hverandre. Ingen luktesans, dårlig smaksans ut over smaken av bitter og smaken av salt.
Jeg husker godt de morgenene jeg som barn våknet og kjente lukten av fårikålen som mor forberedte nede på kjøkkenet i første etasje. Da visste jeg at det ville bli en ræva hyggelig dag. Den dagen ville bli helt ræva fordi jeg selv den dag i dag hater fårikål, men uansett måtte spise en porsjon fordi jeg ikke ville såre mors følelser. Samtidig ville det bli en særdeles hyggelig dag fordi jeg nøt den stemningen som bredte seg rundt kjøkkenbordet når de andre spiste seg mer enn mette på middagen, og selv med sprengt buk begynte å snakke om hvordan de gledet seg til neste dags middag da fårikålen var enda mer innkokt i smaker og bedre enn det de akkurat hadde fortært.
Selv i timen etter middag var fårikål-stemningen og fornøydheten i huset veldig høy. Mette, fornøyde voksne og barn klynget seg sammen i lille-stua i lat nytelse.
Det var kun fårikål-middagene som hadde denne dynamikken i huset på Aasen. Stemningen var å nyte, samtidig som jeg både var misunnelig på dem og hadde litt dårlig samvittighet over for mor; fordi jeg elsker kål, men hater smaken av sau; og sau setter smak på kål. Litt frustrerende var det også å høre dem stønne over hvor mette de var når jeg var sulten, men gjennom livet lærer en seg å fokusere på det gode og fortrenge det mindre gode. Selv i dag så drar jeg på besøk til min datter når hun omfavner fårikåldagen; bare for å få synke ned i de luktfremkallende minnene fra barndommen.
Minner er dagboken vi alle bærer med oss. Oscar Wilde
Fotnote: Etter min jakt på sitater rundt ordet mat så opplevde jeg at jeg på grunn av en definisjon jeg leste fikk vekket en angst for noe som aldri har opptatt meg tidligere; det å havne i helvete.
Helvete er et sted hvor engelskmenn lager mat, italienere dirigerer trafikken og tyskere lager underholdningsprogrammene. Robert Lembke
Det jeg ønsker å si med dette mat-pratet er rett og slett at maten er noe langt mer enn bare smak og metthet; den er også en viktig del av det å skape barndomsminner. Så en kan si at en lever på maten der og da, men også lever på de samme måltidene hele livet gjennom selv om oppskriften på måltidet for lengst er glemt. Kraftige saker denne maten. Jeg blir liksom aldri helt mett på minnene den har gitt meg.
Ha en nytelsesfull og smaksrik helg
Vår alderdom begynner den dag da vi ikke lenger har full rådighet over våre evner, da vi blir fanger av våre minner og vår fortid.
Victor Cherbulies
Takk igjen😊 da ble en reise tilbake i tiden her også 😊
SvarSlett