Teoretisk sett skulle det være sånn at når ti personer ser på eller opplever den samme tingen så oppfatter de akkurat det samme. Slik er det slett ikke i den virkelige verden.
At vi tolker og tar til oss ting ulikt kan selvsagt forklares fysisk med varianter av fargesvakhet og fargeblindhet. Andre forklaringer kan kobles opp mot vår oppfatning av virkeligheten. Underbevisstheten vår prøver å koble det vi ser opp mot noe kjent. Dette kan gi utslag i tvetydige illusjoner, forvrengningsillusjoner som tryllekunstnere benytter seg av, og paradoksillusjoner.
Illusjon er sansebedrag eller en feilaktig forestilling som opptrer spontant og er vanskelig å korrigere. I overført betydning kan det bety virkelighetsfjern forhåpning. Ofte ser vi noe som egentlig ikke er der; en illusjon. Noen ganger så skyldes det optisk bedrag; en synsforestilling som gir en ustabil, forvrengt eller direkte feilaktig oppfatning av det man ser på.
Det som forundrer meg mest i dette er at veldig mange klarer å se to ulike ting i en og samme illusjon vekselsvis eller samtidig, mens noen bare evner å se enten det ene eller det andre. Når vi ser på noe så stimuleres ett eller flere sanseorganer som gir oss en oppfatning av de sanseinntrykkene vi mottar. Disse inntrykkene tolker vi fortløpende, her går noen i den ene eller andre retningen fordi vi mennesker har stort behov for å oppfatte meninger i de ulike stimuliene vi utsettes for.
Vi ser, hører, lukter, smaker og berører ting hele tiden, noe som resulterer i en opplevelse som vi tolker på bakgrunn av kunnskaper og erfaring, forventninger, emosjonelle tilstand; og sikkert en masse mer. Blant annet, tror jeg, så påvirkes de nedarvede mekanismene i ur-dyret vi har i oss av vår stadige interaksjon med omverden rundt oss.
Det mest spennende i dette er at jeg ikke en gang er i nærheten av å forstå hvorfor vi ser ting ulikt eller hvorfor vi reagerer så ulikt på ting. Det er litt frustrerende å ikke forstå, men samtidig så gir det meg en mulighet til å ha noe å tenke og fundere over når det ledige tidsluker i hodet mitt til å gå i grunne-modus. Hadde jeg hatt alle svar inne så hadde det blitt farlig tomt i hodet noen ganger. Kjedelig hadde det blitt.
Når du endelig aksepterer at det er OK ikke å ha alle svarene, og OK ikke å være perfekt, da skjønner du at det å være forvirret er en naturlig del av det å være menneske. Winona Ryder
I en del år i livet så var jeg hyppig ved forskjellige frontavsnitt hvor det ble intense samlinger av syn, lukt, smak og lyd-prøver som ble lagret i minnebanken min. I den samme perioden var en bekjent av meg i utenlandstjeneste i mer fredelige omgivelser; i de fredsbevarende styrkene under FN. Han opplevde å måtte gå i beskyttelsesrom under granatangrep og han så ett og annet offer etter trefninger mellom de stridende partene som de meglet mellom. I en situasjon ble det utført en kidnapping av en tretten år gammel jente i nærvær av FN troppen hans; en situasjon hvor de etter konvensjonene ikke kunne gripe inn.Min bekjente pådro seg Posttraumatisk stresslidelse, PTSD, etter disse to FN-kontingentene; med hovedvekt på kidnappingssituasjonen han var vitne til.
Akkurat dette interesserte meg enormt i og med at det ikke ligger noen folkelig logikk i at det han opplevde skulle gi så store konsekvenser i og med at jeg tilsynelatende var utsatt for mye sterkere inntrykk enn ham over mye lengre tid; men ikke har fått noen form for etterreaksjoner. Skyldtes det at han var mindre robust enn meg?
Akkurat det spørsmålet hadde jeg vanskelig å svare et klart ja på ut fra hvordan jeg hadde kjent ham gjennom mange år. Vi var jo nærmest som eneggede tvillinger å regne når det gjaldt psyke og motivasjon .I en samtale med ham satte han skapet på rett plass for min del: du gikk med skarpladet våpen hele tiden og med rett til å bruke det for å forsvare deg selv og andre. Det hadde ikke jeg. Det var ingen måte jeg kunne ta kontroll over situasjonen.
Det jeg har lært gjennom et langt liv er det at det er mye jeg bare må lære meg å akseptere uten alltid å forstå hvorfor det er sånn; og at vi i dyregruppen menneske består av åtte milliarder enkeltindivider som ser og tolker alt på vår personlige måte. Jeg vokste opp med en barnesang med tekst av Jo Tennfjord. Sangen hadde tittelen Noen barn er brune og var å finne på platen til Per Aspelin, platen Hei alle barn. Den gangen på 60-tallet så trodde jeg helt og fast på påstanden i tekstlinjen: Meget er forskjellig- men det er utenpå. Meget er forskjellig, men inni er vi like.
I dag, seksti levde år senere, vet jeg selvsagt at dette bare er tull. Anatomisk er vi nok tilnærmet like på innsiden, men der stopper det. Vi er like ulike inni som det vi er utenpå; og godt er det. Hadde vi vært kliss like inni så hadde livet bli uhorvelig kjedelig, og psykologistudiene bare et enkelt mattestykke. At vi er så totalt ulike gjør det ikke lettere å leve, men det gjør det veldig mye mer spennende.
Livet er lettere enn du tror. Alt som kreves, er at du aksepterer det umulige, klarer deg uten det uunnværlige og utholder det uholdbare. Kathleen Norris
Ha en god og illusjonsrik helg
Den mest beundringsverdige ved å leve, er ikke aldri å falle, men å reise oss hver gang vi går på tryne sa Nelson Mandela
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar