Tippetegn: borte, hjemme, uavgjort

Takket være en gammel, erfaren og våken apoteker i Hønefoss har min tillit til leger som faggruppe igjen fått et skudd for baugen; et varsel om å stoppe opp.

De siste ukene har jeg vært hos en ung privatlege som jeg først fikk tillit til da han diagnostiserte  væske i lungene som årsaken til pustevanskene mine ved de minste anstrengelser og sterke smerter da opp-svulmingen av lungene fikk ribbebena til å briste.

Men så begynte selv jeg å stusse. Røntgenbildene viste tilsynelatende ikke noe uvanlig, og dermed begynte legen å se etter andre ting og ignorerte lungene og venstresiden min. 

På besøk tre bar venstre ansikt-del lammet og synet på venstre øye redusert, smertende og lys-ømfintlig. Etter det har han ikke tillagt de sterke smertene i lungene noe fokus, men skrevet ut en stabel av resepter for alt mulig rart. For tre uker siden var kolesterolverdiene, langtidssukker og hjerteprøver gode i følge legen, men blodtrykket er fortsatt veldig høyt. Pulsen er bra og hjertet fungerer som er sveitsisk urverk, fortalte han meg. Så satte han seg ved sin PC og skrev i taushet for han sa i fra at jeg ikke kunne gå tilbake til jobben på noen uker. Det var det

Han er eksperten, så neste stopp ble apoteket; og den årvåkne apotekeren. Hun har god hukommelse også, for nå kjenner hun meg igjen; noe som kanskje ikke er så rart når jeg tar mitt utseende i betraktning.

-  Prednisolon mot Bells parese og  antibiotika for øye-infeksjon. Sukkersykemedisiner og kolesterolmedisiner, Propranorol mot skrumplever og Agipteson mot nyresvikt. Er du pasient eller prøvekanin?

Hun begynte å stille meg spørsmål i fleng og ga legen en diagnose som hun anbefalte meg å få en annen leges kontrollvurdering mot.
- Han ser ut til å gjette ut fra ditt utseende. Anbefalte han deg å kutte kraftig ned på alkoholforbruket ditt?

Det er ikke første gang jeg er blitt rådet av leger å kutte ned på den jevnlige øldrikkingen; noe som for min del faktisk er jevnlig, ekstremt lite og sjelden.

- Han ser ut til å anta at du har sukkersyke og ligger under for alkohol fordi du har omfangsrik vom. Selv med T-skjorte på kan jeg se herfra at det er ulik høyde på magens og sidens venstre og høyre side. Har legen vurdert hvorfor den ene siden ser mer hoven ut enn den andre?
Nei, det er bare en fagleder på T-banen som har nevnt denne forskjellen; og min kone.

Sum-summarum: apotekeren rådet meg mot å ta noe annet enn blodtrykksmedisinene før jeg hadde vært hos kontroll-lege.
Nå føler jeg meg like trygg på legen min som på en viss sjaman med kongelige kontakter.

Jeg kom til legen på grunn av kroniske smerter som forsterket seg når jeg nøs, hostet eller trakk pusten hardt. Jeg kom til legen med en lungekapasitet som gjør at jeg ikke kan gå mer enn noen meter om gangen.
Nå skjønner jeg at lungene og smertene ikke er et problem, men har fått en stabel med  diagnoser som skyldes overvekt; og en rekke bivirkninger av tablettene jeg må prøve ut.
Nå har jeg i tillegg klart å fornærme enda en ny lege som resultat av frustrerende å ha nådd en grense for aksept.
Etter møtet med apotekeren ringte jeg legen uten å få noe svar som jeg fikk fornuft ut av; bortsett fra ordre om å ta medisinene jeg har fått tilskrevet, så får vi se hva som skjer. Neste besøk og prøver vil gi svar på utviklingen, sa han.

Det var da jeg stilte ham spørsmålet hvis svar la en del brikker på plass for min del. Jeg spurte hva han spesialfelt innen medisin var, og da svarte han at han er flylege for OSL; med andre ord mekaniker.
Jeg er jo ikke et fly som trenger reparasjoner; men fly forbannet er jeg blitt.

Jeg er ikke forbannet fordi legen ikke finner ut hva jeg lider av. Det er frustrerende så klart, etter så mange år og så mange leger for vurdering av lungene mine, men det er ikke alle gåter som kan løses. Noen ganger ligger svaret på sykdommer først på patologens bord.

Jeg vet godt hvordan jeg ser ut og hvordan jeg tolkes av andre. Jeg vet også veldig godt at jeg ikke evner å spille syk; eller å innrømme svakheter for den slags skyld. Jeg er oppdratt til ikke å syte og klage, men til å holde ut. Det går greit er vel ikke alltid det beste og mest forklarende svaret å gi en lege, men det er sånn jeg har svart på mye gjennom et greit langt liv.
Jeg vet godt hvordan jeg fremstår, men jeg forventer at en lege skal se bort fra hvordan jeg ser ut og heller konsentrere seg om de beskrivelsene jeg gir av symptomene jeg har og tro på dem fremfor å gjette på andre ting.

Etter å ha slitt med mer eller mindre kronisk hoste, stadig kraftigere redusert lungekapasitet og stadig økende smerter så kan legenes bekreftelse av at det ikke er noe galt med lungene mine bare bety en eneste ting; jeg er en hypokonder.

Jeg må rett og slett ha fått en hypokondrisk lidelse selv om jeg aldri har vært redd for å bli syk eller for å dø; eller nesten aldri hatt fravær fra jobb i de nå 50 årene jeg har vært yrkesaktiv. Kreft og hjerteinfarkt ga selvsagt noen dagers fravær, men det var i 1999 og 2006.

Hypokondri er en tilstand kjennetegnet ved en vedvarende opptatthet av muligheten for å ha én eller flere kroppslige sykdommer, oftest av alvorlig eller fremskreden art.
Personen er særlig var for signaler fra kroppen. Normale eller trivielle kroppslige fornemmelser og utslag tolkes ofte som unormale eller foruroligende av pasientene. Hvis denne tendensen er så uttalt at det fører til gjentatte legebesøk, sykmeldinger eller sosial eller arbeidsmessig funksjonssvikt, kalles tilstanden hypokondrisk lidelse.

Det er egentlig en helt grei diagnose for meg, for da har jeg jo ikke de smertene jeg har; og ikke minst så trenger jeg ikke lenger leger. Nå kan bankkontoen min få være det som sveller ut og hovner opp; og ikke legenes.

En bekjent, kalt Bikkja, var en ekte hypokonder som fikk alle symptomene han leste om i Dagbladet.
En dag kom han lykkelig inn på hvilerommet og klasket et papir i bordet foran meg mens han smilende fra øre til øre uttalte: jeg har fått angina pectoris. Hva var det jeg sa?! Jeg har sagt det i mange år, og nå har jeg bevis!

Da var han lykkelig; og i dag er jeg likeglad.

Tirsdag den 20. juni er jeg endelig tilbake på jobben, frisk som en fisk i fiskedisken på Meny, men selvsagt fortsatt syk i hodet som fortsatt føler og tror på noe som ikke er virkelig; rusfri hallucination kan det kalles.

Livet er herlig når en finner de svarene en søker i livet!

Det jeg har lært, husker jeg ikke lenger. Det lille jeg ennå vet, har jeg gjettet meg til.
Nicolas Chamfort

Ha en frisk og lykkelig helg

Jeg ville ikke engang vite sannheten, fordi jeg allerede hadde gjettet den; livet er meningsløst.
Leo Tolstoj

Staur gammel ungdom

Her forleden kom jeg til meg selv midt i en samtale med en bekjent om sykdom og tabletter. Vi hadde diskutert hvilke medisiner vi måtte ta hver dag og vi sammenlignet like og ulike typer blodtrykksmedisiner med og uten pluss som betegnelse på om de er vanndrivende eller ikke. Da samtalen gikk over til erfaring med og anbefaling av pille- dosetter for å holde orden på pillene, ja så kom jeg til meg selv av sjokket over å innse at jeg også var blitt en av disse pillefokuserte gamlingene. Hva ville neste samtaleevne bli? Jevnlig avføring etter bingo på onsdager og diskusjon rundt det å pisse i morsetakt eller ikke?
I 2023 er moteord som manifestering, krympflasjon og proaktiv fremtredende, men for de i min alder er det prostata og inkontinens som er de mest brukte ordene i samtale med jevngamle. Brått avsluttet jeg samtalen rundt piller og sykdom og gikk min vei mens realitetens depresjon bygget seg opp i meg. 

Min kone er litt eldre enn meg og sa en dag at hun alltid har irritert seg over trege gamlinger foran seg i køen på kafeen, men at hun og en venninne en dag oppdaget at de bak henne i køen reagerte på hvor trege de to foran seg var. Da skjønte hun at hun var blitt en av gamlingene i bybildet; og nå skjønte jeg at jeg også innså at jeg var en av de gråhårede og trege som har innsett at ingen ting haster lenger.

Jeg tror alderdom at det er litt likt det å være rusavhengig. Du kan ikke få bukt med det før du selv innser at du har et problem. Dette har ført meg inn i et problem som jeg må løse raskt før det er for sent; hvordan bli ung i hodet igjen?
Jeg vet at jeg er blitt opp i årene, men jeg aksepterer ikke at jeg er blitt gammel.

Sannheten ligger i begrepet: du et så gammel som du er, men ikke eldre enn det du vil være.
Noen menn velger selvsagt alternativene med å kjøpe seg trange skinnbukser og sportsbil som de bruker på vei til frisøren for å farge håret. De handler seg moteriktig, tettsittende treningstøy som de innfører seg når de sitter i gyngestolen foran inngangsdøren med bagen fra Elexia ved siden av seg og håper at den unge, blonde nabokvinnen ser det de mennene i krisealderen ser i sitt falskt oppfattede speilbilde.
Som mor sa: du kan lure hvem som helst, men ikke din egen ærlighet.

Men så tenkte jeg: er det så ille å ha blitt opp i årene?
Er det så ille å ha lagt alt stresset med karriere og etablering bak seg; å kjenne at du er i mål og ingen ting haster lenger. Å gå saktere betyr bare at det tar litt lenger tid å komme frem, men det haster jo uansett ikke. Med langsom bevegelse sanser du mye mer enn når du haster av garde, og oppholdet i solen varer lenger før du når skyggen. 

Det tar lengre tid å slå plenen i hagen, men ikke så lang tid at gresset har vokst opp igjen der du begynte å slå; så hvorfor haste seg frem.
En må tenke litt smartere enn før for å kunne utføre fysiske oppgaver, men det holder hodet og kreativiteten i gang. Før kunne jeg bære stor bør med plank på skulderen. I dag må jeg ta litt flere turer for å flytte en plankestabel; noe som gir flere skritt på skritt-telleren.

Før klarte jeg det meste alene og så aldri uoverkommelige utfordringer. I dag må jeg ofte be om hjelp fra andre og jobbe mer i team. Det er vondt å måtte be om hjelp, men det er godt å se at andre er glade for å kunne ta i et tak for deg.
Jeg har blitt så klok av lære på mine eldre dager at det gjør meg vondt å innse at mye av det jeg nå vet burde vært noe jeg burde ha forstått mye tidligere; som det at det ikke er flaut eller pinglete å be om hjelp. Det er ikke det at jeg ber om hjelp nå heller, men nå synes det så godt at jeg trenger det at jeg slipper å spørre.

På T-banen, ustø på vei hjemetter en legetime, for leden fikk jeg en blandet positiv og negativ følelse da en ung jente reiste seg for meg og ga meg sitt sete. Ja, ja, tenkte jeg, nå synes det at jeg er gammel. Jeg kan akseptere det.
Det var rådet jeg fikk fra henne som endret litt på følelsene mine: du burde ikke drikke deg så full du som er så gammel og skjør.
Det var et velment og godt råd hun ga, bare så skremmende feilvurdert.
Det er ikke morsomt å både se gammel, skrøpelig og bedrukken ut når du fortsatt går rundt og tror at du er en unghingst.

Ikke bare er jeg blitt gammel av alder og språk, jeg har også innsett at jeg er blitt patinert; og det er greit. Patina brukes om de aldringstegn som oppstår på overflaten av kunstverk, både av metall og malerier.
Vi snakker også om patina i forbindelse med antikviteter av tre. De kjemiske prosessene som foregår, kalles patinering og er altså synlige endringstegn som viser verdi på gamle ting.
Ergo har jeg ikke negative aldringstegn som forfall og herjinger å bekymre meg over, jeg har bare en kledelig patina som viser at jeg har alderens verdi; jeg er et antikt, verdifullt og unikt kunstverk på min egen måte.

I tillegg kan en si at jeg fortsatt er progressiv selv om alderen har satt sine spor. Progressivt er noe som er stigende, økende, fremskrittsvennlig eller fremtidsrettet. Det er et positivt ladet begrep, for eksempel i progressivt miljø og progressiv kroppsutvikling; sistnevnte opp mot en kroppsutvikling med innebygde ressurser som vil tåle litt dårlige tider.
Når pengereservene synker og kjøttprisen stiger så er det fremtidsrettet å ha en fettreserve å kunne ta av.

Det er så mye positivt ved å bli eldre at jeg nå har mer lyst enn noen sinne på å se hva som er i vente fremover. En kan jo fortsatt ha håp fort fremtiden selv om den er forholdsvis nær.

Den som lever av håpet alene dør fastende mente en gang Benjamin Franklin. Hans ord er ikke så viktige for meg, men Dag Evjenth sitt råd er det: sitt ikke inne når alt håp er ute. 

Ingen ting er hyggeligere enn munterheten i en gammel manns ansikt

Ha en lykkelig og god juni-helg.

Aldersbarometer: en mann er i ferd med å bli virkelig gammel når han gransker menyen før han ser på serveringsdamen.

Selvbedrag?

Endelig viser sommeren at den så smått trenger vinteren til side og er på vei med varme, sol og grilling i frodige hager og ved strandkanten. Naturen og folket våkner fra en lang dvale; men sammen med vårblomstene spretter også spesialister med deprimerende og skremmende råd mot alt som er hyggelig og godt. Med gleden kommer også frykten.

Jeg er litt sånn at jeg tror på naturen og det urgamle; og så benytter jeg disse naturens sannheter til å argumentere over for meg selv mot gode forskere og legeråd, mot all verdens slanke og helsekostråd og mot MDG sin kamp mot kjøtt.

Fra urtid, og der om kring, besto menneskeheten av to grupper; samlere og jegere. Jegerfolk har spist kjøtt i millioner av år. Kroppene våre er utviklet til å håndtere dette kostholdet selv om noen blir syke og noen dør. Alle dør; også blad og korn-etere.
Det unaturlige for store deler av menneskerasen er å prøve å etterligne en sau og bare spise grønt. Jeg tror på et bredt og variert kosthold; men ser jo i speilet at jeg kanskje tar litt feil.

I all tid har mennesker beveget seg rundt i solskinnet, og i land som Norge med sparsomt solskinn har vi i utallige generasjoner ladet batteriene våre i solveggen på jakt etter de viktige og helsebringende D-vitaminene.
Solkrem er en nylig oppfinnelse som de som påstår å vite det anbefaler å smøre inn kroppen med hele året; minst med solfaktor 30 og nytt belegg hver andre time.
Jeg er dust nok til å benytte meg av naturens produkt som er vann; kanskje mest for å kjøle meg ned over for temperaturen enn som beskyttelse mot UV-stråler, men dog. 

For å forsvare mine sære valg så leter jeg selvsagt blant alle råd i mediene i retning av det jeg ønsket; for å se om jeg kan finne noe som har de samme teoriene som meg
Sola er sunn, soling gir oss viktige D-vitaminer som motvirker flere enn hundre sykdommer, blant annet en hel del indre kreftformer, diabetes og mange sykdommer som har med immunsystemet å gjøre, sier professor Johan Emil Moan i en forskningsartikkel.
Slik liker jeg å høre.

Jeg tror ærlig talt ikke at vi skal være så livende redd for naturen og det ur-naturlige. Skal jeg være helt ærlig så ser jeg egentlig ikke etter noe som kan forsvare mine valg; jeg trenger ikke å overbevise meg selv, for jeg er en sær egoist som foretrekker nytelse og naturtro fremfor frykt.
Mitt hoved-argument for mine valg ligger rett og slett i ordene: Memente Mori, Carpe Diem. 
Husk at du skal dø, grip tak i dagen!

Mitt egoistiske mål med det å leve er ikke å bli utrolig gammel, men å leve så godt jeg kan de årene jeg får tildelt.
Jeg spiser proteiner og fett for å holde maskineriet mitt i gang, og jeg lar solen steke mot huden for å bygge motstandskraft og lade opp batteriene og vitaminlagrene på den mest behagelige og effektive måten jeg kjennet til; akkurat slik mine ur-aner gjorde det.
Jeg drikker vann, spiser dyr og oppholder meg utendørs så mye jeg kan; rett og slett for de at jeg nyter det og føler at det er det som gir meg ro og krefter til å takle lange arbeidsdager og tøffe krav.
Jeg jobber med ting som engasjerer meg fremfor det som betaler seg godt, fordi det er det som gir dagene mine verdi.

Min kanskje største hvile finner jeg gjennom en god bok i solveggen og militær-løft med manualer til svetten siler for hvert avsnitt i boken; etterfulgt av en solid middag med kjøtt-kaker og kålstuing
Svett kropp som tørkes i solen, godt lesestoff som svelges ned med vann, og en godt grillet kjøttbit før kveldsdusjen er en nytelsespakke som jeg prøver å hygge meg med så ofte jeg kan.
Kanskje er det sundt, kanskje ikke; men hva så når det betyr glede?

Selvfølgelig burde jeg tenke annerledes for å være i live så lenge som mulig for mine nærmeste sin del. Eller burde jeg det. Er det ikke bedre å være der for dem så lenge jeg samtidig nyter livet fremfor å la dem se meg i år etter år med misnøye i øynene og tale?
De får nyte meg mens jeg er på mitt beste; og nok med det.

Har det konsekvenser å leve som jeg gjør? Ja helt sikkert; både negative og positive. Jeg forholder meg bare til det positive når valgene tas; og tar det negative når det kommer.
Min tro er at vi har skapt oss alt for urealistiske mål i forhold til hva livene våre skal være.
Vi skal leve lenge, holde oss sunne og friske og alltid være lykkelige; slik samfunnet forventes av oss.

Vi er rett og slett blitt redde for å leve naturlig og tynges ned av frykten for at noe skal kunne gå galt.
Vi er redde for frykten i seg selv, og vi bruker mere tid på å engste oss for noe som sannsynlig vis ikke kommer til å skje enn på det å leve godt her og nå.

Det eneste som stopper deg her i livet er din egen frykt.
Gitte Witt

Jeg har oppholdt meg i solen uten beskyttelsesfaktor hele min sekstifemårige liv og har blitt en god venn av solstrålene. Dersom denne soleffekten en gang stikker meg i ryggen og gir meg hudkreft så får jeg ta den bekymringen når den kommer.
Å gjemme meg i skyggen, og kun bevege meg ut av den uten tykt solkrem-panser av frykt for hva som kanskje kan komme om tjue år, er ikke noe alternativ for meg. 

Min livsfilosofi er at det viktigste er å ikke overdrive, men å lese kroppens reaksjoner mot naturkreftene og søke trygg havn når det er nødvendig; ikke for tidlig og ikke for sent.
Ingen har vondt av å fryse litt om vinteren, men idioten ser ikke forskjell på det å fryse, og det å fryse i hjel.
Bruker en hode så trenger en ikke krem; mener nå jeg.

Det å ikke overdrive gjelder også mat og drikke. Jeg skyr ikke grønsaker, jeg elsker rotfrukter og wasabi-salat. Jeg liker sex også, men beskjeftiger meg ikke med det hver dag, hele tiden. Måtehold gir nytelse.

Å bare spise grønt og bønneprodukter, og så måtte kompensere med et apotek av vitaminpiller og kjemikaler for å dekke kroppens behov, er ikke naturlig. Naturen har et spekter av variasjoner som vi bør, og skal, gjøre oss nytte av: det er derfor den er så sinnrikt anlagt.

Fordi naturen er på min side så velger jeg å lytte til den fremfor å suge til meg all verdens ekspertråd av folk som tror; og som lener seg alt for mye til statistikk. I min barndom på seksti og syttitallet var store grupper mennesker med konklusjonen at kreft hos mennesker hovedsakelig skyldtes det store forbruket av kaffe i Norden. Over 83% av alle krefttilfeller i Norge og Finland hadde det som fellesnevner at pasientene drakk kaffe hver eneste dag.

Jeg tror ikke at det finnes ett eneste menneske på denne jorden som er klokere enn naturen.

Av naturen elsker vi bare det vi kan ha nytte av.
Blaise Pascal

Ha en solrik og nytelsesfull pinsehelg

Live free or die.
Venn deg like godt til å reagere positivt på det naturen har å by på. Start med å finne alle grunnene til at den er god for deg; for det vil alltid være folk nok til å fortelle deg at den er farlig og lite tess.

Jeg tenker at......

Ordtak og sitater er for min del en trøst i hverdagen fordi det viser at jeg ikke er alene om å ha opplevd ting som må prosesseres. En ser raskt at det er andre som har vært oppe i akkurat de samme situasjonene som deg selv; og kommet ut av det.

Religioner er hovedsakelig ment som livs-veiledninger, men som selvsagt misbrukes av ekstremister og kynikere av alle slag.

Jeg har min egen religion som jeg tror mange deler med meg; religionen lytt og lær. Det er bare tre bud i min religion:
1. Lytt til folk med livserfaring.
2. Tolk det de sier og lev etter de rådene du finner nyttige.
3. Ikke vær redd for å prøve noe nytt.

Forkynnerne i min religion er de som har noe å lære bort. De er ikke åndelige; de er av de jordnære.

Denne fredagen deler jeg noen av mine erfaringene fra disse livs-lære-stundene med dere fordi jeg tror at de har gjort meg litt klokere og litt mer omgjengelig

I barndommen var jeg ofte regnet som dårlig selskap for andre fordi jeg ofte mer eller mindre ufrivillig rotet meg opp i ulike typer trøbbel; og gjerne fikk med meg andre til å tenke som meg selv.
Hadde jeg vært en god venn så ville jeg kommet til og hjulpet de andre ut av det trøbbelet de hadde rotet seg opp i. I stedet var jeg den som gjerne omfavnet problemene og heller hadde oppfordringer som: jævla bra; la oss gjøre det igjen.

I tenårene var kjærlighet etter hvert en følelse en begynte å interessere seg for og hige etter. En kunne liksom aldri få nok av den følelsen; og mange ganger ble den ikke besvart. Det svingte mye mellom glede og fortvilelse den gangen. Det som gjorde at jeg lærte å ta dagene som de kom, senke forventningene til et realistisk nivå og ikke gruble over hva morgendagen kunne bringe var forståelsen av at lite ikke er nok, men at det å få for mye er alltid blir feil. Å innse det fikk utviklet seg i meg til en lite stressende holdning til slike sterke følelsessvingninger, og bakgrunnen for forståelsen var noe som en person hadde uttalt: kjærlighet er som ketchup – du får aldri ut alt av flasken, men når du endelig gjør det, får du mer enn du ønsket deg.

Etter hvert så roet jeg meg betraktelig i forhold til det meste, og aksepterte at ikke alt ble helt sånn som jeg planla det på første forsøk; for jeg innså sannheten i det at om dersom en ikke lykkes med plan A så finnes det alltids en plan B; og 27 andre bokstaver til å ty til. Det ble litt sånn at jeg ikke ga opp før det viste seg at heller ikke plan Å fungerte.
Tidlig lærte jeg å ikke bekymre meg for morgendagen og ta sorger på forskudd. Selv i dag har jeg det sånn at jeg ikke en gang bekymrer meg for alderen min. Det er bortkastede bekymringer, for uansett hva jeg gjør så vil jeg være enda en dag eldre i morgen uansett.

I mitt yrkesaktive liv så har jeg alltid hørt at penger ikke er alt, og jeg har innsett at det å ha en jobb som du trives i er viktigere enn høy lønn. Selvfølgelig ville jeg jo helst ha en jobb jeg gleder meg til å starte på hver dag samtidig som den lønnes bra, men slik ble det ikke for min del heller.
Jeg trodde lenge at at det var sannhet i det at lykke ikke kan kjøpes for penger, men det var før jeg fikk en datter og kjøpte en etterlengtet kjærlighet på pinne til henne .

Noen ganger er det slik at en selv blir offer for gode råd en har hørt fordi andre også har hørt det samme. I det siste har jeg prøvd å fri meg fra å kritisere de forskjellige leder-stilene en opplever rundt seg i arbeidslivet, men så kommer det et lite tilbakefall på den fronten her og nå; for det er en utbredt, og riktig, filosofi i enkelte ledelsesmiljøer om at: hvis du vil ha noe gjort, så gi det til en travel person. De vil gjøre det på kortere tid og på en mer effektiv måte.
Jeg føler at jeg har blitt offer for akkurat denne leder- visdommen.

Vi har et uttrykk som sier at den som ler sist, ler best. Dette brukes som råd mot å ta en seier på forskudd. Du skal ikke falle i fellen med å kunngjøre at du garantert vil lykkes, for livet tar mange overraskende svinger som du ofte ikke er godt nok forberedt på. Du må lære deg år å kontrollere stoltheten din, og ikke minst lure deg selv til at alt alltid er likefremt og enkelt; da blir du ofte tatt på sengen og blir sårbar,
Hovmod står for fall.

En annen ting er at det å le sist i mange sosiale sammenhenger bare betyr at de tenker for sakte.

Jeg har alltid hatt som filosofi å være forberedt på alle situasjoner gjennom studier, analysering, prøving og øving.
I det jeg ble far så skjønte jeg at det ikke er alt en kan forberede seg tilstrekkelig på. Å selv å ha vært barn var ikke erfaring nok til å bli trygg i den rollen.

Ofte er det å være forelder som å prøve å legge sammen en campingstol; du har ingen anelse om hva du gjør, men du later som om du har det.
Som far til en datter så skjønte jeg tidlig at det å måtte improvisere og løse utfordringer på sparket faktisk er en god skole å gå.
Etterpåklokskapen viste ofte at jeg kunne tatt bedre beslutninger i mange av situasjonene som dukket opp, men samtidig så var de beslutningen en hadde mot til å ta der og da som oftest mer enn bra nok for å stabilisere situasjonen, hindre eskalering og jobbe seg mot en godt akseptabel normalisering.

Fasiten på mine år som far for et barn fikk jeg senere i livet da jeg ble bestefar og fikk se at min datter adopterte mange av de tingene hun oppfattet som gode opplevelser og positive ting i sin oppdragelse av mitt barnebarn; og forkastet det hun ikke likte.

Å sitte på kaia og spise Pariserloff og skrape pålegg rett ut av boksen med leverpostei med brødbiter fordi du glemte å ta med en kniv var like vel ikke så dårlig foreldreskap når det skaper gode minner som deles videre fra datter til barnebarn.

Jeg har ofte blitt beskylt for å snakke høyt med meg selv, eller å tenke høyt som det også kan unnskyldes med.
Selvfølgelig gjør jeg det, for selv jeg som gammel beredskapsrådgiver trenger ekspertråd av og til. 

I mitt fagarbeid så prøver jeg å gjøre ting så enkelt som mulig for at det skal være mulig å bruke de planer og tiltakskort som jeg produserer, men noen ganger går det ikke å lage ting enkelt; og i andre situasjoner er det kjedelig å forenkle ting. 

Da er det viktig å kunne grave seg ned i ting og følge Ole Petter sitt råd: enkelhet er nøkkelen til suksess. Men hvis du ikke kan få det enkelt, så kan du like gjerne gjøre det så komplisert at det imponere folk.

Jeg har også lært at dersom jeg ikke kan imponere folk med intelligensen min, så kan jeg i det minste forvirre dem med dumheten min.
Det høres kanskje flåsete ut, men det er en måte å håndtere egen utilstrekkelighet på og vinne en tapt situasjon; noe som gir en god selvfølelse og en ro i sjelen.

Min barndom var stort sett en lykkelig tid. Alt var så stort og himmelen var alltid knall blå med en varmende sol. Jeg savner ofte denne bekymringsfrie tiden der fremtiden sto helt åpen foran meg og drømmene om det som skulle komme alltid var positive. For å si det enkelt så skulle jeg ønske jeg var så rik som jeg trodde jeg ville være når jeg var liten og fant en femmer på bakken.

Min far sa alltid at livet er som en bok. Hvis du ikke liker handlingen, kan du alltid skrive din egen. 

Det var mange såkalte karriere-rådgivere som pekte ut for meg hvordan livet mitt skulle bli og prøvde å styre meg mot ting som ikke engasjerte meg. Derfor overhørte jeg alle slike, gode råd og formet min karriere etter egne drømmer. 

Det ble en personlig bok, men det kan sikkert diskuteres hvor godt lesestoff det ble av den.
Det viktigste for meg er uansett at jeg liker den, men kanskje skulle jeg ønske å skrive om slutten litte gran. Blant annet så hadde det vært greit å vite hva jeg skal fylle dagene med når arbeidslivet er over, men en får vel bare fortsette å ta dagene som de kommer.
Livet er tross alt som en konfekteske; en får aldri nok ut av den, og uansett hvor godt en planlegger så sitter en fra tid til annen med en sjokoladebit som smaker dritt.

Jeg prøver å leve i nåtiden, men jeg kan ikke slutte å tenke på hva jeg skal ha til middag i morgen.

Uansett så må jeg si meg fornøyd med livet så lang. Gjennom hele mitt yrkesaktive liv har jeg tross alt prøvd å leve etter filosofien: en dum person prøver å gjøre bare seg selv dyktigere, men en smart person prøver å gjøre andre dyktige.

Ha en flott og lærerik pinsehelg

Mange prøver å bli smartere enn andre, men det er bedre å bli smartere enn deg selv fra i går.

St Drogo

I min tid i den spanske legion var det ikke til å unngå at en hørte både det ene og det andre rundt dette med helgener i den katolske kirken. Legionærkollegaer gikk rundt med medaljonger i kjede rundt halsen og delte gjerne med oss andre hvilken helgen de ved dette hentet beskyttelse fra; deres skytshelgen.

Infanteristene hadde St Mauritius som sin vernehelgen og noen bar sin St Georg, skytshelgenen for Catalonia og for soldater og speidere.
Kort sagt så finnes det en helgen for alt i den katolske kirken, også for alle tenkelige yrker. St Nikolas er pantelånernes beskytter, St Katarina er beskyttelseshelgener for pottemakere og St Peter for fiskere.

Etter som jeg er den lite troende som jeg er; jeg er kun troende til hva som helst, så var dette interessant, men ikke noe jeg lente meg mot.
En får beskytte seg selv som best en kan og ikke lene seg mot åndelig beskyttelse som en ikke har noen kontroll med. Øvelse fremfor bønn.

Etter den merkelig, uvante og overraskende opplevelsen i bryllupet på Mallorca i mars så ble undringen min rundt den katolske kirken vekket. Jeg har alltid sett på den katolske kirken som streng, fordømmende, konservativ og humørløs. Blant annet må de som ønsker å gifte seg katolsk gjennomføre et obligatorisk, forberedende kurs hvor de lærer at ekteskapet som feires i den katolske kirken er et sakrament hvor ektefellene lover hverandre Guds trofasthet og kjærlighet. Det er ektefellene selv som meddeler hverandre sakramentet. Presten bare stadfester og velsigner ringene og ekteskapet.
Derfor var opplevelsene inne i Iglesia parroquial de St Miquel de Felanitx noe sjelsettende annerledes enn det jeg forventet meg. Der var det konservative sakramenter, jubel, applaus med tilrop og latter som presten tilsynelatende oppfordret til.
Dette måtte jeg se litt nærmere på for å finne ut om dette var noe lokalt og avvikende, eller om det var utbredt. Det ble en uhyre kjedelig og lite givende granskning som jeg fort mistet interessen for, men på veien oppdaget jeg at det faktisk finnes en helgen som er skreddersydd for meg; Sankt Drogo.

Nå har det seg sånn at ordet -drogo/droga- betyr legemiddel på spansk, men det er slett ikke derfor jeg finner ham interessant.
St Drogo er helgen for kveg og lite attraktive mennesker; samt for de som eier en kaffebar og kaffe generelt..
Det må være en helgen som bør bety beskyttelse for meg; en lite pen stut som drikker mye kaffe.
Tenk at vi som ikke gjør oss i speilet også har en skytsengel.

Jeg tror at andre har latt seg plage mer av mitt utseende enn meg selv. Min mor ville forberede meg på den kommende tenåringsperioden der hormoner og følelser buldrer i kroppen; noe hun gjorde på sin måte.
Ingen gryte er for stygg til ikke å få et passende lokk, sa hun til meg for å forberede meg på de skuffelsene som nødvendig vis ville komme på forelskelsesfronten. Ikke gi opp om du ikke lykkes de første gangene, la hun til
Som barn så klarte jeg ikke å sitte stille og holde meg ren i klærne. Det var som om møkk og rust søkte meg opp og angrep. Mor følte mange mange ganger behov for å unnskylde over for andre hvor møkkete jeg var i klærne, selv etter en liten tur hjemmefra og til nærbutikken nede i sentrum. Noe av grunnen var kanskje at jeg stort sett gikk mer i grøftene enn på veien; for det var jo der en kunne finne ting; som frosker, hjulkapsler og rustne kjerredeler.
I ett tilfelle husker jeg at mor beklaget seg over for naboen Dagny, en kvinne som hadde sin egen måte å dele sine innerste tanker på. La grisen være møkkete bare flesket er rent, svarte hun.

Jeg fikk mange råd av de som sto meg nærmest i tenårene, råd jeg egentlig ikke forsto at jeg trengte da jeg ikke stresset veldig mye rund dette med kjæreste og tiltrekning av det andre kjønn. Det hadde jeg egentlig ikke tid til, for jeg var både en veldig opptatt egoist som trivdes godt i mitt eget selskap, og en som tok dagene som de kom. Jeg sa blant annet aldri mot meg selv når jeg fikk en ide som måtte settes i verk; og som stort sett gikk i dass. 

Min fritt-talende tante Olga var kanskje den som presset mest på dette med å finne seg en jente; gjennom ordene til Suzanne Brøgger: en god grunn til å danne par er at det er langt den beste måten å pare seg på.
Det var kanskje det beste for naturens balanse at jeg drøyde med akkurat det å pare meg; for Austvatn trengte ikke flere utskudd som meg. Det ville vel nærmest være som om himmelen ble invadert av smådjevler; det ødelegger liksom miljøet.

Som barn var jeg en liten tass med kål-ører og noen gang kalt Vingemutteren. Sett bakfra på vei fra skolen var det bare den skotskrutete ranselen en så; en ransel med bein, ører og en liten hårdott på toppen.
Etter hvert som veksthormonene slo til gjorde tunge løft og hardt arbeid på småbruket at jeg vokste mye ut til sidene og minimalt oppover. Da fikk jeg tilnavnet Vedkubben; sikkert med utspring i noen som hadde veldig lyst til å kløyve meg.
Gjennom årene har seg fått mange underlige kommentarer av folk som reagerer på at jeg ikke har utseendet med meg. En av de snåleste fikk jeg av en bygningsarbeider på et anlegg i Ankerterrassen en onsdag ettermiddag som jeg hadde skiftet bort arbeidsklærne for å ta meg en tur til byen. Han målte meg opp og ned og var vel verken imponert over utseende eller klesvalg da han til slutt nikket og ga meg dommen: Stygt men sterkt, sa mannen, han sydde sine sko med vidjer.

Min erfarte livsfilosofi er at noen tiltrekkes av utseende til en person, andre av personenes egenskaper som humor, pålitelighet og gudene vet hva. Enkelte hadde det med å se på meg som en farlig person; og av en eller annet dyrisk instinkt så er det noe som tiltrekker enkelte kvinner.
Fordi verden ikke er svart/hvit på dette området heller, den delen av livet som går på tiltrekning, så har speilbildet mitt aldri plaget meg i noen særlig grad; og jeg har kanskje gjort alt for lite for å forbedre det.
Derfor er jeg også i den tro at dersom du sliter med å finne deg en partner så skyldes det nok stort sett ikke at du må jobbe med utseendet ditt, men heller se hva du kan gjøre med personligheten din.
Men hva vet jeg, en enkel bygdetulling som Drogo er skytshelgenen til om jeg vil tilbe ham.

En av mine koner var ekstremt vakker å se på; helt til hun kom ut av dusjen første gang. Da fikk jeg så sjokk at jeg slo av lyset på soverommet. Den gangen fikk jeg mange funderinger av folk rundt hvordan jeg kunne ha så vakker kone. De skulle bare visst hvor dyktig hun var til å skjule sitt egentlige seg.

Vi ble selvsagt skilt etter hvert, men det hadde ikke noe med utseendet til noen av oss å gjøre. Hun summerte opp ekteskapet vårt etter år hvor jeg prioriterte jobb fremfor henne med ordene: vi utfylte hverandre perfekt. Jeg la planer, og han lot dem ligge.
I dag har jeg etter to tidligere ekteskap lært et par knep som jeg har tatt til meg gjennom å ha lyttet til to sitater fra folk som har tankenes og rådgivingens makt:

Et par trenger ideelt sett tre liv; et for ham, et for henne og et for de to sammen.
Jacqueline Bisset

Jeg kan godt leve uten deg. Men jeg vil helst ikke.
Lola Baidel 

Min personlige konklusjon er at jeg ikke trenger et bedre utseende, eller Drogos beskyttelse, men jeg trenger rett og slett bare å tenke; å trekke de riktige konklusjonene ut av erfaringer fra et levd liv. Utseende er langt i fra alt i livet; sier vi som ikke er glansbilder.

Ha en pen og hyggelig helg

Det stygge står ved lag, det pene blir styggere for hver dag. Den hviteste duken blir først skitten.
Norske ordtak

Skam-fult

Jeg har veldig mye som jeg burde å skamme meg over har jeg skjønt; ting som jeg har fått mye kritikk for å ha vært åpen om.

Min største skam i livet var å havne på barnehjem. Jeg kom rett fra Årnes fødestue til institusjonen på Sandvik og ble der i mine første tre og et halvt år.
Et barn har i følge ekspertene ingen minner fra sine første leveår, så det er vel bare innbilning at jeg har minner og juling, om manglende nærhet; og noen traumatiske hendelser fra tiden på institusjonen. Blant annet ble jeg slått etter med en planke med spiker for å rekke tunge til en av de ansatt. Fortsatt har jeg et synlig og merkbart hull midt på tungen min.

I oppveksten ble jeg jevnlig minnet om at jeg var en jævlig barnehjems-unge. Det jeg ofte møtte var medfølelse i ord som: en kan vel ikke forvente noe annet av en barnehjemsgutt.
Ofte hadde de nok sikkert rett i det, for jeg var troende til hva som helst i oppveksten. Samtidig så ser og hører jeg jo at barn i gode familier fra fødselen av også kan være små troll.

I tolv år vokste jeg opp i et hjem med gode folk som tok seg godt av meg og ga meg god oppdragelse, men også råd om aldri å nevne at jeg hadde vært på institusjon.
Dessverre har jeg ingen vilje og evne til å skamme meg for ting jeg ikke har skyld i.

Min oppvekst har også blitt preget av en annen skam; mitt genetiske opphav. I mine fødselsdokumenter, merket med et blått rektangel i det ene hjørnet, står det at jeg sannsynlig vis er av taterblod.
Taterne, nå til dags feilaktig benevnt som rom-folk, har vært i Norge siden begynnelsen av 1400-tallet , men er fortsatt ikke å regne som en del av norsk kultur. Verken tatere/rodi, eller sigøynere, romani, er en akseptert minoritet her i landet; så jeg snakker ikke om "gammel historie" her.
Den siste jenta som ble tvangssteriliser i Norge ble tvangssterilisert i 1974. Forbudet for tatere å eie hest ble opphevet i 1982; samme året som min datter ble født.

Ved klareringsnemden i forsvaret i 1977 fikk jeg følgende advarsel av løytnant Dervo: det er vanskelig for samer, tatere og barnehjemsbarn å bli klarert for hemmelig og høyere i Norge. Dere har for stor mistro og nag til staten. Han gjentok så og si ordrett de samme ordene mange år, i 2005, som sikringsansvarlig i Jernbaneverket.
Jeg kunne ikke annet enn å svare at jeg i hvert fall ikke var same.
Da repliserte Dervo: du bære mye skam du. Kanskje Forsvaret ikke er noe for deg.
Jeg vet ikke om det var svaret mitt på dette som like vel gjorde at jeg kom gjennom klareringsprosessen: jeg føler ingen skam over å ha blitt født. Det knullet var jeg ikke med på; jeg er bare konsekvensen av andres handlinger. Det eneste jeg har skyld i er å stå i mot oddsene og overleve.

Dersom skyld er følelsen av å ha gjort noe feil, så er skam mer følelsen av å være feil.
Altså dreier det seg ikke bare om noe du har gjort, men om deg som person, og at du føler du ikke er god nok, ikke strekker til eller er mindre verdt enn andre.
Du kan skamme deg over utseendet ditt, noe du ikke får til, eller egenskaper ved hvem du er.
Jeg er uten skam fordi jeg aldri har grublet på om jeg er god nok eller ikke har evnen til strekke til i det jeg må utføre. Vil jeg noe sterkt nok så får jeg det til, har vært mitt motto gjennom livet.

Hvorfor skulle jeg skamme meg for hvem jeg er? Det har aldri vært viktig for meg hva folk tror om meg.
Jeg burde sikkert skamme meg for hvordan jeg ser ut, men det gjør jeg ikke. Jeg er født med de ansiktstrekkene jeg har. Det er det jeg ble utstyrt med, og det er den jeg er.
Jeg kunne sikkert pyntet på hvordan jeg fremstår og fått mye flere kvinnfolk om jeg hadde vært høy, mørk og pen.
Faktum er at jeg ikke er det og har vært mer enn fornøyd med de kvinnfolkene jeg har fått. Kravstor har jeg aldri vært; og tilsynelatende ikke de heller.
Jeg har aldri vært i forhold til en kvinne bare ut fra utseendet hennes, men av helheten de utgjør. Jeg regner med at de har hatt samme argumenter for å bruke tiden sammen med meg.
Å være fornøyd med den jeg er og det livet jeg har levd er slik jeg er som person.

Skam vekkes når du har blitt ydmyket, eller når du opplever at noe truer din tilhørighet i en gruppe du identifiserer deg med.
I og med at jeg ikke er spesielt sosial så har jeg heller ikke noe stort behov for å tilhøre noen spesielle grupper i livet.
Min oppdragelse gikk på å lære å bli selvstendig og det å unngå negative grublerier. Hele livet har jeg bare hatt fokus på de målene jeg har satt meg og det å jobbe i team. Når dagen er over så går jeg til mitt uten å bry meg om tilhørighet eller med trangen til et sosialt liv. Jeg trives uhyre godt i mitt eget selskap.

Ydmykelse, eller fornedrelse, er en vanærende eller ærekrenkende behandling. Det har jeg aldri opplevd; eller kanskje mer riktig sagt ikke latt meg bekymre over.
Ved å innrømme dette så er jeg fullstendig klar over at jeg av de som vet best lider av superbia; hovmodet som et en overdreven stolthet og selvhevdelse med ringeakt for andre.
I så fall så skammer jeg meg ikke over det hellet.

Selvfølgelig har folk prøvd å ydmyke meg. I ni år hadde jeg en sjef som jobbet iherdig for å gi meg følelse av ydmykelse. I de situasjonene fokuserte jeg bare på hans håpløse behov for å opphøye seg selv i forsøkene og så ingen grunn til ta til meg det han sa.
Jeg er nok rett og slett for sta og sikker på meg selv til å la meg ydmykes av andre.

Det er mye jeg i følge andre burde skamme meg over, men min lille reptilhjernen klare ikke for bare livet å absorbere det.
Reptilhjernen er den mest instinktive delen av hjernen som produserer mange av våre ubevisste beslutninger. Den ønsker å tilfredsstille våre mest grunnleggende behov: reproduksjon, dominans, selvforsvar, frykt og sult, . Reptilhjernen styrer også våre automatiske prosesser, for eksempel pusten og hjertefrekvensen.
Med andre ord så mangler jeg kanskje aktivitet i paleomammalian-hjernen; den delen av hjernen som er ansvarlig for å lagre følelser og oppleve følelser.
Hva så? Det er med slike skavanker jeg ble født inn i verden, så jeg skammer meg ikke over det heller. Jeg står til ansvar for det jeg selv har gjort, men ikke for det som er utenfor det jeg kan forventes å kunne gjøre noe med.

Ansvar er det motsatte av skam.
Lars Saabye Christensen

Ha en skam-fri og særdeles god helg.

Hver gang du har det vondt, skal du minne deg selv om at det er ingen skam i det.
Marcus Aurelius

Bare kom med det

I dag vet jeg at nágtá, 낙타, ikke bety sekk, men hvem kunne tro noe annet etter gjentatte påminnelse fra min koreanske svoger om å ta med sekken min med vannflaska hver gang vi forlot bilen med akkurat ordet nágtá. Normale folk ville ha sagt at jeg skulle huske sekken min i slike situasjoner; og ikke kalt meg for en kamel. Som tidligere nevnt så oppdaget jeg ikke dette før jeg slengte en ny sekk på disken i en forretning i Seoul, så ekspeditørene i øynene og kalte ham for kamel. Det jeg selvsagt burde ha sagt var haego, 해고, men gjort er gjort og fornærmelsen ble tildelt med stor stolthet over å beherske litt av det koreanske språket.
Veldig bra uttalt med riktig trykk på a-ene, fikk jeg høre etterpå.
En får ikke akkurat venner ved å utale fornærmelser klart og tydelig.

Språk er spennende.  Brukt i de rette settinger så viser det respekt for landet og folket som benytter det. Å prøve å snakke spansk i en spansk butikk eller på et serveringssted gir smil og respekt tilbake. Til og med det å banne på det lokale språket gir anerkjennende nikk og smil, selv utenfor en kirke som respons på å snu seg fort og slå kneet inn i steingelenderet på kirkeplassen. En viser liksom at en ønsker å bli en av dem som overhører ordene.

Under en middag hos en bekjent var det folk som snakket tysk, et språk jeg ikke behersker særlig godt. Jeg var liksom litt utenfor samtalen da jeg fanget opp et ord jeg mente å kjenne igjen; schmeisen. Jeg oppfattet det som våpenet MP40 Schmeiser og kastet meg ivrig inn i samtalen: Schmeiser war eine sehr gute Waffe. De snakket om noe som var kastet og jeg kastet meg inn med skryt av et bra, tyskprodusert våpen. Alle så på meg i taushet og var nok skjønt enig om diagnosen: Norwegischer Idiot.

Ikke ofte, men noen ganger, gjør jeg det bra når jeg prøver meg på fremmedspråk. Jeg er litt sånn at jeg mener at det norske skal prioriteres fremfor engelske ord som har sneket seg inn i språket vårt. Direkte oversettelse blir ofte veldig feil de gangene jeg prøver; som da jeg var jakt etter ekstra virgin olivenolje og spurte om de hadde jomfruolje.
Nei, svarte butikkmedarbeideren på Jacobs, men vi har gammel gris i kjøttdisken.
Der fikk jeg mitt stempel påsatt.

Veldig ofte er det mitt eget språk jeg roter meg bort i, og ofte generert av stavekontrollen i word som ikke håndterer sammensatte ord, men foreslår å dele dem opp uten bindestrek. Støvsuger blir støv suger. Frank furter er et annet forslag fra stavekontrollen. Jeg driter i om frank furter eller ikke de gangene jeg har lyst på en godt krydret Frankfurter. Fersk okse lever. Brukt butikk.

En trenger ikke stavekontroll for å rote seg bort, det kan fint gjøres verbalt også. Å spørre kona om hun har pissa i fryseren når en higer etter en sprøstekt Grandiosa er mer en fornærmelse enn et forslag for lunsj.

Det jeg vil frem til er at språkene med sine regler og grammatikk-krav ofte blir så innviklet og vanskelig at det blir hemmende for kommunikasjon. En blir redd for å snakke til andre, og redd for å skrive noe som skal offentliggjøres. Det medfører at folk ikke tør å benytte språket det fordi de er redde for at de ikke kan bruke det helt riktig. I mediene har de ord ofte blir moteord som brukes i enhver setting, og ofte bruker disse journalistene dette feil i forhold til de gjeldende språkreglene; som ordet -per-. I moderat bokmål og riksmål brukes PER kun i latinske vendinger, som PER CAPITA. Dersom man skal si det samme med norske ord, benytter man forkortelsen pr. Journalistene gjør feil, skkurat som oss andre, og er det da så farlig om du gjør noen småfeil?

Språket er så mye, mye mer enn bare bokstaver og lyder, regler og aksent; det er kroppsbevegelser og innlevelse, øyenkontakt og ikke minst setting. Jeg er gift med en kvinne som ikke behersker norsk i nærheten av perfeksjonisme. For å forstå henne er det ett krav som må innfris; at jeg hører etter hva hun sier; samt at jeg følger godt med på kroppsspråket hennes.  Om ikke alle ordene i en setning du hører eller leser er helt riktig uttalt eller skrevet, eller ett av ordene er helt fei, så vil den som ser og hører like vel forstå meningen i setningen. Om en der imot henger seg opp i feilene så mister en resten av kommunikasjonen.

Det verste en kan stå over for når en prøver seg på for eksempel et fremmed språk er når mottakeren gir deg feil signal som du tolker til at vedkommende forstår når hen ikke gjør det. En gang på slutten av syttitallet var jeg en tur innom Frankrike med en parlør i baklomma; en enkel lærebok i et fremmedspråk med særlig vekt på dagligdagse ord og uttrykk. Via den bestilte jeg mat for fire personer mens kelneren nikket, smilte og noterte på blokken sin med fornøyd mine. Til slutt tok han fra meg parløren, slenge blokken sin med en blank side foran meg på bordet og viste med fingeren at jeg burde peke på det jeg ville ha i menyen. Det fungerte bedre, selv om jeg måtte spise snegler for første gang.
Hver gang kelneren kom med noe som han satte på bordet takket jeg som best jeg kunne uten bruk av ordene i den medbrakte parløren, jeg bruke det jeg mente jeg hadde lagret bak i hodet: Bonne journée, god dag. Mulig at han trodde jeg mente servicen var for treg, men han tok det profesjonelt. Han fulgte oss til døren etter maten og sa høffelig: n'est pas revenu; og da lo de lokale gjestene nærmest døren høyt. Ikke kom igjen!

Dessverre er det sånn at en går glipp av god kommunikasjon med folk fordi de er redde for å dumme seg ut med dårlig uttale, feil grammatikk eller manglende kunnskap om språkregler. Om du husker regelen den gang da og hver gang når har liten betydning, for den lille mannen i gata bryr seg lite om akkurat det i de aller fleste settinger. Om du sier at da du gikk på vei til skolen i stedet for å bruke -når- så er det svært få som da trekker den slutningen at du bare gikk på vei til skolen en eneste gang. De som henger seg opp i dette er de som sitter meg problemet, ikke du som sier det feil.

Ikke la språket være årsaken til at du ikke tør å snakke eller å skrive. Kom ut med det du vil si uten angst for å drite deg ut.
Min erfaring på flere språk er at det å prøve med noen feil gir deg smil tilbake, men det er uhyre sjelden jeg føler at jeg blir til skadefro latter. Oftest så kommer smilet frem hos mottakeren før de bøyer seg mot deg og gir deg veiledning gjennom litt rettelse og kanskje litt konstruktiv kritikk; eller rett og slett bare for å forsikre seg om at de har forstått deg riktig.

I en lokal slakterbutikk i Porto Colom, hvor det var bestilling over disk, bestilte jeg en gang polla når jeg burde ha bestilt pollo. Da smilte den eldre damen til meg, lente seg helt opp i ansiktet mitt og hvisket: du har kuk fra før, det du trenger er kylling.

Det er ikke bare flaut å drite seg ut, det er alltid kontaktskapende.

Den engstelige blir flau før feilen kommer, den feige mens det står på, og den modige først når det er over.

Ha en flott helg med frislipp av ord

Det er etter de gode ord det vokser og gror, ikke etter småskårenhet og pirkeri. Det har ennå ikke flyttet verden et lusefjed fremover.

Johan Falkberget

Det var, men det er ikke

 

I selvgranskningens lys går jeg gjerne inn i et tankestudie der jeg ser på hva jeg er, og hva jeg en gang var. Jeg tror dette er en del av den normale evalueringen av et levd liv som vi opp i årene oftere og oftere falle inn i.

Isomorfi er et begrep innenfor matematikk som betegner likheten av to objekter. Dersom den jeg var og den jeg er utgjør to ulike objekter, nåtid og fortid, så ser jeg at likheten mellom dem ikke er gjenkjennbar, men noe som like vel betyr at jeg er en del av ismorforisk teamutvikling der jeg trass alderen bidrar med fagkunnskasp der den trengs, hvor produktiviteten fortsatt er høy og hvor jeg birdar sammen med andre. Jeg er ikke lenger den jeg var, men jeg hører fortsatt til

Når jeg tenker tilbake på hvem jeg var så er det tre ord som summerer opp de 23 mest aktive årene av livet mitt: analytisk, uredd og veldig dødlig. I dag føles dette fjernt og nesten uvirkelig; bortsett fra at jeg minnses om det hver gang jeg puster gjennom mine to lunger med hvert sitt grodde kulehull. Det jeg vil frem til er ikke å prøve å minnes mine år som aktiv kriger, men å fokusere på at alt en gjør en dag vil slå ut i en eller annen konsekvens; og noen ganger litt etterpåklokskap når konsekvensene en merker er negative

Jeg ville ikke endre på noe av det jeg har gjort om jeg kunne, bortsett fra at jeg ville brukt mere av det tilgjengelige verneutstyret for åndedrett i årene etter min militære karriere for å minimere eskaleringen av de skadene jeg tok med meg inn i det sivile livet. Dette er noe som i dag irriterer meg hver gang jeg beveger meg og kjenner konsekvensen av nonsjelansen jeg levde med. Jeg mener fortsatt at jeg nå, som da, er udødelig; noe jeg har bevist så langt i livet. Det jeg ikke tok med i mine regnestykker er at det ikke er nok å overleve, men at en burde sikre seg et friskt liv. Jeg var og er ikke uknuselig.

De siste årene har jeg tatt dusinvis av røntgenbilder av min torso, men i april i år er første gangen en lege virkelig har sett på dem og lest uttalelsen fra røntgenlegen.
-Jøsses, du har to inkapslede kuler i lungene dine; en på hver side. Visste du det?
Selvfølgelig visste jeg det, jeg var jo der da jeg fikk dem. En liten suvernir fra Guinea Bissau. De to eneste kulene som traff meg i løpet av årene og som jeg fikk beholde; en øverst i høyre lunge og en i venstre lunge ved hjertet. Selv sikkerhetskontrollen på Gardermoen visste at de var der, men ikke legene jeg gjennom årene har dekket golftimer for.

Nok om det, jeg er vant med at folk er på jakt etter lett tjente penger på min bekostning uten å levere det jeg forventer. Kanskje har alltid mine forventninger vært for høye. Så lenge jeg betaler og skjuler min misnøye så har jeg bare meg selv å beskylde. Du er for snill, sier kona mi ofte.

Snille folk er dumme, og dumme folk er til for å utnyttes, brukte min far å si.

Slik har jeg alltid vært; gitt litt for mye faen og gått videre. Skuldertrekninger har blitt mitt varemerke. Derfor er jeg der jeg er nå; rett før pensjon med en ødelagt helse som jeg selv har skyld for forde jeg aldri så lenger frem en tiden det ville ta å løse de oppgavene jeg hadde rett foran meg; såkalt TASK-fokus.

Skal jeg være ærlig så ble jeg lurt av troen på at jeg ikke hadde noen forventninger om å oppnå den alderen jeg har nå; så hvorfor skulle jeg ta hensyn til noe jeg aldri trodde ville komme?
Jeg har levd et rikt liv litt utenom det vanlige, og jeg har opplevd mye som jeg antok at en dag ville knekke meg, men som barde gjorde meg sterkere. De plagene jeg har nå gjør ting tyngre, men de ødelegger ikke troen på morgendagen; til det er jeg for god til å tilpasse meg. De bevegelsene jeg tidligere gjorde på null og niks krever bare litt mere tid i dag. Jeg kommer meg fortsatt dit jeg vil, men litt senere og med litt ekstra pusting og pesing.

I ungdommen så jeg ned på folk som ikke trente til de lå langflate. Slike folk var late og viljesløse. Kulmage var tegn på det samme. I dag er jeg alt det jeg så ned på, og bra er det; for i dag er jeg blitt klokere enn jeg var den gangen.
I dag vet jeg at ting ikke er svart eller hvitt.
Jeg var for dum til å innse at jeg ikke hadde kontroll på alt og kunne styre fremtiden min dit jeg ville.
I dag vet jeg at alt har konsekvenser og at jeg ikke har makt over alt som skjer. Ting skjer med kroppen om en vil eller ikke. Ting jeg trodde jeg var ferdig med for godt dukker opp igjen i dag i en eller form.
Fremtiden din er rett og slett summen av fortiden du har levd.

Jeg verken vil eller kan klage på dette. Slik er det bare. Fortiden var spennende, brutal, eventyrlig og lærerik. Minnebanken min er full av gode og mindre bra minner som jeg ikke ville unnvært for noen pris; heller ikke den prisen jeg betaler i dag.

Jeg kan knapt nok gå uten at det byr på problemer, men jeg går like vel de strekningene jeg finner for godt om jeg er motivert nok. For å si det enkelt så driter jeg i kroppen min så lenge hodet mitt fungerer som det gjør; og så lenge jeg  får benytte det fult ut. Å løse og komme over utfordringer er tross alt hele poenget med å leve.
Du får ikke noe gratis i livet selv om det noen ganger kan føles sånn for en kort periode. En kan leve lenge på bare å betale renter, men en dag kommer avdragene.

Mitt valg var å leve sterkt og tyne kropp og sinn bare for å bevise at jeg klarte det; og det gjorde jeg både fysisk og psykisk. Det kostet meg min fysiske helse til slutt, så jeg må bare innfinne meg med at jeg må stå i ro om jeg vil forsvare meg i fremtiden.
Jeg er sikker på at jeg vil håndtere de fysiske utfordringene også i fremtiden.
Det eneste jeg er usikker på for fremtiden er hvor lenge jeg vil tåle det psykiske ved ikke lenger å kunne tilby å levere det som andre forventer av meg.
Det er mer enn en måte å møte veggen på; og den jeg frykter mest av disse måtene er å møte veggen forde jeg ikke lenger har motivasjon.

Jeg merket at kreften utviklet seg i meg for et par tiår siden, og kom enkelt gjennom det. Det samme gjalt da hjertet sviktet; eller enda tidligere da kulene traff. Det gikk uproblematisk greit forde jeg var høyt motivert og ikke lot meg bryte ned.
Men hva gjør om motivasjonen forsvinner?

En kreativt menneske er motivert av ønsket om å oppnå, ikke av ønsket om å slå andre.
Ayn Rand

Mange ganger har jeg kjent at blodet flommer ut av kroppen, men aldri før har jeg kjent at motivasjonen lekker.
Det er også noe nytt som jeg må lære meg å leve med; sånn som det også er når det gjelder å være åpen over for meg selv om hvordan ting faktisk er.

Ha en høyt motiverende og god helg.

Åpenheten kan bli truende når den mangler grenser. Noen ganger er åpenhet et feil navn på det som er sinnets lekkasje.
Finn Skårderud

 

Pinlig berørt

 

Folk rundt meg bryr seg sjelden med hva jeg driver med, og det er en bra ting.
Derimot opplever jeg at de bryr de seg om meg. Det er godt, men samtidig litt slitsomt; til og med litt stressende og litt pinlig.
Mitt største problem i den sammenheng er at jeg ikke vet hvordan jeg skal respondere i sånne situasjoner.

For meg er medfølelse og omtanke litt det samme som å få verbal ros slengt i ansiktet; det er hyggelig, men ingen har lært meg hvordan en skal reagere eller svare i slike situasjoner.
Hadde jeg vært Graham Bell så hadde jeg aldri i livet funnet opp telefonen, men nøyd meg med å finne opp SMS og e-post. Brev var jo funnet opp lenge før han begynte å fikle med kobberlinjer; og telegraf med morsemeldinger var i aktiv bruk. Ros på jobben bør bare tildeles i form av gule lapper på skrivebordet.

Hvor skal man se når en får ros; eller når folk viser at de bryr seg om en stakkar?
Hvor plasserer en blikket da, og hva i all verden sier man i slike situasjoner?
Situasjonene blir liksom så beklemte; om dog hyggelige.

I de aller fleste situasjoner med ansikt til ansikt-kontakt er jeg komfortabel med å holde øyekontakt. Da viker jeg bare blikket når jeg trenger å tenke dypt og konsentrere meg om svaret.
Folks øyne og blikk er jeg god på og komfortabel med; i den grad at det ofte bare er øynene jeg kan beskrive hos et menneske jeg har møtt; øyne og nærliggende ansiktsdeler som munnen. Trekant-blikk kalles det visst nok når vi for eksempel flytter blikket mellom øyne og munn og tilbake til øyne. Alle benytter trekantblikk ubevisst, og vi fokuserer på ulike deler av kroppen til den vi kommuniserer med, avhengig av kjønn osv. Dette er grunn-lære innen pedagogikk i undervisnings og foredragssituasjoner  fikk jeg høre av lærerne på HIAK

Evnen til å huske og beskrive en persons kropp gjør meg til et dårlig vitne, og navnene deres er bare som rikosjetter som bare er kort innom hjernen min.
Fordi jeg er avhengig av å huske enkelte navn må jeg virkelig jobbe med å pugge dem.
Ansikter er som en film som avspilles foran meg, mens kroppen bare er et uviktig stativ som rommer personligheten som uansett avspeiles i folks øyne.
Jeg husker jo om folk er høye eller lave, for det kjenner jeg jo i nakken når jeg snakker med dem.
Hun med de dype, gnistrende, livlige og nøttebrune øynene, han med de grå, døde øynene er folk jeg liker godt og bryr meg om. Jeg har husket øynene deres lengre enn navnene; og forteller du meg at en av dem har gått opp i vekt så tror jeg deg på det. Ut over det så er det ikke viktig for meg.
De endringene som skjer hos dem som er viktige for meg ser jeg i øynene deres.

Ved ros og medfølelse mister jeg øyekontakten med folk fordi jeg ikke håndterer situasjonen og klarer å holde blikket deres; og da har jeg ikke kontroll.

En annen ting er det når det tildeles ros fra en person og du vet at det er et tosidig sverd hvor ros tildeles deg for å motivere deg til å stå på, men uten at din innsats belønnes med annet en tomme ord. Da har jeg ikke noe problem med øyekontakten for øynene deres røper den sanne meningen med de overfladiske ordene deres.

I min oppvekst var konstruktiv kritikk en del av barneoppdragelsen. Ros var lite brukt da det ikke ble ansett å ha noen oppdragende virkning, men snarere var å anse som å sy falske puter under barnas armer. Det var andre ting du skulle motiveres av enn ros.

Jeg husker mor, jordmor Torlaug, en gang snakket om hvor viktig det var med gode karakterer på skolen og en bra utdannelse. Jeg gjorde det godt på skolen, men hennes lovnad om premie på 5 kr for hver S i karakterboken motiverte meg ytterligere.
Våren kom med fem -S- på karakterkortet, men noen utbetaling ble det ikke da det de hadde av ekstra penger gikk til sparebollen til et fjernsyn til huset på Aasen; til hele familien.
Jeg skjønte dette, for 5 kr var mye penger i 1968 da en kilo bananer koster 1 kr og nitti øre. For 25 kr kunne en den gangen kjøpe en og en halv kilo entrecote på Norrmalms i Sverige; en kongelig søndagsmiddag for hele familien og gjester.

Det var god læring i dette; forståelsen av at forventninger er farlig, for da begynner du å se det du vil se.

Jeg er ikke oppdratt til å håndtere ros ut over ord som: godt jobbet, og jeg er oppdratt til å klare meg selv og ikke be om hjelp. Det betyr ikke at jeg ikke setter stor pris på ros eller at noen viser at de bryr seg om meg; men det er kleint om det skjer ansikt til ansikt.
Hvis jeg ser følelser i andres øyne, ting som jeg er årsaken til, så vekker det følelser hos meg som jeg helst vi holde for meg selv og følelser jeg ikke ønsker å vise.

Får jeg forvarsel om at noe sånt med følelser er på gang så er det en av de to, eneste situasjonene som får meg til å stikke av. Det andre er lyden av tannlegens skritt mot døren til venterommet når det er min tur til å havne i stolen.

Øyne forteller deg alt du trenger å vite; de forteller alt. Det siste året har jeg i større grad enn tidligere opplevd at gledes-tårer, stemningspregede tårer og sørge-tårer i andres øyne setter meg i følelsesmodus som jeg ikke har kontroll over. Jeg liker rett og slett ikke det å havne i situasjoner jeg ikke har beredskap for; er beredt på. Følelser overrasker meg noen ganger.

Følelser er ikke alltid like omtenksomme; de melder ikke fra om at de er på vei.
Tor Renberg

Følelser er liksom ikke helt min greie, spesielt ikke når jeg ikke greier å skjule mine for dem som deler disse blikkene med meg. Jeg liker å føle at jeg er et følelsesmenneske, men ikke å vise at jeg er det. Følelser var ikke en del av min oppdragelse.

Det vi kaller oppdragelse består for en stor del av det å lære å undertrykke og skjule følelser.
Randi B Noyes

Fortsett gjerne med å vis at dere bryr dere om meg, men forvent ikke at jeg klarer å håndtere det god.

Ha en god og følelsesrik helg.

I alle dype og sterke følelser blander medlidenheten seg inn.
Boris Pasternak

Dedikasjon er en dysfunksjon

Min leder-erfaring begrenser seg bare til militær ledelse. Der er en forutsetning for den militære lederen det å være en kompetent soldat, samt ha vilje og evne til samspill med medsoldater i primærgrupper. I militær lederutvikling skal kadettene tilegne seg et ferdighetsgrunnlag som enkeltsoldat og lagsmedlem gjennom undervisning, egentrening og kollegaveiledning.

God ledelse handler om å vise gjennomføringskraft, mestre styring, være tydelig i rollen som leder og legge til rette for mestring og motivasjon hos medarbeidere. I tillegg er det viktig å bygge en kultur for nyskaping og læring, godt arbeidsmiljø og høy etisk bevissthet. Tydelig kommunikasjon er en forutsetning for god ledelse!

Tydelig lederforankring reduserer risikoen for at satsinger og prioriteringer fremstår som fragmenterte for de som skal utføre tjenestene og ordrene. Gud hvor jeg savner den delen av forsvaret!

Først og fremst savner jeg et miljø der deler av ledelsen ikke preges av at kontraordrene kommer som perler i et perlekjede; den ene følger den andre. På mandag får du beskjed om at du kun skal gjøre det du rekker på en åtte timers arbeidsdag. Tirsdag gjelder den ordren fortsatt, men onsdag morgen får du tydelig ordre om at det forventes at du MÅ prioritere å levere etter kontrakten; noe som tilsier et minimum av 10% gratisarbeid. Hvis ledelse først og fremst er å fjerne alle former for kompensasjonen det normalt gis ved merarbeid for å bli kvitt et stadig voksende overarbeid-problem, for så å kreve at du uansett skal levere det samme som tidligere; ja da skjønner jeg rett og slett ikke denne formen for sivil ledelse. Det jeg føler er at enkelte ledere er så usikre på seg selv at de ikke tør å løfte problemer oppover i systemet, men i stedet skyver dem ned igjen til problemeieren. Dessverre ser jeg nå at dette har smittet over på militære ledere også; som når de ikke tør eller vil ta tak i vanskelige problemer og heller drømmer tilbake til tiden før verneplikt for jenter.

På en annen side så er jeg imponert over den kreative måten slike problemer løses på. Problemstillingen er at du i utgangspunktet har fått tildelt kontrakter for leveranse som er langt større en det du kan håndtere på en åtte timers arbeidsdag. I tillegg har du ansvaret for en rekke driftskritiske systemer som ingen andre har kvalifikasjoner til å dekke; systemer som får store konsekvenser for de kontrakt-styrte oppgavene du har dersom de ikke dekkes og løses. Etter lang tids tilsynelatende granskning av helhetsproblemet kommer løsningen: du slutter å ta oppgavene du ikke skal ta, og du må klare alt i kontrakten innen de åtte timene som en arbeidsdag skal vare. Ingen tar over de kritiske oppgavene du ikke lenger skal forholde deg til, og det gjøres ingen reduksjoner i leveransekravene i kontraktene. Problemet løst!

På Hedmarken hadde vi et begrep som dekker denne typen ledelse: å gå rundt grøten; noe som betydde å bruke lang tid for å komme frem til poenget, det å ikke tørre å ta tak i tingene eller tørre å si ting som de er. Innen militær taktikk kalles dette å legge røyk; å tåkelegge ting.
Vi har mange ordtak i Odalen som går på oppfølging, ledelse og etikk.
Det ene er at du ikke skal skjære alle over en kam, noe som betyr at folk er forskjellige og at du ikke skal dømme ei hel gruppe for noe én personen i gruppa har gjort. Like vel er det sånn at de de dårlige lederne i en god ledergruppe uansett vil ødelegge for det som heter helhetlig ledelse. Lenken er ikke sterkere enn det svakeste leddet.

Dårlige ledere nærmest maler fanden på veggen fordi de fører til at de som ledes av dem svartmaler situasjoner der de føler at de mangler støtte. De bekymrer seg unødig, og de beskyldes for overdrive det negative. Ett ordtak som jeg tidlig ble lært opp til å benytte meg av var det å først benytte et speil når jeg leter etter andres feil; eller å feie for egen dør som de gamle sa. Å feie for egen dør betyr å passe sine egne saker og ta seg tid til å tenke på hva en selv gjør galt før en kritisere andre.

Selvgranskningen jeg har vært gjennom de siste månedene  har medført at jeg har fått erfare en variant av begrepet å bite i det sure eplet; å måtte gjøre noe jeg ikke har lyst til. Det å godta svakheter og ta egne grep for å kompensere svak ledelse uten å nå frem for forståelse av et problem er faktisk det samme som å krype til korset; å måtte innrømme at man har tatt feil eller gjort noe feil. Feilen min som rådgiver ligger i det å skjule råtne bord med ny maling når mine argumenter ikke er gode nok til å nå frem til å skape endringer og forbedringer. Det er min, og min feil alene, at jeg ikke har presset begge hælene i bakken tidligere. Det beviser bare at jeg ikke er den skarpeste kniven i skuffen; beviset på at jeg ikke er av de mest oppegående; og at jeg ikke er særlig smart. Det er en vond erfaring å måtte ta til seg.
I stedet for å sette hardt mot hardt for å blottlegge problemene har jeg i mange år valgt å gå over bekken etter vann. Dette er ikke gjort av lojalitet til de svake lederne i miljøet, men av lojalitet til bedriftens hoved-mål; å levere en trygg og profesjonell vare etter de standarder som forventes av meg. Hver gang jeg utsettes for konsekvensene av tåke-ledelse så er det som å bli påført smerte til noe som allerede er vondt; og å få kniven vridd rundt i såret. Noen kaller dette få strødd salt i såret.

Ærlig selvgranskning er som oftest en brutal handling i og med at en fort kan finne ut at alt en beskylder andre for  til syvende og sist er din egen skyld. Den som aner ugler i mosen og ikke gjør noe med det for å skremme opp denne fuglen er selv skyld i at ting får utvikle seg. 

Arbeidsmoral sies å bestå av profesjonalitet, respekt, pålitelighet, dedikasjon, målrettethet, ansvar og ydmykhet.
Det jeg ikke skjønte før det var alt for sent er at jeg hele livet har misforstått to av disse moral-elementene.
Det ene er ansvarsfølelse; et personlig ansvar for handlingene dine og resultatene du leverer. Du holder deg også for god for å komme med unnskyldninger når noe ikke går som planlagt. Du innrømmer dine feil og velger å se på det som erfaringer slik at du ikke gjør samme feilen igjen. Jeg trodde lenge at det var en god ting.
Det andre er dedikasjon; at du ikke gir deg ikke før arbeidet er utført – og godt utført. Godt nok er ikke godt nok for deg. Du sikter heller mot det eksemplariske i alt du foretar deg. Med øye for detaljer og fokus på nøyaktighet legger du gjerne i et par timer ekstra for at sluttproduktet skal bli så bra som mulig. Dedikasjonen du legger i arbeidet gjenspeiles i resultatene du leverer. Tilsynelatende er det bare idioter som leverer mer enn de må.

Ved overdreven ansvarsfølelse og dedikasjon dekker du over problemene du står over for og gjør deg selv og arbeidsgiveren din en bjørnetjeneste; en tjeneste med negative konsekvenser.
Franskmannen Jean de La Fontaine sin fabel forteller om en bjørn som ville jage ei flue fra sin herres nese med en stein, men kom i skade for å knuse herrens hode.

Med disse ordene legger jeg mine angrep på svak ledelse død og går heller inn i en periode der jeg ber om unskyldning for at jeg ikke sa klart nok i fra og i stedet dekket over problemene som bygget seg opp. Selv dårlige ledere tar til seg en unnskyldning; selv den som  ikke er oppriktig. De ser uansett bare sin av en sak med flere sider.

Beklager så mye for min utilstrekkelighet og min dysfunksjonelle dedikasjon til faget mitt.
Beklager for min overdrevne ansvarsfølelse 

Enhver overdrivelse er mot naturen.
Hippokrates

Ha en avslappende og god påskehelg

Når problemet overdrives, blir løsningen problemet.