Pensjonistsynderen

De syv dødssyndene er, ifølge katolsk religiøse og tradisjon, synder som fører til andre laster; synder som leder til åndelige død, brudd med Gud og evig fordømmelse og fortapelse.

Jeg satt og tenkt en del over hvordan det å være pensjonist automatisk, og nesten ufrivillig, førte meg inn i dødssyndenes fortapelse.

Her, i dødens forgård som pensjonstiden er, så må jeg med hjerte på hånden innrømme at mitt hovmod, inanis gloria, er stort.

Jeg er overdrevent stolt over i det hele tatt å ha levd og arbeidet så lenge at jeg ble pensjonist.

Jeg slo meg på brystet og med overlegent blikk så ned på de som ikke trodde at jeg noensinne ville gå ut i pensjon.

Hva var det jeg sa!?

Greit nok så var det ikke helt frivillig pensjons avgang, men helsekrevd.

Like vel så satt jeg her på min pidestall med hovmodets krone og sa til omverden at jeg klarte det ingen av dere trodde; å fylle både dagene og hodet på trass av det å bli verdiløs.

Så ser jeg på hva jeg har å fylle min siste ventetid med; og da spør jeg meg selv: hva i helvete er det jeg hoverer for?

Sevfølgelig er jeg blitt grådig på mine gamle dager. Avaritia og jeg er blitt ett, kan en si.

Jeg jaktet på tilbud hvor jeg ikke bare kjøper en og to, men ti; og jeg manipulerte min datter og svigersønn til å kjøre meg til Sverige for å få kloa i de beste kjøttstykkene til Harry-pris.

Jeg holdt lommeboka mi så langt unna de norske avgiftene som mulig.

Jeg gikk mellom kjøttdiskene og plukker bare ut de beste stykkene norsk kjøtt på andre siden av grensen, for min grådighet for livet er redusert til det å i det minste spise godt på veien inn i det evige.

Min grådighet for å sikre meg en god slutt av livet er bare enorm.

Så jeg trampet gjennom både på grådighet og på fråtseri.

Hver gang jeg kom hjem etter jakten på det søte matliv så slo ventris ingluvises ut for fult ved middagsbordet. Det fråtses i godsaker, om dog i små porsjoner av gangen - En blir så irriterende småspist med alderen.

Vi her hjemme kommer til å dø fra fryserne full av entrecotte og møbrand fra tilbudsdisken på ICA.

Jeg kjente det svi i lommeboka hver gang jeg måtte betale bompenger og får de grådiges tilfredsstillende flir hver gang jeg finner en omvei som ikke er avgiftsbelagt.

Tid og kilometer betyr ingen ting nå lenger, jeg kommer frem når jeg kommer frem.
Tap av tid betyr ingen ting fremfor det å snyte bomselskapene og staten for enda litt mer avgifter.

Parkeringer gjøres hovedsakelig bare der det er gratisparkering, selv om tiden og smertene går hånd i hånd med det å bevege seg derfra til målet; og dette skyldes ikke bare størrelsen på pensjonsutbetalingene at jeg gjør dette; kun grådigheten det ligger i det å søke det lille som er gratis i livet.

Det er mine penger, mine, mine mine; bare mine!

Utukt ble det heller lite av, men i følge kriteriene for å synde i forhold til luxuria så er det utukt å utføre seksuell handling som ikke har reproduksjon som formål.

Å reprodusere noe mere nå enn det lille jeg har gjort har jeg på ingen måte lyst til.
Det har selvfølgelig også litt å gjøre med det at en skal gi seg på topp.

Jeg fikk en perfekt datter, så hvorfor ta sjansen på å spre de dårlige genene mine ved å prøve en gang til, jeg brukte opp alle mine gode sider på henne.

Gammelmanns reproduksjon får menn som Arve Tellefsen og hans like ta seg av, om det nå skyldes uflaks eller egoisme som rammer deres tidlig farløse barn.

Invidia går på misunnelse, og jeg beveget meg ned på Kuben senter med et snev av kok i hodet mitt hver gang jeg ser spreke folk i treningstøy som kan noe jeg ikke lenger kunne; og ikke mist gråhårede gamlinger som lever det gode pensjonistliv.

Misunnelsen rev i meg de gangene jeg traff folk som gledet seg til å gå på jobb og bedrive med noe som gleder dem; og hvor de får betalt for det i tillegg til gleden.

Jeg misunnet sterkt de som ser seg i speilet og se en refleksjon som de er fornøyd med.
Da blir jeg vred.

Vreden, ira, er blitt en del av meg; den grinete gamlingen på Helgeshaugen.

Jeg ble forbannet hver gang jeg hørte naboene le uten at jeg var til stede, jeg har jo egentlig fått min del av det å få dem til å bryte ut i latter.

Jeg ble vred på meg selv fordi konfliktene mellom jøder, palestinere og libanesere ikke engasjerer meg lenger.

De opptrer som to kranglende drittunger i en sandkasse som banker løs på hverandre med de fargerike plastspadene sine.

Hvem av de to barna er den største kjeltringen; Harry Hamas, Hilde Hizbollah; eller den evige kranglebøtta Kåre Knesset?

De er sikkert snille barn når de kommer hjem til seg selv.

Jeg ble eitrende forbannet av uttalelser som: en stor del av identiteten min har vært knyttet til jobben min.

Nå som jeg har sluttet, føler jeg meg litt lost: Jeg følte meg faen ikke lost, for jeg følte meg bortkommen, villfaren, tapt, usikker og forvirret; på ekte norsk.

Det er f... ikke bra nok å skrive eller å snakke norsk lenger, så kanskje Språkrådet like godt skal fjerne ordet Nordmann som NRK beskylte dem for å ville gjøre; ikke fordi det ikke er kjønnsnøytralt, men rett og slett for at det ikke er bra nok etter dagens standard.

Kall oss Norwegians; for Norgefolk blir for norsk i Norge; og snakk norsk når dere er Norgefolk!

Det var en sjempefin sjampanje for hotell-sjeden vi så - Vreden river i meg!

Tristitia, latskap, ble det nye jeg'et.

Hvorfor stresse da klokka bare er noe som tikker i stua, og kalenderen bare er en oversikt over like dager som kommer og går?

Mañana ble mitt nye mantra, en holdning som er så langt i fra det jeg trodde jeg ville bli en del av når jeg var en yrkesaktiv jobbnarkoman.

Imorgon, imorgon, men ikkje i dag!

Gått tomme for brød og må i butikken. Hvorfor det, vi har jo knekkebrød. Vi tar det i morgen; kanskje.

Hver gang jeg var ute å handlet, så slår tanken meg da jeg kommer hjem; nå er det to dager med hvile før neste legetime ødelegger dagen.

Jeg har gjort mye dumt gjennom livet, men aldri noe så syndig som det å bli pensjonist.

Å slenge seg ned i stolen foran campingvogna med en god bok etter en hektisk arbeidsdag var ren lykke for meg.

Men nå, på en vanlig formiddag? Det føltes helt feil; ja indirekte syndig!

Håpet for det syndige livet jeg levde, skulle etter hvert føles føles riktig.

Jeg trengte å føle at jeg fortjente å være et uvirksomt menneske; at den samme, dårlige samvittigheten som jeg følte da jeg var sykemeldt på slutten av min arbeidskarriere, skulle forsvinne.

Jeg skulle bruke tiden min på det jeg alltid har drømt om, men når sant skal sies så er alt jeg har drømt om gjennom årene dreid seg rundt det å få jobbe med beredskap som fag.

Det er er mareritt. Et mareritt er som en film der du er den verste skuespilleren.

Jeg går vel inn i historien som en av de ti verste pensjonistene i Hønefoss, for jeg spilte ikke en gang dén rollen på en overbevisende måte.

Så smått om sen på riktig vei, for en søndag morgen våknet jeg av et et mareritt der jeg forsov meg til jobb på en mandag; men heldigvis var det jo bare en hjertebankende drøm.

Først kom lettelsen over ikke å ha forsovet meg, så fortvilelsen av å ikke måtte dra på jobb.

Du må betale for dine synder. Har du allered betalt, kan du se bort fra denne neskjeden.
Sam Levenson.

Ha en god og syndefull helg.

Ved å leve synder vi. Den som ikke vet det, ikke vet hva synd er, den vet heller ikke hva det å leve er.
Alf Larsen.

Klokkefred

På barnehjemmet hang det en stor bestefarklokke på veggen i spisesalen.

Jeg var nesten fanatisk opptatt av pendelen på klokken, den jevne tikkingen den ga fra seg; og ikke minst de dype, beroligende klokkeslagene hver kvarter og time.

Noen netter i treårsalderen tasset jeg ned til klokken via nattemørke ganger og en svakt kirkene trapp.
Fra kjøkkenet seg lukten av nytrukket kaffe til nattevakten inn i spisesalen og ble til en del av den beroligende opplevelsen.

Som regel så sovnet jeg på benken under klokken og sov fredelig til brutale hender rev meg ut av søvne og førte meg opp til sovesal med hardhendt grep og jevnlige klask av den fri flathånden.

Som treåring hater jeg nattevakten inderlig, men jeg elsket klokken. 

Savnet etter den og lydene var i perioder så stor at far syklet meg fra huset på Aasen til bestefars lille hus på Fluginn så jeg kunne sove på hans kammerset under bestefarklokka der. Olaf og Anna satte to, dype lenestoler sammen og laget en seng til meg under klokka på kammerset, og ettersom de begge var glad i sen kveldskaffe så sto kjelen og putret på svartovnen mens det knitret i vedovnen og svøpet natten inn i lukten av ordentlig kokekaffe.

Beklager til alle psykologene som påstår at en ikke kan ha minner fra før femårsalderen, men selv i dag er ett av mine store drømmer å få tak i en bestefarklokke lik den på Sandvik, men de jeg har vært å sett på så langt har ikke den riktige, dype klangen. Der i mot kan ingen hindre meg i å koke kaffe for å hente ro; det gjør jeg den dag i dag når dagene har vært tøffe.

Gode minner fra barndommen kan være en uvurderlig ressurs for små barn når de står overfor vanskelige situasjoner i verden.

De spiller en viktig rolle i å hjelpe dem å regulere følelser, håndtere stress og bygge motstandskraft.

Gode minner vil gi barn positive følelser og emosjonell støtte når de trenger det mest.

Når de tenker på lykkelige stunder fra fortiden, kan de føle seg trygge, elsket og verdsatt.

Dette vil i mitt hode bidra til å motvirke negative følelser som tristhet, frykt og sinne, og hjelpe dem å håndtere vanskelige situasjoner på en mer konstruktiv måte.

Minner vil fungere som en form for mental flukt fra stressende opplevelser.

Når barn er overveldet eller opplever vanskelige følelser, kan de forestille seg seg selv i et lykkelig minne for å finne ro og avslapning.

Dette tror jeg at vil bidra til å redusere stressnivået, forbedre humøret og gi dem energi til å takle utfordringene foran dem.

Det jeg vet av erfaring er at  gode minner gir barn en følelse av trygghet og stabilitet, noe som er avgjørende for å bygge motstandskraft.

Når de vet at de har hatt positive opplevelser i fortiden, vil de bedre tro på sin evne til å overvinne utfordringer og håndtere motgang i fremtiden. Dette må da bare bidra til å øke selvtilliten, optimismen og den generelle mentale velvære?

I tillegg til disse punktene er det viktig å ha i minnet at gode minner vil gi barn en følelse av tilhørighet og identitet.

Ved å se tilbake på positive opplevelser med familie og venner, vil de styrke sine bånd til de rundt seg og føle seg mer forankret i verden.

Dette vil garantert gi dem ytterligere støtte og styrke når de står overfor vanskeligheter.

Det er selvfølgelig ikke alle barn som har like mange gode minner fra barndommen.

For de som har hatt vanskelige opplevelser, kan det være mer utfordrende å bruke minner som en ressurs for å regulere følelser og håndtere stress, men jeg var av de heldige barna som er født med evnen til å søke, og huske, de tingene som trekker meg ut av det som måtte komme av stress og belastning; min personlige form for yoga kan en si.

For de fleste barn, håper jeg, vil gode minner være en kraftig kilde til trøst, støtte og styrke.

Ved å verne om og fremme positive minner fra barndommen, kan vi gi barn verktøyene de trenger for å navigere i en kompleks verden og trives til tross for utfordringene de måtte møte.

All dritten får en bare skuffe bak seg og la bli igjen når en beveger seg videre fremover.

Vi kan ikke velge våre forfedre, men vi kan velge våre minner. Vi kan velge å huske det gode og glemme det dårlige. Jødejenta Anne Frank

Det er alltid noe å være takknemlig for.

Det er kanskje ikke alltid like lett for alle, men det er noe i det Buddah påstås å ha sagt om det å fokusere på de riktige tingene; et positivt sinn kan finne lykke i alt, et negativt sinn finner feil i alt.

Ha det minnerik helgen.

Livet handler ikke om å vente til stormene er over. Det handler om å lære å danse i regnet.
Vivian Greene

Digital effektivitet ... eller ...

Dette var meg, og sånn så jeg ut i tjue-årene.

Mye forandret seg i løpet av tiårene, men jeg innså at jeg egentlig ikke endret meg i samme takt som verden rundt meg.

Og kanskje endret ikke verden seg så veldig mye heller, når en tenker etter.

Tidligere i livet gikk jeg rundt med kronestykker i lommene og lette etter telefonkiosker for å ringe folk; i den moderne tiden gjaldt det å ha bankkort i baklomma og heller lete etter mobiltelefonen.

Før hadde vi bøker som Hvem-Hva-Hvor og leksikon som måtte oppdateres med jevne mellomrom. I dag er det smarttelefoner, laptop og nettbrett; som også må oppdateres jevnlig.

Det som kanskje har forandret seg mest på disse tiårene er behovet for folk.

Det finnes snart ingen service-mennesker igjen i butikker, banker og på bensinstasjoner, så vi må i større grad enn før klare oss selv. Folk er byttet ut med applikasjoner på en skjerm.

Jeg savnet den tiden hvor ting var effektivt for en kunde; den gangen en gikk bort til billettluken på jernbanestasjonen og handlet med en person av kjøtt og blod.

I dag forsøkes det så enkelt som det naturlig er, å unngå togselskapet VY. De gangene da jeg prøvde å benytte billettmaskinen, så møtes jeg hovedsakelig av meldinger som ERROR og UTE AV DRIFT. 

Under tvangs-reisen jeg måtte ta med dem, lastet jeg ned VY-appen for å få unna bestillingen av billett fra Årnes til Oslo.

Det tok meg 48 minutter å få valgt avreise og ankomststed fordi det ikke holdt å skrive inn stasjonene; og valgene en fikk opp ville ikke legge seg inn. Etter gjentatte forsøk og omstart fikk jeg til slutt de valgene jeg ønsket, men da ville ikke den valgte togtiden godtas; og det var klin umulig å få valgt alternativet honnør-billett; så det ble full pris på turen.

Om bord i toget ble biletten min sjekket, selv om jeg satt i vognen for de med forhåndsbetaling; og da ville ikke konduktøren godta kvitteringen som VY hadde sendt meg som pdf på e-post, for den mente han skulle kunne fremvises i applikasjonen.

Og som VY-opplevelsen ikke var dårlig nok så ble toget stående på Lillestrøm fordi togleder hadde sluppet et tog med farlig gods inn i Romeriksporten; og det toget havarert selvfølgelig på vei opp til Lillestrøm.

Dermed var overgangen videre med buss fra Oslo bussterminal en saga blått, selv med beregnet overgangstid på 55 minutter fra tog til buss.

Jammen sa jeg digital effektivitet.

Før gikk jeg ned i butikken, plukket ut ting fra butikkhyllene og kjøpte det jeg ville ha.

Nå kjøpes de samme tingene på nettet og vente på at de skal komme med posten; et tilbud som for førti år siden var effektiviteten selv. Da fikk en posten i kassa alle dager, bortsett fra på søndager.

I dag bringer posten ikke leveranser på lørdager heller; og nå bare tirsdager og torsdager.

Alternativet er Post Nord som bringer alle ukedager, men alltid til feil adresse.

Du slipper å gå i butikken i dag, det er blitt lettere. Men det er alt for mange ting en før fikk den samme dagen som en reiste seg opp fra stolen og gikk dit, men som en nå må vente på i flere dager.

I den moderne tiden så går alt mye saktere enn før, men det gjorde for så vidt jeg også; så sånn sett så har verden og legemet funnet balanse.

Alt har blitt så effektivt at mye av det ikke fungerer.

Alt var ikke bedre før, men de er pokker ikke så bra i dag heller. Den teknologiske utviklingen har vært stor de siste tiårene, men ikke nødvendigvis til det bedre med alt når en ser på det store bildet.

Veldig mye har blitt mer sårbart med det digitale.

Ved å lege ned bankfilialer og postkontor så har bankran og postran nærmest forsvunnet fra mediebildet. Nå er dette byttet ut med identitetstyveri og digital tømming av privatpersoners kontoer fordi vi tvinges til å gjøre alle våre transaksjoner på nettet i stedet for over disk i filealene.

I dag er vi avhengige av nett-tilgang for i det hele tatt å kunne leve et normalt liv.

Helgen ønskes alltid velkommen som en laaang fredag og deretter som en tilhørende flott helg.

Fra barnehjem til gamlehjem.

Det at pensjonstiden består av å tenke tilbake på det som en gang var har jeg innsett er hovedhobbyen.

Med barnebarn på fanget deles utallige historier fra den tiden da verden var helt annerledes enn i dag og lekebutikken stort sett var å gå ut i skogen og plukke kongler til å lage kongle-dyr av.

I dag blir du arrestert om du blir tatt med kniv, men den gangen jeg var barn på femti og sekstitallet var dette noe som en guttunge fikk i gave av foreldrene for å spikke sine egne tre-børser, seljefløyter; og pil og bue for å leke Cowboy og indianer.

Det var ikke ulovlig den gangen å kle seg ut som indianer med fjærpryd fra naboens hønsegård eller å hente sot fra peisen for å sote ansiktet å leke kannibal fra Afrika.

Ungene ser rart på deg når de hører historier fra en tid hvor beskrivelsene omfatter fremmede ord som å spille musikk fra en salatmaskin og kassettspiller, eller at vi brukte ransel på skolen.

De ser medlidende på deg når de hører at vi vokste opp uten mobiltelefon og nettbrett, og at vi måtte stå i kø ved telefonkiosken ved Samvirkelaget for å ringe til apoteket å bestille en boks Globoid; sendt med godsruta fra Kongsvinger til Austvatn.

Mange ord og benevnelser fra vår oppvekst er i dag en del av et utdøende språk som vi med grått har benytter når vi snakker sammen for å skjule for våre barnebarn hva vi snakker om.

For de som er små og unge i dag så er det ikke noe rart å ha vokst opp på et barnehjem, men noe som er naturlig for dem fordi det består av ord som barn og hjem, noe som er en selvfølge for de fleste å vokse opp i.

Det de frykter er å bli sendt til en barne-institusjon.

En institusjon er en formell organisasjon med et bestemt formål og en definert struktur.

Dette kan være alt fra, barnehjem, skoler og sykehus, aldershjem, bedrifter og statlige organer.

Institusjoner i denne forstand er ofte etablert av myndighetene eller av private aktører, og de har som regel et juridisk grunnlag.

Institusjonene er et etablert system av normer, verdier og praksiser innenfor et samfunn; kan en lese i leksika.

De første barnehjemmene i Norge var private og ble etablert på 1600-tallet.

De var ofte tilknyttet kirken eller veldedige organisasjoner, og tok imot foreldreløse, fattige eller forlatte barn. Den første institusjonen som tok i bruk betegnelsen barnehjem var trolig Anna Jebsens Minde i Bergen, etablert i 1866.

I dag er det veldig få barnehjem igjen i Norge.

De fleste barn som trenger hjelp fra barnevernet, bor i fosterhjem eller i institusjoner med et mer familieliknende preg.

Men den gangen jeg ble født var det barnehjem nesten i hvert eneste kommune i landet, og mange av dem ble drevet av Indremisjonen.

Indremisjonen etablerte en rekke barnehjem for å ta vare på foreldreløse, fattige eller forlatte barn, står det i de historiske dokumentene rundt deres virke, men det står veldig lite om de mellom 600 og 1000 taterbarn som ble tatt fra sine familier ved fødselen i Norge mellom 1920- og 1970-tallet, som en del av en assimileringspolitikk rettet mot taterbefolkningen; der målet var å tvinge dem til å bli en del av majoritets-befolkningen.

Indremisjonen skal engasjere seg i sosialt arbeid for å hjelpe mennesker i nød, kan en lese i deres statutter; men der er det selvsagt ikke tydelig at retningslinjene for drift av et barnehjem omfatter omsorgssvikt og overgrep.

Dette var en mørk periode i norsk historie, og at mange taterfamilier ble rammet hardt av assimileringspolitikken; men så ble alt bra da staten i ettertid beklaget denne politikken og sa unnskyld.

Jeg skal ikke skrive noe om mine år på barnehjem, for formålet med dette er ikke å dele min mindre solskinn-rike historie, men å sette fingeren på hvordan livet ser ut til å gå i sirkel.

Vi starter livet med behov for å benytte bleier; mange slutter livet med det samme behovet.

Selv om jeg fra tid til annen ble truet av skolens lærere om å bli sendt på barnehjem eller sær-skole om jeg ikke skjerpet meg så skremte det meg ikke i det hele tatt, for jeg var født inn i den slags dritt og visste hva det innebar.

Det var ikke noe ukjent for meg; og derved ikke noen trussel å la seg skremme av.

Gamlehjem er det snart ingen igjen av i Norge heller, for nå er de døpt om til alders og sykehjem med beskrivende navn som Engle-vent og Mose-bo.

Det som skremmer meg er om det ligger pamfletter fra ulike statlige og private aldershjem på kjøkkenbordet hjemme; som et lite hint om hva mine nærmeste ønsker å snakke med meg om.

Jeg har som sagt vært på institusjon før og opplevd omsorgssvikt, og noen fysiske overgrep, så jeg vet hva hva som er i vente på et underbemannet aldershjem med over-arbeidende og dårlig betalt betjening som daglig må håndtere vanskelige beboere.

Sandkassa vi ble sendt ut til på barnehjemmet er byttet ut med et aktivitetsrom på gamlehjemmet, men ut over det så mister en friheten til å spise det en ønsker når en ønsker å innta et måltid; og en hysjes i seng om en vil eller ikke.

Sannsynlig vis så får en ikke ris om en nekter å sove, men jeg vet ikke om det er så mye bedre å bli dopet til taushet for ikke å forstyrre den som en må dele rom med.

Jeg besøkte min mor på sykehjemmet, hvor hun hadde sin egen lille stue med kjøkken, toalett og soverom. Hver gang vi var på besøk stakk bestyrerinnen hodet inn fra døren og minnet mor om at det bare var å løse ut trygghetsalarmen om det var noe hun hadde behov for.

Alt virket betryggende og tillits-vekkende, selv om mor ofte sa at hun kun fikk slike besøk i døråpningen når det var gjester på besøk.

Gamle folk overdriver, mente jeg. Det er kanskje litt senilitet inne i bildet som gir selektiv hukommelse.
Med andre ord så trodde jeg henne ikke før vi fant henne liggende bevegelsesløs i sengen på tredje dagen etter et hjerneslag.

Hun klarte ikke å rekke frem til trygghetsalarmen på nattbordet sitt på grunn av lammelsene, og ingen hadde vært innom henne for å se hvordan det sto til, siden tante Olga hadde besøkt henne tre dager tidligere.

Mens jeg sto i stuen hennes for å ringe 113 gikk døren opp og bestyrerinnen stakk inn hodet med et smilende: hvordan går det her?

Mor døde noen dager senere på sykehuset, 1. desember. Jeg varslet dette til sykehjemmets ledelse, og deres kondolanse var ordene: du må betale ut februar måned i og med at du sier opp avtalen inne i en påbegynt måned, og rommet må tømmes og vaskes innen en uke.

Alders og sykehjem, private eller offentlige, er bare et oppbevaringssted på linje med å leie et minilager på Secon Space AS; bare litt dyrere.

Det er noe bra med dette, for trusselen av å bli oppbevart på en institusjon igjen, gjør at en tvinger seg selv til å finne måter å klare seg selv på hjemme.

Vi som ble født på femti-tallet sier ofte at vi måtte skifte våre egne bleier fra vi var ett år gamle; og denne bleieskifte-treningen kan komme godt med nå alderdommen.

Så lenge det mestres å gå ned trappen fra kjøkkenet til hoveddøren for å ta i mot varene fra Oda og hodet håndterer å ha nettbank så tøyes tiden frem til et nytt institusjonsliv så lenge som mulig.

Jeg avslutter dagens tanker rundt det å bli gammel, eller eldre som det nå kalles, med tre sitater og en egen-påstand som sammen sier alt det jeg tenker om denne saken:

Å bli gammel er ikke noe for pyser, men det er den beste reisen jeg har tatt. Ellen Burstyn.

Det er ikke alderdommen som vi skal frykte, men mangelen på liv i alderdommen. Henry David Thoreau.

Hver dag er en gave, og det er opp til oss å gjøre det beste ut av den. Paul Coelho.

Jeg er ikke redd for det uunngåelige, men jeg gjør mitt beste for å unngå at det skjer.
Tor Ole Aasen

Vi er ikke stuter i en båser.

 

Nå er det tilsynelatende blitt mote å åpne en samtale med ukjente personer i en sosial sammenheng med spørsmålet: hvilket dyr ville du kunne klare å vinne i nærkamp mot?

Spørsmålet er utypisk og kan sikkert bidra til å starte en uventet og morsom samtale ved å få folk til å tenke kreativt og dele noe personlig for å gi en engasjerende samtale.

Svaret på spørsmålet er sikkert også ment for å gi en indikasjon på personens interesser, verdier; og kanskje til og med deres frykter.

Noen, spesielt mannfolk velge et sterkt dyr som en grizlybjørn eller enhai for å fremstille seg som en med styrke og mot. Selvbildet er kanskje lavt hos slike mannfolk, men markedsføringen av seg selv vipper mot macho-kompleks.

Slike folk mister jeg raskt interessen for.

Andre, spesielt damer, velge et mer uvanlig dyr for å vise sin originalitet og bygge opp rundt humor.
Sånne folk slår jeg meg ned med.

I en sånn gruppe dukket det opp en som hadde lest boken Omgitt av idioter av Thomas Erikson, en forfatter med psykolog-hjerne med behov for å plassere alle i snevre båser, som presenterer  konkrete hjelpemidler for å forstå de viktigste forkjellen på ulike personligheter ved å dele dem inn i fire farger.

Hun slo seg ned blant oss og spurte hver enkelt hvilken farge de var, og for oss som ikke svarte så satte hun farge på oss, men ikke på samtalen.

Jeg kjente ikke igjen en eneste av folkene rundt meg på dette hvor rød er dominerende og resultatorienterte, de gule var sosiale og utatdvendte, og de grønne var fredsommelige og samarbeidsvillige, mens de blå var analytiske og strukturerte.

Denne kvinne påsto at hun fikk et bilde av hvem hun sto over for ved å avdekke vår farge.

Da hun spurte meg om hvilken farge jeg var så måtte jeg innrømme at jeg var en blanding av alle fargene, med litt mindre vekt på fargen gul ved blanding av paletten; så jeg er bare en brunlilla klatt.

Da protesterte hun og sa at jeg måtte være bare en farge.

Fjott! Ingen kan være bare en av fargene.

Å redusere mennesker til noen få egenskaper gir ikke et fullstendig bilde av hvem de er.

Det er sånne oppfatninger som gjør at en overser psykopaten som fremstår grønn i starten, og som ender opp med at kvinenne deres ender opp med å være gul og blå over hele kroppen.

I små grupper med folk jeg liker godt kan jeg godt være gul; være utadvendt og virke sosial, men generelt sett så er jeg bare en innesluttet einstøing.

Jeg hater sånne som mener at alle mennesker kan settes inn i en spesifikk bås.

Å sette mennesker i bås vil gjøre det enklere å forstå og forutsi deres atferd. Dette er en god en måte å skape orden i en kompleks verden, påstår enkelte innen faglige spesialistgrupper.

Når vi kategoriserer mennesker inn i bestemte grupper basert på egenskaper som personlighet, utseende, bakgrunn eller andre karakteristika, forenkler vi et komplekst individ.

Det kalles rett og slett for et farlig selvbdrag; når en bevisst eller ubevisst lurer seg selv til å tro noe som ikke stemmer med virkeligheten.

Dette kan føre til at man tar beslutninger som har negative konsekvenser for en selv eller andre.

Det er som å bygge et hus på sand. Det kan se stabilt ut en stund, men til slutt vil det kollapse.

Innen kunstnernes verden er gradient et begrep som brukes om en jevn endring i enhver egenskap; fblant annet farger som glir over i hverandre.

Selv om det er det skeive miljøet som har tatt beslag på fargene i regnbueflagget som et ikonisk symbol for LHBTQ+-miljøet så er det akkurat sånn vi alle er; en samling av farger som går mellom de glade og de lyse fargene, men med innsmett av de de mørke fargene, og med grandiens som når det blå og det gule møtes og gir et grønnskjær.

Vi i menneskerasen er alt for sammensatte til å kunne båses rettferdig.

Om dere lurer på hva jeg ville svart på spørsmålet hvilket dyr ville du kunne klare å vinne i nærkamp mot, så ville jeg svare en flyndre.

Det er kanskje ikke så macho, men det vet jeg stemmer, fordi⁹ akkurat det har jeg prøvd; og vant. Alt annet får jeg ta som det kommer.

Ikke døm en bok etter omslaget sier det klassiske ordtaket, men min erfaring er at du heller aldri skal høre alt for mye på hva andre mente om boken; for fordommer er som gamle sko. De er behagelige til å begynne med, men de hindrer deg ettehvert i å gå fremover.

He en god og fargerik helg.

Når du møter en ny person så ikke se på denne som en kategori, men som et individ.

Det finnes ingen fulstedig kopi av deg; du er unik.
Husk at også dine feil er med på å forme deg.

Mange små ripet former personlighet.
Erik Lerdahl, fra: Å sveve med bena på bakken, 2003.

Gamle drømmer blir som nye

Jeg drømte i min ungdomstid om å bli styrtrik og kjøre rundt i bygden i en Alfa Romeo Montreal G10 med matt lakk; slik at de andre i Austvatn skulle slippe å se sitt fattige, siklende speilbilde i lakken når beundret kjøretøyet mitt.

Selv i deømmene mine tok jeg hensyn til andres følelser.

Det ble selvsagt ikke noen Alfa Romeo Montreal på meg. Det ble bare en brukt Lada, og de eneste som sikla på den var de som gikk bak og skjøv den.

Avstanden mellom drøm og virkelighet er et for de fleste et kjent konsept som har fascinert mennesker i århundrer.oss hverdagsfolk har stilt oss selv gjentatte ganger.

I en konkret, fysisk forstand kan vi selvfølgelig ikke måle avstanden mellom drøm og virkelighet.

Drømmer er produkter av vårt underbevissthet og fantasi, så den og eksisterer i en annen dimensjon enn den fysiske verden.

Drømmer er flytende og subjektive, og de kan endre seg fra øyeblikk til øyeblikk.

Hvor mye energi og innsats må vi legge ned for å realisere drømmen våre bestemmer vi selv, desverre, og om vi virelig vil ellerr kan oppnå at våre drømmer blir virkelighet  avhenger både av våre egne egenskaper; og av omstendigheter.

Like vel er det viktig å ha drømmer, for de gir oss en indre drivkraft til å handle; de gir oss noe å jobbe mot, og de gir oss en grunn til å stå opp om morgenen.

Drømmer bidrar til å gi livet vårt en mening og en retning. De motiverer oss, og de gir oss en mulighet til å forstå hvorfor vi gjør de tingene vi gjør.

Drømmer gir oss håp for fremtiden,; hele livet gjennom.

Drøm stort, jobb hardt var mottoet jeg fikk med meg på bussen mellom Austvatn og Oslo på sensommeren i 1974; et klassisk uttrykk som oppfordret til å sette meg ambisiøse mål, og ikke minst en oppfordring om det å legge ned stor innsats for å nå dem.

Hodet mitt kvernet rundt dette med å jobbe opp mot drømmer fra bussholdeplassen ved melkerampen og frem til Skarnes, men så må det ha skjedd noe på det siste stykket av bussturem; for drømmene om å bli rik hadde skiftet over til fokuset på det å i stedet å strekke meg etter et yrke som som ville gjøre meg glad for å stå opp og gå på jobb ver morgen.

På bussholdeplassen utenfor Østbanestasjonen ble jeg stående  en lang stund og følge bilene som passerte på vei til og fra havna. De fleste var alminnelige biler, og noen få var på hendene til de priviligerte i samfunnet.

Der og da så gikk det opp for meg at bil var bil; et forflytningsverktøy og ikke noe mer.
Det jeg observerte, og som snudde min holdning til statussymboler, var at det satt sjåfører i små Fiat 850'er og av merke Vauxhall Viva som så like fornøyde og glade ut som de i en ny K70 eller Mercedes 280 SE fra W108-serien.

Etter den åpenbaringen så slengte jeg ryggsekken på ryggen og tok de første skrittene inn i mitt voksenliv.

På bussholdeplassen bak meg lå kravene i samfunnet om å søke rikdom og berømmelse igjen, byttet ut med prioriteringer som etter hvert skulle ende opp i et kjent sitat fra Steven Jobs: den eneste måten å gjøre et godt arbeid på er å elske det du gjør. 

Følelsesmessig og trivselsmessig så tok jeg de riktige karrierevalgene etter den tidlige morgenen i Oslo, men det ble med det.

Inni i meg var det noen mangler som gjorde at mine valg av yrker aldri ga noe særlig økonomisk uttelling.

I dag, den 15. hver måned må jeg gå i tankeboksen og overbevise meg om at jeg ikke angrer på de engasjerende dagene jeg hadde med mye spenning og moderat lønn, omtrent 18460 lange dager i tallet.

Svaret hver gang blir et litt tafatt: det nytter ikke å gråte over spilt melk.

Å angre på det du ikke gjorde i går gir ikke noe ekstra brød i dag.

Jeg er blitt bestefar og opplever i den sammenheng at det å sitte med barnebarnet og se på tegnefilm kan være like lærerikt som det er hyggelig.

Master Oogway sa i Kung Fu Panda noe som minner oss om å leve i nuet og ikke la fortiden ødelegge dagens opplevelser: i går er historie, i morgen er et mysterium, men i dag er en gave. Det er derfor det kalles nåtid.

Å pensjonere seg fra en jobb jeg elsket gir meg, som sikkert mange andre, en jevnlig følelse av savn.

Hver gang jeg stod ved kassa i butikken savnet jeg muligheten til å jobbe overtid for å håndtere prisstigningen.

Når jeg gikk forbi en kafé hvor det gjennomføres en arbeidslunsj så savnet jeg kolleger; og når jeg våknet om morgenen så savnet jeg det å ha noe engasjerende å gå til så fort en fikk tørket av seg dusjvannet.

Her begynte jeg først å jobbe når kaffen min gjør det.

Etter 18460 dager som arbeidsaktiv, og bare 270 dager som pensjonist sa det seg selv at vektskålen på ingen måte stod i balanse; men der det er liv er det håp.

Dere kan spørre meg  den 1. april i 2075 om vektskålen nå endelig har vippet slik at pilen på vekten viser: ro i sjelen.

Velkommen til min 117-årsdag.
Adressen er Kirkegata 12. 3510 Hønefoss.
Følg skiltene med Cemetery mot noe som ser ut som en dårlig bygget hoppbakke.

Her oppe heter stedet Hønefoss Church Cemetery, for det er ikke fint nok å verken skilte med eller å snakke norsk her oppe i Norges bakevje; og her skal jeg graves ned for all evighet?

Eller bee gruondes som det heter her oppe

Hold på drømmene. Det spiller ingen rolle hvor sakte du går, bare du ikke stopper opp.
Confucius

Hvilken runestein hogges til minne om din innsats?

Jeg var innom en kollega for noen år siden som stolt viste frem en hylle i vitrineskapet i stua med firmagaver opp gjennom årene, og mest stolt var han av klokka han hadde fått. Så spurte han meg hva jeg hadde fått gjennom årene.

Det var litt rart å se trofe hyllen hans og svare på spørsmålet hans, ettersom vi hadde vært kollegaer, men det var hyggelig å se hvor verdsatt han følte seg.

Det er viktig å føle seg verdsatt.

Det handler om å føle at man betyr noe for andre mennesker; en følelse av å bli sett, anerkjent og respektert for den man er og det man gjør.

Når vi føler oss verdsatt, opplever vi ofte en økt selvfølelse og en tilhørighet til andre mennesker.

Anerkjennelse handler i siste instans om å bli respektert, og det å føle en tilhørighet og føle at en har støtte. Det ligger mye oppmuntring i det å få anerkjennelse for det en gjør for sin arbeidsplass.

Noen mennesker er mer sosialt orienterte, selv vi som ellers er usosiale, og verdsetter sterke relasjoner med kolleger høyt.

For oss vil anerkjennelse fra kolleger være en sterk motivator fordi vi er resultatorienterte på brukernivå fremfor som et produkt vi leverer eksklusivt til bedriftsledelsen.

Når arbeidet i stor grad innebærer samarbeid med kolleger så vil anerkjennelse fra dem være spesielt viktig. 

Hvis man, som i mitt tilfelle,  jobber mye selvstendig vil selvsagt anerkjennelse fra ledelsen være sentralt, men ikke nødvendig vis det viktigste.

Det viktigste var alltid at mine øvelser, skolering, tiltaks kort og planer var til nytte for deres utførelse av sin jobb; reell effekt på de ulike beredskapssituasjonene de måtte være forberedt på å løse; og løste.

Jeg ønsker å komme med mine grunner til hvorfor jeg mener at det er så viktig å akseptere, og respektere, at mennesker har ulike behov for anerkjennelse.

Vi er alle unike individer med ulike personligheter, opplevelser og verdier. 
Det som er viktig for én person, kan være mindre viktig for en annen.
Dette gjelder også behovet for anerkjennelse.

Våre behov for anerkjennelse formes i stor grad av vår oppvekst, kultur og sosiale omgivelser.

Det som er normalt og forventet i én bygde-kultur, kan være annerledes i en annen; og for de som vokser opp i urbane miljøer.

Våre behov for anerkjennelse kan også variere avhengig av situasjonen.

For eksempel kan en person som jobber i et team være mer opptatt av å bli anerkjent av kollegene, mens en annen som jobber selvstendig kan være mer opptatt av å bli anerkjent av sin leder.

Å være åpen for at andre mennesker har forskjellige behov bidrar til å øke vår forståelse av både oss selv og andre; og ikke minst få forståelse av at vi ofte dømmer ut fra våre egnes behov i stedet for å sette oss inn i hva som driver en annen person fremover.

For noen av oss er et ærlig klapp på skulderen og tomlene opp fra en som har anerkjennelse mye mer motiverende og mer verdt enn å få en fysisk gave.

Selvfølgelig er det viktig, og akseptabelt, for mange å ha fysiske bevis på anerkjennelse som andre kan se; noe de kan vise frem som bevis på at de har fått beholde jobben sin lenge, og som bevis på at de ble sett.

For oss andre er det mer en privat følelse.

Jeg har lært at folk vil glemme hva du sa, folk vil glemme hva du gjorde, men folk vil aldri glemme hvordan du fikk dem til å føle.
Maya Angelou

Jeg tok aldri i mot fysiske ting i julegave fra bedriften, men krysset av på at gavens verdi skulle gå til en hjelpeorganisasjon i stedet.

Jeg gjorde aldri dette fordi jeg er gavmild eller snill, men fordi jeg ikke trenger fysiske hilsninger eller gaver som bevis på at bedriften brydde seg om meg.

Om ledelsen ga meg anerkjennelse eller ikke, ble bevist i hvordan de investerte i meg i form av opprykk eller lønn.

De som anerkjenner din verdi i jobben gir deg lønn etter fortjeneste, eller opprykk til senior-stilling. De setter en pris på lang erfaring og stor innsats om de mener at kvaliteten på det du gjør er grei, god nok eller meget bra.

Det er bevis nok på hva de egentlig mente om meg.

I hvilken grad de anerkjente min innsats eller ikke er for min del en følelse, for i mitt hode er anerkjennelse ikke noe du kan stå på krava og kreve.

Akkurat som med tillit så må anerkjennelse fortjenes.

Det er ikke nok å bli anerkjent, man må også være verdig anerkjennelsen.
Friedrich Nietzsche.

Bedriftsgaver er uansett i de fleste tilfeller bare noe personal staben genererer som automatikk etter ansiennitet eller fødselsdato.

Slike gaver forteller bare hvor lenge du har levd og hvor lenge du har vært på jobben, og ingen ting om kvaliteten på arbeidet du har gjort.

Kvalitet speiles i lønn, avansement og respekt.

Ha en aldeles herlig fridag fra jobben.

Ikke bekymre deg for hva andre tenker om deg. De er altfor opptatt av seg selv.
Albert Einstein

Kjøkkenet er hjertet i hjemmet

Av en eller annen uforklarlig grunn, så ga min kone noen hint fra kjøkkenet, om at hun ønsker å beholde meg i live; eller hun bare ønsker å omsorgsfullt forandre meg bort fra den jeg var.

Jeg var aldri god til å lese skjulte agendaer.

Uansett formål så disket hun opp med sunne matretter som førte smaksløkene mine gjennom rekker av kjente og ukjente grønnsaker tilsatt østasiatisk smak.

Hun lever litt etter min fars matregel; kjøtt er bare krydder til potetene; for smakens skyld. Det er mange som har tanker rundt grønnsaker, har jeg forstått.

Det dekker alt fra Øystein Sundes; han var flink med drink og raus med saus; og meget forsiktig med grønt til innrømmelser fra folk som sliter med helseråd: jeg spiser mine grønnsaker, men bare de som har en slags dressing eller saus.

Uttalelser som jeg har prøvd å like brokkoli, men vi har bare ikke den kjemien, og Avokado, den dyreste grønnsaken, men som gjør seg best på Instagram.

Mange har en teori om at grønnsaker er som ekskjærester; du vet at du burde like dem, men det er så mye mer fristende å velge noe søtere og mindre sunt for deg.

Jeg var godt vant med å tråkke i salaten med begge beina og fikk sviende vinagrette i øynene, dette førte like vel ikke til mer feil enn at jeg røpet hvordan mitt hode prosesserer en runde ved grønnsakdisken på Kiwi; til min kones store frustrasjon de gangene jeg snakker høyt med meg selv under utvelgelse av grønt.

Jeg klarer nemlig ikke å forholde meg til ting uten menneskelige egenskaper.

Jeg plukket opp en bunt gulrøtter og sa: gulrot; ambisiøs, alltid opp for en utfordring, men litt naiv og kanskje litt for opptatt av utseende.

Så til agurkene og så smått foraktelig ned på der de lå og langer seg ut; avkjølende og rolig, men temmelig kjedelig i lengden.

Tomatene der i mot er lidenskapelig og full av energi, men var litt for intens noen ganger; og de prissatte seg alt for høyt.

Løk identifiserte jeg meg med i større grad. Løken er sterk og selvsikker, men kan være litt hard å bli kjent med. Dessuten lukter den vondt.

Så løftet jeg opp en brokolli og vurderte den nøye før jeg la den ned og beskyldte den høylydt for å være for kjedelig, dominant og forutsigbar.

Avokadoene er hipster og opptatt av det nyeste, men veldig kostbare, overfladiske; og de lover mye, men inneholder lite.

Paprika er energisk, fargerik og full av liv, men ikke så ildfull som sin lille, spanske fetter pimientos padrón.

Spinaten er sterk og utholdende, men bitter, mens hodekålen er gammel og vis; full av historier og erfaring.

Ertene er søt og uskyldig, men barnslig grønne; eller feigt gule.

Det er viktig for meg å få frem at jeg snakket til, og ikke med, grønnsakene i butikken; ellers ville jeg jo vært gal.

Det er ikke det at jeg ikke hører noe tilbake, når jeg ga tilbakemelding til en Gai lan og bekyldte den for å være en asiatisk brokkoli; for bak meg gikk kona og ga fra seg høylytte sukk og huff.

Trass i hva jeg personlig ga tydelig uttrykk for å mene om de forskjellige grønnsakene, så endte alltid handlekorgen opp med et bredt utvalg av dem.

Pak choi må vi ha sa kona; de er fulle av magnesium, kalsium, mangan, jern og kalium.

Med andre ord så var kjøkkenet hjemme mer som et kjemilabratorium med min kone som ledende forsker; og meg som prøvekanin.

Eksperimenter på dyr er mer utbredt enn en ønsker å tenke på.

På vei ut av Kiwi måtte jeg alltid friste kona med en pinne med Creme Lakris fra Henning-Olsen som vi spiste på krakken utenfor butikken.

På krakken følte vi oss unge og virile igjen, og nøyt barndommens lykke.

Min egoistiske baktanke ved denne ispinnen gikk på det å drøye tiden før en kommer hjem og får servert en matrett med tidkrevende tilbehør; en utredning om hvordan asiatiske grønnsaker er så fordømt rike på bioaktive forbindelser kalt glukosinolater som omdannes til isotiocyanater, som igjen har anti-kreftfremkallende stoffer og senker risikoen for hjerte og karsykdommer.

Men godt smakte det hver gang.

Det politisk styrte folkehelseinstituttet stolte jeg ikke på, for de er alt for unøyaktige i sine uttalelser når de anbefaler et daglig inntak av frukt og grønt er fem om dagen; for de sier ikke om de da mener fem druer eller fem meloner.

Og når det gjelder gulrøtter så er det vel ikke like sundt med én babygulrot som med en overvokst en; eller har de lagt opp til det min far sa; all overdrivelse er usundt; også det å spise gulrot.

Nei du, politikk er nesten like gammelt som sladder, og like lite til å stole på, som Mark Twain sa det; spesielt i valgtider.

Mitt forhold til grønnsaker og sunn mat var som det var; et variert kosthold med kjøtt og passende grønnsaker som komplementerer hverandre på en slik måte at det ikke føles galt om det er mer grønt enn brunt på tallerken.

Mat er tross alt ikke bare næring, men også en opplevelse. Livet er alt for kort til å spise dårlig mat.

Helsen er en ting, men den kommer i bakgrunnen av det å føle at en kan nyte sitt daglige brød og være litt mett og veldig fornøyd når en går fra bordet til oppvaskbenken.

Det verste jeg viste var å bli sulten igjen mens jeg vasket opp.

De fleste mennesker er så dypt engasjert i å leve at de glemmer å eksistere.
Søren Kierkegaard

God helg, og la helgens solskinn gi dine grønnsaker en gyllen glød.

Livet er ment å nytes, bit for bit; også ved matbordet.

Ut av mosen springer en liten lilje

Min datter fikk navnet Susanne fra den norrøne betydningen den rene og skinnende liljen.
Mitt barnebarn har også fått navn etter den flotte blomsten lilje.

Liljen er en blomst med en lang og rik symbolhistorie.

Den har blitt assosiert med en rekke betydninger gjennom ulike kulturer og religioner.


Her er noen av de vanligste symbolene knyttet til liljen:

Den kanskje mest kjente symbolikken til liljen er renhet og uskyld; eller et lite barn i et nøtteskall, for å si det sånn. Ikke noe er renere og uskyldigere enn et lite jentebarn.

Den hvite liljen spesielt har ofte blitt assosiert med jomfruelighet og renhet, og har derfor vært et populært motiv i religiøs kunst.

I noen kulturer symboliserer liljen også moderlighet og fruktbarhet.

Dette kan ha sammenheng med blomstens form og det faktum at den produserer mange frø.

På grunn av sin evne til å blomstre år etter år, har liljen også blitt sett på som et religiøst symbol på gjenoppstandelse og nytt liv; og i noen kulturer har liljen vært et symbol på kongelighet og makt; som i Frankrike.

Den har prydet kongelige våpenskjold og blitt brukt i seremoniell sammenheng i århundrer.

Liljen har også blitt assosiert med håp, spesielt i tider med motgang.



I gresk mytologi ble liljen assosiert med gudinnen Hera, som var beskytter av ekteskapet og kvinner.

I det gamle Egypt var liljen et symbol på liv og fruktbarhet.


Liljens elegante form, delikate duft og kontrasten mellom de hvite kronbladene og de mørke støvbærerne har gjort den til en attraktiv blomst for kunstnere og symbolsk tenkning gjennom tidene.

Dens evne til å representere så mange forskjellige betydninger gjør den til et allsidig og tidløst symbol.


Helt fra Lilli begynte å lage lyder har hun kalt meg for noe fra planteriket; Mose.

Morfar fikk hun aldri helt til, men jeg kjente stor glede rundt mose navnet; og tro det eller ei, mose har faktisk en del symbolsk betydning i ulike kulturer og sammenhenger.

Selv om den kanskje ikke er like kjent som for eksempel liljen eller rosen, har mosen blitt brukt som symbol for ulike ting opp gjennom historie; og som stolt bestefar for verdens vakreste og klokeste barn så vil jeg påstå at hun allerede som spedbarn visste hva mosen symboliserer da hun ga meg navnet; eller kanskje jeg må plante begge beina i bakken og pårope tilfeldighetenes spill.

Til tross for at mosen ofte forbindes med fuktige og skyggefulle steder, representerer den også liv og vekst.

Den har en evne til å trives under forhold der mange andre planter ikke klarer seg, og symboliserer derfor ofte motstandskraft og overlevelse; og skal jeg være ærlig så føler jeg at mose er den veksten som best definerer meg som person.

Mosen har en evne til å regenerere seg og spre seg. Dette har gjort den til et symbol på fornyelse og evig liv i noen kulturer, mens det i noen tradisjoner har blitt brukt mose som beskyttelse mot onde krefter.

Man har trodd at den kunne absorbere negativ energi og skape en beskyttende barriere.
Mose vokser ofte i rolige og avsidesliggende områder. Den har derfor blitt assosiert med stillhet, ro og meditasjon.

Mosen er en svært tilpasningsdyktig plante som kan vokse på mange forskjellige underlag.

Dette har gjort den til et symbol på fleksibilitet og evnen til å tilpasse seg ulike forhold.

I noen spesifikke kulturer har mose også fått mer spesifikke betydninger, som i keltisk mytologi hvor mosen ble assosiert med visdom og kunnskap.

Man trodde at de som sov på en seng av mose ville få visjoner og dypere innsikt.

I Japan symboliserer mose ofte alderdom og visdom.
Den brukes ofte i hagedesign for å skape en følelse av ro og stillhet.

Hvorfor i all verden har mosen disse symbolene, kan en spørre seg ..?

Mosen har fått disse symbolene på grunn av sine unike egenskaper og hvor den ofte vokser.

Dens evne til å trives på ulike steder, dens fornyende kraft og dens assosiasjon med rolige og avsidesliggende områder har gjort den til et interessant symbol for mange kulturer.

Det er jo som å lese mitt liv slik jeg ser det; en som til og med trives i et avsides område som på Helgeshaugen i Hønefoss.

Det har lenge vært tradisjon for å velge navn etter hva foreldre drømmer om for sitt barn, eller for å videreføre familienavn fra mødre, fedre og besteforeldre; eller tanter og onkler med spesiell godhet.

Nå da vi går dypere inn i det mørke som heter digital hverdag og kunstig intelligens så vil kanskje de kommende generasjonene bare taste inn noen egenskaper i AI og hente det navnet som da blir foreslått.

Jeg prøvde på det, og da fikk jeg forslagene Birka, Askeline Bjørk; og Blåbær; symbolikk for velstand og lykke!

Nei, jeg sverger fortsatt til det analoge og ikke all verdens intelligente, valg av navn; Så får det bli opp til min Lilli å velge navnet Blåbær Aasen til sin arvtaker.

Ha en flott ettertenksom navngitt helg.

Solen er min beste venn

Solen spiller en viktig rolle for velværet som nordmann. Serotoninen den produserer i hjernen forbedrer humøret og gir energi.

Solens UV-stråler sørger for at kroppen produsere den D-vitaminen for immunforsvaret og humøret.

Solen hjelper til med å regulere døgnrytmen, noe som beviselig forbedrer søvnkvaliteten. og hindrer tretthet, humørsvingninger og konsentrasjonsvansker.

Det gjør det ikke akkurat mindre verdifullt at det påstås at solens UV-stråler har positiv effekt på immunforsvaret og vil bidra til å redusere risikoen for hjerte- og karsykdommer.

Solskinnet motiverer til å tilbringe mer tid utendørs, noe som forbedrer mentale helse.

Sollys er synlig lys og usynlig stråling fra solen. Det er en form for elektromagnetisk stråling som kommer fra solen og når jorden i form av bølger. Sollys er sammensatt av forskjellige bølgelengder, inkludert synlig lys, ultrafiolett (UV) lys og infrarødt lys.

Det synlige lyset er den delen av sollyset som vi kan se. Det er sammensatt av forskjellige farger, fra fiolett til rødt. Hver farge har en bestemt bølgelengde.

Det ultrafiolette lyets er usynlig for det menneskelige øyet. Det har kortere bølgelengder enn synlig lys og kan være skadelig for huden og øynene. UV-lys er delt inn i tre typer: UVA, UVB og UVC. UVA-lys er den minst skadelige typen, mens UVC-lys er den mest skadelige.

Heldigvis for oss så absorberes UVC-lys av ozonlaget.

Infrarød lys er usynlig for det menneskelige øyet, men det er der om vi tror det eller ikke.

Infrarød farge har lengre bølgelengder enn synlig lys, og er det som for oss føles som varmen fra solen.

Sollys er som kjent en viktig energikilde for livet på jorden.

Det driver fotosyntesen, som er prosessen der planter bruker sollys til å produsere mat.

Sollys er også viktig for menneskers helse; også langt ut over den maten den gjør at vi kan dyrke. Sollys kan imidlertid også være skadelig.

For mye UV-lys kan føre til solbrenthet, hudkreft og grå stær.

Det er denne helheten ved sol som trigger meg; kontrastene.

Solen er imponerende der den ligger og lyser som den nærmeste stjernen til jorden.

Sollys bruker bare åtte minutter og tjue sekunder på å nå jorden, og den holder fortsatt koken etter å ha blitt fire komma seks milliarder år gammel. I følge forskerne vil den fortsette å lyse og brenne i fem milliarder år til før den går av med pensjon.

Ha en solfylt flott helg.