Vrangforestillinger eller bare selvtillit?

 

Er det egentlig noen klar grense mellom selvtillit og vrangforestillinger?

Jeg har spurt meg selv om det mange ganger; eller for å si det på en annen måte; har du noen reel grunn til å være så sikker på deg selv og dine evner? Er du ikke litt vel høy på deg selv nå?

Det er et godt spørsmål dette om grensen mellom egen selvtillit og vrangforestillinger, og svaret er ikke helt enkelt å finne.

Det er aldri helt enkelt å drive objektiv og upartisk selvgranskning med mindre en er Schizofren og kan la de ulike personlighetene dine evaluere hverandre.

For oss mentalt friske som bare har to sider er det ikke så lett; den gode og den onde side.

Selvtillit refererer vanligvis til en positiv vurdering av egne evner og egenskaper. 

Det gir oss troen på at vi kan mestre utfordringer og nå våre mål. 

Selvtillit er generelt sett adaptivt, tilpasningsdyktig, og bidrar til økt livskvalitet.

Vrangforestillinger på den andre siden, er faste, falske trosoppfatninger som ikke stemmer overens med virkeligheten.

Folk med vrangforestillinger er ofte uimottakelige for motbevis.

Personer med høy selvtillit er åpne for tilbakemeldinger og kan justere sine oppfatninger av seg selv. 

Det tror jeg at jeg er; ihvertfall overbeviser jeg meg om det.

Personer med vrangforestillinger holder fast ved sine overbevisninger, selv om de er motbevist.

Jeg har mine ting jeg er overbevist om at stemmer, selv om mange andre tviler; men med min lange erfaring så vet jeg mye; og mest.

Selvtillit påvirkes av samspill med andre mennesker og sosiale tilbakemeldinger. Vrangforestillinger er ofte svært resistente mot sosial påvirkning. 

Hvor sosial, og hvor mye sosialt påvirket, er jeg.

Vel, veldig sosial skal jeg vel ikke pårope meg å være over for de som kjenner meg godt; og som mange ganger har ventet forgjeves på at jeg skal dukke opp i sosiale sammenhenger. 

Var jeg til stede da pensjonistene i 2024 ble feiert? Ja, jeg var til stede, men ikke der, og på det arrangementet. 

Jeg var tilstede hjemme og håpet at jeg ikke hadde fortalt kona at vi var invitert på Bristol.

Min kone har veldig god hukommelse for datoer, som bryllupsdag, valentinsdag og bursdagen sin.

Jeg vet at disse tingene skjer årlig.

Jeg er ikke noe stor fan av Grandiosa pizza, men jeg kan nok selv bli litt grandios i den form at jeg har en tendens til overdreven tro på egne evner og betydning; noe som ikke samsvarer med objektive fakta.

Hvor objektivt kan jeg for eksempel drive frem disse selvevalueringene mine; som jeg forøvrig kommer godt ut av, og jeg kan si det selv.

Jeg vil i den sammenheng sitere konklusjonen min fra sist utførte granskning: jeg har gjort en grundig selvransakelse, og konklusjonen er klar: jeg er en fantastisk person med noen få mikroskopiske ulemper som jeg jobber med å forbedre.

I undersøkelsen har jeg vektlagt analysering av mine feil og mangler, og jeg må si at jeg er imponert over hvor raskt jeg lærer av mine feil.

Jeg har gjennomgått min fortid og innsett at alle mine dårlige valg faktisk var geniale strategier som bare ikke fungerte helt ut slik jeg hadde planlagt.

Jeg har videre konkludert med at jeg er en kompleks og fascinerende person, og at de fleste andre rett og slett ikke forstår meg.

Sitat slutt.

Er det ikke slik at vi alle ønsker å opprettholde et positivt selvbilde, og vil derfor ofte vil unngå å se oss selv i et negativt lys?

Vi har et ønske om å fremstå som perfekte, og vil derfor ofte rettferdiggjøre våre feil og mangler på all verdens kreative måter.

Kanskje disse selvransakelsene som jeg har drevet med og vært så stolt av rett og slett bare har pekt på mine egne tendenser til selvbedrag.

Samme det, så lenge jeg stoler på mine egne analyser av meg selv.

Ingen argumenter  og motbevis som jeg kjøper tilsiet at jeg lider av vranangforestillinger?

Jeg er så sikker på meg selv at jeg aldri tviler på mine valg; heller ikke de valgene jeg angrer på i ettertid.

RISIKOVILJE

Spørsmålet om det er bedre å risikere livet enn å leve et liv uten risiko er et komplekst filosofisk tema som har blitt debattert i århundrer. Det er ingen enkel svar, da det avhenger av en rekke faktorer, inkludert individets personlige verdier, tro og omstendigheter.

Det er bedre å risikere livet enn å leve et liv uten risiko

Noen mennesker mener at livet er for dyrebart til å risikere, og at det er viktig å ta alle nødvendige forholdsregler for å holde seg trygg. De kan tro at det er bedre å leve et forsiktig og målt liv enn å leve et liv fullt av fare og fare. Andre mener at livet er ment å bli levd fullt ut, selv om det betyr å ta risiko.

De kan tro at det er bedre å angre på ting man har gjort enn ting man ikke har gjort.

Til syvende og sist er avgjørelsen om hvor mye risiko man skal ta en personlig avgjørelse. Det er ikke noe riktig eller galt svar, og det som er riktig for én person er kanskje ikke riktig for en annen. Det er viktig å veie fordelene og risikoene ved enhver beslutning og ta den avgjørelsen som føles riktig for deg.

Det er viktig å huske at risiko er en del av livet. Det er umulig å eliminere all risiko, men du kan ta skritt for å redusere risikoen du utsetter deg for. Når du tar en avgjørelse om hvor mye risiko du skal ta, er det viktig å veie fordelene og risikoene nøye og ta den avgjørelsen som føles riktig for deg.

Den største risikoen er å ikke ta noen risiko, som Peter Drucker så riktig sa det.

Jeg tror at mine erfaringer fra den delen av livet hvor hverdagene besto av det å risikere livet hjalp meg til lettere å forstå og bygge planer for å redusere og hindre risiko senere i livet. Ikke bare gjorde det meg psykisk og fysisk sterk, men det åpnet hjernen min til lettere å forutse og analysere sannsynlige risiko.

For å komme deg fremover så må du tørre å ta risikoen av det å også måtte tråkke i gjørme, eller som Christopher Colombus uttalte: du kan ikke krysse havet uten å miste synet av land.

Vi kan ikke unngå å møte risiko, men vi kan velge å møte dem med vilje, mot og offervilje, for vis du alltid bare gjør det du alltid har gjort, vil du alltid bare få det du alltid har fått.

Livet begynner der komfortsonen slutter. Komfortsonen er et flott sted å besøke, men ikke å bo 
Neeleen Kaur

Skolesjef Iversen ved marinebasen på Haakonsvern ga oss soldatene et visdoms-råd som står til den militære ånd det er viktig å vurdere risikoen nøye før du tar den, men ikke la frykt hindre deg hindre deg i å handle.

Å ta en risiko handler om å ta en kalkulert beslutning der du vurderer de potensielle fordelene og ulempene før du handler.

Du er klar over at det er en mulighet for å mislykkes, men du tror at den potensielle gevinsten er verdt risikoen.

Å være skjødesløs handler der i mot om å handle uten å tenke på konsekvensene.

Du tar ikke hensyn til potensielle farer eller risikoer, og du bryr deg ikke om de negative resultatene som kan oppstå.

Å sette en ladd revolver til hodet og trykke av med håp om at akkurat det kammeret er tomt er ikke modig, det er handlingen til en idiot.

Skjødesløshet er det samme; som å spille russisk rulett med livet ditt.

Jeg har aldri vært redd for å ta risikoer, men jeg er fortsatt redd for å bli skjødesløs., for skjødesløshet er bare en annen måte å si at jeg har nådd et nivå der jeg ikke bryr meg.

Hvis du er skjødesløs, er du sannsynligvis også dum, og det vil jeg ikke ha på meg; selv om det til en viss grad sikkert er riktig at jeg er det.

En unødvendig risiko er en handling eller beslutning som involverer en viss grad av fare eller usikkerhet, uten at det gir noen tilsvarende fordel eller gevinst.

En mann som er skjødesløs med sine ord vil også være skjødesløs med sine handlinger.
Confucius

Ha en god sommerhelg uten å ta unødvendig risiko.

Forebygging er bedre enn kur.

Spanjoler

¡Viva España y los españoles!

En av pensjonistenes virkelig store fordeler er at vi er frigjort fra klokker og datoer som hindrer oss i fra å ha tid og anledning til å reise og hente opplevelser når det passer oss og ikke arbeidsgivere og samfunn med fellesferier, barnehagestengninger og skolefri.

Vi bestemmer selv hvor lenge vi vil, og har råd til, å oppholde oss på et sted med varme og akseptable priser.

Den grå turismen kalles dette folkevandringen sørpå; målet for våre vinteropphold.
Det er flott å kunne besøke andre land og kulturer, men det krever også noe tilbake til dem vi besøker.

I en stor del av mitt liv har jeg hatt med spanjoler å gjøre, og er det en ting jeg kan si om dem så er det at når de går inn for ting så gjør de det med hele sitt hjerte; og om vi nordmenn blir sett på som særinger så gjelder det også for spanjolene og deres tankesett.

Vi nordmenn og spanjolene er veldig forskjellige i gemytt, det er sikkert og visst.
De har heller ikke den arrogansen vi ser hos enkelte nordmenn.

Innvandrere i Norge må lære seg norsk. Det samme bør spanjoler i Spania gjøre, hvis de vil jobbe med nordmenn. Carl I Hagen.

I dag er det ikke lett å være hverken innvandrer eller turist i Spania hvor en møtes med demonstranter våpnet med vannpistoler og plakater med teksten Turistas vayan!

I slike situasjoner er det bare amøber som Karl I Hagen som ikke lar seg berøre som gjest og invandrer til Spania; for det står jo ikke norsk tekst på plakatene til protestantene.

Spanjolenes reaksjoner på leilighetsutleie til turister, oppkjøp av eiendom av rike utlendinger og turistnæringens evne til å gjøre de rike rikere og de fattige fattigere er veldig forståelig.

Det minste som kan forventes av turister er at de viser respekt for landet og folket vi besøker.

Turister er mennesker som bare blar i et fremmed land. Guido Bsumsnn.

Når det sies at det ligger i spanjolene å bli mer katolske enn paven når de brenner for noe, så er det en fargerik måte å uttrykke en spesiell egenskap ved den spanske kulturen.

Mer katolsk enn paven er en overdrivelse som skal understreke en intens iver eller entusiasme.

Paven er jo selve symbolet på katolikken, så å være mer katolsk enn ham er å ta det et steg lenger.

Det betyr rett og slett at man er ekstremt engasjert og lidenskapelig opptatt av noe.
Det igjen betyr at spanjoler, når de først har bestemt seg for noe, så går de virkelig all in.
De er kjent for sin lidenskap, entusiasme og iver.
De blir lett så oppslukt av det de gjør at de overgår selv de mest dedikerte.

Hvorfor sier man dette om spanjolene, kan en spørre seg, og dette har en historisk sammenheng og en nasjonal karakter.

Spanjoler er ofte blitt beskrevet som et lidenskapelig folk, med sterke følelser og en tendens til å uttrykke seg i overkant tydelig.

Dette bringer meg til neste punkt i min redegjørelse for den spanske folkesjelen; deres særheter.

Spanjoler kysser hverandre på kinnene, ALLTID.

Det er alltid to kyss og skjer når man treffer/hilser på hverandre og det gjelder også mennesker du møter for første gang.

Kysser du bare én gang vil du oppleve spanjolen kysse ut i løse luften for det andre kysset: Stekker du ut hånden for å håndhilse må du regne med å bli dratt mot og inntil den andre for et dobbeltkyss.

Mellomellom to menn er verden annerledes, der er det et klapp på hverandres rygg eller skulder som gjelder.

All annen form for hilsing blir møtt med usikkerhet av mannlige spanjolene.

Det er strenge og uskrevne regler for hvordan man skal kle seg i Spania.

Vintergarderoben skal IKKE pakkes bort før sommertiden innføres, uansett om været er varmt eller ikke.

Kortbukser eller shorts er ikke regnet som passende, bortsett fra i den varmeste tiden på sommeren; eller på stranden.

Å dukke opp på en bar, kafe eller restaurant i bikine, med bar overkropp eller iført fotballskjorte og shorts er direkte fornærmende for spanjolene.

Å prøve å innta aftenmåltidet på noe tidspunkt før kl 21.00 er rett og slett merkelig og rart synes spanjolene.

Det samme er det rundt det å spise lunsj før kl. 14.00.

Du må Ikke engang tenk på å spise fort og kaste i deg maten, for måltider er sosiale anledninger for glede og prat for spanjolene. For dem er det ikke bare en måte å bli mett på.

Personlig så har jeg opplevd at en kelner nektet å ta i mot tips fordi jeg spiste for fort; og derved viste at jeg ikke likte maten de serverte.

Spanjoler ser rart på en som spiser mat i farten, nedover en gate på buss; eller ved skrivepulten på jobben.

Du vil aldri se en spanjol gå rundt barfot, derfor bør du heller ikke gjøre det; ikke på stranden, ikke på gresset i en park, ikke engang i sitt eget hjem.

Til og med barn og babyer, har alltid på seg sko i spania, så flip floppene får du først slenge av deg i det du går ut i vannet på stranda.

Spanjoler tipser på serveringssteder de også men ikke alltid; og aldri for mye.
Den nordeuropeiske standarden med 10% på regningen gjelder ikke der.
Legg gjerne igjen noen mynter, men bare hvis du har vært veldig fornøyd med servicen.
Å tipse rikelig anser vi nordmenn som en god gest, men de ser på det som behov for å vifte med rikdom og lar seg fornærme av det, de ser bare at du viser at du er bedre stilt enn dem.

Selv om spania er godt dekket av barer og serveringssteder, og det å drikke alkohol er en del av kulturen, så er den nordiske flatfylla er slett ikke populær eller vanlig blant spanjoler.

Å bestille en halvliter istedenfor den vanlige lille, øllen caña får kelneren på lokale barer til å heve øyenbrynet og være problemer med forfyllede turister.

Skal du glede spanjolene rundt deg så bestiller du en Carajillo con Soberano, eller med anis; en espresso kaffedokter med billig Brandy eller anislikør som drikkes etter et måltid.

Da viser du respekt for deres tradisjoner.

Det er viktig å være høffelig og vise respekt i Spania, men like så er det med å vise moderasjon når det gjelder å unnskylde seg, og med det å takke for alt mulig.

Å bruke høflighetsfraser er greit, men man trenger ikke å unskylde seg i det vide og brede for alt, enten du dytter bort i noen på gaten eller kommer fem minutter for sent til en avtale.

Og for guds skyld, ikke si takk hver gang de sender deg saltet ved bodet.

I Norge er det regnet som meget uhøflig å la noen vente, men spanjoler blir underlige og rare hvis noen unskylder seg for noe mindre enn å komme 20 minutter for sent; og de vil ikke ha noen forståelse for deg hvis du er irritert over at han/hun møter opp 20 minutter for sent.

Sånn sett så lever de opp til uttrykket Mañana-folket; skjer det ikke i dag, så skjer det kanskje i morgen.

I Spania er det bursdagsbarnet som betaler for gjestenes drinker, noe annet vil bli sett på som en stor fornærmelse.

Det å spørre noen, selv om de er i 30 – 40 årene om hvorfor de fortsatt bor hjemme hos mamma er en sikker måte å lage dårlig stemning på.

Nære familiebånd, annen kultur, mammas hjemmelagde mat, tradisjon om å gå på det lokale universitetet istedenfor i en annen del av landet gjør at spanjolene blir lengre i det varme redet enn vi er vant til i nordeuropa.

Legger du til økonomisk krise og høy arbeidsledighet så har du svaret – så for guds skyld ikke spør!

En annen felle er det å ta opp spørsmålet om nødvendigheten av siestaen, om det skyldes latskap eller hvorfor siestaen holdes hellig. Det blir slett ikke tatt godt i mot.

Sannheten er at spanjolene faktisk tilbringer mer tid på jobben pr. år enn både oss i Norge og de arbeidssomme tyskerne.

Et viktig, siste råd er å ikke nevn Gibraltar, og for all del ikke sammenlikne britiske Gibraltar med de spanske enklavene Melilla eller Ceuta i nordafrika; på andre siden av Gibraltarstredet.

De fleste spanjoler gir egentlig blaffen i hele Gibraltar, men det kan, hvis påminnet, føre til intens stemning og høye, sinte og patriotiske utrop med Gibraltar Español.

En annen ting du ikke bør diskutere med spanjoler er tyrefekting.

Selv om det er kontroversielt så er dette en viktig del av den spanske kulturen; og toreadorer/matadorer er som store poppartister å regne.

De sees opp til og er nærmest hellige personer bland folk flest, selv hos de som ikke liker tyrefekting som sport, eller som bevis på mot.Familie og venner har en svært sentral plass i det spanske samfunnet.
De er kjent for å være gjestfrie og sette stor pris på sosiale sammenkomster.
Spanjolere har et erfart riktig rykte på seg for å være utadvendte, livlige og glade.
De liker rett og slett å feire livet og nyte de små øyeblikkene.
Spanjolere er ofte oppfattet som direkte og ærlige i sin kommunikasjon.
De er ikke redde for å si sin mening, selv om det kan oppfattes som konfronterende av noen.

Det kan være greit å kjenne til et spansk ordtak når det gjelder deres direkte kommunikasjon og deres ærlige væremåte: den som elsker deg høyt, skal få deg til å gråte.

Spanjolene er lett å komme i kontakt med og behagelig å være sammen med.
De er vennlige, inkluderende; og brutalt ærlige.

Kan du ikke forholde deg til dem så er det best å holde deg til turiststrøkene og turistlokasjonene i landet, for de andre er mennesker som gir deg respekt, men som også forlanger at du respekterer deres kultur.

Vil du vinne en venn, så lukk det ene øyet. Vil du beholde ham, så lukk begge.
Spansk ordtak

Ha en nydelig, varm og hyggelig dag.

Rust deg med ømhet og forståelse for alle mennesker omkring deg, og la aldri mer noen bli stående i kulden! Phil Bosmans.

Taperens motivasjonstale

Always Make Your Bed & Don’t Ever Ring the Bell

If you want to change the world, don’t ever, ever ring the bell and, if by chance you have a miserable day, you will come home to a bed that is made — that you made — and a made bed gives you encouragement that tomorrow will be better.

Admiral William H. McRaven, Navy SEAL 

I sin tale delte admiral McRaven livsleksjoner han lærte i Navy SEAL-trening, og han brukte handlingen med å lage sengen din som en metafor for å utføre små oppgaver som kan føre til større suksesser.
Tanken er at ved å starte dagen med en enkel og disiplinert handling som å re opp sengen, setter du en positiv tone og får en følelse av å ha oppnådd, noe som deretter kan føre til å takle større utfordringer.
Don't Ever Ring the Bell-delen refererer til en bjelle som aspirantene kan ringe for frivillig å droppe ut av SEAL-trening.

Budskapet her handler om utholdenhet og ikke å gi opp i møte med vanskeligheter.
Bjellen representerer muligheten til å slutte, rådet er å unngå å ta den enkle veien ut og i stedet presse gjennom utfordringer med besluttsomhet.
Oppsummert oppfordrer uttrykket til disiplin, oppmerksomhet på detaljer og utholdenhet i møte med motgang.
Leksjonene gjelder ikke bare i militær trening, men også i ulike aspekter av livet.

Etter et 66 år langt liv måtte jeg for første gang ta enkleste vei ut av et problem ved å ringe med bjella og gi opp uten å komme i mål. 
For første gang ble problemet større en psyken og viljen min.
Jeg måtte bare innrømme at det ikke vil komme noen løsning på det jeg har brent for, og da er det beste valget å rive plaster raskt av i stedet for å drøye pinslene.

For første gang i mitt liv valgte jeg å vippe Tercio de Extranjeros motto vekk fra høyre skulder: no hay vergũenza en tropezar, pero si en darse por vencido; det er ingen skam i det å snuble, men det er skam å gi opp

Det å innrømme at man må gi opp noe kan være vondt av flere grunner.
Å gi opp noe innebærer ofte å akseptere at en drøm, et mål eller en forventning ikke vil bli oppnådd. Dette kan være særlig vanskelig hvis man har investert mye tid, energi og følelser i det man gir opp.
Å gi opp kan oppfattes som et nederlag, og det kan utfordre ens stolthet og selvbilde.
Mange opplever et press, enten fra seg selv eller samfunnet, om å lykkes og ikke gi opp.
Å erkjenne at man ikke klarer å oppnå noe kan føre til følelser av skam eller utilstrekkelighet.

Samfunnet kan noen ganger være kritisk til dem som gir opp, og dette kan skape frykt for andres dom og vurderinger.
Å bekjenne at man må gi opp noe kan føre til bekymringer om hvordan andre vil reagere eller bedømme ens beslutning.
Å gi opp noe betyr ofte å bevege seg inn i det ukjente.
Usikkerheten knyttet til hva som vil skje etterpå, og frykten for forandring, kan gjøre prosessen smertefull.
Sunk cost fallacy er et begrep som er veldig reelt rundt det å måtte gi opp noe som betyr mye for en person.

Noen ganger kan folk kvie seg for å gi opp fordi de allerede har investert mye tid, penger eller ressurser i noe.
Dette fenomenet kalles sunk cost fallacy, der man holder fast ved noe bare på grunn av tidligere investeringer, selv om det ikke er fornuftig å fortsette.
Det er viktig å forstå at å gi opp ikke nødvendigvis betyr fiasko.
Noen ganger kan det være et klokt valg å avslutte noe som ikke tjener ens beste interesser eller som hindrer personlig vekst.

Å akseptere realiteten og lære av erfaringene kan være en del av en sunn og modig tilnærming til livet.
Når du aksepterer virkeligheten, gir du slipp på motstanden mot det som er.
Dette reduserer indre konflikt og stress, og gir en følelse av lettelse.

Å erkjenne og akseptere virkeligheten bidrar til å redusere indre konflikt og kampen mot det uunngåelige. Dette gir en indre ro.
Å unngå å bekjempe virkeligheten bidrar til bedre mental og emosjonell helse.
Det gir rom for å fokusere på positive handlinger og løsninger.
Aksept av virkeligheten legger grunnlaget for personlig vekst. Det åpner muligheten for å lære av erfaringer og ta konstruktive skritt fremover.
Å akseptere realiteten reduserer stress knyttet til å prøve å endre det som ikke kan endres. Dette frigjør mental og emosjonell energi som kan brukes mer konstruktivt.

Ved å akseptere virkeligheten tar du ansvar for ditt eget liv og velvære. Dette kan gi en følelse av styrke og forbedring; i dag bedre kjent som empowerment.
Å akseptere realiteten betyr ikke nødvendigvis å gi opp eller resignere, men heller å se virkeligheten klart og handle konstruktivt basert på den.
Virkeligheten har hele tiden vært at jeg skal stå alene; jeg brukte bare så veldig lang tid på å innse det.
Realisme er en viktig del av det å utvikle mental styrke og trivsel.

Jeg har ringt med bjella og så smått begynt å innfinne meg med at det var det riktige å gjøre ut fra den situasjonen jeg sto i. 
Som i Miguel de Cervantes roman Don Quijote, som beskriver utfordringene knyttet til persepsjonen av virkelighet og illusjon, har jeg innsett behovet for å finne balansen mellom idealisme og realisme; og det realistiske er at min tid er over som beredskaps-idealist.

Det er bedre å brenne ut enn å ruste opp

Jeg er lettet over å ha tatt valget og ringt med bjella, men jeg klarer ikke å slå fra meg følelsen av å ha tapt

Tapet leter etter åpne sår.
Beate Grimsrud

Ha en god helg med stort håp for fremtiden.

Smerten man føler ved et tap er målestokken for håpet man har hatt.
Vigdis Hjorth

Kun en ufaglært grøftegraver

I de 24 årene jeg jobbet sivilt, etter mine 23 år i forsvaret, hadde den militære graden min ingen plass i min hverdag og mine tanker.

Nå da jeg er blitt pensjonist i et nabolag med pensjonerte og aktive offiserer er den blitt litt annerledes, for her presenterer de rundt meg med tittelen pensjonert kaptein, oberstløytnant og oberst; og blir gjenkjent for sin grad hos de sivile.

Da de får høre at jeg er tidligere kommandør i Marinen så får de fleste et ansiktsuttrykk som viser at denne graden ikke forteller dem noe som helst.

Kapteiner og oberster er velkjente begrep fra filmer og bøker; og fra nyhetene. Min grad er ikke det.

Akkurat nå betyr ikke denne gjenkjenningen og æren noe som helst, men når jeg ser tilbake i tid, og hva konsekvensene for min pensjonsutbetaling i dag, så må jeg innrømme at dette er tanker som vekker litt sinne og skuffelse. Det burde ikke vært sånn, men min virkelighet er at det ble sånn for min del; og det må jeg leve med i dag.

I Norge er graden kommandør i bruk i Sjøforsvaret, som graden over kommandørkaptein og under flaggkommandør. Den tilsvarer graden oberst i hæren.

En med kommandør har det overordnede ansvaret for å sikre at fartøyets/avdelingens oppgaver blir utført på en effektiv og sikker måte.

Dette innebærer å motivere, inspirere og veilede mannskapet, og å ta beslutninger under press.

En med kommandør har ansvar for beredskapen, og for sikkerheten til mannskapet. Dette innebærer å utarbeide og implementere beredskapsplaner, sikkerhetsprosedyrer, og å forberede seg på nødsituasjoner.Kommandør planlegger og gjennomfører operasjoner i henhold til ordre fra sine overordnede, noe som inkludere alt fra patruljering og søk og redning til kamphandlinger.

En med kommandør overvåker fartøyets/avdelingens tilstand og sørger for at alt fungerer som det skal. Dette inkluderer tekniske systemer, navigasjonsutstyr og våpen, og er ansvarlig for utdanning og trening av mannskapet under sin kommando.; noe som inkludere alt fra grunnleggende sjømanns-ferdigheter til avansert militær trening.

I og med at militær utdanning og kompetanse ikke ble sett på som reell utdannelse i det sivile firmaet jeg jobbet for mine siste år yrkesaktive år så fikk jeg ikke noen seniorrådgiver-tittel, men i den virkelige verden så må en med kommandør stilling minst ha en bachelorgrad fra Sjøkrigsskolen eller en tilsvarende utdanning, minst 10 års aktiv tjeneste i Sjøforsvaret, inkludert tjeneste i kommandostillinger.

En med kommandør må ha sterke lederegenskaper og være i stand til å motivere og inspirere mannskapet under sin kommando; og denne må ha god teknisk kompetanse og være i stand til å forstå og håndtere komplekse systemer.

En med kommandør må være i god fysisk og psykisk form for å være i stand til å tåle lange arbeidsdager og stressende situasjoner.

En med kommandør spiller en viktig rolle i den Norske Sjøforsvaret. De har et stort ansvar for å sikre at fartøyene/avdelingene under deres kommando er operative, taktisk rustet, effektive og sikre.

Det er flere teorier som brukes for å forklare hvorfor sivile bedrifter ofte ikke verdsetter høy militær utdanning og lang erfaring like høyt som sivil kompetanse.

Mangel på relevant kunnskap og ferdigheter er den ene. De sivile topplederne har satt for seg at militær utdanning og erfaring fokuserer på et annet sett av ferdigheter enn det som kreves i sivile bedrifter.

Soldater er trent til å følge ordre, ta raske beslutninger og operere i komplekse og stressende omgivelser. Disse ferdighetene kan være verdifulle i noen sivile roller, men de er ikke alltid direkte overførbare til alle jobber hvor det foretrekker at de ansatte er mer ydmyke og kun følger gitte ordre fremfor å ta egen-beslutninger.

Forskjeller i kultur og verdier er den andre argumentasjonen deres.

Militærkultur og sivil kultur kan være ganske forskjellige. I militæret er det ofte fokus på hierarki, disiplin og autoritet. I sivile bedrifter er det ofte mer fokus på samarbeid, innovasjon og individualitet.

Disse forskjellene i kultur og verdier kan gjøre det vanskelig for militært personell å tilpasse seg det sivile arbeidslivet, mener de; på trass av at den militære kulturen går akkurat på dette med å bygge opp soldatenes robusthet til å takle akkurat slike tilpasninger.

Sannheten ligger nok mer i stereotypier og fordommer mot militært personell i sivile bedrifter.

Mange mennesker mener at at soldater er aggressive, ukritiske, og mangler evnen til å tenke kreativt.

Disse stereotypiene er sterkt feil og urettferdige; og de hindrer militært personell i å få jobb i sivile sektorer.

Sivile bedrifter er som oftest ikke klar over de verdifulle ferdighetene og kvalifikasjonene som militært personell har.

Militære offiserer er godt trent i problemløsning, ledelse, kommunikasjon og teamwork; og de har disiplin, integritet og en sterk arbeidsmoral.

Det er imidlertid viktig å ta med at jeg i det aller siste har merket meg at disse trendene er i endring.
Flere og flere sivile bedrifter begynner å anerkjenne verdien av militær utdanning og erfaring.

De ser at soldater ofte har ferdigheter og kvalifikasjoner som er svært ettertraktede i det sivile arbeidslivet, men for min del ble dette alt for sent.

I dag lever jeg som pensjonist med de merkbare konsekvensene av at min utdannelse, kompetanse og erfaring ikke ble verdsatt; uansett hvor ofte jeg mener at jeg beviste mine styrker for min ledelse.

På min CV i bedriftens kompetanseoppfølgingssystem sto det fortsatt merknaden u-dokumentert både på bachelorgrad og på mastergrad da jeg gikk av etter jobben som beredskapsrådgiver etter 21 år i deres tjeneste. Jeg ble lønnet som ufaglært og jeg fikk derved ingen mulighet til å avansere innen mitt fagområde.

Etter 23 år i befals og offiserstilling i forsvaret kvalifiserte jeg i deres øyne ikke en gang til å bli beredskapsleder; men alle beredskaps-direktørens, beredskapssjefens, beredskapslederens og beredskaps-rådgiverens oppgaver ble jeg betrodd til å utføre alene; i både konsern og for to driftsselskaper.

Sånn er det bare for en gammel kommandør å komme seg over i det sivile, så hvorfor skal jeg da forvente at andre sivilister en ledelsen i den store bedriften jeg pensjonerte meg fra skal kunne forstå hva jeg står for?

Det er et sitat av Baltasar Gracian som forsvarer det bedriften gjorde over for meg; det handler om at det er bedre å undervurdere en persons evner enn å overvurdere dem for overvurdering vil føre til skuffelse, mens undervurdering kan føre til positive overraskelser.

Det er bedre å undervurdere en mann enn å overvurdere ham.

Jeg heller heller mot Stephen Covey sine ord: vi ser verden ikke slik den er, men slik vi er.

Det sitatet handler om at vår egen persepsjon kan forvrenge vår forståelse av andre mennesker.
Vi kan være blinde for deres sanne kvaliteter og kompetanse hvis vi ikke er åpne for å se dem slik de virkelig er.

Er jeg blitt bitter på bedriften nå da jeg sitter med mye dårligere pensjon enn det jeg burde hatt, og kanskje bitter på meg selv for at jeg ikke sa klart nok i fra til de jeg hadde over meg på tjenesteveien?

Nei, jeg er bare veldig skuffet fordi jeg både sa i fra og med resultater klart viste hvilke kvaliteter; og særdeles skuffet over et system hvor klapp på skulderen og ord som stålkontroll ikke er pensjonsgivende.

De hørte ikke og de så ikke; ene og alene fordi de mente å vite!

Det er ingen større feil enn å anta at du vet det du ikke vet.
Napoléon Bonaparte

Vi kan aldri vite alt, og vi bør alltid være villige til å revidere vår forståelse av verden.
Med et åpent sinn ville en kanskje både gjenkjenne og sette pris på de ulike kvalitetene til en ufaglært grøfte-graver og en erfaren kommandør.

Por fin; endelig

 

Endelig har jeg tid uten avbrudd til å dyrke min interesse for vikingtiden, og hvor passer vel dette bedre enn her på Romerike.

Vikingene på Romerike var en del av det større vikingfellesskapet. De deltok i handelsreiser og tokter, og hadde skip ved Oslofjorden.

 
Romerikingene møtte motstand mot kristningen og kjempet mot Olav Haraldsson ved Nitelva.
Vikingtiden på Romerike var preget av både fredfulle og voldelige hendelser, og bidro til å forme regionens historie.

Halvdan Svarte var en mektig norsk småkonge fra disse områdene som levde på 800-tallet og sies å ha gått gjennom isen på Tyrifjorden og druknet.

Han regjerte over store deler av Østlandet og var en viktig skikkelse i den tidlige norske historie.
Tilnavnet Svarte fikk han sannsynligvis på grunn av sitt mørke hår.

Halvdan Svarte var far til Sigurd Orm i Øye, som igjen var far til Harald Hårfagre, mannen som samlet Norge til ett rike.

Å gå av med pensjon åpner dørene til en helt ny fase i livet.
Med mindre tidspress og flere muligheter til å forme hverdagen selv, får man en unik sjanse til å utforske interesser som kanskje har ligget på vent i mange år.

I dag er vikingtiden noe som de fleste av oss har hørt om, men som ikke lenger vekker noen stort engasjement og interesse hos de yngre.

 
Den gangen jeg var barn var det i min bygd mye mer vanlig å knytte lek opp mot vikingene enn det var å leke Cowboy og Indianere.

Vi barn delte oss i to lag i hver vår båt på Storsjøen og simulerte skipsslag mellom vikinger ved å bruke spyd, tresverd og treøkser som våpen; til våre foreldres fortvilelse hver gang noen ble kastet over bord i de kreative hjelmene og brynjene vi bar under leken.

Vi laget spyd og konkurrerte om hvem som kunne kaste spydet lengst eller treffe et mål, og vi laget enkle buer og piler av einer for og øve på å treffe et mål.

Harald var den eneste jeg husker som ble skadet under slik lek da en pil traff ham i øyeeplet. Etter det tok han selv viking-navnet Greske-Harald Zyklop

Vi visste selvsagt at vikinger var dyktige sjøfolk, så det i sitte sammen å  knyte knuter var en viktig tidssyssel og ferdighet som vi ungene brukte mye tid på; godt instruert i kunsten å håndtere tauverk av bygdens gamle sjøulker.

En lek var å binde hverandre fast med kreative knuter for å se om vi klarte å komme oss fri fra tauene, og i ett tilfelle så stakk de andre ungene hjem til middag uten å huske at jeg var bastet og bundet fast til et tre.

Det ble ikke bedre da min lillesøster kom tilbake etter middagen og sa i fra at jeg hadde gått glipp av stekt lever og flesk med kålstuing.

Vår vikingtid kunne også være brutal, skjønte jeg da.
Vi konkurrerte ofte oss i mellom i ulike styrkeprøver, som å løfte steiner, trekke i tau eller klatre i trær; og ble irritert over at min søster Tove slo oss gutta i det meste innen styrkeprøver.

Det er mange interessante teorier om hvorfor lek i barndommen kan ha en så stor innvirkning på våre interesser senere i livet.

Den ene er at når vi leker så åpner vi døren til en verden full av fantasier og muligheter. Hvis vikingtiden fanger interessen min som barn så kan det være fordi djeg blie fascinert av deres eventyr, styrke og mystikk. Denne første gnisten har brent i meg gjennom hele livet.

Lek er en fantastisk måte å lære på. Når en som vi lekte med vikingtema, lærte vi om historie, kultur, språk og ferdigheter.

Denne kunnskapen la grunnlaget for en livslang interesse for emnet.
Jeg har forstått at lek også kan være en viktig del av identitetsdannelsen. Når vi lekte bredt med vikingtema så prøve vi ut ulike roller og identiteter som antagelig vis bidro til å forme min egen identitet.

Lekene våre er ofte knyttet til sterke følelser og minner, så vi blir voksne så vil disse minnene vekke positive følelser og en trang til å utforske disse temaene på nytt.

Det var noe spesielt med vikingtiden som fascinerte meg den gangen.

Vikingene var, og er, omgitt av myter og sagn, noe som gjør dem til spennende figurer å utforske. Historiene om vikingenes lange sjøreiser, kamper og oppdagelser er fulle av spenning og eventyr.

Vikingene blir ofte sett på som sterke og modige krigere, noe som var veldig inspirerende for neg som barn; og det at vikingene levde tett på naturen appellerte til oss ungene som kun hadde utendørsaktiviteter som valg i tillegg til å lese bøker og lytte til radio.

Den eneste aktiviteten som ikke var en utendørsaktivitet for oss ungene i Nord-Odal var en kristen ungdomsklubb en gang i måneden.

For å komme dit måtte jeg gå syv kilometer en vei og ble underlagt tvangsbønn og salmesang før vi endelig kunne få spille kurong en halvtimes tid før det var å legge på vei hjem.

Jeg falt aldri helt for kristendommen. For å holde seg til det historiske så var kvinner i Norge likeverdig menn under vikingtiden, men dette snudde helt da Norge ble kristnet; da mistet kvinnene sin verdi i forhold tim mannen og skulle tie i forsamlingen.

Da var det bedre å ro på vikingtokt til Ramsholmen og steke fisk på bål; uten fiskekort selvsagt, for vi var jo berserker.

På mange måter så synes jeg synd på de som vokser opp i  byene i dag med en digital oppvekst og begrenset mulighet til å herje fritt i ute-miljøer uten narkotika og gjengkriminalitet, som vi som vokste opp for flere tiår siden hadde all verdens mulghet til. Det var, i mitt hode, en bedre oppvekst uten TV, nettbrett og mobiltelefon; og uten foreldrenes frykt for å havne i feil miljøer utenfor husets fire vegger. 

Utendørsaktiviteter for barn har tradisjonelt vært en viktig del av oppveksten for oss som nå er blitt gamle, og det er flere grunner til at de kan være sunnere enn skjermbasert aktivitet som dataspill.

Utendørslek involverer ofte løping, hopping, klatring og andre fysiske aktiviteter som bidrar til å bygge sterke muskler og bein, forbedre kondisjonen og fremme en sunn vekt. Dataspill, på den andre siden, er ofte stillesittende.

Utendørslek oppmuntrer til sosial interaksjon og samarbeid med andre barn; og selvsagt en del krig mellom ungene fra ulike bydeler og grender .

Begge deler er viktig for utviklingen av sosiale ferdigheter, empati og evnen til å løse konflikter.
Dataspill kan selvsagt også være sosiale, men den digitale interaksjonen er forskjellig fra ansikt-til-ansikt-samhandling som vi opplevde.

Utendørslek ga oss ungene muligheten til å bruke fantasien og utforske omgivelsene våre; som  å utforske huler, leke rolleleker og oppdage nye ting.

Dataspill har ofte mer fastlagte regler og begrensede muligheter for kreativ utfoldelse enn det vi hadde.

Det er ingen tvil om at utendørslek hjalp oss barna å utvikle en dypere forståelse for naturen og dens betydning på en annen måte enn bare å lese seg til klimakriser og gå inn i protestaksjoner for å gjøre verden bedre.

Det er lett å idealisere sin egen barndom, og det er viktig å huske at hver generasjon har sine utfordringer og sine gleder.

Om vi gamle sin oppvekst var bedre enn de skjermbaserte aktiviteter ungene i dag bedriver kan sikkert diskuteres, så det eneste jeg kan si sikkert om den saken er at jeg er glad jeg var barn på den tiden jeg var når de største farene utenfor husets trygge vegger var noen skrubbsår; og møtet meg hjemmebrent.

Det er mye man kan tilegne seg her i verden. Men ryggmargen har man med seg fra barndommen.
Laila Stien

Selvbevisst eller naiv.

Noe jeg ofte fikk høre på jobben var at jeg hadde stålkontroll på det jeg drev med, og nå er jeg da sannsynlig vis blitt en stål-pensjonist; men noe rustfritt stål er jeg ikke.

Jeg skjønte vel heller ikke helheten i det de sa når de både roset meg og advarte meg om at jeg var en med stålkontroll. Det beklager jeg.

Når man sier at en person har stålkontroll så betyr det at de har fullstendig kontroll over en situasjon eller et faglig område.

Folk med stålkontroll er i stand til å håndtere utfordringer og ta raske og effektive beslutninger under press.

Personer med stålkontroll er ofte forbundet med ro og beherskelse, og det har jeg; men bare fordi jeg er for lat til å jage meg opp.

Folk med stålkontroll beholder roen i stressende situasjoner og unngår å bli overveldet.
De har tro på sine evner og er ikke redd for å ta ansvar.

Slike snålinger kan analysere situasjoner raskt og komme opp med gode løsninger som de tar raske og effektive beslutninger rundt, selv når informasjonen er begrenset.

Vi påstås å være  dyktige til å identifisere og løse problemer, og vi påstås å kunne inspirere og motivere andre til å følge planene for å løse dem.

Folk med stålkontroll kan kommunisere effektivt med andre, både muntlig og skriftlig, og de vet når de skal delegere oppgaver til andre. Kanskje ligger noe av dette i evnen til å holde fokus på målet og unngå å bli distrahert.

Men så er det sånn at alle medaljer har en bakside, og at at stålkontroll slett ikke alltid er en positiv ting.

Personer med stålkontroll kan noen ganger være arrogante, dominerende og lite fleksible.

De kan også ha en tendens til å ta for mye ansvar og ikke stole på andre.

Nå, da jeg ikke lenger har noe ansvar, så har jeg fått tid til å tenke litt tilbake på disse negative sidene ved beskrivelsen av meg som yrkesfaglig person. Det er vel noe vel sent å fokusere på det nå, men slik er det med oss pensjonister som har tid til å gjennomføre de grundige analysene av et levd liv.

Som yrkesaktiv så trodde jeg at det var nok å ha en dyp forståelse av mitt fagområde og det å være oppdatert på den siste forskningen og utviklingen innen mitt felt. Jeg trodde det var nok å være dyktige til å bruke mine faglige ferdigheter til å løse problemer og ta beslutninger,  tenke kreativt og komme opp med nye ideer.

Jeg fokuserte på å være en effektiv kommunikator med vekt på å kunne formidle komplekse ideer på en klar og forståelig måte, opptre etisk og nyte gleden over min  forpliktelse til kontinuerlig læring og utvikling.

Det jeg glemte å sette fokus på var hvordan jeg fremsto over for de gode kollegene jeg jobbet med.

Nå, i selvgranskningens tid, ser jeg tilbake på minnene fra de gode dagene mine på jobben og ser at jeg nok  at jeg ble i overkant dominerende i for eksempel planleggingsmøtene for øvelser; og garantert når det gjaldt beredskapsplanleggingen.

Der dominerte jeg nok ledelsen på en lite samhandlende måte Jeg hadde definitivt en tendens til å ta for mye ansvar og ikke stole på andre; i det minste ikke involvere de som burde involveres i stor nok grad.

Når det gjelder arroganse så er jeg litt i tvil om jeg var det, for min erfaring med arrogante folk er at de benytter denne steile bedreviter-holdningen for å dekke over at de er faglig dårlige; men det er kanskje bare den engelske arrogansen jeg tolker akkurat når jeg sier det sånn.

Det er mulig at jeg tolker arroganse feil når jeg mener at det er en overdreven tro på seg selv og sine evner, som veldig ofte er ledsaget av en nedlatende holdning til andre. Jeg kan ikke tro at jeg opptrådte nedlatende over for andre.

Det er viktig å ha et stort ego, men uten å bli selvopptatt.
Bertine Zerlitz

Det kan selvsagt være at jeg oppførte meg som Douglas Adams ord: hvis det er noe viktigere enn mitt ego i nærheten, vil jeg at det skal stanses og skytes med det samme.

Dette kan jeg bare beklage, selv om det ikke egentlig har noen verdi nå i ettertid.

Jeg visste jo hele tiden at det å fokusere på hvordan jeg ble oppfattet av de rundt meg er en viktig investering i både egen og andres trivsel og arbeidsmiljø.Jeg vet jo at en ved å bygge tillit, respekt og engasjement kan skape et mer produktivt, innovativ og tilfredsstillende arbeidsmiljø for alle; og ikke minst av alt for det fagområdet hvor jeg ble påstått å ha stålkontroll.

Ha en herlig og samhandlende dag.

Det jeg mente med min oppførsel var å vise at jeg ikke bare brydde meg om mitt fag, men også folkene jeg brydde meg så mye om og jobbet sammen med; sånn litt etter Per Fugeli sin formaning: ikke vær et ettall på jorda. Bry deg om flokken din.

Raringer

I Peter Skredders veg 34 på Ottestad ligger Sanderud. Den gangen jeg var med Skalla- Harry for å besøke en venn der ble slike sykehus med en samlinger med raringer ikke kalt for mentalsykehus, men dårekiste, dollhus eller galehus. De mer korrekte kalte det sinnsykehus eller bare asyl.

Etter som jeg kom fra Nord Odal så hadde jeg jo møtt mange raringer fra før, men ingen så rare som de som tuslet rundt i hagen på Sanderud, bortsett fra krigsseileren som vi besøkte. Han var veldig normal både å se på og i oppførsel,men virket veldig trist og bitter.

En av pasientene kom bort til oss mens vi satt rundt et lite bord i hagen og fortalte at han var blitt gal i hodet etter at Gamle Erik selv hadde vist seg for ham som guttunge; i den brennende peisen hjemme hos hans strengt, religiøse foreldre. Mannen var liten og hadde en fot med sko som lignet på dem som Mikke Mus hadde på føttene.

Han lo og snakket høyt med seg selv da han forlot oss og haltet videre gjennom hagen mens han bannet så det lyste.

Jeg var vant til at folk bannet når de var redde eller sine, men han bannet når han var glad.

Krigsseileren som Harry besøkte hadde slitt med nervene siden krigens slutt, og frykten for å oppleve en tredje torpedring hadde han beholdt selv om han etter egen påstand ikke hadde vært om bord i så mye som en robåt siden han mønstret av i 1944, for 27 år siden. Om jeg husker riktig så hadde han vært om bord i norsk-registrerte MS Moldanger da dette skipet ble torpedert utenfor USAs østkyst i 1942. Som en av ni overlevende drev han rundt på havet i den ene av skipets livbåter i 42 døgn før de skipbrudne ble berget.

Ett år tidligere hadde han vært om bord som tømmermann i skipet DS Hai Tung da denne ble senket av en ubåt ubåt.

Det var spennende å sitte som guttunge å høre ham fortelle fra sin tid som barn og som krigsseiler, men det var mer sjelsettende da han fortalte at han i en døs av fyll og nerver hadde slott i hjel sin sønn og kone med et økseskaft for bare noe år tilbake i tid.

Jeg vet at mine foreldre fikk kritikk av andre fordi de tillot meg å treffe og omgås folk som ikke var helt som alle andre; som de handikappede gubbene fra Sofies Minde som hadde sine kroppslige utfordringer og var i overkant glad i store helge-drammer under besøkene i Trøseid-koia ; sånne som Skalla-Harry, sjakkspilleren Isaksen med krykkene og Hasjisj-Harry. Å ta med en guttunge på sinnsykehuset på Sanderud var en av de tingene de ble sterkt kritisert.

Der i mot mener jeg fortsatt at det å omgås mennesker med ulik bakgrunn, kultur, religion, utseende eller funksjons-variasjoner hjelper barn å utvikle toleranse og respekt for andre.

De lærer at det er greit å være forskjellig, og at man ikke skal diskriminere eller trakassere andre på grunn av ulikheter.

Å møte mennesker fra forskjellige miljøer gir barn mulighet til å se verden fra forskjellige perspektiver.

De vil lære nye ting om andre kulturer, religioner og måter å leve på, noe som bidrar til å gjøre barna mer åpne og nysgjerrige på verden rundt dem; og ikke minst bidrar det å omgås mennesker med ulik bakgrunn som bidrag til å forbedre barnas sosiale ferdigheter.

De lærer å kommunisere og samarbeide med mennesker fra forskjellige miljøer, og de utvikler evnen til å håndtere konflikter og uenigheter på en konstruktiv måte.


Det å møte mennesker som har hatt forskjellige opplevelser i livet, selv mordere, kan hjelpe barn til å utvikle empati. De lærer å sette seg inn i andres situasjon og forstå deres følelser, noe som jeg tror at vil gjøre dem mer medfølende og hjelpsomme.

I en globalisert verden som det vi har i dag er det viktig for barn å være komfortable med å omgås mennesker med forskjellige utfordringer, ulike forskjellige kulturer og veldig forskjellige bakgrunner.

Å møte mennesker som er annerledes i barneårene kan forberede dem på en verden der mangfold er normen.

Jeg vet i hvert fall at jeg var forberedt at folk er ulike, for det er lite hos folk som virkelig overrasket meg i den senere oppveksten.

Hver person har sin egen unike bakgrunn, erfaringer, verdier og tro. Dette kan føre til et bredt spekter av tanker, følelser og adferd. Det er viktig å huske at det ikke finnes én riktig måte å være menneske på, og at vi alle har rett til å uttrykke oss på vår egen måte. Når vi har faste forventninger til hvordan andre skal være og oppføre seg, setter vi oss opp for skuffelse.

Folk vil alltid skuffe oss på et eller annet tidspunkt, og det er viktig å akseptere dette.

Å la våre forventninger styre våre reaksjoner vil lett føre til konflikt, sinne og bitterhet.

Vi kan ikke lære noe hvis vi alltid tror at vi har rett. Albert Einstein

Stereotyper er forenklede generaliseringer om grupper av mennesker som ofte er basert på fordommer og feilinformasjon.

Å dømme enkeltpersoner basert på stereotyper er urettferdig og unøyaktig.

Det er viktig å huske at alle individer er forskjellige, og at vi bør behandle hverandre med respekt, uansett bakgrunn eller gruppetilhørighet.

Å være åpen for nye ideer, perspektiver og måter å være på kan berike våre liv og gjøre oss til mer tolerante og forståelsesfulle individer.

Det å akseptere at mennesker er forskjellige og at de har rett til å være seg selv, er avgjørende for å skape et mer inkluderende og fredelig samfunn.

Selvfølgelig er det noen ganger når folks adferd er uakseptabel eller skadelig.

I disse tilfellene er det viktig å ta grep for å beskytte oss selv og andre, men det er viktig å huske at de fleste mennesker er gode og at de fleste handlinger har en god hensikt.

Ved å nærme oss andre med et åpent sinn kan vi unngå overraskelser og bygge sterkere relasjoner med folk vi aldri trodde vi ville omgi oss med.

Ha en omgangsrik og hyggelig dag.

Jeg omgås folk av ulike bakgrunner, og trives med det fordi jeg alltid har hatt Elanor Roosevelt sine ord i bakhodet: Livet begynner først når du slutter å bry deg om hva andre tenker.

Gi aldri opp

Å gi opp noe når det er vanskelig er som å starte med narkotika; det blir fort til at den ene gangen blir til den neste, og før du innse det så et du blitt en Quitter; en som gir opp ting for lett

Dette klarer jeg aldri er de verste bannordene som finnes. Ingen ting er mer spottende mot skaperverket og deg selv. Hvorfor prøve å overtale deg selv til at du ikke klarer noe når du ikke har prøvd hardt nok?

Det eneste du garantert ikke klarer i livet er å oppnå urealistiske mål som å hoppe over månen.
Alt annet som ligger foran deg er oppnåelig bare du prøver hardt nok.

Jeg hadde en fetter, skakke Ola, sønnen til tante Olga, som ble alvorlig rammet av poliomyelitt som barn med uttalte lammelser. Han satt lenge i rullestol men kom etter hvert opp på krykker og til slutt gikk han selvstendig uten støtte; men hadde en veldig skjevhet i ryggen.

Han levde etter et motto: jeg kan alt; helt til jeg har prøvd det hardt nok og det motsatte er bevist.

Det er mange grunner til at det er så viktig å ikke gi seg før en har prøvd.

Å gi opp for tidlig hindrer oss fra å lære av våre feil og forbedre oss.

Ved å fortsette å prøve, selv når det er vanskelig, kan vi utvikle nye ferdigheter, overvinne utfordringer og bli mer motstandsdyktige.

De fleste mål i livet er verdt å nå, men de krever hardt arbeid og utholdenhet.

Å gi opp for tidlig betyr at vi aldri vil oppnå våre drømmer og ambisjoner.

Ved å fortsette å prøve, selv når vi møter motgang, øker vi sjansene våre for å lykkes.

Hver gang vi overvinner en utfordring, bygger vi selvtillit og tro på våre evner. Dette vil motivere oss til å ta på oss nye utfordringer og sikte høyere i livet.

Å gi opp for tidlig vil derimot svekke vår selvtillit og få oss til å tvile på våre evner.

Når vi fortsetter å prøve, selv når det er vanskelig, inspirerer vi andre til å gjøre det samme.

Vi viser dem at det er mulig å overvinne hindringer og oppnå sine mål.

Å gi opp for tidlig kan derimot ha motsatt effekt og demotivere andre.

Å gi opp for tidlig kan derimot føre til stagnasjon og mangel på fremgang.

Det er selvfølgelig viktig å huske at det er en forskjell mellom å være sta og å være utholdende.

Å være sta innebærer å fortsette å gjøre det samme om og om igjen, selv når det ikke fungerer.

Å være utholdende innebærer å være villig til å tilpasse seg og prøve nye ting når det er nødvendig.

Hvis du har en klar visjon om hva du ønsker å oppnå, og du er villig til å legge ned hardt arbeid og utholdenhet, er det ingen grunn til at du ikke kan lykkes. Ikke gi opp for tidlig!

I tillegg til det ovennevnte, er det også viktig å huske at reisen er ofte like viktig som målet.

Å fortsette å prøve, selv når det er vanskelig, vil lære oss mye om oss selv, og om verden rundt oss.Det er ingen skam i å feile, for faktisk er feil ofte en viktig del av læringsprosessen.

Du er ikke alene. Det er mange mennesker som har møtt krevende og vanskelige utfordringer før deg, og som har kommet seg gjennom dem.

Vi har alle ressursene vi trenger for å lykkes, det er bare opp til oss å bruke dem klokt.

Jeg håper dette inspirerer deg til å aldri gi opp drømmene dine, for selv om jeg er blitt en gammel og redusert gubbe så har jeg fortsatt en og annen drøm som jeg strekker meg etter og ønsker å realisere.

Heller ikke nå er jeg klar for å ringe med bjella og si at nok er nok!

Fortsett å prøve. Ikke gi opp. Det er ofte den siste nøkkelen som åpner døren, sa Albert Einstein; så fortsatte han: Jeg kan ikke gi deg en formel for suksess, men jeg kan gi deg en formel for fiasko: Gi opp.

Ha en herlig dag fylt av pågangsmot og seire.

Suksess er ikke endelig, fiasko er ikke fatal: Det som teller er motet til å fortsette.
Winston Churchill

Skjeggbasen

 

Rolf, Skjeggbasen, var en kjempe av en mann fra Austvatn i Nord Odal;
 en bygdeoriginal nesten fra fødselen av.
Han var sønn av en kjempe som både var storbonde og
 politimann i byen på Kongsvinger.

Under en krangel med sin far da Rolf var i barneskolealder tok den unormalt sterke guttungen tak i salongbordet i stuen og kylte det i hode på sin far.

Som straff ble han låst inne i den mørke kjelleren til huset, men Rolf var lommekjent i sitt barndomshjem og trengte ikke lys for å finne noe å fordrive straffetiden med; å drikke rikelig av farens vin-samling.

Jeg er temmelig overbevist om at Rolf var den første, og forhåpentlig eneste, som møtte fyllesyk på grendeskolen i Austvatn.

Rolf fikk med tiden tilnavnet Skjeggbasen; da han begynte på asfalten som vi kalte det den gangen, vegvesenet i Oslo sin avdeling for legging av asfalt.

Kjempen benyttet en kornskuffe til å måke asfalt fra lasteplanet og jobbet sånn sett godt over dobbelt så fort som de andre på laget. Forøvrig så gikk han fortere enn alle de andre soldatene da han avtjente sin verneplikt i Garden. Jeg fikk den blandede fornøyelsen å se ham marsjere opp Carl Johan med sine enormt lange skritt. Som en elg passerte han hele formasjonen sin og kom frem til slottet lenge før de andre; og til sitt tropps-befal sin store frustrasjon.

Den eneste som ikke så noe problem etter den marsj-demonstrasjonen var Rolf.

Rolf var ikke kjent for å tenke for mye, men sannheten var vel heller at han egentlig ikke brydde seg så nøye med ting.

Ha en god helg med store steg.

Overformyderiets ånd

Overformynderiet ligger dypt i den norske folkesjelen.


Overformynderiene har en lang historie i Norge. Allerede i Christian V’s Norske Lov fra 1687 var det bestemmelser om umyndighet og forvaltning av umyndiges midler.


Overformynderi refererer til en praksis der myndighetene eller en autoritet tar over ansvaret for å treffe beslutninger på vegne av enkeltpersoner, vanligvis på grunnlag av antatt manglende evne til å ta vare på egne interesser.


Dette kan omfatte økonomiske, helsemessige eller andre personlige forhold.


Privatpersoner benytter seg av overformynderigenet de har i seg for å ta vare på oss som er litt annerledes enn gjennomsnittet og som tar valg i livet som de selv ikke forstår; også definert av dem som en persons antatte umyndighet og manglende evne til å forstå hva som er best for seg selv.


I 24 år har jeg som pendler bodd i en slitt campingvogn på en plass som jeg betaler markedsleie for, ekstra for strøm og bruk av anleggets toalett og dusj; såkalt fellesutgifter.


Plutselig opphører all mulighet til å leie plass for vogna på noen av min arbeidsplass sine område fordi det ikke er sundt for meg å bo sånn i din alder!


At jeg har pasert midten av sekstiårene betyr ikke at jeg har mistet evnen til å tenke og tåle!


De siste 20 årene har jeg betalt leie for plass, strøm og bruk av min arbeidsplass sine ansattes toalett og dusj for å kunne arbeide for dem i 24/7/365-krav om tilgjengelighet i funksjonen av å være deres beredskapsavdeling; dekke rollene som beredskapsdirektør, beredskapsleder og beredskapsrådgiver.


Dette er betalt rett inn til arbeidsgiveren som dekker lønnen min.


At det skal skje ting der vogna mi står om et års tid forstår jeg, men hvorfor den ikke kan tildeles et annet område er overformynderiets ånd.


Men nå kan jeg altså ikke ta vare på meg selv lenger, eller selv forstå mine egne helseutfordringer, i overformynderiets øyne og må leie meg et for dem akseptabelt bosted i Oslo om jeg skal fortsette å jobbe i bedriften; et bostedsom jeg gjerne kan leie av bedriften for markedspris.


Selvfølgelig er ikke dette et alternativ for meg, for jeg er selvsagt ikke villig til å betale halve lønnen min til arbeidsgiveren for å få arbeide for dem.


Under overformynderiets tunge tommel ble det i stedet oppsigelse og pensjonering lenge før jeg hadde planlagt.


Det er flott at folk bryr seg om en, men i det ligger også det at de tror de vet hva som er best for vedkommende; vi annerledes tenkende med små personlige krav for trivsel og opphold.


Historisk sett har annerledes tenkende i Norge ofte blitt møtt med motstand. Eksempler inkluderer forfølgelse av samer, diskriminering av taterne og manglende aksept for ulike livsstiler.


Selv om samfunnet har utviklet seg, viser historien at det fortsatt kan være utfordrende for annerledes tenkende å oppnå full aksept; og at vi blir offer for maktpersoners behov for overformynderi.


Disse overformyndernes unnskyldninger går på at de bare vil personens beste og må ta i bruk de maktmidlene de har til rådighet for å ivareta personens ve og vel.


Min store feil var at jeg for første gang i mine 47 år lange yrkeskarriere gikk sykemeldt i fire måneder og derved blottet en personlig svakhet.


At jeg har både fysisk og mental stålkontroll på min helse og min sterke vilje til å gå tilbake på jobb på trass av at jeg ikke er hundre prosent rehabilitert tror ikke overformynderne på.


Aldersmobbingen brer om seg.

Hva er det som er så galt med å bli eldre og få rynker? Jeg har fortjent hver eneste en av rynkene mine. Lauren Bacall

At jeg bedre enn noen andre kjenner mine egen kropp, og har total kontroll på hva jeg kan tåle, har ingen verdi i denne sammenheng; og at jeg trives både kroppslig og mentalt i pendlerboligen min er i deres øyne bevis på at jeg ikke vet mitt eget beste.


Å gjøre noen umyndig er å frarøve dem ikke bare friheten til å feile, men også muligheten til å lære av sine feil


Jeg har alltid hatt en suverene evner og et langt livs erfaring i å tilpasse meg fysiske og psykiske utfordringer, men det er ikke innenfor de vedtatte normer; så nå er jeg umyndiggjort og presset ut av arbeidslivet av noen som bryr seg om meg; på mine vegne.


Det er ikke den sterkeste av artene som overlever, heller ikke den mest intelligente; men den som er mest responsiv over forandring

Charles Darwin


Jeg får vel takke overformynderne og prøve å omstille meg til å være en person uten identitet og annen fremtid enn å vente på min siste time.

Jeg er ikke lenger, jeg bare eksisterer.


Å bli satt under overformynderi innebærer at en person får begrenset handleevne, og en av konsekvensene inkludere tap av selvbestemmelse.


Dette kan oppleves som inngripende og kan potensielt føre til en følelse av tap av autonomi og verdighet.


Jeg har bare et ord å oppsummere mitt brått ankomne karriere-endelikt med: fornedrende.


Ordet fornedrende refererer til noe som ydmyker, nedverdiger eller krenker noen, og det kan beskrive handlinger, ord eller situasjoner som reduserer en persons verdighet eller selvfølelse.


Det er knyttet til å bli behandlet på en nedlatende eller respektløs måte.


Ha en god helg med selvvalgte aktiviteter


Tvang hører ikke hjemme der det er behov for dyktighet.
Herodot

Maktsbegjær

Grådighet og maktbegjær er ikke lidenskaper, men frykt.
Carl August Ehrensvärd

Norge har et parlamentarisk styresett, noe som betyr at den øverste makten ligger hos Stortinget,
Stortinget velger regjeringen, som igjen er ansvarlig overfor Stortinget.

Et parlamentarisk styresett er bare en form for demokrati, men det er på ingen måte helt det samme som at folket direkte velger hvilken regjering de ønsker.

I Norge velger folket representanter til parlamentet. Disse representantene danner deretter en regjering, vanligvis basert på partitilhørighet og flertalls-forhold i parlamentet.

I vårt land har vi indirekte demokrati, også kalt representativt demokrati; en styreform der folket velger representanter til å ta beslutninger på vegne av dem.

I et indirekte demokrati har ikke borgere direkte innflytelse på alle beslutninger, noe som gir ulemper ved at folket ikke har direkte innflytelse på alle beslutninger, og fordi uenighet i parlamentet vil hindre regjeringen i å ta beslutninger.

Folkets stemme blir rett og slett ikke hørt og verdsatt i det styresettet vi har i Norge, hovedsakelig fordi vi som velgere ikke kan bestemme hvilke personer vi vil ha til å representere våre meninger og behov; og da sitter vi igjen med partiledere som Gahr Støre, Slagsvold Vedum og Listhaug, med flere.

I tillegg så er det jo sånn at parlamentarismen åpner for at jakten på et flertalls-forhold gjør at vi blir styrt av småpartier som vi på ingen måte ønsker å stemme på, som for min del Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og og MDG.

Norge har aldri hatt et system der man kan stemme direkte på personer ved Stortingsvalg.

Det norske valgsystemet har alltid basert seg på forholdstallsprinsippet, der velgerne stemmer på partilister og ikke på enkeltkandidater; og det gjør at vi kun kan evaluere et parti og ikke dets leder.

Argumentene for å ha et system med direkte personstemmer er enkelt og greit det at det vil gi velgerne mer direkte innflytelse over hvem som representerer dem i Stortinget, gjøre det lettere for nye politikere å bli valgt inn i Stortinget; og det ville gjøre det mer sannsynlig at Stortinget gjenspeiler mangfoldet i det norske samfunnet.

Ergo; alt våre politikere på ingen måte ønsker.

Argumentene mot dette går på at det ville gi for mye makt til enkeltkandidater og lobbygrupper; og det viktigste argumentet i Norge når det gjelder alt; også medisiner som fungerer: det blir for dyrt!

Alt dette bygger opp under myndighetenes og politikernes higen etter makt; et sterkt ønske om å ha makt og kontroll over andre.

Hadde de fått det til så ville det politiske Norge kvitte seg med det Norske kongehuset og valgt seg selv til president i Norge, men samtidig så vet de at valget da vil være personfokusert; noe de på ingen måte tør å ta konsekvensen av.

Det er kun de knøttsmå partiene på ytre venstre som tør å snakke åpent om dette; ene og alene fordi de bygger sin filosofi på at makten skal tildeles dem uten valgstøtte av folket; et kommunistisk diktatur.

Noen mennesker søker makt fordi de ønsker å føle seg viktige og respekterte av andre.

De går rundt og tror at makt vil gi dem status og innflytelse, og at det vil gjøre dem i stand til å kontrollere sin egen skjebne og andres skjebne.

Andre søker makt fordi de tror det er det beste verktøyet for å oppnå sine mål; de tror at makt vil gi dem mulighet til å overvinne hindringer, å få det de vil, og å gjøre en forskjell for seg selv og sine nærmeste.

De fleste av dem søker makt fordi de er redde for å miste kontroll.

De har trolig vokst opp med et selvbilde hvor de forstår at de ikke får den respekt og den ære som de selv synes de har fortjent, og tro at makt er den eneste måten å beskytte seg selv på.

I noen tilfeller kan maktbegjær være et symptom på en personlighetsforstyrrelse, for eksempel narsissistisk personlighetsforstyrrelse eller psykopati.

Personer med disse lidelsene har ofte en over-oppblåst følelse av sin egen betydning, og de kan være manipulerende, utnyttende og hensynsløse i sin jakt på makt.

Maktbegjær er den mest skamløse av alle lidenskaper.
Tactius

Makt kan være en kraftig motivator, og den kan ha en dyp innvirkning på menneskers liv.

Noen av grunnene til at makt er så viktig for noen mennesker er som nevnt behovet for å ha kontroll over andre mennesker, og deres tanker rundt den maktsøkende.

Maktfulle mennesker blir ofte sett på som viktige og respekterte. De vil ha tilgang til ressurser og muligheter som ikke er tilgjengelige for andre, og de vil bruke sin innflytelse til å fremme sine egne interesser; og interessene til de de bryr seg om.

Den typen makt-tilkjempelse som en ser stadig mer av  i det politiske Norge skjer når makt søkes eller brukes for egoistiske eller ondsinnede formål; og det vil over tid føre til ødeleggende konsekvenser.

Vi ser det gjennom hvordan maktposisjoner benyttes til å tilkjempe seg goder som andre ikke får, inhabilitet gjennom nepotisme, gi jobber eller kontrakter til familiemedlemmer eller venner selv om de ikke er de mest kvalifiserte kandidatene, tildele seg selv goder ut over det folket har rett på o.s.v.

Å stole på en minister som er tildelt en stilling som forsvarsminister eller andre ministerposisjoner, men som kun har erfaring som barne-pedagog står for meg som veldig vanskelig, selv om vedkommende har et stort apparat av fag-spesialister rundt seg som rådgivere.

I min verden så må du ha fælt noe på huden for å ha makt bak det du uttaler deg om. Marionetter faller ikke i smak hos meg.

Når du gir noen makt, er det første de gjør å ta fra deg din.
Napoleon Bonaparte

Det er derfor viktig å bruke makt med ansvar og å være klar over de potensielle farene ved maktmisbruk.

Reell makt oppnår en en gjennom andre faktorer enn gjennom indirekte valg og tildelte maktposisjoner. Reell og sterk makt vinnes ved tillit fra de man er satt til å lede; dette er en kritisk komponent av reell makt.

Når folk stoler på deg, er de mer sannsynlig å følge deg, respektere dine beslutninger og støtte dine mål. Tillit skaper en atmosfære av samarbeid og gjensidig respekt, noe som gjør det lettere å oppnå felles mål.

Reell makt er også basert på kompetanse og dyktighet.

Folk er mer tilbøyelige til å følge en leder de tror vet hva de gjør og kan lede dem effektivt.

Dette vil omfatte faglig ekspertise, lederevner, evne til å ta gode beslutninger og evne til å kommunisere effektivt.

Du skylder deg selv å ha like mye mistillit til dårlige mennesker som tillit til gode.
Isokrates

En effektiv leder er i stand til å inspirere og motivere de de leder. Dette kan innebære å skape en visjon for fremtiden, å kommunisere målene på en engasjerende måte, å anerkjenne og belønne prestasjoner og å skape et positivt og støttende arbeidsmiljø.

Enhver leder vil møte motstand på et tidspunkt og er i stand til å håndtere motstand på en rolig og profesjonell måte; å adressere bekymringer og finne løsninger som alle kan akseptere.

Makt kan være korrumperende, og det er viktig for ledere å være klar over farene ved maktmisbruk.
En effektiv leder er i stand til å bruke sin makt på en ansvarlig og etisk måte, og å unngå å bruke sin makt for personlig vinning eller fordel.

Makt er ikke noe man har. Det er noe man tar. 
Malcolm X

Selv om tillit er en kritisk komponent av reell makt, er det ikke den eneste faktoren for å oppnå det.
For å oppnå reell makt må ledere også ha kompetanse, dyktighet, evnen til å inspirere og motivere, evnen til å håndtere motstand, evnen til å ta vanskelige beslutninger, evnen til å bygge relasjoner, evnen til å tilpasse seg og evnen til å håndtere maktmisbruk.

Vel, det var mine tanker rundt maktbegjær.; og en trenger jo ikke å være enig med meg i dette, men som en gamling med tid til å tenke mye og null risiko ved å si det jeg tenker, så deler jeg dette med dere.

Ha en god og lite maktsyk dag med dine nærmeste.

De som gir opp frihet for sikkerhet fortjener verken frihet eller sikkerhet.
Benjamin Franklin

Savn

Så er vi inne i den lange, norske vintertiden etter en av de dårligste somrene på mange år og en høst som vi helst vil glemme.

Det er en trøst at Statens sentralbyrå og det politiske storting går ut til omverden at vinteren bare regnes fra desember til februar; selv om de samme sier at første vinterdag er 14. oktober og første sommerdag er 14. april.

Sannheten ligger vel nærmere det innvandrerne beskriver: sommeren er verst, det er den delen av vinteren hvor det ikke fyres.

Sommerhalvåret varer ifølge den astronomiske inndelingen fra vårjevndøgn rundt den 21. mars til høstjevndøgn omtrent den. 23. september; som er begynnelsen på vinterhalvåret.

For oss som bor her er det eneste som stemmer at sommeren er juli og august; to av årets 12 måneder. De resterende ti månedene er det hovedsakelig uggent, kanskje spesielt på kontorlokalene der ventilasjonsanleggenes varmebatterier er avslått mellom vårjevndøgn og høstjevndøgn.

En kan vel sånn sett si at samfunnet ikke er rustet for å håndtere det norske klimaet.

For meg en vinteren 2023/2024 er livsskifte. Denne desember og kommende januar og februar blir det minimal tid inne i kjøleskapet som står bak vognhall 2 på Majorstuen.

Det er slutt på å bære inn vann til campingvogna og la vannet kjøle ned på gulvet.

Dette er årstiden hvor jeg normalt har god plass i kjøleskapet da jeg slipper å sette inn vann der for å ha kaldt drikke.

Dette har de siste 24 årene vært tiden da jeg kan lage mat for flere dager og bare sette kjelen på gulvet for å kjøle den ned til neste middag. Dette har snart et kvart århundre med vintre hvor jeg har måttet kle på meg full vinterkolleksjon for nattens toalettbesøk. Det er slutt på tiden der jeg i årets ti, kalde måneder i ulik grad har måttet bruke vannet i dusjbrakka for å tine opp før arbeidsdagen starter.

På mange måter vil jeg savne årene jeg har hatt med håndvask av klær, bæring av vann og netter meg dyp søvn i kaldt soverom. Dette har vært en lang periode hvor jeg de fleste av årets dager har kunnet være egoist og bare forholde meg til meg selv mellom arbeidsøktene.

Jeg vil garantert savne det å kunne sette meg utenfor vogndøren og lese meg gjennom utallige bøker i solveggen og med radioen på i bakgrunnen. Jeg kommer til å savne de korte og lange samtalene med folk som passerer fristedet mitt.

Jeg kommer til og med å savne det å fryse på fingrene når jeg spiser middag på årets mange, kalde kvelder.

Savn er en naturlig menneskelig reaksjon på tap eller fravær av noe viktig; og noe en er blitt vant med.

Det er en følelse som kan være smertefull, men samtidig kan den også være en påminnelse om verdien av det eller den som er tapt, og den kan bidra til personlig vekst og innsikt.

Savn er en kraftig følelse av lengsel og tap, og det kan oppstå av ulike grunner. Mennesker opplever savn når de føler at de mangler noe eller noen som har hatt en betydelig plass i livet deres.

Savn er ofte knyttet til sterke følelsesmessige bånd mellom mennesker. Jo sterkere tilknytningen er, desto dypere kan savnet være når denne forbindelsen blir brutt eller fraværende.

Er det noe jeg virkelig vil savne i min nye etappe i livet så er det de utallig gode kollegaene jeg har jobbet med på ulike nivåer i de siste 20 årene. Jeg vet godt at jeg vil føle et savn som oppstår ved tap av nære relasjoner, enten det er gjennom død, avstand, eller andre omstendigheter som fører til at mennesker blir skilt fra hverandre.

Mitt savn vil også være knyttet til en lengsel etter fortiden eller en tidligere fase i livet. Nostalgi for noe som var, og ikke lenger er, kan utløse sterke følelser av savn. Savn kan oppstår når det er mangel på noe som er viktig for ens trivsel, for eksempel et sted, en aktivitet eller et yrke som man ikke lenger har tilgang til eller skal utføre. Denne følelsen av savn forsterkes når det er usikkerhet eller uvisshet knyttet til fremtiden.

Noen ganger er savn knyttet til en følelse av tap av en viktig del av ens identitet eller selvforståelse; og akkurat det vil jeg nok føle sterkt da jeg nå legger ned arbeidet jeg har brent for siden slutten av 1970-tallet. Mitt liv i beredskap er over for godt. Etter dette så blir det bare å holde vedlike kunnskapen i faget uten å ha noe å bruke dette til.

Sitatene under reflekterer forskjellige aspekter av savn og illustrerer hvordan det kan være en del av den komplekse følelsesmessige opplevelsen knyttet til kjærlighet, tap og minner.

Savnet forteller oss hvor sterkt båndene er. Det er ikke de sterke båndene som lager savnet. Det er de svake.
Kay Knudsen

Noen ganger er det ikke menneskene som har forsvunnet som teller mest. Men de vi savner hver dag, uansett hvor de er.
Atticus Poetry

Ha en særdeles god og følelsesrik helg; og takk for meg.

Savnet er en slags død du føler mens du fortsatt er i live.
Mitch Albom