Maktsbegjær

Grådighet og maktbegjær er ikke lidenskaper, men frykt.
Carl August Ehrensvärd

Norge har et parlamentarisk styresett, noe som betyr at den øverste makten ligger hos Stortinget,
Stortinget velger regjeringen, som igjen er ansvarlig overfor Stortinget.

Et parlamentarisk styresett er bare en form for demokrati, men det er på ingen måte helt det samme som at folket direkte velger hvilken regjering de ønsker.

I Norge velger folket representanter til parlamentet. Disse representantene danner deretter en regjering, vanligvis basert på partitilhørighet og flertalls-forhold i parlamentet.

I vårt land har vi indirekte demokrati, også kalt representativt demokrati; en styreform der folket velger representanter til å ta beslutninger på vegne av dem.

I et indirekte demokrati har ikke borgere direkte innflytelse på alle beslutninger, noe som gir ulemper ved at folket ikke har direkte innflytelse på alle beslutninger, og fordi uenighet i parlamentet vil hindre regjeringen i å ta beslutninger.

Folkets stemme blir rett og slett ikke hørt og verdsatt i det styresettet vi har i Norge, hovedsakelig fordi vi som velgere ikke kan bestemme hvilke personer vi vil ha til å representere våre meninger og behov; og da sitter vi igjen med partiledere som Gahr Støre, Slagsvold Vedum og Listhaug, med flere.

I tillegg så er det jo sånn at parlamentarismen åpner for at jakten på et flertalls-forhold gjør at vi blir styrt av småpartier som vi på ingen måte ønsker å stemme på, som for min del Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og og MDG.

Norge har aldri hatt et system der man kan stemme direkte på personer ved Stortingsvalg.

Det norske valgsystemet har alltid basert seg på forholdstallsprinsippet, der velgerne stemmer på partilister og ikke på enkeltkandidater; og det gjør at vi kun kan evaluere et parti og ikke dets leder.

Argumentene for å ha et system med direkte personstemmer er enkelt og greit det at det vil gi velgerne mer direkte innflytelse over hvem som representerer dem i Stortinget, gjøre det lettere for nye politikere å bli valgt inn i Stortinget; og det ville gjøre det mer sannsynlig at Stortinget gjenspeiler mangfoldet i det norske samfunnet.

Ergo; alt våre politikere på ingen måte ønsker.

Argumentene mot dette går på at det ville gi for mye makt til enkeltkandidater og lobbygrupper; og det viktigste argumentet i Norge når det gjelder alt; også medisiner som fungerer: det blir for dyrt!

Alt dette bygger opp under myndighetenes og politikernes higen etter makt; et sterkt ønske om å ha makt og kontroll over andre.

Hadde de fått det til så ville det politiske Norge kvitte seg med det Norske kongehuset og valgt seg selv til president i Norge, men samtidig så vet de at valget da vil være personfokusert; noe de på ingen måte tør å ta konsekvensen av.

Det er kun de knøttsmå partiene på ytre venstre som tør å snakke åpent om dette; ene og alene fordi de bygger sin filosofi på at makten skal tildeles dem uten valgstøtte av folket; et kommunistisk diktatur.

Noen mennesker søker makt fordi de ønsker å føle seg viktige og respekterte av andre.

De går rundt og tror at makt vil gi dem status og innflytelse, og at det vil gjøre dem i stand til å kontrollere sin egen skjebne og andres skjebne.

Andre søker makt fordi de tror det er det beste verktøyet for å oppnå sine mål; de tror at makt vil gi dem mulighet til å overvinne hindringer, å få det de vil, og å gjøre en forskjell for seg selv og sine nærmeste.

De fleste av dem søker makt fordi de er redde for å miste kontroll.

De har trolig vokst opp med et selvbilde hvor de forstår at de ikke får den respekt og den ære som de selv synes de har fortjent, og tro at makt er den eneste måten å beskytte seg selv på.

I noen tilfeller kan maktbegjær være et symptom på en personlighetsforstyrrelse, for eksempel narsissistisk personlighetsforstyrrelse eller psykopati.

Personer med disse lidelsene har ofte en over-oppblåst følelse av sin egen betydning, og de kan være manipulerende, utnyttende og hensynsløse i sin jakt på makt.

Maktbegjær er den mest skamløse av alle lidenskaper.
Tactius

Makt kan være en kraftig motivator, og den kan ha en dyp innvirkning på menneskers liv.

Noen av grunnene til at makt er så viktig for noen mennesker er som nevnt behovet for å ha kontroll over andre mennesker, og deres tanker rundt den maktsøkende.

Maktfulle mennesker blir ofte sett på som viktige og respekterte. De vil ha tilgang til ressurser og muligheter som ikke er tilgjengelige for andre, og de vil bruke sin innflytelse til å fremme sine egne interesser; og interessene til de de bryr seg om.

Den typen makt-tilkjempelse som en ser stadig mer av  i det politiske Norge skjer når makt søkes eller brukes for egoistiske eller ondsinnede formål; og det vil over tid føre til ødeleggende konsekvenser.

Vi ser det gjennom hvordan maktposisjoner benyttes til å tilkjempe seg goder som andre ikke får, inhabilitet gjennom nepotisme, gi jobber eller kontrakter til familiemedlemmer eller venner selv om de ikke er de mest kvalifiserte kandidatene, tildele seg selv goder ut over det folket har rett på o.s.v.

Å stole på en minister som er tildelt en stilling som forsvarsminister eller andre ministerposisjoner, men som kun har erfaring som barne-pedagog står for meg som veldig vanskelig, selv om vedkommende har et stort apparat av fag-spesialister rundt seg som rådgivere.

I min verden så må du ha fælt noe på huden for å ha makt bak det du uttaler deg om. Marionetter faller ikke i smak hos meg.

Når du gir noen makt, er det første de gjør å ta fra deg din.
Napoleon Bonaparte

Det er derfor viktig å bruke makt med ansvar og å være klar over de potensielle farene ved maktmisbruk.

Reell makt oppnår en en gjennom andre faktorer enn gjennom indirekte valg og tildelte maktposisjoner. Reell og sterk makt vinnes ved tillit fra de man er satt til å lede; dette er en kritisk komponent av reell makt.

Når folk stoler på deg, er de mer sannsynlig å følge deg, respektere dine beslutninger og støtte dine mål. Tillit skaper en atmosfære av samarbeid og gjensidig respekt, noe som gjør det lettere å oppnå felles mål.

Reell makt er også basert på kompetanse og dyktighet.

Folk er mer tilbøyelige til å følge en leder de tror vet hva de gjør og kan lede dem effektivt.

Dette vil omfatte faglig ekspertise, lederevner, evne til å ta gode beslutninger og evne til å kommunisere effektivt.

Du skylder deg selv å ha like mye mistillit til dårlige mennesker som tillit til gode.
Isokrates

En effektiv leder er i stand til å inspirere og motivere de de leder. Dette kan innebære å skape en visjon for fremtiden, å kommunisere målene på en engasjerende måte, å anerkjenne og belønne prestasjoner og å skape et positivt og støttende arbeidsmiljø.

Enhver leder vil møte motstand på et tidspunkt og er i stand til å håndtere motstand på en rolig og profesjonell måte; å adressere bekymringer og finne løsninger som alle kan akseptere.

Makt kan være korrumperende, og det er viktig for ledere å være klar over farene ved maktmisbruk.
En effektiv leder er i stand til å bruke sin makt på en ansvarlig og etisk måte, og å unngå å bruke sin makt for personlig vinning eller fordel.

Makt er ikke noe man har. Det er noe man tar. 
Malcolm X

Selv om tillit er en kritisk komponent av reell makt, er det ikke den eneste faktoren for å oppnå det.
For å oppnå reell makt må ledere også ha kompetanse, dyktighet, evnen til å inspirere og motivere, evnen til å håndtere motstand, evnen til å ta vanskelige beslutninger, evnen til å bygge relasjoner, evnen til å tilpasse seg og evnen til å håndtere maktmisbruk.

Vel, det var mine tanker rundt maktbegjær.; og en trenger jo ikke å være enig med meg i dette, men som en gamling med tid til å tenke mye og null risiko ved å si det jeg tenker, så deler jeg dette med dere.

Ha en god og lite maktsyk dag med dine nærmeste.

De som gir opp frihet for sikkerhet fortjener verken frihet eller sikkerhet.
Benjamin Franklin

Savn

Så er vi inne i den lange, norske vintertiden etter en av de dårligste somrene på mange år og en høst som vi helst vil glemme.

Det er en trøst at Statens sentralbyrå og det politiske storting går ut til omverden at vinteren bare regnes fra desember til februar; selv om de samme sier at første vinterdag er 14. oktober og første sommerdag er 14. april.

Sannheten ligger vel nærmere det innvandrerne beskriver: sommeren er verst, det er den delen av vinteren hvor det ikke fyres.

Sommerhalvåret varer ifølge den astronomiske inndelingen fra vårjevndøgn rundt den 21. mars til høstjevndøgn omtrent den. 23. september; som er begynnelsen på vinterhalvåret.

For oss som bor her er det eneste som stemmer at sommeren er juli og august; to av årets 12 måneder. De resterende ti månedene er det hovedsakelig uggent, kanskje spesielt på kontorlokalene der ventilasjonsanleggenes varmebatterier er avslått mellom vårjevndøgn og høstjevndøgn.

En kan vel sånn sett si at samfunnet ikke er rustet for å håndtere det norske klimaet.

For meg en vinteren 2023/2024 er livsskifte. Denne desember og kommende januar og februar blir det minimal tid inne i kjøleskapet som står bak vognhall 2 på Majorstuen.

Det er slutt på å bære inn vann til campingvogna og la vannet kjøle ned på gulvet.

Dette er årstiden hvor jeg normalt har god plass i kjøleskapet da jeg slipper å sette inn vann der for å ha kaldt drikke.

Dette har de siste 24 årene vært tiden da jeg kan lage mat for flere dager og bare sette kjelen på gulvet for å kjøle den ned til neste middag. Dette har snart et kvart århundre med vintre hvor jeg har måttet kle på meg full vinterkolleksjon for nattens toalettbesøk. Det er slutt på tiden der jeg i årets ti, kalde måneder i ulik grad har måttet bruke vannet i dusjbrakka for å tine opp før arbeidsdagen starter.

På mange måter vil jeg savne årene jeg har hatt med håndvask av klær, bæring av vann og netter meg dyp søvn i kaldt soverom. Dette har vært en lang periode hvor jeg de fleste av årets dager har kunnet være egoist og bare forholde meg til meg selv mellom arbeidsøktene.

Jeg vil garantert savne det å kunne sette meg utenfor vogndøren og lese meg gjennom utallige bøker i solveggen og med radioen på i bakgrunnen. Jeg kommer til å savne de korte og lange samtalene med folk som passerer fristedet mitt.

Jeg kommer til og med å savne det å fryse på fingrene når jeg spiser middag på årets mange, kalde kvelder.

Savn er en naturlig menneskelig reaksjon på tap eller fravær av noe viktig; og noe en er blitt vant med.

Det er en følelse som kan være smertefull, men samtidig kan den også være en påminnelse om verdien av det eller den som er tapt, og den kan bidra til personlig vekst og innsikt.

Savn er en kraftig følelse av lengsel og tap, og det kan oppstå av ulike grunner. Mennesker opplever savn når de føler at de mangler noe eller noen som har hatt en betydelig plass i livet deres.

Savn er ofte knyttet til sterke følelsesmessige bånd mellom mennesker. Jo sterkere tilknytningen er, desto dypere kan savnet være når denne forbindelsen blir brutt eller fraværende.

Er det noe jeg virkelig vil savne i min nye etappe i livet så er det de utallig gode kollegaene jeg har jobbet med på ulike nivåer i de siste 20 årene. Jeg vet godt at jeg vil føle et savn som oppstår ved tap av nære relasjoner, enten det er gjennom død, avstand, eller andre omstendigheter som fører til at mennesker blir skilt fra hverandre.

Mitt savn vil også være knyttet til en lengsel etter fortiden eller en tidligere fase i livet. Nostalgi for noe som var, og ikke lenger er, kan utløse sterke følelser av savn. Savn kan oppstår når det er mangel på noe som er viktig for ens trivsel, for eksempel et sted, en aktivitet eller et yrke som man ikke lenger har tilgang til eller skal utføre. Denne følelsen av savn forsterkes når det er usikkerhet eller uvisshet knyttet til fremtiden.

Noen ganger er savn knyttet til en følelse av tap av en viktig del av ens identitet eller selvforståelse; og akkurat det vil jeg nok føle sterkt da jeg nå legger ned arbeidet jeg har brent for siden slutten av 1970-tallet. Mitt liv i beredskap er over for godt. Etter dette så blir det bare å holde vedlike kunnskapen i faget uten å ha noe å bruke dette til.

Sitatene under reflekterer forskjellige aspekter av savn og illustrerer hvordan det kan være en del av den komplekse følelsesmessige opplevelsen knyttet til kjærlighet, tap og minner.

Savnet forteller oss hvor sterkt båndene er. Det er ikke de sterke båndene som lager savnet. Det er de svake.
Kay Knudsen

Noen ganger er det ikke menneskene som har forsvunnet som teller mest. Men de vi savner hver dag, uansett hvor de er.
Atticus Poetry

Ha en særdeles god og følelsesrik helg; og takk for meg.

Savnet er en slags død du føler mens du fortsatt er i live.
Mitch Albom

Uønsket

I 1969 var jeg elleve år gammel og gikk av toget på Midtsandan jernbanestasjon i Malvik sammen med  mor, far og to av mine søstre. Rett på andre siden av jernbanesporet lå mormors bondegård; Lillesand gård.

Jeg vet at datoen var rett rundt den 20. juli 1969 da vi ankom gården, for far og onkel Petter satt rett etter ankomstdagen i stua i gamlebygget på gården og så på den første månelandingen på svarthvit TV.

Det jeg stusset på første dagen var ikke at mormor flyttet ut av huset sitt og inn i sønnens nybygg, men at hun bare hilste på mine to søstre. meg og min far ville hun ikke hilse på; og heller ikke spise sammen med under oppholdet vårt i mors barndomshjem.

Lillesand gård var, og er, en veldig stor gård som hovedsakelig dyrker korn og er en av Trøndelags største leverandør av enorme jordbær, så selv den gangen var de på Lillesand gård for storbønder å regne.

Odelsgutten Petter drev gården da vi var der og sammen med sin kone Lillian hadde de tre barn; en gutt og to jenter. Og der var det andre jeg opplevde som overraskende og rart, for mormor hadde gitt ordre om at den neste odelsgutten Øystein ikke fikk leke med eller på annen måte ha kontakt med meg under oppholdet. jentene var det ikke så farlig med.

Allerede den gangen så skjønte jeg jo at mormor ikke ville ha noe som helst med meg å gjøre fordi jeg ikke var av hennes blod.

Først etter hennes død fikk jeg vite av mor at min far ikke ble funnet verdig å gifte seg med hennes datter fordi han var av lav rang som håndverker; og ikke minst fordi han hadde taterblod i årene.

En eneste gang i vår barndom kom mormor på besøk til huset på Aasen og ble boende der noen dager.

Da måtte min adopterte storesøster og jeg flytte ut av huset og bo hos tante og onkel på gården deres.

Det gjorde meg ingen ting den gangen, for jeg visste godt at jeg ikke var av hennes blod, men da jeg ble eldre så bygde det seg opp en forakt over for henne inne i meg.

jeg vet at det såret min mor en del da min datter ble født og jeg ikke ønsket å døpe henne opp etter min mormor, men samtidig så tror jeg at hun forsto hvorfor; og at jeg hadde behov for å starte min egen slekt fra grunnen av.

Som både far og bestefar for barn som ikke deler mitt blod så blir mormors holdninger mer og mer foraktelig desto mer jeg tenker over det., kanskje helst fordi jeg ikke kan fatte hvordan et voksent menneske til de grader kan støte fra seg et barn på en så brutal og demonstrativ måte som det hun gjorde.

Det er nok er mange forskjellige holdninger som hindrer en bestemor i å akseptere sin datters fosterbarn og ikke vil ha noe med det å gjøre.

Bestemoren kan ha fordommer eller stereotypien om fosterbarn, for eksempel at de er problematiske, voldelige eller uønskede; og selvsagt kan disse fordommene være basert på personlige erfaringer.

Det er bedre å være alene enn å være sammen med mennesker som får deg til å føle deg uønsket.
Albert Einstein 

Uansett så har minnene om mormor fått meg til å fundere litt rundt ordet uønsket. Ordet i seg selv hentyder til noe eller noen som ikke er ønsket eller velkomment. Gjennom livets gang så har jeg i det minste erfart en ting, og det er ar det å føle seg uønsket kan være en smertefull opplevelse, men  at det ikke definerer deg som person.

Livet er alt for kort til å kaste bort tid på mennesker som får deg til å føle deg uønsket. Du må i stedet gå videre og finn de som får deg til å føle deg elsket og verdsatt.

Jeg var av de heldige, jeg fant akkurat disse egenskapene i paret som oppfostret meg; og mine tre søstre.

Jeg har aldri forventet å bli elsket, men jeg har alltid hatt et håp om at folk skal akseptere meg slik jeg er.

Ekte aksept er når du kan være deg selv uten frykt for å bli dømt.
Mahatma Gandhi 

Født for enda lengre siden

Jeg er født for lenge siden, men var jeg født for enda lengre siden og avtjent min verneplikt i vikingenes marineskip så hadde livet mitt vært helt annerledes i dag; i og med at jeg hadde vært død i over 1000 år.

Som de fleste norske patrioter med kjærlighet for sitt lands kultur, og historie så har jeg brukt mange av mitt livs timer på å lese om vikinghistorie.

Etter som jeg ser ut som jeg gjør med lange barter som strekker seg nedenfor hakens begge sider så ville jeg nok fått Tjugeskjegg i navnet mitt; men Svein Tjugeskjegg var jo dansk så det ville gitt meg assosiasjoner til feil lands patriotisme.

Så det ordet jeg vil drodle litt rundt for en stund i dag er det norrøne ordet tjuge, som visst nok kommer fra det norrøne ordet tvigir, som betyr to ganger ti.

Danskene bruker fortsatt tjuge-systemet i sine tall; der for eksempel fem og halv fjers for å si 75;  5 + 4 x 20 minus 10.

Det er ikke ofte en hører det bruk i den sammenhengen  i dag, bortsett fra i noen dialekter det tjuge er tjue, mens det på andre dialekter betyr svimmel eller "forvirret.

Det er til å bli forvirret av.

Som om en ikke blir forvirret nok fra før så er det sånn at ordet også ble brukt i norrøne tekster som adjektivet stor og mektig, men det kan også bety to-delt; som mitt skjegg som er delt i to av en glattbarbert hake.

Så lang nede i teksten går det opp for meg at denne dagens ord er forvirring.

En kronisk tilstand av forvirring og hukommelsestap som kan skyldes en rekke faktorer, for eksempel Alzheimers sykdom eller Parkinsons sykdom. Demens er vanlig hos eldre.

Sterk eller bare syk?

Å ta et annet menneskes liv, vist nok spesielt i krigssituasjoner i følge de fag-spesialistene som selv aldri har vært i situasjonen, kan utløse sterke emosjonelle reaksjoner hos en person.

Dette kan knyttes til følelser som skyld, traumer og en dypere refleksjon over menneskelig natur.

Psykologisk sett kan det påvirke enkeltpersoner forskjellig, avhengig av ens personlighet, verdier og tidligere livserfaringer.

Jeg husker min første som et svakt minne og en skygge, men jeg husker godt den første jeg hadde øyekontakt med helt til hans siste åndedrag.

Ingen av minnene om dem har noen sinne gitt meg hverken glede , sorg eller angst.

Det å oppleve manglende emosjonelle reaksjoner etter å ha tatt et annet menneskes liv i en krigssituasjon er ikke nødvendigvis en direkte indikator på psykopati eller sosiopati.

Mennesker reagerer på traumatiske hendelser på ulike måter, og noen kan utvikle en form for emosjonell avstengning som en overlevelses-mekanisme.

Positive effekter er sjeldne ved det å ta liv, men det kan være at noen opplever en form for avstengning for å takle stresset i øyeblikket; påstår psykologene og psykiatrikerne.

Et sitat som kan relatere til manglende emosjonell reaksjon eller følelsesmessig avstengning er: sometimes the strongest people are the ones who love beyond all faults, cry behind closed doors, and fight battles that nobody knows about.

Dette reflekterer ideen om at sterke mennesker kan skjule indre kamper og følelser, noe som kan inkludere manglende emosjonelle reaksjoner i visse situasjoner.

Noen ganger er de sterkeste menneskene de som elsker utover alle feil, gråter bak lukkede dører og kjemper kamper som ingen vet om.

Selvfølgelig hadde min tante Olga noen mer og mindre kryptiske råd rundt det å være sterk, som da hun irettesatte meg for troen på at fysisk trening ga meg all styrke jeg trengte i livet: hvordan vet du om noen er virkelig sterk? De har alltid et smil i reserve for regnværsdager.

Så tok hun en slurk av sin i overkant kruttsterke kaffe og sa smilende: å være sterk er som å være en kaffekopp: du vet ikke hvor sterk du er før du blir satt under varme og press.

Jeg skjønte jo at tante var en klok kvinne, men det ble slitsomt mye ettertanke som resultat av hennes ord.

Jeg funderte aldri over meningen med livet i oppveksten; for jeg hadde vel  mer enn nok med å fundere over hva Olga ville lære meg med det hun sa.

Det var lettere å forstå sarkasmen hennes. Den fanget jeg raskt opp, noe Olga gjorde seg notis av med ordene: du er ikke dum. Du bare tenker annerledes enn smarte mennesker – med mindre du gjør det motsatte.

Vi har et uttrykk i Odalen som beskriver noe eller noen som ekstremt vakkert; uttrykket stiggpen.

Men noe godt uttrykk for å være ustabilt intelligent manglet vi, selv om det er et kjent konsept kjent som overdrevet visdom eller så kloke at de virker dumme.

 
Dette refererer til situasjoner der personer som er svært kunnskapsrike eller visdomsfulle, kan uttrykke seg på en enkel eller uortodoks måte som kan virke naive eller til og med dumme ved første øyekast.

 
Dette fenomenet understreker ofte at visdom ikke alltid manifesterer seg i det å bruke komplekse eller intellektuelle uttrykk.

Personlig så tolket jeg meg selv mer opp mot det kloke enn det Olga nok egentlig mente.

Uansett så innså jeg på vei gjennom voksenlivet at hun hadde helt rett i hva fullkommen styrke er på psykiatrisk nivå: styrke er ikke alltid å kunne holde på en tung vekt. Noen ganger er det å kunne le av livets utfordringer og si: er det alt du er  god for, liv?

Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.
Henrik Ibsen

Slåss-kjempe og slurvepetter

Jeg er så glad i språket vårt at jeg får spader når det benyttes feil eller unyansert. Vi nordmenn har så dårlig ordforråd i utgangspunktet at det siste vi trenger er å rote det til.

Antagelig vis så er det noe galt med meg, men jeg kjenner et sinne og en irritasjon i meg når jeg leser aviser og ser at det står ting som per i dag; selv om jeg så langt der i fra er noen mester i lingvistikk.

I moderat bokmål, og i riksmål, skal per kun benyttes i latinske vendinger, som per capita.

Dersom en skal si det samme med norske ord så SKAL an benytte seg av forkortelsen pr.

Slurv er fienden til perfeksjon.
Leonardo da Vinci

Jeg kan være en fordømt pedant; en en person som er overdrevent opptatt av detaljer, ytre former, formaliteter, uvesentlige småting og enkeltheter, og jeg legger stor vekt på nøyaktighet og presisjon, selv i små detaljer.

For meg så er det en helligbrøde å benytte latin eller andre språk infiltrert i en setning på norsk uten at en gjør leseren oppmerksom på det gjennom anførselstegn, utheving eller kursiv.

Gjør en ikke det så bevitner det at en ikke en gang skjønner det selv og at en har manglende kunnskap om morsmålet sitt; og det viser arroganse når en fortsetter å gjøre den samme feilen igjen og igjen.

Selv om ordene slåss og kjempe ofte brukes om hverandre, er det subtile forskjeller i betydning og kontekst.

Slåss refererer vanligvis til en fysisk konflikt mellom to eller flere individer.

Det innebærer bruk av vold, enten det er slag, spark, spark eller bruk av våpen.

Det er ofte kortvarige og impulsive hendelser, preget av sterke følelser som sinne, frustrasjon eller frykt.

Målet med en slåss er ofte å overmanne eller dominere motstanderen, snarere enn å oppnå et langsiktig mål.

Det å kjempe brukes om en bredere type konflikt, som kan være fysisk eller ikke-fysisk.

Det kan innebære kamp mot en motstander, en utfordring eller en vanskelig situasjon. En kamp kan være en langvarig og målrettet prosess som krever strategi, utholdenhet og besluttsomhet; som i en krig eller i rettssalen.

Målet med å kjempe er ofte å oppnå et bestemt mål, enten det er å vinne en krig, vinne en rettssak eller overvinne en personlig utfordring.

To elever slåss i skolegården etter en krangel, mens soldaten kjempet modig for landet sitt i krigen.

Etter som samtlige journalister i norsk presse ser ut til å ha adoptert disse feilene så må en spørre seg hvorfor; hvor har de dette fra?

Det neste, og for min del viktigste spørsmålet er hvem lærte dem at det ikke er viktig å behandle språket vårt med respekt.

Nøyaktighet er høflighet.
William Pitt den yngre

Spørsmålet om hvem som er den største synderen - den som lærer bort feil eller den som fortsetter å gjøre feilen - er et komplekst spørsmål uten et enkelt svar.

Det avhenger sannsynlig vis av en rekke faktorer, inkludert intensjon, kunnskapsnivå, kontekst og tiltak for å rette opp feilen.

I noen tilfeller kan den som lærer bort feil være uvitende om at informasjonen de deler er feil.

De kan ha mottatt feilinformasjon selv eller ha misforstått korrekt informasjon; eller at de ikke er kildekritiske nok.

I disse tilfellene er det viktig å gi dem riktig informasjon og hjelpe dem med å lære av feilene sine.

I andre tilfeller kan den som lærer bort feil være klar over at informasjonen de deler er feil, men velger å dele den likevel.

Dette kan sikkert være av en rekke grunner, for eksempel for å få oppmerksomhet, for å såre noen eller for å tjene penger på feilinformasjon.

I disse tilfellene er det viktig å holde den ansvarlig for handlingene sine og forhindre at de sprer feilinformasjon videre.

Den som fortsetter å gjøre feilen har sikkert også sine grunner.

I noen tilfeller kan den som fortsetter å gjøre feilen være uvitende om at de gjør noe galt.

De kan ha blitt lært feil av en annen eller ha misforstått riktig informasjon.

I disse tilfellene er det viktig å gi dem riktig informasjon og hjelpe dem med å lære av feilene sine.

I andre tilfeller kan den som fortsetter å gjøre feilen være klar over at de gjør noe galt, men velger å ignorere riktig informasjon.

Dette kan være av en rekke grunner, for eksempel for å unngå å innrømme at de tok feil, for å unngå å endre atferd eller for å tro at de vet bedre enn andre.

I disse tilfellene kan det være vanskelig å endre atferden deres, og det kan være nødvendig med mer direkte tiltak, for eksempel disiplin eller opplæring.

Det som er det essensielle for meg er å fremme viktigheten av korrigering og læring.

Uansett hvem som er ansvarlig for feilen, er det viktig å rette opp feilen så snart som mulig.

Dette er for å forhindre at feilinformasjon sprer seg og for å sikre at alle har tilgang til riktig informasjon. Det er også viktig å skape et læringsmiljø der folk føler seg komfortable med å ta feil og lære av sine feil. Dette kan oppnås ved å skape en atmosfære av respekt og tillit, og ved å gi folk muligheten til å stille spørsmål og få avklaring.

Det er også viktig å huske at alle gjør feil. Det er ingen av oss som er perfekte, og vi kan alle lære av våre feil.

Det viktigste er å være villig til å innrømme når vi tar feil, og å være åpen for å lære av våre feil.

Ved å ta et produktivt tilnærming til å rette opp feil og skape et læringsmiljø, kan vi alle bidra til å skape en verden der informasjon er nøyaktig og pålitelig.

Det er ingen skam i å gjøre feil, men det er en stor skam å ikke lære av dem.
Confucius

Når ting er vedvarende feil så mister jeg tilliten til avsenderen. Hvis du er lemfeldig med språket så er du sannsynlig vis like lemfeldig med sannheten også.

Å opptre korrekt er en hjørnestein for å bygge tillit og skape positive relasjoner.
Det handler om å vise respekt, ærlighet, pålitelighet og ansvarlighet i våre handlinger og interaksjoner med andre.

Når vi opptrer korrekt, sender vi signaler til omgivelsene om at vi er pålitelige
Vi verdsetter de som opptrer korrekt, og vi verdsetter deres tanker, følelser og behov.

Når vi opptrer korrekt, bygger vi tillit hos de rundt oss. Folk føler seg trygge og komfortable med å være seg selv rundt oss, og de vet at de kan stole på oss.

Tillit er limet som binder sterke relasjoner sammen. Når vi opptrer korrekt, styrker vi båndene til familie, venner, kolleger og andre.

Å opptre korrekt vekker respekt hos andre. De ser oss som pålitelige, ærlige og ansvarlige individer.

Vel, dette er egentlig bare et bevis på at en som pensjonist har alt for mye tid til å grave seg ned i ting og tenke opp mot konsekvenser.

Kanskje er det ikke så viktig for folk flest om journalistene kaller det slagsmål eller kamp, eller om de benytter per eller pr, men det er viktig for meg.

Folk som slurver med sitt håndverk uten å bry seg om kvalitet eller presisjon misliker jeg sterkt!

Slurv er broen mellom middelmådighet og fiasko.
James Joyce, Ulysses

Det er ikke forskjell på en skribent som slurver meg språket og en snekker som slurver med installasjonen et vindu; slik at det lekker vann og føre til fuktskader.

Når vi slurver, skuffer vi ofte de som stoler på oss; og vi viser utvilsomt at vi ikke tar det arbeidet vi er satt til på alvor.

Fortsett å lek med språket, det er positivt; men det er forskjell på lek og overgrep.

Ha en språkmektig og god dag rundt grillen.

Slurv er ikke en forbrytelse, men det kan i ytterste fall føre til fengsel.
Groucho Marx

Alle er vi like, men noen er likere enn andre

Jeg hater inndelingen i kjønn, og jeg hater verdivurdering av mennesker; like vel har vi det rundt oss og må forholde oss til det hver eneste dag gjennom hele vårt liv.

En lege er mere verdt enn en sykepleier, og en direktør er langt mere verdt enn en beredskapsrådgiver; og enda lavere på verdistigen står en kvinnlig beredskapsrådgiver.

Hvilke foreldre ønsker ikke at deres døtre skal gifte seg med en kirurg og få et godt liv luksus med en mann med tittel og respekt i stedet for en renholder; noe som kanskje var tilfelle med håpefulle foreldre har dørmte om å få den kongehustilknyttede Høyby som sin dattes make; et godt eksempel på hvordan familie og status gir en lite tillitsvekkende og verdifull verdivurdering av mennesker opp mot hverandre.

Vi lever i et sorteringssamfunn; også når det gjelder folks verdi.

De norrøne begrepene for menneske, mann og kvinne var litt mer nyanserte enn det vi er vant til i dag; og akkurat det skaper en del unødvendig skurr og motsetninger.

Det norrøne ordet for menneske var maðr, og dette ordet ble brukt om både menn og kvinner.

For å spesifisere kjønn, brukte man tilføyelser eller andre ord.

Det vanligste ordet for mann var karl. Andre ord som ble brukt var ver og bóndi, som også kunne ha konnotasjoner, bi-betydninger, til  vedkommende sin sosial status eller yrke.
For kvinne brukte man ordet kona.

Dette ordet kan oversettes til kone på norsk, men det hadde en bredere betydning og kunne også brukes om ugifte kvinner.

Andre ord som ble brukt var kvenna og gyðja.

Det er noen nyanser en må være oppmerksom på fra vikingtiden, for i norrøn tid var det ikke bare kjønn som definerte en person, men også sosial status og rolle i samfunnet. Ord som bóndi og gyðja understreker akkurat dette, for i norrøn mytologi fantes det også ulike gudinner og gudinner som representerte kvinnelige og mannlige egenskaper.

For eksempel var Frigg assosiert med ekteskap og hjem, mens Thor var assosiert med styrke og beskyttelse.

Det norrøne språket utviklet seg over tid, og betydningen av ord kunne endre seg; og hvorfor er dette interessant i dag?

Jo, forde det å forstå de norrøne begrepene for menneske, mann og kvinne gir oss et innblikk i hvordan norrøne mennesker tenkte om seg selv og sin plass i verden.

Det viser oss også at kjønnsroller, og identitet, var mer komplekse og nyanserte enn vi kanskje tror; slik som det er i dag hvor vi kjekler oss i mellom om vi kan beholde ord som jordmor og politimann fordi det er kjønnsbestemmende ord.

Norrønt benyttet Maðr, det mest grunnleggende ordet for menneske på norrønt.

De som deltok på tingene var althing -maðr, alltings- mennesker; og historien har vist at en av ti althing -maðr var kvinner som hadde arvet eiendommer, og med den makten dette førte med seg.

Sammsynlig vis så ville de brukt ord som jord-maðr og politi-maðr, men som i moderne tid, da mennenes rolle i samfunnet ble satt over kvinnenes, er maðr, oversatt til mann; som en av hankjønn.

Menn var, og er, ikke lenger mennesker i den moderne tid; men kvinnenes overmann.

Dett er spennende og lærerik lesing om historien i Norge da mannfolk og kvinnfolk var likestilte i samfunnet; også som hær-ledere og krigere.

Problemstillingen er at kjønn er et sosialt konstrukt fenomen, og da er det er viktig å være klar over at kjønn ikke er et biologisk faktum, men et sosialt fenomen som formes av kulturelle, historiske og politiske faktorer.

Historien viser oss at kjønnsroller ikke er statiske, men kan endres over tid; og sånn sett er det er viktig å være bevisst på hvordan vi selv bidrar til å forme kjønnsnormer. fordi kjønnsroller er oftest knyttet til maktstrukturer i samfunnet.

Ved å forstå disse strukturene, kan vi jobbe for mer likestilling bygd på likeverd og faktisk lik lønn for likt arbeid.

Vikingtidens kvinner viste at det fantes et mangfold av erfaringer og muligheter, selv innenfor et samfunn med klare kjønnsroller.

Ved å studere vikingtidens kjønnsroller vil vi få en dypere forståelse av hvordan kjønn har blitt konstruert gjennom historien, og hvorfor vi må endre på dette; å gå tilbake til naturen og frigi oss fra de konstruerte mønstrene; bort fra den dobbelte standarden som ofte gjelder for menn og kvinner.

En mann som gjør husarbeid er en ekte mann. En kvinne som jobber utenfor hjemmet er en feminist

Selv om vi har kommet langt i vår bygging av samfunn i dag er det dessverre fortsatt slik at kvinner i mange tilfeller ikke opplever like muligheter som menn i arbeidslivet.

I mange samfunn har det vært klare forestillinger om at kvinner primært skulle ta seg av hjem og familie, mens menn skulle være forsørgere.

Disse tradisjonelle kjønnsrollene har satt dype spor i kulturen og holdningene våre, og det tar tid å endre på slike mønstre.

Jeg tror at selv om de fleste av oss ikke ønsker å diskriminere, så vil vi alle ha ubevisste fordommer som påvirker våre beslutninger.

Dette fører for eksempel til at kvinner blir vurdert som mindre kompetente eller ambisiøse enn menn, spesielt i mannsdominerte urker som det jeg hadde, selv om de har de samme kvalifikasjonene.

Det finnes fortsatt mange strukturelle barrierer som gjør det vanskeligere for kvinner å lykkes i arbeidslivet; være  seg alt fra lønnsforskjeller og mangel på kvinner i lederstillinger, til arbeidstidsordninger som ikke tar hensyn til omsorgsansvar.

Det finnes selvsagt fortsatt mange negative stereotyper om kvinner som kan påvirke hvordan de blir behandlet i arbeidslivet.

For eksempel kan kvinner som er ambisiøse eller selvsikre oppfattes som maktglade eller mannlige.

Som vi sa det i forsvaret på åttitallet så fantes det tre typer kvinner innen det militære; de som ville være menn, de som trodde de var menn; og de som var menn.

En mann som tar oppvasken er en sjelden fugl.
En kvinne som tar ut søpla er en superhelt.

Kvinner tjener foprtsatt generelt mindre enn menn for samme arbeid; og akkurat det skremmer meg litt ekstra nå da det hovedsakelig er jenter som har tatt over mitt beredskapsarbeid; for har de dårligere lønn enn det jeg hadde så er de ille ute å kjøre.

Det er fortsatt få kvinner i topplederposisjoner, og kvinner utsettes oftere for seksuell trakassering på arbeidsplassen.

Kvinner er for følsomme til å være ledere, men menn er for tøffe til å ta vare på barn.

Vi har rett og slett tatt til oss alt for lite av den historiske lærdommen som vikingene hadde; og det er skremmende da alle vet at det å fjerne kjønnsrollenes virkelighet er et felles ansvar.

Jeg er av de forvirrede som har kjønnet mann, men som like vel ikke er en ordentlig mann; men som er gift med et skikkelig kjerrinemne.

Eller for å si det i dagens ord: en mann kan ikke være en ekte mann hvis han ikke kan fikse bilen. En kvinne kan ikke være en ekte kvinne hvis hun ikke liker å lage mat.

Likestilling er et ord som vekker sterke følelser og meninger hos mange andre enn meg, og det er sikkert flere grunner til at det oppfattes som så betent begrep for min del; men det får være min sak som hater begreper som ikke har noe reellt innhold.

Jeg er IKKE en talsmann for likestilling, men en som brenner for noe som gjelder både for kvinner og menn i alle settinger i livet; LIKEVERD

Likeverd er et begrep som handler om at alle mennesker har samme verdi og er like viktige, uavhengig av egenskaper som kjønn, etnisitet, religion, funksjonsnivå, seksuell orientering, sosial status eller andre forskjeller.

Det betyr at alle mennesker har like rettigheter og skal behandles med respekt og verdighet.

Vi har gjort dyrene til våre slaver og liker ikke å se på dem som våre likeverdige.
Charles Darwin


Jeg håper virkelig at min datterdatter skal vokse opp der hvor hun prissettes for den hun er; en verdifull øyestein i Moses øyne; og ikke dømmes bare ut fra hvilket kjønn og tittel hun defineres med.

Ha en verdifull og god dag.

Menneskeverdet sitter i hjertet.
Esaias Tregnér

Brev

Jeg vokste opp i en tid da brev skrevet for hånd på papir var en viktig del av korrespondanse mellom mennesker.

Brev og pakker fra kjærester og bekymrede mødre ble delt ut på kvelden i alle militærleir over hele landet, også på Ramsund hvor jeg tjenestegjorde.

Bortsett fra offentlige brev så mottok jeg bare ett eneste brev og én pakke i mine 23 år i Forsvaret; og det kom fra min kommende svigermor på Haugenstua.

I pakken lå to par av det som i det militære het sommer-under-kort, hvite, sidrumpa, militære truser ala boksershorts.

I brevet som fulgte med pakken sto det en kort og konsis melding om at fruen på Haugenstua ikke aksepterte at sånne etterlatenskaper hengende synlig på hennes tørkesnor på terrassen til alle naboenes åsyn. Signert Britt.

Jeg skrev brev like sjelden som jeg mottok dem, men tidlig i tenårene korresponderte jeg jevnlig på tynne ark av flypost-papir med en pike som het Donna Holley, en Western Shoshone- indianer fra de store pinjeskogene på Battle Mountain i Nevada. Hun var datteren til den gang chairman Glenn Holley i Te-Moak- stammen nord øst i Nevada.

Ut over det var jeg ingen stor brevskriver.

Mine tre søstre hadde brevvenner fra både utland og innland, og for dem var det alltid spenning å åpne postkassen hjemme for å se om postmannen hadde etterlatt dem et brev under den daglige ruten sin.

Min storesøster Tove var i sin fulle blomstring, noe den gamle, kåte postmannen hadde gjort seg notis av, så hun fikk sine brev levert personlig på døra under middagstid hjemme; levert i hånden mens postmannens blikk søkte øvre og midtre del av ungjenta kropp.

Dette varte frem til far var hjemme fra anlegg i byen en fredag og raskt så og skjønte postmannens bakgrunn for ekstraservice.

Tove fikk sitt brev og postmannen fikk behov for å oppsøke tannlege.

Mine søstre og jeg satt for en tid tilbake og mimret over forgangen tid da dette med brevvenner ble et tema; i og med at min mellomste søster fortsatt hold liv i den gamle kunsten å skrive brev med samme person i over 50 år. Hun plukket frem et par av sine tidlige utgaver, pent bundet sammen i bunker med fargerike bånd.

Disse brevene vekket minner om en tid hvor selvforklarende ord var en del av språket vårt.

På sekstitallet så hørte eller leste og skrev en ord hvor en umiddelbart forsto hva det var snakk om. En skyggelue var en skyggelue, og ikke en caps. På lørdagskveldene hadde vi gjetteleker og ikke quiz.

Strekkbukser, lakksko og slipstvang, søndagsklær og spiseplikt var hverdags-ord som alle forsto den gangen hvor bilene hadde retningsvisere.

Jenter, og noen få gutte-skruller, gikk på husmorskole, husmorvikar var et yrke; og urviseren på vekkeklokka gikk sin ufortrødne vandring mot vekke-tid og ny arbeidsdag på bigg i bin.

Det som slo meg på denne mimre-dagen med søstrene er at dersom du gir et håndskrevet brev fra sekstitallet til en ungdom i dag så vil de slite med å lese håndskrift, men i enda større grad forstå de skrevne ordene i brevet.

Det vil for dem være for dem som å måtte prøve å tyde et dokument fra de gamle grekerne eller hieroglyfer fra det gamle Egypt.

Jeg husker en gang en rekrutt på slutten av nittitallet skulle forklare ordet urviser, og han forklarte meg at det var en stor pil som viste hvor klokka hang.

Slik har språket vårt blitt foreldet og endret gjennom årene.

Og når vi ført er inne på klokker så er det umulig å glemme min koreanske svoger på over sytti år som aldri hadde brukt en klokke med visere, kun digitale klokker, og derfor ikke skjønte noe som helst da GPS-en bilen hans etter amerikansk system ba ha ta av klokken tre i neste rundkjøring.

Ta avkjøringen klokken tre! Klokka er da for faen ikke mer enn fem på ti! fikk jeg oversatt ett av de mange utbruddene hans til.

I det jeg gikk over til pensjonist så brukte jeg den siste, kalde delen av vinteren til å gå gjennom en kasse med brev og notater gjort av min far under andre verdenskrig, derav flere brev som han fikk fra sine søstre mens han oppholdt seg som flyktning i Sverige.

Da gikk det opp for meg at det som de unge i dag står over for av utfordringer i dag med mitt ur-gamle språk er det samme som jeg sto over for i brev fra generasjonen før meg.

Det som for dem var dagligtale er for meg en vandring i det ukjente språket fra første halvdel av 1900-tallet.

I et dagbok-notat fra ankomst til Polititroppens leir i Sverige skrev han følgende: Har ankommet ett av Sveriges mest abakelige (avsides) områder, til en leir bestående av balstyringe (uregjerlige) nordmenn. Flere av dem har levd et kjørlevnet liv (utuktig livsførsel) i Moderlandet og burde sendes hjem uten pardong (uten nåde). Skal vi kjempe landet vårt tilbake må det gjøres av en avdeling med viss grad av petisjon (krav) til vandel og oppførsel.

I dag tilhører jeg den generasjonen som rister på hodet av hvordan ting har endret seg siden jeg var ung; med hovedvekt på at alt var så mye bedre før.

Det er bare det at jeg ikke har de andre gamlingenes behov for å riste på hodet av slike ting, for jeg har vokst opp med en oppdragelse som tilsier til at forandringer ikke nødvendig vis er så galt; og at det er like logisk som at vann hovedsakelig renner nedover at verden utvikler seg og endres litt for hvert år som går.

I min barndom var det å reise fra Austvatn til Paris en langtrekkende reise, og vi var glade om vi fikk inn Svensk TV i tillegg til NRK.

Verden har blitt mindre, og påvirkningene fra verden utenfor blir bare sterkere og sterkere.

Det må vi bare akseptere; også vi gråhårede i den gruppen mennesker som samles på kafeene midt i normal arbeidstid og surmuler over at verden ikke er som den en gang var.

Jeg er ikke en av dem, for jeg har ingen gamlinger som venner her oppe.

En gang drømte jeg at jeg som bestefar ville skrive brev til mitt barnebarn og motta noen i retur, men nå får vi heller dele noe sammen på en chat.

Det er én ting som er verre enn forandring, og det er status quo.
John le Carrè

Ha en god helg mens du griller en brevdue; de er uansett avleggs.

Politikerne kan lage så mange lover de vil, men det er i folkedypet forandringer skjer.
Anders Rogg

Pensjonistsynderen

De syv dødssyndene er, ifølge katolsk religiøse og tradisjon, synder som fører til andre laster; synder som leder til åndelige død, brudd med Gud og evig fordømmelse og fortapelse.

Jeg satt og tenkt en del over hvordan det å være pensjonist automatisk, og nesten ufrivillig, førte meg inn i dødssyndenes fortapelse.

Her, i dødens forgård som pensjonstiden er, så må jeg med hjerte på hånden innrømme at mitt hovmod, inanis gloria, er stort.

Jeg er overdrevent stolt over i det hele tatt å ha levd og arbeidet så lenge at jeg ble pensjonist.

Jeg slo meg på brystet og med overlegent blikk så ned på de som ikke trodde at jeg noensinne ville gå ut i pensjon.

Hva var det jeg sa!?

Greit nok så var det ikke helt frivillig pensjons avgang, men helsekrevd.

Like vel så satt jeg her på min pidestall med hovmodets krone og sa til omverden at jeg klarte det ingen av dere trodde; å fylle både dagene og hodet på trass av det å bli verdiløs.

Så ser jeg på hva jeg har å fylle min siste ventetid med; og da spør jeg meg selv: hva i helvete er det jeg hoverer for?

Sevfølgelig er jeg blitt grådig på mine gamle dager. Avaritia og jeg er blitt ett, kan en si.

Jeg jaktet på tilbud hvor jeg ikke bare kjøper en og to, men ti; og jeg manipulerte min datter og svigersønn til å kjøre meg til Sverige for å få kloa i de beste kjøttstykkene til Harry-pris.

Jeg holdt lommeboka mi så langt unna de norske avgiftene som mulig.

Jeg gikk mellom kjøttdiskene og plukker bare ut de beste stykkene norsk kjøtt på andre siden av grensen, for min grådighet for livet er redusert til det å i det minste spise godt på veien inn i det evige.

Min grådighet for å sikre meg en god slutt av livet er bare enorm.

Så jeg trampet gjennom både på grådighet og på fråtseri.

Hver gang jeg kom hjem etter jakten på det søte matliv så slo ventris ingluvises ut for fult ved middagsbordet. Det fråtses i godsaker, om dog i små porsjoner av gangen - En blir så irriterende småspist med alderen.

Vi her hjemme kommer til å dø fra fryserne full av entrecotte og møbrand fra tilbudsdisken på ICA.

Jeg kjente det svi i lommeboka hver gang jeg måtte betale bompenger og får de grådiges tilfredsstillende flir hver gang jeg finner en omvei som ikke er avgiftsbelagt.

Tid og kilometer betyr ingen ting nå lenger, jeg kommer frem når jeg kommer frem.
Tap av tid betyr ingen ting fremfor det å snyte bomselskapene og staten for enda litt mer avgifter.

Parkeringer gjøres hovedsakelig bare der det er gratisparkering, selv om tiden og smertene går hånd i hånd med det å bevege seg derfra til målet; og dette skyldes ikke bare størrelsen på pensjonsutbetalingene at jeg gjør dette; kun grådigheten det ligger i det å søke det lille som er gratis i livet.

Det er mine penger, mine, mine mine; bare mine!

Utukt ble det heller lite av, men i følge kriteriene for å synde i forhold til luxuria så er det utukt å utføre seksuell handling som ikke har reproduksjon som formål.

Å reprodusere noe mere nå enn det lille jeg har gjort har jeg på ingen måte lyst til.
Det har selvfølgelig også litt å gjøre med det at en skal gi seg på topp.

Jeg fikk en perfekt datter, så hvorfor ta sjansen på å spre de dårlige genene mine ved å prøve en gang til, jeg brukte opp alle mine gode sider på henne.

Gammelmanns reproduksjon får menn som Arve Tellefsen og hans like ta seg av, om det nå skyldes uflaks eller egoisme som rammer deres tidlig farløse barn.

Invidia går på misunnelse, og jeg beveget meg ned på Kuben senter med et snev av kok i hodet mitt hver gang jeg ser spreke folk i treningstøy som kan noe jeg ikke lenger kunne; og ikke mist gråhårede gamlinger som lever det gode pensjonistliv.

Misunnelsen rev i meg de gangene jeg traff folk som gledet seg til å gå på jobb og bedrive med noe som gleder dem; og hvor de får betalt for det i tillegg til gleden.

Jeg misunnet sterkt de som ser seg i speilet og se en refleksjon som de er fornøyd med.
Da blir jeg vred.

Vreden, ira, er blitt en del av meg; den grinete gamlingen på Helgeshaugen.

Jeg ble forbannet hver gang jeg hørte naboene le uten at jeg var til stede, jeg har jo egentlig fått min del av det å få dem til å bryte ut i latter.

Jeg ble vred på meg selv fordi konfliktene mellom jøder, palestinere og libanesere ikke engasjerer meg lenger.

De opptrer som to kranglende drittunger i en sandkasse som banker løs på hverandre med de fargerike plastspadene sine.

Hvem av de to barna er den største kjeltringen; Harry Hamas, Hilde Hizbollah; eller den evige kranglebøtta Kåre Knesset?

De er sikkert snille barn når de kommer hjem til seg selv.

Jeg ble eitrende forbannet av uttalelser som: en stor del av identiteten min har vært knyttet til jobben min.

Nå som jeg har sluttet, føler jeg meg litt lost: Jeg følte meg faen ikke lost, for jeg følte meg bortkommen, villfaren, tapt, usikker og forvirret; på ekte norsk.

Det er f... ikke bra nok å skrive eller å snakke norsk lenger, så kanskje Språkrådet like godt skal fjerne ordet Nordmann som NRK beskylte dem for å ville gjøre; ikke fordi det ikke er kjønnsnøytralt, men rett og slett for at det ikke er bra nok etter dagens standard.

Kall oss Norwegians; for Norgefolk blir for norsk i Norge; og snakk norsk når dere er Norgefolk!

Det var en sjempefin sjampanje for hotell-sjeden vi så - Vreden river i meg!

Tristitia, latskap, ble det nye jeg'et.

Hvorfor stresse da klokka bare er noe som tikker i stua, og kalenderen bare er en oversikt over like dager som kommer og går?

Mañana ble mitt nye mantra, en holdning som er så langt i fra det jeg trodde jeg ville bli en del av når jeg var en yrkesaktiv jobbnarkoman.

Imorgon, imorgon, men ikkje i dag!

Gått tomme for brød og må i butikken. Hvorfor det, vi har jo knekkebrød. Vi tar det i morgen; kanskje.

Hver gang jeg var ute å handlet, så slår tanken meg da jeg kommer hjem; nå er det to dager med hvile før neste legetime ødelegger dagen.

Jeg har gjort mye dumt gjennom livet, men aldri noe så syndig som det å bli pensjonist.

Å slenge seg ned i stolen foran campingvogna med en god bok etter en hektisk arbeidsdag var ren lykke for meg.

Men nå, på en vanlig formiddag? Det føltes helt feil; ja indirekte syndig!

Håpet for det syndige livet jeg levde, skulle etter hvert føles føles riktig.

Jeg trengte å føle at jeg fortjente å være et uvirksomt menneske; at den samme, dårlige samvittigheten som jeg følte da jeg var sykemeldt på slutten av min arbeidskarriere, skulle forsvinne.

Jeg skulle bruke tiden min på det jeg alltid har drømt om, men når sant skal sies så er alt jeg har drømt om gjennom årene dreid seg rundt det å få jobbe med beredskap som fag.

Det er er mareritt. Et mareritt er som en film der du er den verste skuespilleren.

Jeg går vel inn i historien som en av de ti verste pensjonistene i Hønefoss, for jeg spilte ikke en gang dén rollen på en overbevisende måte.

Så smått om sen på riktig vei, for en søndag morgen våknet jeg av et et mareritt der jeg forsov meg til jobb på en mandag; men heldigvis var det jo bare en hjertebankende drøm.

Først kom lettelsen over ikke å ha forsovet meg, så fortvilelsen av å ikke måtte dra på jobb.

Du må betale for dine synder. Har du allered betalt, kan du se bort fra denne neskjeden.
Sam Levenson.

Ha en god og syndefull helg.

Ved å leve synder vi. Den som ikke vet det, ikke vet hva synd er, den vet heller ikke hva det å leve er.
Alf Larsen.

Klokkefred

På barnehjemmet hang det en stor bestefarklokke på veggen i spisesalen.

Jeg var nesten fanatisk opptatt av pendelen på klokken, den jevne tikkingen den ga fra seg; og ikke minst de dype, beroligende klokkeslagene hver kvarter og time.

Noen netter i treårsalderen tasset jeg ned til klokken via nattemørke ganger og en svakt kirkene trapp.
Fra kjøkkenet seg lukten av nytrukket kaffe til nattevakten inn i spisesalen og ble til en del av den beroligende opplevelsen.

Som regel så sovnet jeg på benken under klokken og sov fredelig til brutale hender rev meg ut av søvne og førte meg opp til sovesal med hardhendt grep og jevnlige klask av den fri flathånden.

Som treåring hater jeg nattevakten inderlig, men jeg elsket klokken. 

Savnet etter den og lydene var i perioder så stor at far syklet meg fra huset på Aasen til bestefars lille hus på Fluginn så jeg kunne sove på hans kammerset under bestefarklokka der. Olaf og Anna satte to, dype lenestoler sammen og laget en seng til meg under klokka på kammerset, og ettersom de begge var glad i sen kveldskaffe så sto kjelen og putret på svartovnen mens det knitret i vedovnen og svøpet natten inn i lukten av ordentlig kokekaffe.

Beklager til alle psykologene som påstår at en ikke kan ha minner fra før femårsalderen, men selv i dag er ett av mine store drømmer å få tak i en bestefarklokke lik den på Sandvik, men de jeg har vært å sett på så langt har ikke den riktige, dype klangen. Der i mot kan ingen hindre meg i å koke kaffe for å hente ro; det gjør jeg den dag i dag når dagene har vært tøffe.

Gode minner fra barndommen kan være en uvurderlig ressurs for små barn når de står overfor vanskelige situasjoner i verden.

De spiller en viktig rolle i å hjelpe dem å regulere følelser, håndtere stress og bygge motstandskraft.

Gode minner vil gi barn positive følelser og emosjonell støtte når de trenger det mest.

Når de tenker på lykkelige stunder fra fortiden, kan de føle seg trygge, elsket og verdsatt.

Dette vil i mitt hode bidra til å motvirke negative følelser som tristhet, frykt og sinne, og hjelpe dem å håndtere vanskelige situasjoner på en mer konstruktiv måte.

Minner vil fungere som en form for mental flukt fra stressende opplevelser.

Når barn er overveldet eller opplever vanskelige følelser, kan de forestille seg seg selv i et lykkelig minne for å finne ro og avslapning.

Dette tror jeg at vil bidra til å redusere stressnivået, forbedre humøret og gi dem energi til å takle utfordringene foran dem.

Det jeg vet av erfaring er at  gode minner gir barn en følelse av trygghet og stabilitet, noe som er avgjørende for å bygge motstandskraft.

Når de vet at de har hatt positive opplevelser i fortiden, vil de bedre tro på sin evne til å overvinne utfordringer og håndtere motgang i fremtiden. Dette må da bare bidra til å øke selvtilliten, optimismen og den generelle mentale velvære?

I tillegg til disse punktene er det viktig å ha i minnet at gode minner vil gi barn en følelse av tilhørighet og identitet.

Ved å se tilbake på positive opplevelser med familie og venner, vil de styrke sine bånd til de rundt seg og føle seg mer forankret i verden.

Dette vil garantert gi dem ytterligere støtte og styrke når de står overfor vanskeligheter.

Det er selvfølgelig ikke alle barn som har like mange gode minner fra barndommen.

For de som har hatt vanskelige opplevelser, kan det være mer utfordrende å bruke minner som en ressurs for å regulere følelser og håndtere stress, men jeg var av de heldige barna som er født med evnen til å søke, og huske, de tingene som trekker meg ut av det som måtte komme av stress og belastning; min personlige form for yoga kan en si.

For de fleste barn, håper jeg, vil gode minner være en kraftig kilde til trøst, støtte og styrke.

Ved å verne om og fremme positive minner fra barndommen, kan vi gi barn verktøyene de trenger for å navigere i en kompleks verden og trives til tross for utfordringene de måtte møte.

All dritten får en bare skuffe bak seg og la bli igjen når en beveger seg videre fremover.

Vi kan ikke velge våre forfedre, men vi kan velge våre minner. Vi kan velge å huske det gode og glemme det dårlige. Jødejenta Anne Frank

Det er alltid noe å være takknemlig for.

Det er kanskje ikke alltid like lett for alle, men det er noe i det Buddah påstås å ha sagt om det å fokusere på de riktige tingene; et positivt sinn kan finne lykke i alt, et negativt sinn finner feil i alt.

Ha det minnerik helgen.

Livet handler ikke om å vente til stormene er over. Det handler om å lære å danse i regnet.
Vivian Greene