Nekrolog

Nekrologen er vanligvis en kort biografisk tekst som skrives for å informere samfunnet om en persons bortgang og for å minnes dennes liv og prestasjoner.

Dette er ikke en nekrolog over en persons bortgang, men over tapet av noe som har definert vedkommende i 47 år av hans liv; en nekrolog over mitt endte arbeidsliv.

I dag, den 1. desember 2023, er min første dag i min oppsigelsestid som jeg nok hovedsakelig tar ut gjennom oppspart ferie og kontoen med fleks-timer; så dagen i dag er også en av de siste, virkelige arbeidsdagen i mitt yrkesaktive liv.

Om jeg selv skulle bruke noen få beskrivende setninger for mine holdninger til beredskapsarbeidet jeg har vært en del av i disse nesten 50 årene vil det bli: planlegging er broen som fører fra drømmer til virkelighet. Uten den er målet bare en tanke, og ikke en vei å gå.

Øvelse er ikke bare det som skaper mestere, men det som forvandler en visjon til et håndgripelig resultat.
Dette beskriver hvordan tankene mine går når det gjelder mitt fag som er helhets-beredskap

Dette er siste gangen mine ord for fredag fordeles over e-post, så dette er også slutten på en mangeårig epoke, og et omkast i hverdagen for min del; og kanskje også for noen flere.

Denne endring vil av noen tas imot med en ørliten følelse av sorg, og av andre med et gledens sukk og utbruddet: endelig.

Noen tar endringen uten å svette og fortsetter sine fredager som tidligere ved frivillig å søke etter mine tanker på https://ordforfredag.blogspot.com/.

Høsten 1977 sto jeg på en kai bak høye gjerder i Bergen og fikk sammen med de andre rekruttene til opptak i MJK et godt råd som lød om trent som: tren som om du er den verdensmesteren du ønsker å bli.

 
Suksess kommer fra den daglige innsatsen, ikke bare fra den store dagen.

For meg ble dette et mantra for den karrieren innen beredskap som jeg startet denne dagen; selv om den fysiske treningen dabbet kraftig av da alderen ble stor. Det var på Haakonsvern i 1977 jeg ble en voksen mann og fikk mitt livs hove-motto: led meg, følg meg eller kom deg til helvete bort fra meg!

Å planlegge gir deg et kart, men det er øving og treningen som setter musklene i bevegelse og lar deg navigere mot suksess.

I det øyeblikket du bestemmer deg for å planlegge, øve og trene, har du allerede begynt å skape din egen og andres suksesshistorie.

Beredskap er ikke én persons dyktighet, den blir kun til gjennom andres holdninger til dine tanker og etterlevelse av tiltakskortene som løser oppgavene en står over for; samvirkeprinsippet.

Disse ordene bør minne oss om den essensielle betydningen av forberedelse, dedikasjon og gjentatt innsats på veien mot å oppnå et satt mål.

Nå trer den gamle kommandøren av og overlater beredskapen til de som måtte ha interesse av å ta stafettpinnen og fortsette løpet. Etter over 20 år med høy motivasjon forlater jeg jobben min som en demotivert og oppgitt person som bebreider seg selv for ikke å ha sett at verdien av det jeg etablerte innen bedriftens beredskap ikke var verdt å videreføre.


Ettersom ingen ønsker å fortsette det arbeidet etter min lest, eller at det ikke prioriteres fortsatt, så jeg har brukt livet på tull; og da er det virkelig på rett plass å avlevere en nekrolog. Beviste jeg har er at det ikke er satt av en eneste tanke rundt kompetanseoverføring; så da er den nærmeste konklusjon jeg kan trekke at det jeg har gjort vil forkastes for nytenking. Nytenking er slett ikke noe galt; det er en bra ting.

Det som frustrerer meg er at det jeg har etablert er kontinuitets-beredskap uten at noen ser verdien av denne løpende utviklingen og forbedringen. Men det er klart; dette eksisterer bare som et problem i mitt narsissistiske hode.

Jeg gjorde mitt for å skape en tryggere fremtid for noen, så jeg føler at jeg kan ta en tolkningsvariant av Julius Cesars ord til mine; Veni, vidi, vici; Jeg kom, jeg så behov og jeg dekket dem.

Om verdien av det jeg tror jeg har skapt faktisk har noen verdi for fremtiden vil bare tiden vise.

Noe som jeg burde være glad over de siste årene ved min arbeidsplass er de kollegaene rundt meg som var bekymret for min helse og ville meg vel i så henseende.

Grunnen til at jeg skriver - burde - og ikke - er - har sin grobunn i hvordan dette er sagt til meg.
De som jeg prissetter som personer sa: nå må du begynne å ta vare på deg selv.

 
De som ikke en skjønner hva som er godt eller dårlig for en annen persons helse sa: jeg gjør dette for å ta vare på helsen din.

Jeg har selv ansvaret for min egen helse; ingen andre. Om jeg ønsker å ta vare på den, utvikle den, eller la den forfalle er mitt personlige ansvar. Det er mitt ansvar å ta beslutningen om jeg skal oppsøke lege eller ikke om jeg føler smerte og det er min egen, egoistiske rett og plikt å avgjøre om jeg skal takke ja til medisiner, kurer eller operasjoner.

Ingen andre må eller skal ta disse avgjørelsene for meg, for så lenge jeg er ved mine fulle fem så er det jeg, og jeg alene, som vet best hva som er viktigst for meg; og hvilke prioriter jeg føler at jeg må sette.

De personene som påtvinger et annet individ midler for å ivareta denne personens helse påtvinger denne personen til noe denne ikke vil; og fratar vedkommende all respekt.

For meg ble tiltakene for å hjelpe meg å fokusere på min helse bare økt stress; mye mindre mulighet til å levere kvalitetsarbeid og stekt demotivasjon.

Jeg ble på det siste fratatt muligheten til å kunne gå av med pensjon etter egen fri vilje med hode og hender hevet og kunne være fornøyd med meg selv for at jeg tross alt klarte å komme i mål med de mest kritiske tingene som ligger under mitt ansvar. Jeg ble fratatt muligheten til å føle at jeg ble hørt, og at jeg lyktes i mitt arbeid gjennom året 2023.

Jeg vet best hva som er best for meg selv fordi jeg er et individ og ikke en maskin.

Nå trer jeg ut av rekkene med en ærlig og lang salutt til mine gode kollegaer og samarbeidspartnere; de som har skjønt samvirkeprinsippet.

Nå håper jeg bare at mitt siste ønske blir lyttet til og oppfylt; at jeg fra arbeidsplassen, og fra livet også for den saks skyld når den tid kommer, får gå i stillhet.

Jeg ønsker å velge selv hvem jeg vil ha meg rundt meg i slike situasjoner.

Hvem som organiserer oppmøtet i kirken etter min bortgang styrer ikke jeg, og det er kun av verdi for mine nærmeste. I kirken for siste gang stiller jeg uansett opp fordi det er andres valg å bære meg inn.

Der imot er det mitt valg å stille opp ved markering av min avgang fra arbeidsplassen; og jeg stiller ALDRI der hvor jeg føler at jeg møter hykleri og unnskyldninger for prokastrinering. Jeg møter ikke der hvor det røpes manglende respekt for fri vilje. Jeg har aldri vært komfortabel med å bli hyllet.

Å ikke bli respektert for ens meninger er som å bli stengt ute fra en viktig samtale, som å rope i et rom hvor ingen hører.

Ha en nydelig og god helg på vei inn i adventstiden; og første søndag etter Wiggen

Respektløshet mot ens meninger er som å nekte solen å skinne – det hindrer vekst og belysning.