Odølinglogikk

Det blir ofte uttalt at vi Odølingene var noen tøffinger som heller blir stående for å møte utfordringene fremfor å stikke av.

Sannheten var vel snarere at vi var logikere. Hvorfor stikke av fra litt juling og utsette smertene. Det var jo ikke akkurat mulig å gjemme seg bort i vrimmelen i den lille, tynt befolkede bygda.

Det er bedre å spytte tenner og la sårene gro enn å stikke av og ha redde dager mens du ventet på det uunngåelige; å før eller siden spytte tenner og la sårene gro.

Bilde: https://pixabay.com/

Vi var enkle mennesker vi Odølingene. Vi tok livet som det kom , og kom det ikke den ene dagen så hvilte vi ut og så om det kom neste dag.

Livet var som Odalsbussen; det gikk i rykk og napp, og det kostet mer enn turen var verdt.

Vi hadde ikke så mye å fordrive fritiden med i Odalen så vi gledet oss alltid over et selvmord eller to. Da hadde vi noe å snakke om som ikke omhandlet været eller prisene på korn.

De fleste av oss dyrket ikke korn, men det var greit å holde seg orientert om hvor mye vi kunne tjent om vi hadde dyrket et dekar eller to med havre eller bygg.

I stedet satte vi poteter.

Vi ble ikke rike av poteter i Odalen, men du verden så fulle vi ble; som fars onkel Gudbrand sa.

God trening var det også, for matpoteter måtte vi kjøpe dyrt på landhandleriet å bære hjem i sekker for å erstatte de potetene vi drakk opp.

Vi måtte ha mat også; fortsatt sitat fra Gudbrand

Vi var kanskje noen skikkelige bondetamper, men vi spiste aldri den revene, grevlingene og de kattene vi kjørte over; det solgte vi på Skarnes som kaninkjøtt. 

For pengene kjøpte vi hjemmelagede kjøttpølser hos pølsemakeren ved jernbanestasjonen.

Det gikk rykter om at han blandet rev og katt i pølsevarene sine, men rykter brydde vi oss ikke om; stort sett sto vi bak spredningen av dem i stedet.

Dessuten kjøpte vi aldri kaninpølser, så der følte vi at vi hadde ryggen fri.

Akkurat som at alt kukjøtt prises og navngis som oksekjøtt i butikkene, ble alt kjøtt vi brakte til Skarnes priset og navngitt som kaninkjøtt. 

Noen ganger smakte kjøttet av ekorn, andre ganger av bever og en og annen gang av selvdød gris.

Det var ikke så farlig den gangen; bare en ikke spiste det selv.

Noe skulle de jo uansett dø av, disse sørodølingene.

Kom en kone hjem med en tvilsom samling sopp dro gjerne gubben til Skarnes og solgte dem som austvass-kantarell.

Så var det bare å følge med på dødsannonsene i Glåmdalen en ukes tid og analysere den siste uken dødsfall i Sør Odal.

Steg ikke dødsraten så ble kona sluppet ut i skogen igjen for å plukke den samme soppen til husbruk.

Vi var tideligere ute med erfaringsbasert risikobilde i Odalen.

Vi jaktet en god del i Odalen og jakten hadde to sesonger; den lensmannen godtok og den han helst ikke burde høre om.

Elgjakten varte hele året og målet for skuddene var alt som rørte seg i buskasset. Vi hadde bare en regel for jakta; hvis viltet bannet og ga deg huden full av kjeft nå kulen traff så flådde vi det ikke.

Slike uhell solgte vi som kanin på Skarnes.

Det er ikke sikkert alt som står i denne fredagsposten denne gangen er helt sant, men det som der i mot er sant er at det stort sett var godt å vokse opp i enkle kår i en bygd hvor historien ofte nådde sent frem.

Vi var kanskje ikke verdens beste barn, men vi hadde ikke et eneste tilfelle av at ungdomen i bygda hang utenfor bensinstasjonen og sjikanere de gamle elle drakk seg sjanseløse på puben hver kveld og banket kona når vi kom hjem.

Vi hadde ikke bensinstasjon og pub i Austvatn. Dessute var det tøffe kvinnfolk i bygda og heller vi mannfolkene som fikk det varmt om ørene.

Det blir slik når kvinnfolkene håndterer 50 lliters melkespann hver dag mens mennene sitter og halvsover foran hjemmebrentsapparatet.

Hansine, kona til mølleren, var et sånt bygdekvinnfolk. Hun håndterte melsekker som om de var dunputer: og sin mann som om han var en blek brøddeig.

Han var blek og dissen denne mølleren, så sånn sett var han ikke så ulik en brøddeig. Trass utseendet og sin håndfaste kone så var han en optimistisk mann. En dag blir nok Hansine senil som sin mor og da glemmer hun kanskje å banke livsstilen ut av meg en gang i mellom. Skål!

Han drakk mye og jevnt mølleren, så det var ikke helt uten grunn at den brunøyede sjarmøren stort sett hadde minst ett blått øye.

Ragnvald på Pilten var også en mann som alltid så lyst på livet selv om han hadde lite av det meste og ikke innlagt strøm i den lille koia si: det blir mørt nå solen blir borte fra vinduene, men Gud hvor mye penger jeg sparer på lyspærer. Hadde jeg hatt alle de pengene ville jeg hatt penger til parafin i oljelampe mi. Tenk på det du. Hadde jeg hatt lys i lampene så ville jeg sett nok til å fylle ut søknad om å få strøm til Pilten, men det vil jeg ikke, for det er så dyrt med disse lyspærene.

Hvem trenger hjul når en ikke har vei, og hvem trenger vei når en ikke har noen hjul å trille langs den med?

Folkelig filosofi hadde vi nok av.

Slik gikk jo dagene. Bygdefolket levde som de alltid hadde gjort og det var ikke dårligere program på radene i Odalen enn på radioene i Oslo. Vi savnet ikke det vi ikke en gang visste fantes; som motordreven gressklipper og miksmaster.

Sorgen kom først til Odalen med TV apparatet da vi også så ting vi ikke hadde og ikke en gang visste at vi savnet før noen fortalte det til oss.

Landsbygda er ikkje for sveklingar!

Laila Stien

Ha en solrik og god helg som oss på Mallorca

Hvis jeg var lege, ville jeg foreskrive ferie for alle som innbiller seg at arbeidet deres er viktig.

Bertrand Russel