Ingen å veksle med

I dag er siste gang "Ord for fredag" kommer i både e-post og blogg versjon, heretter finnes disse betraktninger kun i denne bloggen.

De siste tjue årene av mitt yrkesliv har jeg løpt en arbeidsmessig maraton-stafett uten støtteapparat; og hvor jeg har måttet veksle med meg selv hver gang; både på natt-etappene, hverdagsetappene, helgeetappene og ferie-etappene.

Min innsats på stafettbanen har ikke hatt verdi nok til å få tildelt et støtteapparat, men mange frivillige har støttet meg med dytt i ryggen, væske og næring underveis i løpet; og ikke minst motivert meg til å stå på.

Disse menneskene skylder jeg mye.

For å være ærlig så har jeg fått jevnlig sekundering fra løpsledelsen: bra jobbet. Stå på. Du bryter arbeidsmiljøloven så du må senke farten!

Vel? Så for faen gi meg noen å veksle med da!

Dessverre måtte jeg i år bryte løpet rett før målstreken; det var rett og slett ikke mere krefter, støtte og motivasjon igjen i meg til å løpe løpet helt ut. Kreftene til å kjempe videre har tatt slutt.

Støtteapparatet er viktig for idrettsutøvere av flere grunner, og det spiller en avgjørende rolle for deres suksess og velvære. Samlet sett gir et sterkt støtteapparat idrettsutøvere muligheten til å utvikle seg på flere nivåer, håndtere utfordringer og oppnå sitt fulle potensiale innenfor sin idrett.

Det jeg har måttet lære meg er at jeg kunne og måtte skape meg min suksess på egenhånd, uten noen form for tilstedeværende støtteapparat.

Gjennom levde år som sivilist, og som soldat, har jeg fått tildelt en rekke sitater som har gitt meg inspirasjon og minnet meg på styrken som kan bli avdekket i en person når man står overfor utfordringer.

Skolesjef for KNM Tordenskiold, kommandør Otto Almrost på Orlogsstasjon Haakonsvern hadde sannhetens visdom gjennom ordene: motvind tester styrken til et seil, og karakteren til en person.

Det jeg i hvert fall vet er at det finnes løsninger på alle utfordringer, for som tante Olga sa:
  i motvind lærer ørnen å fly høyere.

Som gammel, utgått sjøulk fra den Norske Marine er jeg vant med å sette hånden som skygge over øynene og skue etter land. På denne siste arbeidsreisen, hvor kontinuitetsplanlegging er det jeg har arbeidet med, ser jeg fortsatt ikke noe land; eller noen som kommer om bord og overtar min kommando på broen.

Det som kan holde dette skipet flytende er de mannskapene jeg har trent og øvd gjennom årene; og ikke minst om de er villige til å fortsette det arbeidet de uansett ikke er satt til å gjøre.

For meg er det bare å forlate skuta og gå i livbåten med en siste salutt til de kollegaene jeg forlater; med et siste håp om at hovedbasen på land stikker ut tydelig kurs for dem om bord i beredskaps-skuta slik at de ikke grunnstøter i ukjent farvann på grunn av dårlige planer.

I det minste er det et lite håp om at toktsjefene har forstått at beredskap ikke er et skip en kan legge i tørr-dokk etter vel gjennomført tokt. Toktet har ingen ende.

Mitt råd til de som må fortsette å stå i stormen: ikke la motvindene blåse ut lyset i hjertet ditt. La det heller flamme opp som en ildstorm.

Nå trer jeg ut av rekkene med en ærlig og lang salutt til mine gode kollegaer og samarbeidspartnere; de som har vist at de har skjønt samvirke og samhandlings-prinsippet for beredskap.

Ha en god og ulykkesfri helg

Å være optimistisk handler ikke bare om å se glasset som halvfullt, men å være takknemlig for at det er et glass der i det hele tatt. Tante Olga.