Maskerade

Det er kanskje rart at jeg som har en så stor del av min tid, og hele mitt hjerte, i uniform hater sivil uniformering.

På vei til fest så bruker kvinner mye tid på bekledning og får dårlige følelser om det er en annen på tilstelningen som har kledd seg likt med henne. Ut over det så kommenterer de hverandre grundig for kjole, sminke og hårfrisyre som etter faste start-ritualer når de møtes.

Vi kjedelige mannfolkene trekker på oss en dress og diskuterer slipsfarger. Det eneste ritualet mannfolk følger i slike situasjoner er å sjikanere hverandre med faste fraser som: jeg ser du fortsatt bruker konfirmasjonsdressen din; eller det er lenge siden du kunne kneppe jakka ser jeg, men grå-fargen i dresset står godt til håret ditt.

Greit nok dette med dress på tilstelninger for de fleste av oss mannfolkene er enkle av natur i forhold til å sløse med tid på mote-valg. Men herfra går det en gradvis overgang til det å leke gjemsel. I enkelte kulturer og miljø er det dressleverandøren som blir masken som mannfolk ifører seg for i mange tilfeller å skjule hvem de egentlig er; noe som i mitt hode fremstår som foraktelige holdninger hos en taper.

På en tilstelning som jeg på alle måter prøvde å holde meg borte fra, men måtte delta i for husfredens skyld, dukket det opp en kar som jeg kjenner godt. Han er helt vanlig arbeider med en gjennomsnittlig stilling med tilsvarende lønn, men som arvet en god slump verdier som han solgte og omgjorde til en Vicuina-dress fra luksusmerket Julius Caesar. Iført denne dressen, og med lange avhandlinger om Vicunia-kamelen , holdt han  liv i samtalen på sin måte.

Han kunne til og med fremvise et sertifikat fra ett eller annet italiensk kontrollorgan som beviste autentisering av dress-stoffet ; eller noe slikt.

Å komme på fest iført en dress som jeg oppfattet i en sekssifret prisklasse imponerte mange, også meg; jeg var imponert over hvor totalt idiotisk han fremsto i mine øyne når jeg vet at han sitter med stor gjeld og like vel bruker arv på et klesplagg som har det eneste formålet å fremstå som noe mye bedre enn det han er. Det er til å gaule av!

Åh, for et snitt, sier folk når de ser en Armani-dress, men jeg er så enkel i syn og vurderingsevne at jeg på mitt beste klarer å se forskjellen på den og en dress fra Dressmann uten å kikke på lappen i nakken på jakka. Jeg er ikke fargeblind, men utvilsomt så er jeg totalt kles-blind. Det er et handicap jeg kan leve med den tiden jeg har igjen.

For guds skyld, bruk pengene dine på akkurat det du mener gir deg glede og lykke; det er ikke min sak om det er på en dress eller en hytte på Rjukan. Men mennesker rundt meg som leker gjemsel for å fremstå som noe de ikke er, ja det opptar meg med stor forundring og forståelsen av at det er mye her i livet som jeg ikke skjønner meg på.

Mye av mine negative reaksjoner på dette ligger selvsagt i at jeg liker å vite hvilke personligheter jeg omgir meg med fordi jeg i mange tilfeller er avhengig av å få tillit til dem. Derfor ringer det varselklokker i hodet mitt når jeg opplever at enkelte har sterke behov for å skjule seg bak ulike former for masker. Vi sære gamlingene har ikke så lett for å slippe taket på gamle vaner og konservative tanker; hvorav det vanskeligste å gi slipp på er de tungt innarbeidede holdningene som har satt seg på veien fra barndom til godt voksen.

Vi gamlingene, som på mange felt lever i fortiden og ikke helt klarer å se alle verdiene i nåtid og fremtid, blir ofte granskende, hoderystende og fordomsfulle. 

En maske forteller mer enn et ansikt, påsto Oscar Wilde, og det er nøyaktig det jeg vil frem til i dette kåseriet. Det jeg gjør når jeg møter mennesker som jeg føler at har et behov for å skjule sitt egentlig jeg er at jeg begynner å analysere den maskevarianten de har valgt å iføre seg og prøve å analysere meg frem til hvorfor de ønsker å fremstå bedre enn de er. Hva er det som de ikke aksepterer med seg selv?

Det å finne ut detaljene i hva de prøver å skjule er ikke så viktig for meg, for det er ikke min sak. Folk har rett til å beskytte sin personlige historie uten å måtte argumentere dette som sak over for meg. Noen ganger finner jeg at enkelte sliter med å kunne føre bevis for hvordan de er blitt så dyktige i sitt fag som de er. Dette er ofte folk med medfødte evner som ikke kan dokumenteres gjennom skolepapirer eller arbeidserfaring; og de får da behov for å pårope seg erfaringer de faktisk har gjennom en konstruert fortid. De tvinges til dette fordi vi har så vanskelig for å akseptere kompetanse og kunnskap som ikke kan bevise med et stemplet diplom.

Andre bruker ulike former for masker for å bli sett og hørt fordi de ikke tror, eller har erfart, at de ikke blir tatt inn i varmen uten å skape seg en liksom-fasade. Med andre ord er det vi rundt dem som fremprovoserer behovet deres for å bli sett og tatt seriøst.

Når en forstår hvorfor, så er min erfaring at min motvilje mot den maskerte forsvinner. I andre situasjoner så blir forakten større når en finner ut hvorfor vedkommende er falsk, men det er gjerne når en finner bevis for at vedkommende er psykisk utfordret i form av narsissisme eller psykopati.

Så konklusjonen min gjennom erfaringer med folk er at de aller, aller fleste av de maskerte kun skjuler et godt menneske.

En annen erfaring jeg har gjort er at Britt Sundal i sitt lille dikt treffer spikeren så midt på hodet at det nærmest er skremmende nøyaktig: 

Han lærte noe da alt gikk i vasken, noe av verdi
at risikoen ved å miste masken er å bli fri

Om det finnes noe veiledende i denne teksten så må det være at en aldri skal slå hånden av noen for sin oppførsel eller bekledning før en forstår hvorfor de gjør som de gjør; å utføre litt årsaksanalyse for å si det sånn. Noen ganger er det bare et flott menneske som er kvalitetsbevisst; andre ganger er det bare et esel iført et silkedekken.

Går du rett fra avdekking av en gjemsels-lek til avvisning så slipper du å bruke tid på falske mennesker og frigir tid til å omgi deg med de som det er godt å være rundt; og som gir deg muligheten til å gjøre deg nytte av deres kompetanse og erfaringer.

En veldig viktig erfaring jeg har gjort meg gjennom livet beskrives best med Michel de Montaigne sine ord: man må fjerne masken av tingene såvel som av mennesker.

Ha en nydelig og oppløftende helg med gode venner

Å legge skjul på sannheten er det første skritt mot løgnen.
Walter Scott.