Fra barnehjem til gamlehjem.

Det at pensjonstiden består av å tenke tilbake på det som en gang var har jeg innsett er hovedhobbyen.

Med barnebarn på fanget deles utallige historier fra den tiden da verden var helt annerledes enn i dag og lekebutikken stort sett var å gå ut i skogen og plukke kongler til å lage kongle-dyr av.

I dag blir du arrestert om du blir tatt med kniv, men den gangen jeg var barn på femti og sekstitallet var dette noe som en guttunge fikk i gave av foreldrene for å spikke sine egne tre-børser, seljefløyter; og pil og bue for å leke Cowboy og indianer.

Det var ikke ulovlig den gangen å kle seg ut som indianer med fjærpryd fra naboens hønsegård eller å hente sot fra peisen for å sote ansiktet å leke kannibal fra Afrika.

Ungene ser rart på deg når de hører historier fra en tid hvor beskrivelsene omfatter fremmede ord som å spille musikk fra en salatmaskin og kassettspiller, eller at vi brukte ransel på skolen.

De ser medlidende på deg når de hører at vi vokste opp uten mobiltelefon og nettbrett, og at vi måtte stå i kø ved telefonkiosken ved Samvirkelaget for å ringe til apoteket å bestille en boks Globoid; sendt med godsruta fra Kongsvinger til Austvatn.

Mange ord og benevnelser fra vår oppvekst er i dag en del av et utdøende språk som vi med grått har benytter når vi snakker sammen for å skjule for våre barnebarn hva vi snakker om.

For de som er små og unge i dag så er det ikke noe rart å ha vokst opp på et barnehjem, men noe som er naturlig for dem fordi det består av ord som barn og hjem, noe som er en selvfølge for de fleste å vokse opp i.

Det de frykter er å bli sendt til en barne-institusjon.

En institusjon er en formell organisasjon med et bestemt formål og en definert struktur.

Dette kan være alt fra, barnehjem, skoler og sykehus, aldershjem, bedrifter og statlige organer.

Institusjoner i denne forstand er ofte etablert av myndighetene eller av private aktører, og de har som regel et juridisk grunnlag.

Institusjonene er et etablert system av normer, verdier og praksiser innenfor et samfunn; kan en lese i leksika.

De første barnehjemmene i Norge var private og ble etablert på 1600-tallet.

De var ofte tilknyttet kirken eller veldedige organisasjoner, og tok imot foreldreløse, fattige eller forlatte barn. Den første institusjonen som tok i bruk betegnelsen barnehjem var trolig Anna Jebsens Minde i Bergen, etablert i 1866.

I dag er det veldig få barnehjem igjen i Norge.

De fleste barn som trenger hjelp fra barnevernet, bor i fosterhjem eller i institusjoner med et mer familieliknende preg.

Men den gangen jeg ble født var det barnehjem nesten i hvert eneste kommune i landet, og mange av dem ble drevet av Indremisjonen.

Indremisjonen etablerte en rekke barnehjem for å ta vare på foreldreløse, fattige eller forlatte barn, står det i de historiske dokumentene rundt deres virke, men det står veldig lite om de mellom 600 og 1000 taterbarn som ble tatt fra sine familier ved fødselen i Norge mellom 1920- og 1970-tallet, som en del av en assimileringspolitikk rettet mot taterbefolkningen; der målet var å tvinge dem til å bli en del av majoritets-befolkningen.

Indremisjonen skal engasjere seg i sosialt arbeid for å hjelpe mennesker i nød, kan en lese i deres statutter; men der er det selvsagt ikke tydelig at retningslinjene for drift av et barnehjem omfatter omsorgssvikt og overgrep.

Dette var en mørk periode i norsk historie, og at mange taterfamilier ble rammet hardt av assimileringspolitikken; men så ble alt bra da staten i ettertid beklaget denne politikken og sa unnskyld.

Jeg skal ikke skrive noe om mine år på barnehjem, for formålet med dette er ikke å dele min mindre solskinn-rike historie, men å sette fingeren på hvordan livet ser ut til å gå i sirkel.

Vi starter livet med behov for å benytte bleier; mange slutter livet med det samme behovet.

Selv om jeg fra tid til annen ble truet av skolens lærere om å bli sendt på barnehjem eller sær-skole om jeg ikke skjerpet meg så skremte det meg ikke i det hele tatt, for jeg var født inn i den slags dritt og visste hva det innebar.

Det var ikke noe ukjent for meg; og derved ikke noen trussel å la seg skremme av.

Gamlehjem er det snart ingen igjen av i Norge heller, for nå er de døpt om til alders og sykehjem med beskrivende navn som Engle-vent og Mose-bo.

Det som skremmer meg er om det ligger pamfletter fra ulike statlige og private aldershjem på kjøkkenbordet hjemme; som et lite hint om hva mine nærmeste ønsker å snakke med meg om.

Jeg har som sagt vært på institusjon før og opplevd omsorgssvikt, og noen fysiske overgrep, så jeg vet hva hva som er i vente på et underbemannet aldershjem med over-arbeidende og dårlig betalt betjening som daglig må håndtere vanskelige beboere.

Sandkassa vi ble sendt ut til på barnehjemmet er byttet ut med et aktivitetsrom på gamlehjemmet, men ut over det så mister en friheten til å spise det en ønsker når en ønsker å innta et måltid; og en hysjes i seng om en vil eller ikke.

Sannsynlig vis så får en ikke ris om en nekter å sove, men jeg vet ikke om det er så mye bedre å bli dopet til taushet for ikke å forstyrre den som en må dele rom med.

Jeg besøkte min mor på sykehjemmet, hvor hun hadde sin egen lille stue med kjøkken, toalett og soverom. Hver gang vi var på besøk stakk bestyrerinnen hodet inn fra døren og minnet mor om at det bare var å løse ut trygghetsalarmen om det var noe hun hadde behov for.

Alt virket betryggende og tillits-vekkende, selv om mor ofte sa at hun kun fikk slike besøk i døråpningen når det var gjester på besøk.

Gamle folk overdriver, mente jeg. Det er kanskje litt senilitet inne i bildet som gir selektiv hukommelse.
Med andre ord så trodde jeg henne ikke før vi fant henne liggende bevegelsesløs i sengen på tredje dagen etter et hjerneslag.

Hun klarte ikke å rekke frem til trygghetsalarmen på nattbordet sitt på grunn av lammelsene, og ingen hadde vært innom henne for å se hvordan det sto til, siden tante Olga hadde besøkt henne tre dager tidligere.

Mens jeg sto i stuen hennes for å ringe 113 gikk døren opp og bestyrerinnen stakk inn hodet med et smilende: hvordan går det her?

Mor døde noen dager senere på sykehuset, 1. desember. Jeg varslet dette til sykehjemmets ledelse, og deres kondolanse var ordene: du må betale ut februar måned i og med at du sier opp avtalen inne i en påbegynt måned, og rommet må tømmes og vaskes innen en uke.

Alders og sykehjem, private eller offentlige, er bare et oppbevaringssted på linje med å leie et minilager på Secon Space AS; bare litt dyrere.

Det er noe bra med dette, for trusselen av å bli oppbevart på en institusjon igjen, gjør at en tvinger seg selv til å finne måter å klare seg selv på hjemme.

Vi som ble født på femti-tallet sier ofte at vi måtte skifte våre egne bleier fra vi var ett år gamle; og denne bleieskifte-treningen kan komme godt med nå alderdommen.

Så lenge det mestres å gå ned trappen fra kjøkkenet til hoveddøren for å ta i mot varene fra Oda og hodet håndterer å ha nettbank så tøyes tiden frem til et nytt institusjonsliv så lenge som mulig.

Jeg avslutter dagens tanker rundt det å bli gammel, eller eldre som det nå kalles, med tre sitater og en egen-påstand som sammen sier alt det jeg tenker om denne saken:

Å bli gammel er ikke noe for pyser, men det er den beste reisen jeg har tatt. Ellen Burstyn.

Det er ikke alderdommen som vi skal frykte, men mangelen på liv i alderdommen. Henry David Thoreau.

Hver dag er en gave, og det er opp til oss å gjøre det beste ut av den. Paul Coelho.

Jeg er ikke redd for det uunngåelige, men jeg gjør mitt beste for å unngå at det skjer.
Tor Ole Aasen

Vi er ikke stuter i en båser.

 

Nå er det tilsynelatende blitt mote å åpne en samtale med ukjente personer i en sosial sammenheng med spørsmålet: hvilket dyr ville du kunne klare å vinne i nærkamp mot?

Spørsmålet er utypisk og kan sikkert bidra til å starte en uventet og morsom samtale ved å få folk til å tenke kreativt og dele noe personlig for å gi en engasjerende samtale.

Svaret på spørsmålet er sikkert også ment for å gi en indikasjon på personens interesser, verdier; og kanskje til og med deres frykter.

Noen, spesielt mannfolk velge et sterkt dyr som en grizlybjørn eller enhai for å fremstille seg som en med styrke og mot. Selvbildet er kanskje lavt hos slike mannfolk, men markedsføringen av seg selv vipper mot macho-kompleks.

Slike folk mister jeg raskt interessen for.

Andre, spesielt damer, velge et mer uvanlig dyr for å vise sin originalitet og bygge opp rundt humor.
Sånne folk slår jeg meg ned med.

I en sånn gruppe dukket det opp en som hadde lest boken Omgitt av idioter av Thomas Erikson, en forfatter med psykolog-hjerne med behov for å plassere alle i snevre båser, som presenterer  konkrete hjelpemidler for å forstå de viktigste forkjellen på ulike personligheter ved å dele dem inn i fire farger.

Hun slo seg ned blant oss og spurte hver enkelt hvilken farge de var, og for oss som ikke svarte så satte hun farge på oss, men ikke på samtalen.

Jeg kjente ikke igjen en eneste av folkene rundt meg på dette hvor rød er dominerende og resultatorienterte, de gule var sosiale og utatdvendte, og de grønne var fredsommelige og samarbeidsvillige, mens de blå var analytiske og strukturerte.

Denne kvinne påsto at hun fikk et bilde av hvem hun sto over for ved å avdekke vår farge.

Da hun spurte meg om hvilken farge jeg var så måtte jeg innrømme at jeg var en blanding av alle fargene, med litt mindre vekt på fargen gul ved blanding av paletten; så jeg er bare en brunlilla klatt.

Da protesterte hun og sa at jeg måtte være bare en farge.

Fjott! Ingen kan være bare en av fargene.

Å redusere mennesker til noen få egenskaper gir ikke et fullstendig bilde av hvem de er.

Det er sånne oppfatninger som gjør at en overser psykopaten som fremstår grønn i starten, og som ender opp med at kvinenne deres ender opp med å være gul og blå over hele kroppen.

I små grupper med folk jeg liker godt kan jeg godt være gul; være utadvendt og virke sosial, men generelt sett så er jeg bare en innesluttet einstøing.

Jeg hater sånne som mener at alle mennesker kan settes inn i en spesifikk bås.

Å sette mennesker i bås vil gjøre det enklere å forstå og forutsi deres atferd. Dette er en god en måte å skape orden i en kompleks verden, påstår enkelte innen faglige spesialistgrupper.

Når vi kategoriserer mennesker inn i bestemte grupper basert på egenskaper som personlighet, utseende, bakgrunn eller andre karakteristika, forenkler vi et komplekst individ.

Det kalles rett og slett for et farlig selvbdrag; når en bevisst eller ubevisst lurer seg selv til å tro noe som ikke stemmer med virkeligheten.

Dette kan føre til at man tar beslutninger som har negative konsekvenser for en selv eller andre.

Det er som å bygge et hus på sand. Det kan se stabilt ut en stund, men til slutt vil det kollapse.

Innen kunstnernes verden er gradient et begrep som brukes om en jevn endring i enhver egenskap; fblant annet farger som glir over i hverandre.

Selv om det er det skeive miljøet som har tatt beslag på fargene i regnbueflagget som et ikonisk symbol for LHBTQ+-miljøet så er det akkurat sånn vi alle er; en samling av farger som går mellom de glade og de lyse fargene, men med innsmett av de de mørke fargene, og med grandiens som når det blå og det gule møtes og gir et grønnskjær.

Vi i menneskerasen er alt for sammensatte til å kunne båses rettferdig.

Om dere lurer på hva jeg ville svart på spørsmålet hvilket dyr ville du kunne klare å vinne i nærkamp mot, så ville jeg svare en flyndre.

Det er kanskje ikke så macho, men det vet jeg stemmer, fordi⁹ akkurat det har jeg prøvd; og vant. Alt annet får jeg ta som det kommer.

Ikke døm en bok etter omslaget sier det klassiske ordtaket, men min erfaring er at du heller aldri skal høre alt for mye på hva andre mente om boken; for fordommer er som gamle sko. De er behagelige til å begynne med, men de hindrer deg ettehvert i å gå fremover.

He en god og fargerik helg.

Når du møter en ny person så ikke se på denne som en kategori, men som et individ.

Det finnes ingen fulstedig kopi av deg; du er unik.
Husk at også dine feil er med på å forme deg.

Mange små ripet former personlighet.
Erik Lerdahl, fra: Å sveve med bena på bakken, 2003.

Gamle drømmer blir som nye

Jeg drømte i min ungdomstid om å bli styrtrik og kjøre rundt i bygden i en Alfa Romeo Montreal G10 med matt lakk; slik at de andre i Austvatn skulle slippe å se sitt fattige, siklende speilbilde i lakken når beundret kjøretøyet mitt.

Selv i deømmene mine tok jeg hensyn til andres følelser.

Det ble selvsagt ikke noen Alfa Romeo Montreal på meg. Det ble bare en brukt Lada, og de eneste som sikla på den var de som gikk bak og skjøv den.

Avstanden mellom drøm og virkelighet er et for de fleste et kjent konsept som har fascinert mennesker i århundrer.oss hverdagsfolk har stilt oss selv gjentatte ganger.

I en konkret, fysisk forstand kan vi selvfølgelig ikke måle avstanden mellom drøm og virkelighet.

Drømmer er produkter av vårt underbevissthet og fantasi, så den og eksisterer i en annen dimensjon enn den fysiske verden.

Drømmer er flytende og subjektive, og de kan endre seg fra øyeblikk til øyeblikk.

Hvor mye energi og innsats må vi legge ned for å realisere drømmen våre bestemmer vi selv, desverre, og om vi virelig vil ellerr kan oppnå at våre drømmer blir virkelighet  avhenger både av våre egne egenskaper; og av omstendigheter.

Like vel er det viktig å ha drømmer, for de gir oss en indre drivkraft til å handle; de gir oss noe å jobbe mot, og de gir oss en grunn til å stå opp om morgenen.

Drømmer bidrar til å gi livet vårt en mening og en retning. De motiverer oss, og de gir oss en mulighet til å forstå hvorfor vi gjør de tingene vi gjør.

Drømmer gir oss håp for fremtiden,; hele livet gjennom.

Drøm stort, jobb hardt var mottoet jeg fikk med meg på bussen mellom Austvatn og Oslo på sensommeren i 1974; et klassisk uttrykk som oppfordret til å sette meg ambisiøse mål, og ikke minst en oppfordring om det å legge ned stor innsats for å nå dem.

Hodet mitt kvernet rundt dette med å jobbe opp mot drømmer fra bussholdeplassen ved melkerampen og frem til Skarnes, men så må det ha skjedd noe på det siste stykket av bussturem; for drømmene om å bli rik hadde skiftet over til fokuset på det å i stedet å strekke meg etter et yrke som som ville gjøre meg glad for å stå opp og gå på jobb ver morgen.

På bussholdeplassen utenfor Østbanestasjonen ble jeg stående  en lang stund og følge bilene som passerte på vei til og fra havna. De fleste var alminnelige biler, og noen få var på hendene til de priviligerte i samfunnet.

Der og da så gikk det opp for meg at bil var bil; et forflytningsverktøy og ikke noe mer.
Det jeg observerte, og som snudde min holdning til statussymboler, var at det satt sjåfører i små Fiat 850'er og av merke Vauxhall Viva som så like fornøyde og glade ut som de i en ny K70 eller Mercedes 280 SE fra W108-serien.

Etter den åpenbaringen så slengte jeg ryggsekken på ryggen og tok de første skrittene inn i mitt voksenliv.

På bussholdeplassen bak meg lå kravene i samfunnet om å søke rikdom og berømmelse igjen, byttet ut med prioriteringer som etter hvert skulle ende opp i et kjent sitat fra Steven Jobs: den eneste måten å gjøre et godt arbeid på er å elske det du gjør. 

Følelsesmessig og trivselsmessig så tok jeg de riktige karrierevalgene etter den tidlige morgenen i Oslo, men det ble med det.

Inni i meg var det noen mangler som gjorde at mine valg av yrker aldri ga noe særlig økonomisk uttelling.

I dag, den 15. hver måned må jeg gå i tankeboksen og overbevise meg om at jeg ikke angrer på de engasjerende dagene jeg hadde med mye spenning og moderat lønn, omtrent 18460 lange dager i tallet.

Svaret hver gang blir et litt tafatt: det nytter ikke å gråte over spilt melk.

Å angre på det du ikke gjorde i går gir ikke noe ekstra brød i dag.

Jeg er blitt bestefar og opplever i den sammenheng at det å sitte med barnebarnet og se på tegnefilm kan være like lærerikt som det er hyggelig.

Master Oogway sa i Kung Fu Panda noe som minner oss om å leve i nuet og ikke la fortiden ødelegge dagens opplevelser: i går er historie, i morgen er et mysterium, men i dag er en gave. Det er derfor det kalles nåtid.

Å pensjonere seg fra en jobb jeg elsket gir meg, som sikkert mange andre, en jevnlig følelse av savn.

Hver gang jeg stod ved kassa i butikken savnet jeg muligheten til å jobbe overtid for å håndtere prisstigningen.

Når jeg gikk forbi en kafé hvor det gjennomføres en arbeidslunsj så savnet jeg kolleger; og når jeg våknet om morgenen så savnet jeg det å ha noe engasjerende å gå til så fort en fikk tørket av seg dusjvannet.

Her begynte jeg først å jobbe når kaffen min gjør det.

Etter 18460 dager som arbeidsaktiv, og bare 270 dager som pensjonist sa det seg selv at vektskålen på ingen måte stod i balanse; men der det er liv er det håp.

Dere kan spørre meg  den 1. april i 2075 om vektskålen nå endelig har vippet slik at pilen på vekten viser: ro i sjelen.

Velkommen til min 117-årsdag.
Adressen er Kirkegata 12. 3510 Hønefoss.
Følg skiltene med Cemetery mot noe som ser ut som en dårlig bygget hoppbakke.

Her oppe heter stedet Hønefoss Church Cemetery, for det er ikke fint nok å verken skilte med eller å snakke norsk her oppe i Norges bakevje; og her skal jeg graves ned for all evighet?

Eller bee gruondes som det heter her oppe

Hold på drømmene. Det spiller ingen rolle hvor sakte du går, bare du ikke stopper opp.
Confucius

Hvilken runestein hogges til minne om din innsats?

Jeg var innom en kollega for noen år siden som stolt viste frem en hylle i vitrineskapet i stua med firmagaver opp gjennom årene, og mest stolt var han av klokka han hadde fått. Så spurte han meg hva jeg hadde fått gjennom årene.

Det var litt rart å se trofe hyllen hans og svare på spørsmålet hans, ettersom vi hadde vært kollegaer, men det var hyggelig å se hvor verdsatt han følte seg.

Det er viktig å føle seg verdsatt.

Det handler om å føle at man betyr noe for andre mennesker; en følelse av å bli sett, anerkjent og respektert for den man er og det man gjør.

Når vi føler oss verdsatt, opplever vi ofte en økt selvfølelse og en tilhørighet til andre mennesker.

Anerkjennelse handler i siste instans om å bli respektert, og det å føle en tilhørighet og føle at en har støtte. Det ligger mye oppmuntring i det å få anerkjennelse for det en gjør for sin arbeidsplass.

Noen mennesker er mer sosialt orienterte, selv vi som ellers er usosiale, og verdsetter sterke relasjoner med kolleger høyt.

For oss vil anerkjennelse fra kolleger være en sterk motivator fordi vi er resultatorienterte på brukernivå fremfor som et produkt vi leverer eksklusivt til bedriftsledelsen.

Når arbeidet i stor grad innebærer samarbeid med kolleger så vil anerkjennelse fra dem være spesielt viktig. 

Hvis man, som i mitt tilfelle,  jobber mye selvstendig vil selvsagt anerkjennelse fra ledelsen være sentralt, men ikke nødvendig vis det viktigste.

Det viktigste var alltid at mine øvelser, skolering, tiltaks kort og planer var til nytte for deres utførelse av sin jobb; reell effekt på de ulike beredskapssituasjonene de måtte være forberedt på å løse; og løste.

Jeg ønsker å komme med mine grunner til hvorfor jeg mener at det er så viktig å akseptere, og respektere, at mennesker har ulike behov for anerkjennelse.

Vi er alle unike individer med ulike personligheter, opplevelser og verdier. 
Det som er viktig for én person, kan være mindre viktig for en annen.
Dette gjelder også behovet for anerkjennelse.

Våre behov for anerkjennelse formes i stor grad av vår oppvekst, kultur og sosiale omgivelser.

Det som er normalt og forventet i én bygde-kultur, kan være annerledes i en annen; og for de som vokser opp i urbane miljøer.

Våre behov for anerkjennelse kan også variere avhengig av situasjonen.

For eksempel kan en person som jobber i et team være mer opptatt av å bli anerkjent av kollegene, mens en annen som jobber selvstendig kan være mer opptatt av å bli anerkjent av sin leder.

Å være åpen for at andre mennesker har forskjellige behov bidrar til å øke vår forståelse av både oss selv og andre; og ikke minst få forståelse av at vi ofte dømmer ut fra våre egnes behov i stedet for å sette oss inn i hva som driver en annen person fremover.

For noen av oss er et ærlig klapp på skulderen og tomlene opp fra en som har anerkjennelse mye mer motiverende og mer verdt enn å få en fysisk gave.

Selvfølgelig er det viktig, og akseptabelt, for mange å ha fysiske bevis på anerkjennelse som andre kan se; noe de kan vise frem som bevis på at de har fått beholde jobben sin lenge, og som bevis på at de ble sett.

For oss andre er det mer en privat følelse.

Jeg har lært at folk vil glemme hva du sa, folk vil glemme hva du gjorde, men folk vil aldri glemme hvordan du fikk dem til å føle.
Maya Angelou

Jeg tok aldri i mot fysiske ting i julegave fra bedriften, men krysset av på at gavens verdi skulle gå til en hjelpeorganisasjon i stedet.

Jeg gjorde aldri dette fordi jeg er gavmild eller snill, men fordi jeg ikke trenger fysiske hilsninger eller gaver som bevis på at bedriften brydde seg om meg.

Om ledelsen ga meg anerkjennelse eller ikke, ble bevist i hvordan de investerte i meg i form av opprykk eller lønn.

De som anerkjenner din verdi i jobben gir deg lønn etter fortjeneste, eller opprykk til senior-stilling. De setter en pris på lang erfaring og stor innsats om de mener at kvaliteten på det du gjør er grei, god nok eller meget bra.

Det er bevis nok på hva de egentlig mente om meg.

I hvilken grad de anerkjente min innsats eller ikke er for min del en følelse, for i mitt hode er anerkjennelse ikke noe du kan stå på krava og kreve.

Akkurat som med tillit så må anerkjennelse fortjenes.

Det er ikke nok å bli anerkjent, man må også være verdig anerkjennelsen.
Friedrich Nietzsche.

Bedriftsgaver er uansett i de fleste tilfeller bare noe personal staben genererer som automatikk etter ansiennitet eller fødselsdato.

Slike gaver forteller bare hvor lenge du har levd og hvor lenge du har vært på jobben, og ingen ting om kvaliteten på arbeidet du har gjort.

Kvalitet speiles i lønn, avansement og respekt.

Ha en aldeles herlig fridag fra jobben.

Ikke bekymre deg for hva andre tenker om deg. De er altfor opptatt av seg selv.
Albert Einstein

Kjøkkenet er hjertet i hjemmet

Av en eller annen uforklarlig grunn, så ga min kone noen hint fra kjøkkenet, om at hun ønsker å beholde meg i live; eller hun bare ønsker å omsorgsfullt forandre meg bort fra den jeg var.

Jeg var aldri god til å lese skjulte agendaer.

Uansett formål så disket hun opp med sunne matretter som førte smaksløkene mine gjennom rekker av kjente og ukjente grønnsaker tilsatt østasiatisk smak.

Hun lever litt etter min fars matregel; kjøtt er bare krydder til potetene; for smakens skyld. Det er mange som har tanker rundt grønnsaker, har jeg forstått.

Det dekker alt fra Øystein Sundes; han var flink med drink og raus med saus; og meget forsiktig med grønt til innrømmelser fra folk som sliter med helseråd: jeg spiser mine grønnsaker, men bare de som har en slags dressing eller saus.

Uttalelser som jeg har prøvd å like brokkoli, men vi har bare ikke den kjemien, og Avokado, den dyreste grønnsaken, men som gjør seg best på Instagram.

Mange har en teori om at grønnsaker er som ekskjærester; du vet at du burde like dem, men det er så mye mer fristende å velge noe søtere og mindre sunt for deg.

Jeg var godt vant med å tråkke i salaten med begge beina og fikk sviende vinagrette i øynene, dette førte like vel ikke til mer feil enn at jeg røpet hvordan mitt hode prosesserer en runde ved grønnsakdisken på Kiwi; til min kones store frustrasjon de gangene jeg snakker høyt med meg selv under utvelgelse av grønt.

Jeg klarer nemlig ikke å forholde meg til ting uten menneskelige egenskaper.

Jeg plukket opp en bunt gulrøtter og sa: gulrot; ambisiøs, alltid opp for en utfordring, men litt naiv og kanskje litt for opptatt av utseende.

Så til agurkene og så smått foraktelig ned på der de lå og langer seg ut; avkjølende og rolig, men temmelig kjedelig i lengden.

Tomatene der i mot er lidenskapelig og full av energi, men var litt for intens noen ganger; og de prissatte seg alt for høyt.

Løk identifiserte jeg meg med i større grad. Løken er sterk og selvsikker, men kan være litt hard å bli kjent med. Dessuten lukter den vondt.

Så løftet jeg opp en brokolli og vurderte den nøye før jeg la den ned og beskyldte den høylydt for å være for kjedelig, dominant og forutsigbar.

Avokadoene er hipster og opptatt av det nyeste, men veldig kostbare, overfladiske; og de lover mye, men inneholder lite.

Paprika er energisk, fargerik og full av liv, men ikke så ildfull som sin lille, spanske fetter pimientos padrón.

Spinaten er sterk og utholdende, men bitter, mens hodekålen er gammel og vis; full av historier og erfaring.

Ertene er søt og uskyldig, men barnslig grønne; eller feigt gule.

Det er viktig for meg å få frem at jeg snakket til, og ikke med, grønnsakene i butikken; ellers ville jeg jo vært gal.

Det er ikke det at jeg ikke hører noe tilbake, når jeg ga tilbakemelding til en Gai lan og bekyldte den for å være en asiatisk brokkoli; for bak meg gikk kona og ga fra seg høylytte sukk og huff.

Trass i hva jeg personlig ga tydelig uttrykk for å mene om de forskjellige grønnsakene, så endte alltid handlekorgen opp med et bredt utvalg av dem.

Pak choi må vi ha sa kona; de er fulle av magnesium, kalsium, mangan, jern og kalium.

Med andre ord så var kjøkkenet hjemme mer som et kjemilabratorium med min kone som ledende forsker; og meg som prøvekanin.

Eksperimenter på dyr er mer utbredt enn en ønsker å tenke på.

På vei ut av Kiwi måtte jeg alltid friste kona med en pinne med Creme Lakris fra Henning-Olsen som vi spiste på krakken utenfor butikken.

På krakken følte vi oss unge og virile igjen, og nøyt barndommens lykke.

Min egoistiske baktanke ved denne ispinnen gikk på det å drøye tiden før en kommer hjem og får servert en matrett med tidkrevende tilbehør; en utredning om hvordan asiatiske grønnsaker er så fordømt rike på bioaktive forbindelser kalt glukosinolater som omdannes til isotiocyanater, som igjen har anti-kreftfremkallende stoffer og senker risikoen for hjerte og karsykdommer.

Men godt smakte det hver gang.

Det politisk styrte folkehelseinstituttet stolte jeg ikke på, for de er alt for unøyaktige i sine uttalelser når de anbefaler et daglig inntak av frukt og grønt er fem om dagen; for de sier ikke om de da mener fem druer eller fem meloner.

Og når det gjelder gulrøtter så er det vel ikke like sundt med én babygulrot som med en overvokst en; eller har de lagt opp til det min far sa; all overdrivelse er usundt; også det å spise gulrot.

Nei du, politikk er nesten like gammelt som sladder, og like lite til å stole på, som Mark Twain sa det; spesielt i valgtider.

Mitt forhold til grønnsaker og sunn mat var som det var; et variert kosthold med kjøtt og passende grønnsaker som komplementerer hverandre på en slik måte at det ikke føles galt om det er mer grønt enn brunt på tallerken.

Mat er tross alt ikke bare næring, men også en opplevelse. Livet er alt for kort til å spise dårlig mat.

Helsen er en ting, men den kommer i bakgrunnen av det å føle at en kan nyte sitt daglige brød og være litt mett og veldig fornøyd når en går fra bordet til oppvaskbenken.

Det verste jeg viste var å bli sulten igjen mens jeg vasket opp.

De fleste mennesker er så dypt engasjert i å leve at de glemmer å eksistere.
Søren Kierkegaard

God helg, og la helgens solskinn gi dine grønnsaker en gyllen glød.

Livet er ment å nytes, bit for bit; også ved matbordet.

Ut av mosen springer en liten lilje

Min datter fikk navnet Susanne fra den norrøne betydningen den rene og skinnende liljen.
Mitt barnebarn har også fått navn etter den flotte blomsten lilje.

Liljen er en blomst med en lang og rik symbolhistorie.

Den har blitt assosiert med en rekke betydninger gjennom ulike kulturer og religioner.


Her er noen av de vanligste symbolene knyttet til liljen:

Den kanskje mest kjente symbolikken til liljen er renhet og uskyld; eller et lite barn i et nøtteskall, for å si det sånn. Ikke noe er renere og uskyldigere enn et lite jentebarn.

Den hvite liljen spesielt har ofte blitt assosiert med jomfruelighet og renhet, og har derfor vært et populært motiv i religiøs kunst.

I noen kulturer symboliserer liljen også moderlighet og fruktbarhet.

Dette kan ha sammenheng med blomstens form og det faktum at den produserer mange frø.

På grunn av sin evne til å blomstre år etter år, har liljen også blitt sett på som et religiøst symbol på gjenoppstandelse og nytt liv; og i noen kulturer har liljen vært et symbol på kongelighet og makt; som i Frankrike.

Den har prydet kongelige våpenskjold og blitt brukt i seremoniell sammenheng i århundrer.

Liljen har også blitt assosiert med håp, spesielt i tider med motgang.



I gresk mytologi ble liljen assosiert med gudinnen Hera, som var beskytter av ekteskapet og kvinner.

I det gamle Egypt var liljen et symbol på liv og fruktbarhet.


Liljens elegante form, delikate duft og kontrasten mellom de hvite kronbladene og de mørke støvbærerne har gjort den til en attraktiv blomst for kunstnere og symbolsk tenkning gjennom tidene.

Dens evne til å representere så mange forskjellige betydninger gjør den til et allsidig og tidløst symbol.


Helt fra Lilli begynte å lage lyder har hun kalt meg for noe fra planteriket; Mose.

Morfar fikk hun aldri helt til, men jeg kjente stor glede rundt mose navnet; og tro det eller ei, mose har faktisk en del symbolsk betydning i ulike kulturer og sammenhenger.

Selv om den kanskje ikke er like kjent som for eksempel liljen eller rosen, har mosen blitt brukt som symbol for ulike ting opp gjennom historie; og som stolt bestefar for verdens vakreste og klokeste barn så vil jeg påstå at hun allerede som spedbarn visste hva mosen symboliserer da hun ga meg navnet; eller kanskje jeg må plante begge beina i bakken og pårope tilfeldighetenes spill.

Til tross for at mosen ofte forbindes med fuktige og skyggefulle steder, representerer den også liv og vekst.

Den har en evne til å trives under forhold der mange andre planter ikke klarer seg, og symboliserer derfor ofte motstandskraft og overlevelse; og skal jeg være ærlig så føler jeg at mose er den veksten som best definerer meg som person.

Mosen har en evne til å regenerere seg og spre seg. Dette har gjort den til et symbol på fornyelse og evig liv i noen kulturer, mens det i noen tradisjoner har blitt brukt mose som beskyttelse mot onde krefter.

Man har trodd at den kunne absorbere negativ energi og skape en beskyttende barriere.
Mose vokser ofte i rolige og avsidesliggende områder. Den har derfor blitt assosiert med stillhet, ro og meditasjon.

Mosen er en svært tilpasningsdyktig plante som kan vokse på mange forskjellige underlag.

Dette har gjort den til et symbol på fleksibilitet og evnen til å tilpasse seg ulike forhold.

I noen spesifikke kulturer har mose også fått mer spesifikke betydninger, som i keltisk mytologi hvor mosen ble assosiert med visdom og kunnskap.

Man trodde at de som sov på en seng av mose ville få visjoner og dypere innsikt.

I Japan symboliserer mose ofte alderdom og visdom.
Den brukes ofte i hagedesign for å skape en følelse av ro og stillhet.

Hvorfor i all verden har mosen disse symbolene, kan en spørre seg ..?

Mosen har fått disse symbolene på grunn av sine unike egenskaper og hvor den ofte vokser.

Dens evne til å trives på ulike steder, dens fornyende kraft og dens assosiasjon med rolige og avsidesliggende områder har gjort den til et interessant symbol for mange kulturer.

Det er jo som å lese mitt liv slik jeg ser det; en som til og med trives i et avsides område som på Helgeshaugen i Hønefoss.

Det har lenge vært tradisjon for å velge navn etter hva foreldre drømmer om for sitt barn, eller for å videreføre familienavn fra mødre, fedre og besteforeldre; eller tanter og onkler med spesiell godhet.

Nå da vi går dypere inn i det mørke som heter digital hverdag og kunstig intelligens så vil kanskje de kommende generasjonene bare taste inn noen egenskaper i AI og hente det navnet som da blir foreslått.

Jeg prøvde på det, og da fikk jeg forslagene Birka, Askeline Bjørk; og Blåbær; symbolikk for velstand og lykke!

Nei, jeg sverger fortsatt til det analoge og ikke all verdens intelligente, valg av navn; Så får det bli opp til min Lilli å velge navnet Blåbær Aasen til sin arvtaker.

Ha en flott ettertenksom navngitt helg.

Solen er min beste venn

Solen spiller en viktig rolle for velværet som nordmann. Serotoninen den produserer i hjernen forbedrer humøret og gir energi.

Solens UV-stråler sørger for at kroppen produsere den D-vitaminen for immunforsvaret og humøret.

Solen hjelper til med å regulere døgnrytmen, noe som beviselig forbedrer søvnkvaliteten. og hindrer tretthet, humørsvingninger og konsentrasjonsvansker.

Det gjør det ikke akkurat mindre verdifullt at det påstås at solens UV-stråler har positiv effekt på immunforsvaret og vil bidra til å redusere risikoen for hjerte- og karsykdommer.

Solskinnet motiverer til å tilbringe mer tid utendørs, noe som forbedrer mentale helse.

Sollys er synlig lys og usynlig stråling fra solen. Det er en form for elektromagnetisk stråling som kommer fra solen og når jorden i form av bølger. Sollys er sammensatt av forskjellige bølgelengder, inkludert synlig lys, ultrafiolett (UV) lys og infrarødt lys.

Det synlige lyset er den delen av sollyset som vi kan se. Det er sammensatt av forskjellige farger, fra fiolett til rødt. Hver farge har en bestemt bølgelengde.

Det ultrafiolette lyets er usynlig for det menneskelige øyet. Det har kortere bølgelengder enn synlig lys og kan være skadelig for huden og øynene. UV-lys er delt inn i tre typer: UVA, UVB og UVC. UVA-lys er den minst skadelige typen, mens UVC-lys er den mest skadelige.

Heldigvis for oss så absorberes UVC-lys av ozonlaget.

Infrarød lys er usynlig for det menneskelige øyet, men det er der om vi tror det eller ikke.

Infrarød farge har lengre bølgelengder enn synlig lys, og er det som for oss føles som varmen fra solen.

Sollys er som kjent en viktig energikilde for livet på jorden.

Det driver fotosyntesen, som er prosessen der planter bruker sollys til å produsere mat.

Sollys er også viktig for menneskers helse; også langt ut over den maten den gjør at vi kan dyrke. Sollys kan imidlertid også være skadelig.

For mye UV-lys kan føre til solbrenthet, hudkreft og grå stær.

Det er denne helheten ved sol som trigger meg; kontrastene.

Solen er imponerende der den ligger og lyser som den nærmeste stjernen til jorden.

Sollys bruker bare åtte minutter og tjue sekunder på å nå jorden, og den holder fortsatt koken etter å ha blitt fire komma seks milliarder år gammel. I følge forskerne vil den fortsette å lyse og brenne i fem milliarder år til før den går av med pensjon.

Ha en solfylt flott helg.

Mitt Mallorca

 

Det er naturlig å se på krig som kun noe vondt og skremmende der både vinneren og taperen av krigen har tapt mye.

Det er vanskelig å se at det kan komme noe godt ut av slike konflikter for de som har vært i situasjonene.

Men sannheten jeg kjenner er at erfaringer fra krig faktisk kan gi elitesoldater verdifull lærdom som kan være nyttige i det sivile liv etterpå.

Noen av de positive tingene elitesoldater kan ta med seg inkluderer disiplin og selvtillit.

Soldat-trening innstillerer disiplin, hardt arbeid og evnen til å fullføre oppgaver under press; og denne selvdisiplinen og tilliten til egne evner kan oversettes til suksess i en rekke sivile karrierer.

I krigssituasjoner må soldater ofte tenke raskt og ta avgjørelser under press med begrenset informasjon, og denne evnen til å analysere situasjoner og ta raske avgjørelser vil være uvurderlig i mange sivile yrker.

Militæroperasjoner krever et høyt nivå av samarbeid og samhandling mellom lag-medlemmer.

Evnen til å kommunisere effektivt, samarbeide med andre og sette felles mål er ferdigheter som er etterspurt i de fleste arbeidsmiljøer, og det samme er soldatens evne til å tilpasse seg nye omgivelser, håndtere uventede utfordringer og takle stressende situasjoner.

Denne evnen til å være fleksibel og håndtere motgang vil være nyttig i en rekke arbeids og livssituasjoner.

Mange elitesoldater utvikler sterke lederegenskaper gjennom sin aktive militærtjeneste ved fronten, og viktigst er evnen til å motivere og inspirere andre, ta ansvar og delegere oppgaver er ferdigheter som er verdifulle i både sivile og militære settinger.

Soldater må opprettholde en høy grad av fysisk form og utholdenhet for å utføre sine plikter.

Denne dedikasjonen til å holde ut og yte maksimalt vil sitte i elitesoldatene selv, om både kropp og helse skulle svikte senere i livet.

De er mentalt utholdne og trasser sine svakheter når de blir eldre; de rett og slett holder det gående på trass av deres fysiske tilstand.

En soldat er ikke definert av hvor mange kamper han har vunnet, men av hvor mye han har lært av nederlagene sine. Napoleon Bonaparte.

Enda viktigere er det at disse årene med erfaring fra krigsavsnitt har gjort at jeg velger å fokusere på å gjøre den lille fritiden jeg har hatt gjennom årene så opplevelsesrik som mulig:
Når man står overfor fare og døden regelmessig, blir man ofte mer bevisst på livets skjørthet.

Dette har ført til en dypere verdsettelse av hver enkelt dag og et sterkt ønske om å få mest mulig ut av den tiden man har.

Når man har levd med viten om at man kan miste livet når som helst, blir det viktigere å skape minner og opplevelser som man kan se tilbake på med glede.

Dette har ført til et sterkt fokus på å leve i nuet og nyte hvert øyeblikk fult ut; og det har utvilsomt gjort at jeg på alle måter prøver å se på alt rundt meg med en viss humor.

Jeg liker å le, og å få andre til å le. Det er som å trekke en kjele til side på kokeplaten når kjelen truer med å koke over.

En av de virkelige positive tingene som kom inn i mitt liv, trang til å skape minner og opplevelser som kan ses tilbake på med glede, var min sterke kjærlighet til kulturen på Mallorca.

Mallorcansk kultur er en fascinerende blanding av påvirkninger fra forskjellige land og epoker med fremtredende trekk som fasinerer meg.

Familien er en hjørnestein i mallorcansk kultur. De er tett sammensveiset og støtter hverandre gjennom tykt og tynt.

Fellesskapsfølelsen er også sterk, og folk er generelt vennlige og gjestfrie; gjestfrie nok til at en familie adopterte meg og mine til seg som sin egen familie.

Mallorcanere er veldig stolte av sin arv, og de holder trofast fast ved mange tradisjoner, inkludert folkemusikk, dans og håndverk.

Religiøse festivaler spiller også en viktig rolle i kulturen deres, og disse festivalene er fantastiske selv for oss som ikke har noe forhold til alle deres katolske helgener og dyrkingen av disse.

Sant Joan er en festival som feires 23. juni; en hedensk festival som feirer sommerens ankomst ved at folk tenner bål på strendene ved Middelhavet, spiser medbrakt mat og danser hele natten under store månelamper som henger høyt over de feirende.

La Diada er Mallorcas nasjonaldag og feires den 12. september for å feire øyas historie og kultur med sjømat og Estrella øl og en kommer ikke unna Fiesta de la Vendimia, en vinfestival som feires i september med lokale viner og mat.

Det som er felles for alle disse festivalene er at det er familie-feiringer der barn og voksne nyter tiden sammen.

Mallorcanere er hardtarbeidende og verdsetter hardt arbeid og dedikasjon; noe som er holdninger som tiltrekker meg.

Språket deres Mallorquinsk er en dialekt av katalansk; et levende språk med sin egen unike ordforråd og for meg litt underlige grammatikk.

Mallorcanerne snakker språket sitt med stor innlevelse og temperament som fort kan missforstås som hissighet, men det å slå ut med armene og vippe serveringsfatet ut av kelnerens hender er en del av språkutførelsen der nede.

Mallorcansk mat er rik på fersk frukt, grønnsaker, sjømat og olivenolje; og selvsagt er Tapas en populær måte å nyte mallorquinsk mat på.

En kan ikke komme seg unna nytelsen av Sobrassada nåe en spisertapas der nede, en type krydret pølse som er laget av svinekjøtt og paprika; en populær ingrediens i mange mallorcanske retter.

Det er vanskelig å ikke bli sulten når en får maten servert på mallorcansk keramikk på et bord med batikk-duk i en mørk hage med gode venner samlet rundt bordet.

Dette er min øy, en av de baleariske flekkene ute i Middelhavet, hvor det også var familie og hadde det ikke vært for at jeg var legionær ved fronten, så hadde jeg aldri møtt Franci og blitt en del av det å starte den selvvalgte storfamilien.

Ha en familier og herlig helg.

Adjøss!; og no hasta luego

 

Jeg har ikke noe problem med å synnse at jeg var verdiløs, men jeg skulle ønske at noen hadde skam nok til å fortelle meg at de også mente det.

En seniorrådgiverstilling krever ofte utdanning på masternivå eller relevant erfaring og realkompetanse står det i veiledningene.

I stillingen som seniorrådgiver har man ofte en mer uavhengig rolle sammenlignet med andre stillinger. Dette innebærer ofte arbeid som rådgiver for ledelsen.

Seniorkompetanse er et av honnørordene som brukes når man skal fremheve verdien ved eldre, erfarne arbeidstakere som innehar den nødvendige kompetanse; handlingskompetanse, erfaringskompetanse fagkompetanse, sosial og metodekompetanse; evnen til å analysere en situasjon og kunnskap om fremgangsmåter og bruk av faktisk og praktisk kunnskap til å løse oppgavene.

Dessverre klarte jeg aldri å avansere til seniorrådgiver i de over tjue årene jeg jobbet i bedriften jeg nå er pensjonert fra. Det hjalp heller ikke at jeg har tatt med meg 47 år med praktisk og teoretisk erfaring innen beredskapsfaget inn i bedriften.

Jeg dekket beredskapsdirektørens ansvar i og med at det var jeg som ut fra ordren bygg opp et robust og effektivt beredskapssystem for bedriften og gjennom disse 20 årene derved har satt bedriften og datterselskapenes strategiske filosofi og retningslinjer uten påvirkning fra toppledelsen. Sannsynligvis satte de seg ikke en gang inn i de strategiske målene jeg satte før de signerte på den.

Jeg dekket også beredskapslederens oppgaver alene.

En av de viktigste oppgavene til leder av beredskapsarbeidet er å ivareta den organisatoriske og administrative ledelsen av arbeidet. 

Som beredskapsrådgiver har du ansvar for å gjennomføre skolering og beredskapsøvelser i forhold til beredskapsplanverket. Det var også min oppgave.

Jeg hadde i alle årene tittelen beredskapsrådgiver og ble betalt for en 100% stilling, selv om oppgavene mine dekket 150% og mer. Selv i kontraktene hadde jeg fordelingsprosentene 30 - 70 - 10 mellom datterselskapene; men til lønn for bare en fulldags stilling.

Jeg fikk aldri noen negativ tilbakemelding på mitt arbeid i disse årene, men jeg fikk veldig mye negativ refs på bruk av overtid gjennom disse tjuetalls årene

Beredskap skal ikke koste!

Jeg har levd et helt liv hvor jeg aldri har bedt om gaver eller almisse.
Hvis disse tingene ikke kommer uoppfordret fra giveren, så har de uansett ikke noen verdi for meg.

Dette samlet var årsaken til at jeg ikke ønsker noen formell avslutning på min arbeidsplass. Ord som å være på tilbydersiden, innsatsvilje og stålkontroll på oppgavene mine hører jeg ofte face to face; og jeg vet at de er beskrivende for mitt arbeid.

Sagt i en avskjedstale fra mine ledere i manges påhør blir bare hyklersk i mine ører, for dette har aldri medført noen form for anerkjennelse ut over tomme ord.

Jeg har ikke engang hatt en verdi som har gjort at jeg fikk en stedfortreder, men har måttet være tilgengelig 24/7/365 i disse årene.

Mitt arbeid har ikke engang hatt større verdi for bedriften enn at de har ansatt arvtakere, men bare omrokert på tidligere ansatte og fordelt noen prosent av mine oppgaver opp mot datterselskapene til to veldig kompetente personer med minimal erfaring; og uten en gang å gi disse to et tydelig krav til hvor mange prosent de skal bruke på beredskapsarbeidet; og med bare noen få dagers mulighet til kompetanseoverføring.

Å få gå i stillhet ble av flere i ledelsen argumentert imot med ordene: vi ønsker å få markere og å få fortelle deg hvor mye du har betydd for bedriften.

Dessverre; dette er bare ord. Det har i veldig liten grad vært synlige tegn på at de har sett den påståtte verdien underveis i mine mange år for bedriften.

Helt til det siste ble jeg kritisert for å bruke lange arbeidsdager og for brydd på Arbeidsmiljøloven.

Middelmådige ledere vil som oftest unngå å takle rot-årsakene til overarbeid og i stedet angripe den ansatte fordi de mangler evnen eller viljen til å løse problemene på organisasjonsnivå.

Dette kan skyldes mangel på ledelsesferdigheter, dårlig kommunikasjon eller manglende forståelse for arbeidsmiljøet.

Flotte taler med svulmende ord hører begravelser til, for da fører ikke falskheten i ordene til bedrøvelse hos personen som er midtpunktet for talen.

Bedrøvelse er den sinnsstemningen som oppstår når man har vridd raseriet ut av skuffelsen.
Lars Saabye Christensen

På en måte ble både min kone og jeg enige om at jeg bare i praksis var en frigitt slave som har avsluttet et par tiår i åpen soning.

Skuffelsen over å ikke leve opp til forventningene, blir alltid større når man ser den i øynene på en man er glad i.
Peter Late

Så en får bare tusle videre med etterkomhet fra slavetidens USA, Martin Luther King, sin oppfordring: We must accept finite disappointment, but never lose infinite hope.

Noen superboy var jeg aldri.

Den eneste reelle funksjonshemming i livet er dårlig holdning, påsto Scott Hamilton, kanskje litt inspirert av den romerske keiseren Marcus Aurelius ord: handlingshindringen fremmer handlingen. Det som står i veien blir veien.

Suksess i livet handler om mer enn bare evner.

 
Personlighet, holdninger og omstendigheter spiller også en viktig rolle.

Det lille du kan, det kan du godt Tor.

Jeg vet ikke om det var ros eller bare ironi da lærer Aksel Nordeng sa det, men for meg ble det både en definisjon på hvem jeg var, og en påminnelse om det å være realistisk i sine drømmer.

Det er ikke alltid mulig å oppnå store mål, men man kan likevel sette seg små mål og jobbe mot dem; og nå dem.

Med lærerens ord gikk jeg ut i verden med det lille jeg hadde for å gjøre det beste ut av det stakkarslige som jeg kunne; og mottoet: enhver dråpe teller.

Når jeg sier at every drop in the ocean counts, så mener jeg det av hele mitt hjerte; og imponerer noen få med at jeg behersker grunnleggende engelsk.

Ettersom jeg har lest Lao Tzi så stilte jeg meg bak hans visdom om at reisen på tusen miles begynner med et enkelt skritt; og så labbet jeg ut i livet lenge før jeg egentlig var klar til å stå støtt på egne bein. Sekstenåringer gjør sjelden det.

Vi lever av det vi får, men vi får et liv av det vi gir, eller noe i den stilen sa Winston Churchill, og med det mente han vel noe i retning av at det som gir livet mening ofte er det vi gir til andre; derav også hva vi gir av arbeidsinnsats over for en arbeidsgiver.

Den beste måten å finne deg selv på er å miste deg selv i andres tjeneste; som Mahatma Ghandi sa det, og mente sikker ikke det slik som jeg tolket det som; å grave meg ned i arbeid for å gjøre så mye som mulig av det lille jeg var god til.

Det var liksom ikke noe alternativ å ta valg som gikk mot advarselen til Edmund Burke: Det eneste som er nødvendig for ondskapens triumf er at gode mennesker ikke gjør noe.

Ikke det at jeg gjorde noen gode ting for andre, for jeg gjorde bare det som var forventet av meg som lønnet arbeider.

Alle ser verden, men få observerer den, skrev Johann Wolfgang von Goethe, et klassiske sitatet som understreker at det ikke er nok å bare se, men at vi må være oppmerksomme og tolke det vi ser på en dypere måte.

Min måte å tolke ting og sitater på, er kanskje litt vel avvikende i forhold til andre tenkende folk, cogitatus homo; og til det kan jeg bare unskylde meg i beste Anais Nin-stil: vi ser verden, ikke som den er, men som vi er.

Å tolke til egen favør betyr å forstå eller oppfatte noe på en måte som gagner en selv, ofte på bekostning av en mer objektiv eller nøytral tolkning; og akkurat det er vel litt av det som læreren mente når han fortalte meg at det unike med meg var at det lille jeg kunne, det kunne jeg godt; herunder antagelig vis det å tolke sitater feil.

Hvilken rolle spiller det så lenge det er mine egne tolkninger av andres ord?
Sitater er jo som speil; de reflekterer tilbake til oss noe om oss selv.

Når vi leser et sitat, projiserer vi ofte våre egne tanker og følelser inn i det, og akkurat dette kan være en veldig personlig og meningsfull opplevelse.

Å finne mening i et sitat er en dyp personlig opplevelse som inspirerer til endring og vekst, men det ville jo vært spennende å vite eksakt hva og ikke minst hvorfor, min tante Olga egentlig mente da hun sa: Du må nok lære deg at din største rikdom blir å være fornøyd med lite, du.

Uansett hva hun mente så fikk hun rett; jeg hadde lite av det meste, men var fornøyd med det uansett.

Vi talentløse er naive nok til å kjøpe ordtaket: hardt arbeid slår talent når talentet ikke jobber hardt.

 
Små talenter må jobbe ekstra hardt om de vil oppnå noe, sånn er det bare. Men om det gir uttelling er en helt annen sak.

Så kanskje jeg skulle ha hørt på Olga råd: når suksessen uteblir så har du ikke jobbet hardt nok mot den: Da er du talentløs.

Selv om jeg bare har vært en liten apekatt i livets dyrepark, så så har jeg i det minste bevist at Charles Darwins evolusjonsteori også stemmer for menneskeapene: det er ikke alltid den sterkeste som overlever, heller ikke den mest intelligente, men den som er best tilpasset endring.

Ha en talentrik og herlig helg

Det er våre valg som viser hva vi virkelig er laget av; langt mer enn våre evner
JK Rowling

Menn er menn

Ingen er syker enn en syk mann, hørte jeg kvinnfolkene rundt meg si om sine ektefeller.

Da er de ikke gift med en ekte mann, men en pingle som ikke har skjønt at smerter og ubehag skal skjules; og ikke snakkes om.

Der kjenner jeg meg virkelig ikke igjen i de ordene.
Ingenting er sykere enn han jeg er gift med, sier min kone sikkert til sine venninner, men da snakker hun om meg generelt på et psykisk nivå, og ikke når jeg har en forkjølelse; eller er krimfull som vi sa i min hjembygd.

To av mine søstre kom på besøk med nybakt krydderkake og blåbærpai.
Mens vi drakk kaffe og hygget oss med kaker henvendte min storesøster seg til min kone og spurte hvordan det var med meg.

Da jeg minnet søsteren min på at jeg satt ved bordet så sa hun: jeg spurte ikke deg, for du har bare to svar når vi spør om helsen din; enten sier du har det bra, eller at det går greit.

Jeg ble litt overrasket, for hvilke andre alternativer enn bra eller det går greit finnes det på spørsmål om hvordan det står til med meg?

Enten er jeg frisk, og da er svaret bra.
Er jeg syk så kan jeg leve med det, og da er svaret at det går greit.

Jeg har prøvd et par andre varianter på svar over for et par venner og noen leger, men merker fort at det å syte og klage gjør at de mister interressen. Det gir som resultat at en skyver dem vekk fra samtalen og håper at du skifter emne.

Det er bare slik vi mannfolk er.

Vi spør deg hvordan det går med deg, men svarer du noe annet enn bra og greit så blir det bare forvirrende; og svarer ikke ut forventningen til spørrerunde  med et ærlig svar.

Det med hvordan går det er bare en høflighetsfrase og ikke en oppfordring til å tømme levra.

Du hører aldri at mannfolk parerer de to svaralternativene ved å riste på hodet og følge opp med spørsmålet: hvordan har du det egentlig?

Vi spør  bare hvordan det går fordi det er en høffelighetsfrase som viser at vi er opptatt av hvordan den andre har det, ikke forde vi er interresert i det.

Har du dårlig tid når du møter en annen mann som spør deg hvordan du har det, men ikke vil fornærme vedkommende ved å si at du ikke har tid til å prate, ja så kan du rett og slett bare svare: nei, det går ikke så bra egentlig.

Da trekker  den maskuline spørsmålgiveren seg umiddelbart, varsler at han må stikke og avslutter med: vi snakker om det senere; OK?

Det forventes at vi kara skal tåle en støyt, kunne bite i oss smerter og stå på uten å klynke og klage.

Alt annet roter til i systemet i vårt maskuline system.

Når vi menn blir konfrontert med følelsesmessige spørsmål blir vi som en GPS som har mistet signalet; i knoter bare rundt i sirkel.

En mann sier aldri mer enn han må, med mindre det handler om sport eller biler hos de som intreserer seg for denslags.

Personlig så klarte jeg ikke å holde en samtale gående rundt de temaene en gang.
Biler og sport intreserer meg like lite som egne brystsmerter. 

Det bare er sånn at en mann og en kvinne kan snakke i timevis uten at han egentlig sier ett ord ut over hmm, akkurat og jasså.

En mann hører et ord, en kvinne hører en setning, og en mann og en kvinne hører to helt forskjellige samtaler.

En må bare akseptere det faktum at kommunikasjon fungerer sånn at en  mann kan si tusen ord og fortsatt ikke si hva han mener.

En kvinne kan si ett ord som kan bety ti forskjellige ting.

Å få en mann til å snakke om sine følelser er som å prøve å lære en katt til å hente posten.

På mange måter kan vi si at vi kara er ukompliserte vesener.

En mann har for eksempel bare to humør; sulten og ikke sulten. Hva han er sulten på går jeg ikke inn på her, for til og med de romantiske antenne er ulike hos kvinner og menn.

En mann planlegger i god tid å for å gi en kvinne blomster på valentinsdagen.
En kvinne husker faktisk valentinsdagen.

En mann tenker at en romantisk gest er å fikse en ødelagt kran. En kvinne tenker at en romantisk gest er å huske fødselsdagen hennes.

En mann overrasker sin kjæreste med en romantisk blomsterkvast når han har dårlig samvittighet.
En kvinne overrasker sin kjæreste hver kveld på kammerset med en liste over alt han har gjort feil de siste fem årene.

Selv prioriteringer og motiv er ulikt mellom kjønnene.

En mann som vasker opp er som en hund som gjør et triks – han gjør det bare for å få en godbit.

Det er vel egentlig et umotbeviselig faktum at kvinner og menn er ulike, og at kvinner er mer sesetive, omsorgsfulle og følelses-avslørene enn oss mannfolk.

En mann gråter bare når han skjærer løk eller når favorittlaget hans taper i ishockey.
En kvinne gråter når hun ser en reklame for hundemat.

En mann slår seg stolt på magen når du forteller ham at han er blitt feit.

Hvordan en kvinne reagerer når du sier at hun har lagt på seg får du finne svar på selv ved  å gå hjem til henne å si det direkte til henne når du har lest dette.

Lykke til om du gjør det, sucker!

Jeg håper virkelig at det ikke bare er jeg som kjenner igjen det jeg har skrevet her.

Uansett hvor ulike vi er og hvor mye ulikheter tiltrekker hverandre, så er vi kliss like på ett felt: ingen av oss vil innrømme at de tar feil.

Det sies at ingen mann noen sinne vil bli intelligent nok til å forstå hvordan en kvinnes hjernen fungerer, og ingen kvinne er skarpsynt nok til å se mannens virkelig føler.

Jeg har ingen anelse om hvor ufeilbarlig vår Herre er, men jeg vet at det var en bommert å skape mannen først; eller som Karen Blixen sa det: Gud skapte mannen før kvinnen. Det er som når jeg skriver. Først kladder jeg.

Ha en kommunikasjonsrik, følelsesgod og flott helg.

Alle kvinner bør vite hvordan de tar seg av barn. De fleste av dem vil få seg en mann en dag. Franklin P. Jones.

Å snakke seg dum

Jonas Gahr Støre anklages for å ikke stikke fingeren i jorda. Han svarer med at det er bedre enn å ha hodet i sanden. Bjørn Haugan. Journalist VG. 02.12.2024.

Å stikke fingeren i jorden er et uttrykk som betyr å undersøke nærmere, finne ut hvordan noe faktisk er, eller konfrontere virkeligheten.

 
Det er som å få en direkte, praktisk erfaring med noe for å få en bedre forståelse.

Dette med å stikke fingeren i jorden er et uttrykk som oppfordrer oss til å være realistiske, undersøke nærmere og konfrontere virkeligheten.

Å stikke hodet i sanden er et uttrykk som betyr å unngå å møte et problem eller en vanskelig situasjon ved å ignorere det eller late som om det ikke finnes.

 
Det er som å gjemme seg for problemer, i håp om at de vil forsvinne av seg selv.

Hvorfor det er så mye bedre å IKKE ta en realismesjekk, undersøke nærmere og konfrontere virkeligheten enn det er å ignorere problemer og late som om det ikke finnes i håp om at de vil forsvinne av seg selv?

Ja det må statsminister Jonas Gahr Støre svare på selv, for begge dele er bare to sider av samme sak; og er en totalt idiotiske holdninger å ha.

Er det kanskje slik at høy intelligens er et handikap for en ledende politiker? Allan Fagerstrøm.

Noen er rett og slett spesialister på å snakke seg selv ned på en ubevisst måte.

Å snakke seg selv ned betyr å ha en negativ og kritisk indre dialog med seg selv.

 
Det er som å ha en liten stemme inne i hodet som stadig påpeker dine feil, mangler og usikkerheter.

 
Denne indre kritikeren kan være veldig streng og ubarmhjertig, og føre til at man føler seg mindre verdifull og kapabel.

Men så er det disse som snakker seg selv ned over for andre bare ved å åpne munnen og prøve å være smarte eller humoristiske; som overnevnte person.

Det er en fin nyanse mellom det å være selvironisk og det å snakke seg selv ned.

 
Begge handler om å reflektere over seg selv, men med svært ulike effekter.

Selvironi er evnen til å le av seg selv og sine egne feil.

 
Selvironien viser at man har en god dose selvinnsikt og ikke tar seg selv altfor høytidelig.

 
Å snakke seg selv ned er en mer negativ form for selvrefleksjon.

Men så finnes det en tredje variant; å snakke seg selv dum.

Å si at man snakker seg selv dum er nært beslektet med det gamle ordtaket om å holde kjeft for å unngå å avsløre sin egen uvitenhet.

Å stikke fingeren i jorden, selv om du føler at du røper uvitenhet ved å gjøre det, er med andre ord viktig, for det forebygger dumhet; eller som ordtaket sier det så mye bedre: Det er bedre å stille et dumt spørsmål enn å gå rundt med en dum tanke.

Jeg kunne ha skrevet noe veldig smart akkurat nå, men jeg valgte å holde det inne for å bevare illusjonen om at jeg vet hva jeg snakker om.

Kunnskap er makt, men uvitenhet er lykke. Derfor smilte jeg og nikker når andre snakket.

Jeg har lært at det er bedre å lytte enn å snakke, men dessverre lærte jeg ikke å slutte og tenke: og skrev tankene ned og publisere dem.

Jeg lot meg frustrere av følelsen av det å nesten vite svaret på alt, men ikke helt. Jeg er en walking Wikipedia, men med en ekstremt dårlig internettforbindelse.

Jeg hadde selvironisk erkjennelse av at jeg ofte bygger meg teoretiske luftslott på et grunnlag av begrenset informasjon og i ren og skjær dumhet.

Jeg har rett og slett en teori om alt, men ingen bevis, så det er derfor kaller jeg dem teorier; og prøver å komme unna med det.

Faktisk var jeg ekspert på å finne sammenhenger som ingen andre så; forde sammenhengene ikke var der.

Det kalles visst å være en av verdens mest underanerkjente, selverklærte genier.

 
Jeg burde tildele meg selv en Nobelpris i vitenskapen unyttige teorier, for sannheten er at en for å vinne en Nobelpris så må en være så smart at du forstår at du ikke er så smart.

Nobelprisen er som en eksklusiv klubb for smarte mennesker.

 
Dumme folk får bare invitasjonen til Nobel-buffeten; og noen av oss får ikke en gang det.

Sannheten er at jeg i de fleste situasjoner var sikker på at jeg hadde rett, selv om jeg ikke helt forstod hva jeg nettopp sa.

Når jeg sa de ovenforstående tingene til meg selv så var det å snakke meg selv ned, men når jeg skriver det ned slik at flere kan se hvordan jeg fungerte, så vil nok noen oppfatte det som selvironi; og andre tolke det som noe jeg rett og slett heller burde holdt for meg selv for å ikke snakke meg dum.

Verden er nyansert fordi folkene som bebor den er så nyanserte; og alle er litt smartere enn gjennomsnittet i egne øyne. Jeg, for min del, var så intelligent at jeg forstod komplekse problemer, så lenge de har et enkelt svar.

De små nyansene gjør til sist den store forskjellen. Erik Lerdahl.

Ha en god, fornuftig og selvtenkende helg

Du er så unik at det ikke finnes noen andre som er 100% som deg, i hele verden. Gemini AI.

Blikket fanger og blikket fenger

Noen ganger så må en liksom sette seg ned å gå i funderinger rundt hvorfor en er som en er; og ble som en ble.

Bakgrunnen for dette dypdykk i meg selv har bakgrunn i at jeg, i studies medfør, ble bedt om å beskrive den vakreste kvinnen på min tidligere arbeidsplass; med begrunnelse for hva ved henne og hvorfor jeg mente hun var vakker.

Mitt råd etter den seansen; snakk aldri med folk som studerer psykologi og forskning innen grunnlag for beslutningstaking.

Jeg så i det minste skuffelsen i øynene hennes da jeg svarte ut spørsmålet med et sitat av Konficius; fordi jeg mener han hadde rett i det han sa om den saken: Et vakkert ansikt gleder i et øyeblikk, men et vakkert hjerte gleder for alltid. Og det vakreste i et menneske er glansen i øynene.

Hun hadde nok forventet seg et mer kroppsfiksert svar enn øyne, sjel og profesjonelle holdninger, men jeg hadde ikke noe annet å tilby. Du kan liksom ikke forvente å få kjøpt svinekotteletter fra en fiskebil.

I noen tilfeller ble jeg kontaktet som vitne til hendelser, og det har stort sett fungert godt i og med min godt trente observasjonsevne; bortsett fra når det gjelder å beskrive biler og mennesker.

Biler er biler i mitt hode, og skiller seg bare ut på farge og lyd.
Mennesker er øyne!

Det er mange av de viktige folkene jeg omga meg mye med som jeg ikke kunne si noe om kroppen, bryststørelsen eller alt nedenfor haken på.

Akkurat det irriterte meg både når det gjaldt beskrivelse og det å kjøpe personlige gaver til dem hvor det krevde å vite noe om størrelse.

Som vitne så kunne jeg som regel si noe om høyden til de jeg omgikk mye med; ut fra om de gir meg vondt i nakken eller gnagsår på dobbelthaken min.

Øynene er ofte omtalt som sjelens speil.

De er et av våre viktigste verktøy for ikke-verbal kommunikasjon; og under verbal kommunikasjon.

Øynene skape en gjensidig følelse av nærhet og tilknytning.

Første inntrykk dannes ofte svært raskt, og øynene er en av de første tingene vi legger merke til hos en ny person.

Øyenfarge, størrelse og uttrykk vil sammen bidra til å forme vårt første inntrykk av vedkommende.

Stemningen ligger i blikket.

Utvidede pupiller kan for eksempel tyde på spenning eller interesse, mens smale pupiller kan signalisere mistro eller sinne.

Jeg mener at øynene vil avsløre noe om en persons personlighet, og noen ganger har jeg tatt feil med hensyn til det.

Tanker fra å ha sett inn i en av mine ekskoner øyne flere år etter skilsmissen: Hvordan i heiteste kunne jeg gifte meg med de øynene der?

Øynene er selvsagt ikke alene det som danner det tause førsteinntrykket av en person.

Et symmetrisk ansikt med velproporsjonerte øyne oppfatter jeg, som de fleste andre, som attraktivt.

Et varmt, vennlig eller mystisk blikk kan oppfattes som svært tiltrekkende.
Brune øyne er den vanligste øyenfargen i verden, men brunt er ikke bare brunt.
Det som er sjelden, vil ofte oppfattes som mer eksotisk og tiltrekkende; som lyst brune øyne og min fars ullgrå øyne, sammen med eierens hudfarge.
Gir det kontrast til hverandre så interesserer det meg ekstra.

Jeg var veldig opptatt av å holde blikket til de jeg snakker med.

Ved å opprettholde øyekontakt signaliserer vi oppmerksomhet, interesse og ærlighet.

Unngåelse av øyekontakt ved å flakke med blikket tolkes som usikkerhet, løgn eller mangel på interesse; slik jeg så det.

Uttrykket sannheten sitter i blikket er en metafor som antyder at vi kan lese mye om en persons følelser, tanker og intensjoner ved å se dem i øynene.

Øynene er vinduet inn til en persons indre verden, og kan avsløre mer enn ord noen gang kan; min filosofi.

Dessuten følte jeg bare forrakt for mennesker jeg omgikk som i detalj kunne beskrive hver minste kurve på en person, men ingen ting om fargen på øynene.

Hvem liker vel å stå over for respektløse mennesker med vandreblikk som smeiker kroppen din når du snakker med dem?

Det er en grunn til at kvinner må ty til å peke på sine egne øyne og si: "jeg er her oppe!", når de sitter ovenfor puppe-beskuere; for jeg-et sitter faktisk i øynene; mener nå jeg.

Kanskje vanen og trang til, å se folk i øynene og holde blikket deres rett og slett bare betyr at jeg var introvert og trengte en trygg havn å ankre opp i under en prat.

Den enkleste forklaringen er ofte den rette; og i dag skal jo alt sies med en diagnose.

Henri Matisse skal ha sagt: det er ikke nok å ha gode øyne, man må også vite hva man skal se etter; og det gjelder også når du ser inn i andres øyne.

Ha en god og iøynefallende helg; om det er det du synes du trenger ...

Øynene er dypere enn alle hav. De kan skjule stor sorg, og de kan også uttrykke den største glede.
Kahlil Gibran

Gøy på landet; liksom.

Det er på tide, om dog uten interesse for de fleste, at jeg presenterer min lille barndomspærle, bygda Austvatn i Nord Odal.

Austvatn har vært bebodd i over to tusen år, noe som gjør det til et av de eldste bostedene i området innenfor de store skogene på Hedmark.

Enkelte av de som bodde der så ut til å ha bodd der helt fra starten; og de oppførte seg i hvertfall som om de hadde gjort det.

Dette med to tusen års historie gir stedet en spesiell atmosfære, og en følelse av å være et sted med dype røtter; så dype røtter at vi på ingen måte godtar de kreative innen politikken som nå kaller dette området for Innlandet.

Det føler vi som en stereotyp sjikanering av oss snevert tenkende bygdefolk som mener at alt utenfor våre bygdegrense er det store utlandet.

I hælja var je i syden; på Skærnes. Gæle rart å mye større og bere allting er i utlandet, du. Der hadde døm tæl å me tatt utedassen inn i huset på stasjonskafeen; og fyld den med vatn.

Austvatn er et knøttlite tettsted som ligger ved en vik på østsiden av Storsjøen, forøvrig en av Norges største innsjøer, en sjø som våre fiender Reindølene har stjålet navnet på.

Storsjøen er faktisk så grunn at om en hadde vært 3,5 meter høy så kunne en vasse tvers over den uten å få vann i ørene.

Denne sjøen gir fantastiske muligheter for ulike aktiviteter som fiske, båtturer, bading og vinteraktiviteter som skøyting og isfiske.

Isfiske er et jåle-ord fra storbyenes fintpratende folk, så i Austvatn så pilket vi fra et høl i isen på sjøen eller elven; og dro opp øbbør, brasme, elveniøye, flire, gjedde, gullbust, harr, hork, krøkle, lake, laue, moty, nipigget stingsild, sik, steinsmett, vederbuk, ørekyt og ørret; og et vasstrukkent lik i ny og ne.

Det var en fiskeart for nesten hver pilker på Storsjøen

Så lite som der et å finne på ute på bygdene så pilket vi hele vinteren, men om sommeren da var det full fart; da fisket vi.

Området rundt Austvatn er kjent, av noen få lokale borgere, for sin vakre natur med skoger, fjell , tjærn, kulper og det store vannet.

Det er et perfekt sted for å koble av og nyte roen i naturen; og lite annet.

Jeg var en gang med på på et rebus sykkelløp mellom Sand og Austvatn der vi trampet rundt på våre gamle DSB og Wello sykler med ballomgdekk og bagaskebrett, mens vi stoppet på etablerte poster og svarte på spørsmål før vi fikk sykle videre om vi svarte rett. Ett av spørsmålene gjorde at jeg ikke kom videre.

Ordføreren i bygda hadde laget er spørsmål om hvem i Nord Odal som var vidende kjent for å bake den beste suksessterte på Hedmarken.

Det riktige svaret, i følge ordføreren, var visst nok Knapper sin Signe Mellem, ei jente som ble drept ved Tannåa i Bekkevoldalen i 1920; men alle ungene svarte mamma eller bestemor.

Vi hadde jo aldri smakt kakene til ei kjerring som døde en generasjon før vi ble født, og ikke var vi direkte hyppige deltakere på krirkekaffen i Kommunehuset i Mo hvor de på særlige høytider serverte Signes suksess-terte; Signe-terta.

Politikere klarer å ødelegge det meste.

Det er mye å oppleve i området rundt Austvatn; for den som har snevre interesser.

Du kan besøke gården, gå turer i skog og mark, fiske i Storsjøen; eller bare slappe av ved vannkanten.

Om vinteren er det muligheter for langrenn og skøyting på den islagte innsjøen.

Stort annet er det ikke å finne på i Austvatn der den siste, og eneste, kafé'en ble lagt ned på slutten av sekstitallet fordi den tiltrakk seg uøskede aktiviteter og individer; meg.

Mitt kjære Austvatn har en rik kulturhistorie.

Det er fortsatt mulig å se spor av tidligere tider og i området rundt; som som fallferdige rønner og nedlagte sætre.

På en måte kan en si at tiden har stått stille i Austvatn; men en vet bare ikke sikkert på når på 1700-tallet tiden stoppet opp der.

Ut over det så var det bare godsruta og Morterudbussen som stoppet frivillig i Austvatn.

Austvatn er et sted med en unik kombinasjon av historie, natur og uinteressante aktiviteter.

Det er et perfekt sted for de som ønsker å oppleve norsk natur og kultur på sitt beste; og bare sitte å se tafatt på den uten å bedrive andre aktiviteter enn det en skrev i kontaktannonsene i bladet Romantikk på syttitallet; elsker tur i skog og mark.

Det kommer ikke mange turister til Austvatn; med mindre de har kjørt seg bort, men hvem trenger turister da alle innbyggerne er sine egne gå-på-tur-ister.

På søndagene var grusveien i byda jevnlig besøkt av bygdefolk i sin beste finstas som gikk tur med ungeflokken.

Den med hodet skjult i en sky av røyk fra sin meerschaum-pipe eller Savinell med Eventyrblanding var husets far.

 
Det skulle lukte godt av pipetobakken på søndagen.
Det skulle lukte godt av pipetobakken på søndagen.

Det skulle lukte godt av pipetobakken på søndagen.

Damer gjemte seg bort når de røykte sin Blue Master utenfor husets fire vegger den gangen.

 
Å gå ute i det offentlige med en sigarett i munnen ga en kvinne automatisk definisjonen horete den gang da.

Der i Austvatn vokste jeg opp, og der ble jeg en av disse bygdefolkene som det er en utbredt oppfatning om at som oftest er roligere og mer jordnære i sin væremåte enn de hektiske byfolkene.

Dette knytter de kloke til at vi levde våre liv med et mindre hektisk tempo og mye enklere levemåte enn i storbyene.

De kjenner ikke til de hektiske fredagene da mor i huset skrubbet golv og unger med skurebørste og satte over middag for å ta i mot gubbene som var uke-pendlere. Det var like hektisk som når svigermor varslet sin ankomst.

Det var ikke bare greit å være husmor den tiden da gubben kom hjem etter en uke på brakke og brølte fra dørtrammen: je er sulten og tyst, men jeg vil ha f.... fyst!

- Greit det Sigbjørn, men tørk av deg på beine og ta i det minste av deg ryggsekken først.

Kanskje er det en sånn bygdefredag Odd Børresen hadde i minne da han gjenga følgende uttalelse fra sin kommende misjonær-søster Gudrun Lindstad til far: Mor har gjort i stand det beste du vet, far; hun har varmet opp høna. Samtidig finnes det også en stereotyp om at personer fra mer avsidesliggende områder kan være mer sta og tilbakeholdne i sin kommunikasjon og væremåte.

 
Dette kan knyttes til en kultur der man kanskje har vært mer selvforsynt og ikke hatt like mye behov for å være sosialt aktive; og takk gudene for de små behovene bygdefolk hadde, for det fantes snaut noen i nærområdet i Austvatn å være sosiale sammen med.

Sannheten er at vi fra Austvatn slett ikke var sta folk, vi var bare veldig egenrådige av oss.

Den tiden jeg vokste opp elsket vi å få besøk av byfolk og utenforbygdinger til Austvatn, for da ble vi aktivert med å jage dem tilbake der de kom fra.

Uvelkommen er mer enn bare velkommen.

Der i bygda vokste jeg opp til etter konfirmasjonen; sammen med den snåle naboen som samlet på sykkelpumper og snakket med blomster.

 
Der omgikk jeg den lokale originalen som hamret ut kobberkjeler av gamle femøringer og som hadde et enormt repertoar av banneord om han fikk besøk til tunet rundt den lille tømmerstuen sin; et steinkast fra Storsjøen.

Det var vitterlig bare et steinkast fra sjøen i føge drittsekkene som hadde som tidsfordriv å kaste ut rutene hans med glattvaskede steiner fra sjøkanten.

Hver eneste stein han fikk kastet mot huset lager han navngitte troll av og stilte ut på Landhandleriet under Austvasdagen. Det var hans lille, tause hevn.

På Austvassdagen solgte folk håndarbeid, hjemmebrent, delte bygdesladder og snakket dypt alvorlig om grisen som stadig rømte for bonden Brede på Pilterud.

Historier verserer om det sterke fellesskapet på landsbygda, hvor naboer hjelper hverandre og det var viktig å ta vare på hverandre. Alle kjenner alle; og tror de vet alt om alle.

Det så jeg både på godt og vondt under oppveksten.

 
Folk brydde seg om, og folk brydde seg veldig med hva de trodde naboene drev med.

Noe spesielt gøy på landet var det ikke, men det var et gæle gødt sted å voks opp.

Jeg har bodd litt her, og bodd litt der gjennom livet, men Austvatn er det eneste stedet jeg bærer med meg i hodet; og det skyldes nok mere det med familien på Aasen enn det skyldes bygdens historie og flotte utsikt.

Borte bra, men hjemme best; i hvert fall til alle vet hva du gjorde i helgen.

Barndomsminner er skatter som vi bærer med oss gjennom livet, for det er i barndommen at vi som mennesker former vår sjel.

Ha en god og minnerik helg.

Nostalgi er ikke det man savner fra fortiden, men det man har mistet av den i nåtiden.
Hélène Cixous