Nekrolog mens en lever ...

Jeg var så heldig at jeg ble tildelt og fikk lese en nekrolog om meg selv, mens jeg fortsatt var i live; og det setter jeg særdeles stor pris på å ha fått opplevd.

Det er sikkert utallige grunner til at vi mennesker er opptatt av hva andre mener om oss; hvordan vi oppfattes av dem rundt oss.

Mennesker er sosiale vesener som har et grunnleggende behov for å tilhøre en gruppe og bli akseptert av andre.

Vi bryr oss om hva andre mener om oss fordi det kan påvirke vår sosiale status, våre relasjoner og vår plass i gruppen.

Vår oppfatning av oss selv er ofte basert på tilbakemeldinger vi får fra andre, så vi vil naturlig vis speile oss i andres meninger og bruker dem til å forme vår egen identitet.

Det er naturlig at vi sammenligner oss ofte med andre og vurderer oss selv i forhold til dem.

Det er viktig å huske at andres meninger ikke alltid er riktige, så vi må evne å stole på vår egen vurdering og ikke la oss styre av frykten for hva andre tenker.

Like vel er det så utrolig hyggelig at noen skriver en nekrolog om en, for der er det ikke nødvendigvis den hele sannheten som beskrives av en person i en slik setting, men også litt rosemaling for for å trøste de pårørende.

Jeg ble så positivt påvirket av å møte kvinnen som skrev min nekrolog, og som leste den opp for meg på min siste bursdag på brakka på min siste arbeidsplass sammen med min beste venn, at jeg har valgt å offentligjøre den; kopiert fra hennes personlige blogg (Frøken Kaos og Glede - Positiv i kaoset : Et unikum av et menneske):

Grunnen til det er slett ikke at jeg er ukritisk enig i hennes vurdering av meg, men fordi det hun skriver også forteller mye om skribenten selv; ikke minst hvordan hun ser det usynlige i et annet menneske:

 - s t a r t -

Ja, ja så sitter Frøken Kaos og Glede ved tastaturet igjen.
Flere har etterlyst Frøknas rosebusker blandet med piggtråd, men hun skriver stort sett bare når hun står med en fot over det mørke hullet og sinne og frustrasjon damper ut av alle kroppens hull.

Sånn sett så burde det ligget en hærskar av blogg innlegg her for det har ikke vært fritt for møter med offentlige ansatte som frøkna gjerne skulle ufiltrert fremstilt som det helvete disse møtene har fremstått som, men i fare for at det er ditt jeg reiser selv når livet er ferdig levd så har frøkna bare lagt disse menneskene bak seg for hun vil helst ikke møte de i sitt neste liv også.

Meeen i dag har frøkna låst Kaos inn i skapet og Frøken Glede vil skrive om en person som hun har vært så heldig å få lov å bli bedre kjent med.

Først gjennom historier fortalt om ham, så gjennom hans blogger som også til tider inneholder både roselukt og sviende piggtråd.

Hans historier fra barndomen og Odalen gjør at en bryter ut i latterkrampe og bloggene bør helst leses hjemme og ikke på offentlige steder, spesielt om en evner å se det som skrives i bilder.
Frøkna har bommet ved flere anledninger og brutt ut i latterkrampe både på et fullsatt legekontor og i parken foran Rådhuset der hun bor.

Noen av bloggene hans bør helst leses gjennom et sugerør slik at du får med deg det som står mellom linjene. Uansett hva hans skriver om er bloggene alltid fylt med gode sitater og kloke ord som en verdt å ta med seg videre.

Frøkna har endelig fått lov til å møte denne personen - Maken til person, et helt fantastisk menneske!

Denne personen har virkelig fått kjenne på livet fra første sekund, og videre i barndommen, men for et menneske det har gjort han til!

En burde kanskje tenke at en med en tøff, men også fin oppvekst ville finne seg en rolig jobb, ikke denne karen nei.

Han valgte forsvaret som sin vei og ble ikke bare en av de gutta som løper rundt i Norske skoger og leker seg med rattata børser. Neida, han gikk hele veien og langt utenfor Norges grenser og til den Spanske Fremmedlegionen. Snakk om å virkelig gå all in.

Når han endelig kom hjem igjen til gamle landet for å bli, fikk han ansvaret for å bygge opp beredskapen hos Norges største persontransportør og kanskje mest utsatte mål for evt. terror og andre fantestreker som ikke er bra og bedriften kunne vel ikke ha funnet en bedre person.

Nå regner frøkna med at du som leser har et bilde av denne karen som en stor brautende kar, med masse muskler og tatoveringer osv, men du tar så feil.

Dette er en kar som du aldri ville plassert i de yrkesvalgene han har tatt.
Han er klok, han leser mye, kanskje til og med litt sjenert.

Han er utrolig god på sitater fra hele verden og han snakker med lav stemme med et snev av Odals dialekten hengende igjen bakerst på tungen og ikke minst så har han en fantastisk personlighet!

Han har også den gode gamle litt syke humoren som i dagens samfunn snart blir kalt for å krenke om en skulle være så uheldig og buse det ut av seg offentlig.

Der har denne karen og frøken Kaos og Glede noe felles.

Det som kanskje imponerer Frøkna mest er denne mannens hukommelse fra tidlig barnsben av.

Selv er barndommen til frøkna et stort mørkt hull med bare noen få minner her og der og de kan hun på ingen måte sette alder eller årstid på.

Da har dere fått gleden av å "møte" en fantastisk person dere også. Nå skal frøkna ut i verden og da er det på tide og slippe Frøken Kaos ut av skapet for hun er det alltid kjekt å ha med seg når en skal ut blant folk.

 - s l u t t -

En nekrolog er mer enn bare en liste over fakta om en persons liv. Det er en historie, en hyllest, en påminnelse om at hvert liv har verdi og mening. nekrolog er en måte å vise respekt for den avdøde og feire livet deres på.

Den gir en mulighet til å fortelle om personens prestasjoner, interesser og personlighet, og å dele minner med andre.

Dessverre så skrives det alt for få nekrologer om mennesker som fortsatt er i live, og for noen av oss er en kort dødsannonse og i beste fall en nekrolog som leses opp i begravelsen det eneste som skrives om oss:

Da er det jo noe spesielt med å få høre hva i det minste en person utenom den nærmeste familien så meg.

En nekrolog er en siste sjanse til å fortelle verden hvem en person var og hva de betydde for deg.

Mitch Albom

Ørlite notat fra leirbål ansvarlig: Nå slukkes flammene i bålet, fremover må vi grave blant kullbitene for å finne glørne som naturlig lyser opp i vårt indre, når vi gang på gang kan oppleve betraktninger fra et fantastisk flott sinn i det nedskrevne gjenfortalte.

Dette er siste komplette innlegg som Tor Ole har gjort klar til oss som har fulgt hans betraktninger fra hans levde og jeg takker for visdommen som har blitt formidlet - Hjertelig takk!

Takk for "reisen" Tor Ole og takk for følge alle sammen:

 BEREDSKAP: ... T a k k - f o r - f ø l g e t ...

Her er noen av Tor Ole sine betraktningene fra pensjonist tiden: Pensjonist

 - - - T h e  E n d - - -

Mageplask ...

Den viktigste forskjellen på det å stupe fra ti-meteren og ned i et fullt eller et tomt svømmebasseng er lyden; som endres fra plask til klask.

I tillegg er det en liten forskjell på spruten som stuperen etterlater seg i det denne bryter overflaten; det har ulike farger.

Små detaljer.
Men tenk deg bare hvis du skulle ha planlagt et verdensmesterskap i stuping uten å ta hensyn til denne lille detaljen; å fylle bassenget med vann.

Det ville fått katastrofale konsekvenser for stuperne; og for din omtale som arrangør.

Fanden sitter i detaljene er et uttrykk som brukes for å understreke at små detaljer ofte kan ha stor betydning for et sluttresultat.

Lenke til et tidligere innlegg fra 01.desember 2023: Ord for fredag: Nekrolog

Alene ...

Gjennom årene i det sivile har det yrkesmessige vært preget av ensomhet.

I utallige møter rundt beredskapsevnen til Oslo i Rådhuset, i ulike beredskapsforum med fylkeskommunen og med departementene, med nødetatene og på seminarer og konferanser har denne ensomheten vært merkbar og bydd på mindre hyggelige kommentarer; med andre ord så har denne ensomheten i stor grad blitt oppfanget av de rundt meg.

Ved presentasjonsrunden rundt bordet kommer det tydelig frem at hver etat stiller mannsterke med både beredskapsdirektør, beredskapssjef og gjerne to til tre beredskaps rådgivere. De gangene turen kom til meg så ble det å si: Sporveien stiller med beredskapsrådgiver Aasen.

Derfor ble det raskt et uttrykk inne politiet i Oslo at: Sporveien det er Aasen det.

Stabssjef Johan Fredriksen forklarte begrepet "Sporveien det er Aasen det", under et møte med beredskapseierne i Oslo på denne måten: se dere om neste gang dere besøker en T-banestasjon så vil dere se at Aasens logo er det som identifiserer alle T-banestasjonene.

Så viste han et bilde av T-baneskiltet på, tegnet bokstavene med fingeren i luften og sa: Tor Ole!

Det ble litt latter, heving av øyenbryn og smil rundt det at jeg alltid stilte opp som eneste representant for Sporveiens konsern og operatørselskaper; men ikke minst svake rystinger på hodet fra de beredskapsetater som deltok i møtet. De stilte seg spørsmålet: hvorfor prioriterer ikke Sporveien beredskapen høyere?

Jeg hatet å måtte svare på akkurat dette spørsmålet.

Spørsmålet om prioritering av beredskap i Norge er komplekst og kan involvere flere faktorer.

Økonomiske begrensninger gjennom liten vilje til å bruke penger og ressurser på en usynlig trussel.

Persepsjon av risiko: Ofte vil mangelen på synlig krise eller katastrofe føre til en nedprioritering av beredskap. Dette kan skape en falsk trygghet og redusere insentivet for å investere i forebyggende tiltak.

Politisk prioritering: Politiske beslutningstakere er mer fokusert på kortsiktige politiske gevinster enn langsiktig beredskapsplanlegging. Dette fører til at beredskap blir nedprioritert til fordel for andre politiske agendaer.

Mangel på bevissthet: Ofte er det manglende forståelse eller bevissthet om viktigheten av beredskap blant befolkningen og beslutningstakere. Dette kan føre til at beredskap ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet og ressurser.

Historisk perspektiv: Norge har generelt sett hatt stabile forhold, og dette kan føre til en følelse av at behovet for beredskap ikke er like presserende som i områder med hyppigere naturkatastrofer eller konflikter.

Viljen til å lære av de krisene vi har opplevd gjennom historien er uhyre liten i vårt samfunn.

Kompleksitet av trusler: Beredskap må tilpasses de spesifikke truslene et land står overfor. Hvis truslene oppfattes som lave, vil dette føre til lavere prioritering av beredskap.

Beredskap er ofte et område der kontinuerlig evaluering og tilpasning er nødvendig for å håndtere endringer i risikobildet.

Sporveien var en arbeidsgiver som ga meg frie tøyler til å bygge opp beredskapsorganisasjonen hos dem.

De stilte sjelden spørsmål til det jeg drev med og de kostnader jeg genererte, så lenge jeg kunne argumentere for dem.

Det konsernet aldri innså, var at dette ikke var en en-manns-jobb og innsikten i de reelle kommende kostnader, ved å ikke sikre en overlevering ved pensjonsavgangen til beredskapsdirektøren, beredskapssjefen og beredskaps rådgiveren Aasen.

Takk for følge.

Du skal passe på

På jobben hadde jeg ansvar. I forsvaret lærte vi at ordet ansvar er synonymt med det å passe på at;
at bedriften har en målrettet, effektiv og god beredskap for håndtering av små og store beredskaps-hendelser og kriser.

Passe på at alle involverte i beredskapsarbeidet var skolert og trent i sine oppgaver til en slik grad at de følte seg trygge på sine oppgaver.

Min oppgave var å passe på at de var motiverte til å utføre sine oppgaver; og at de inneholder de riktige holdningene til det ansvaret de var satt til å ta i stressede situasjoner.

Det var mitt ansvar å passe på at alle fag-systemer innen beredskap ble ivaretatt på en slik måte at beredskapen kunne fungere på alle nivåer.

Uansett hva du er leder for så må du kjenne alle detaljene i det ansvarsområdet du er tildelt ledelsen over. Ditt ansvar er å passe på at alle elementene under ditt ansvarsområde får mulighet til å virke og utvikle seg; inklusive de mannskapene som gjør ditt virke mulig.

Du har fått tildelt, eller du har påtatt deg, et ansvar; og det ansvaret må du bære uten å miste taket i det.

Ditt ansvar er å passe på at du som person, og som leder, gir dine underordnede tillit til deg som deres leder. Det gjør du ved å vise at du er tydelig, rettferdig og kommuniserer klart til dem om hvor dere skal. Du må vise at du har tillit til dem; og at du gir de du har lite tillit til en reell mulighet til å vise at de er din tillit verdig.

Som leder SKAL du deiligere ansvar til de under deg og veilede dem til å lære av sine feil om de løser oppgaven galt.

Feil er en veldig effektiv innhenting av erfaring og kunnskap så lenge en lære av dem.

På et intervju fikk jeg en gang beskjed om å fortelle hvilket dyr i dyreriket jeg identifiserte meg med som leder. Jeg vet at de forventet å få den kloke uglen og den tøffe, uredde løven som svar, i og med at dette er det som ofte benyttes som symbolikke for å vise endringsledelse ved god tid til å tenke og planlegge; og det beslutningsdyktige og autoritære ved ledelse i stressende situasjoner hvor det er behov for å fatte raske beslutninger.

I stedet valgte jeg å svare ærlig og resonnerende:

Noen ganger er jeg ulv.

Ulveflokker er ledet av et alfa-par som samarbeider for å ta avgjørelser, koordinere jakt og beskytte flokken. De demonstrerer effektiv kommunikasjon, samarbeid og beslutnings-taking.

Andre ganger er jeg en binne.

Hunnbjørner er kjente for sin beskyttende og omsorgsfulle natur når de oppdrar ungene sine. De viser tålmodighet, veiledning og evnen til å gi trygghet.

Noen ganger er jeg giraff.

Hvor hovedoppgaven er å bygge samhold og samhandling.

I giraff-flokker er det ofte eldre og mer erfarne hunner som tar på seg lederroller. De veileder flokken i beiteområder, unngår rovdyr og sørger for flokkens samhold.

Under planlegging av av TASK og skarpe oppdrag er jeg en elefant.

Elefantflokker ledes av en patriark, den eldste hunnen, som har omfattende kunnskap om territoriet og trusler. Hun veileder flokken og beskytter de unge.

I det militære hierarkiet er jeg en maur.

I et system som har et komplekst hierarki med forskjellige kaster som utfører spesifikke oppgaver.

Dronningen spiller en sentral rolle i reproduksjon, mens arbeiderne effektivt organiserer mat-innsamling, nest-bygging og forsvar.

Hver av disse dyrearter demonstrerer unike ledelses-kvaliteter som er være inspirerende for mennesker.

Det er viktig å huske at ledelse ikke handler om å være den sterkeste eller mest dominant, men om å evne å inspirere, motivere og koordinere en gruppe for å oppnå felles mål.

Ved å forstå ledelsesprinsipper fra dyreriket kan vi forbedre våre egne lederevner og skape mer effektive og samvirkende team i både profesjonelle og personlige omgivelser.

Jeg fikk ikke jobben jeg søkte den gangen, med tydelig henvisning til at jeg ikke var den typen leder de søkte.

Uten skamsel forklarte HR-representanten og avdelingssjefen, at de søkte en som var udelt lojal med ledelsen og ikke en som er troende til å fatte beslutninger uten først å ha dette klarert av lederen sin.

Det de ønsket seg var ikke en selvstendig og effektiv leder med egne ideer, men en Golden Retriever, hunderasen som er kjent for sin vennlige, tålmodige og hengivne natur på grunn av sin lojalitet og villighet til å behage.

De prioriterte ikke personer som satte tydelighet høyt, som tok ansvar og bygde seg myndighet. De ønsket i hvert fall ikke pedagogen som evnet å instruere, observere, veilede og evaluere.

Jeg trøstet meg med at jeg uansett ikke ønsket å jobbe under en avdelingsleder hvor de fem, grunnleggende lederegenskapene som er å: å fatte beslutninger, ta initiativ, vise omsorg, bygge tillit og å tåle usikkerhet var totalt ukjent for vedkommende.

Skal du fungere som leder så MÅ du i det minste vise at du skjønner og behersker de de fem, grunnleggende lederegenskapene; og ikke minst at du setter deg inn i helheten i hva dit ansvar omfatter; hva du må passe på at blir gjort effektivt, riktig og engasjerende over for dem du leder.

Skal du lede, må du motivere!

God Jul ...

Så er den stressende, krevende og hærlige julestrien her igjen.

Det er mye som skal være på plass både på arbeidsplasser, i forretningene og i de mange tusen hjem før en kan synke utkjørt ned i stolen og kjenne julefreden kan senke seg over deg.

Juletradisjonene står sterkt i mange, og dette er vel den feiringen i året som mer enn noen annen gjenopptar de vanene en er oppvokst med.

Jeg husker hvor rørende det var at farfar selv etter at han ble enkemann og bodde alene bar inn halm på juleaften som han bredte ut over gulvet inne på finstua i det lille huset han bodde.

Hver julekveld la han seg på en flatseng på halmen og sov der til sine barns store skrekk rundt at glør fra vedovnen hans skulle antenne de tørre stråene og kremere deres far.

Det var slik den gamle mannen hadde opplevd sin barndoms jul, en tradisjon han holdt ved like så lenge han kunne.

Minner fra min egen barndomsjul lever fortsatt, men nå bare som de skrevne ord her.

Tradisjoner har endret seg over årene, justert av ekteskap med kvinner som kom inn i ekteskapet med sine tradisjoner.

I mitt første ekteskap kom tradisjonen med å feire Sankt Nikolaus den 6. desember hos min datters oldemor Sonja på Tveita; en helgen som bringer gaver til barn.

Kvelden før besøkte vi oldemor, hvor min datter etterlot sine sko utenfor døren hennes i håp om at St Nicolas brukte natten til å fylle dem med sukkertøy og småting i stedet for kull. Min datter var alltid et snilt barn, så det ble aldri kull i skoene.

Med min canadiske kone kom tradisjonene med fargerike julelys som blinket og gjorde en ekstra gal med de plingende julesangene som lå som musikk i bakgrunnen så lenge juletrebelysningen var tent.

Den hyggeligste delen med den canadiske julen var tradisjonen med å gå ut og bygge en snømann med fargerik garnityr.

Med min siste kone kom tradisjonene med fritert kylling i julen. Kylling er så viktig for den Sør-Koreanske juletradisjonen at Seouls mest besøkte restauranter i julen er KFC.

Ha en fantastisk flott og god Jul alle sammen !!!

Straff for innsats

Nå er jeg klar for å begynne å sone straffen for å ha jobbet der jeg har jobbet de siste 20 årene, og uten hensyn til meg selv ytt den største innsatsen jeg hadde kapasitet til.

Datoen for soningstidens start er satt til 1. mars 2024, og straffeutmålingen ble livstid; til døden.

Jeg går av med pensjon og er låst fast i hva jeg ble ansett som verdt i mine år på siste arbeidsplass.

Lange dager, høyt arbeidspress, lite intern lederstøtte og null vilje til å gi meg akseptabel lønn har lagt grunnlaget for pensjonsutbetalingene den tiden jeg har igjen i livet.

Lønn som fortjent er subjektivt begrep og oppnås ikke når lønnstakeren har for høye tanker om seg selv og sin verdi.

Fortjent lønn refererer til ideen om at en person skal motta en lønn som er rettferdig og i samsvar med innsatsen, ansvar, ferdigheter og bidrag til arbeidsplassen.

Jeg har, og ikke bare i mitt hode, ytt stor innsats og vist i overkant god faglig kvalitet for bedriften i 20 år, men like vel mente de helt til de siste årene at jeg fortjente lavere lønn enn alle de kollegaene jeg kunne sammenlignes med. Jeg lærte meg dessverre å leve med det også.

Greit nok det, men det betyr mye for min fremtid da dette er det som styrer hva jeg har å leve for mine siste år.

Min forse er at jeg alltid har hatt mye energi, mye vilje og høy selvmotivasjon. Det beredskapssystemet som jeg skulle levere krevde at jeg måtte ta oppgaver og ansvar som ikke bedriften klarte å forstå at var viktige for helheten i beredskapsarbeidet og ut fra det gi meg ekstra ressurser for å dekke.

I dag kan jeg bare konkludere med at bedriften ville ha den beste beredskapen som kan utvikles, men at verdien av dette ikke var høy nok til å tildele assistanse og ressurser.

For fremtiden min har dette hatt store konsekvenser.

Jeg startet et liv som en sunn og aktiv bygdegutt, brukte voksenlivet som elitesoldat i to land og brukte middelalder-tiden min på en lang sluttetappe med fysisk og mentalt slit.

Den siste etappen starter jeg med stolthet over et liv hvor jeg har ytt alt jeg kan og hatt stålkontroll på mitt fag, men går så inn i alderdommen som et fysisk vrak.

Det er synd å måtte innrømme det, men det er ikke mindre sant for det; at jeg går ut av arbeidslivet med bitterhet.

Underveis i liver arbeider vi hardt for å etablere oss og sikre familien så god fremtid som vi over hode makter, gjerne med mer enn en jobb. Mot slutten arbeider vi opp mot å sikre oss en velfortjent og god pensjonstid hvor vi med løftet hode kan høste resultatet av årene vi har levd.

Vi forventer å forlate vår siste arbeidsplass med en viss ære og stolthet som vises gjennom blomsterbuketten vi får tildelt; og en liten smak av sårhet over at det er over for den delen av det levde livet. Kanskje forlater vi arbeidsplassen med litt fukt i øyekrokene og savn i sjelen over for gode kollegaene som vi forlater og lover å holde kontakten med; noe som bare blir tomme ord over tid.

Dessverre så føler jeg bare en bitter smerte og mye savn, og med bare en eneste forhåpning på vei ut; at ledelsen i det minste respekterer mitt ønske om å få gå i stillhet uten noen markering.

Det kan være flere grunner til at noen ansatte velger å pensjonere seg uten noen form for markering eller offentlig kunngjøring i en bedrift.

Noen mennesker foretrekker å holde sitt personlige liv privat, selv når det gjelder store livsendringer som pensjonering.

Dersom en person ikke har hatt en svært synlig eller nøkkelrolle i organisasjonen, kan de velge å trekke seg stille tilbake uten mye fanfare. Dette kan være tilfelle for ansatte i støttefunksjoner eller mindre fremtredende stillinger. For min del så går dette på at jeg trodde at jeg hadde en nøkkelrolle, men innser først nå at det bare har vært sysselsetting.

Noen individer ønsker rett og slett ikke å være i sentrum for oppmerksomhet. De foretrekker å forlate arbeidslivet uten mye støy og ønsker å begynne sitt nye kapittel uten å bli overdrevent feiret, og for noen kan overgangen fra arbeidslivet til pensjonisttilværelsen være utfordrende. Noen velger å trekke seg stille tilbake for å unngå følelsen av tap eller avslutning som kan komme med en offentlig markering.

I tilfeller hvor en ansatt har hatt negative opplevelser eller konflikter på jobb, kan de velge å pensjonere seg uten noen markering for å unngå å forstørre eller gjenoppleve disse situasjonene.

Dersom helseproblemer er en faktor i beslutningen om å pensjonere seg, kan det være at personen ønsker å håndtere helseutfordringene sine privat og ikke ønsker å diskutere dem på arbeidsplassen. Det er ikke lett for en tidligere elitesoldat å innrømme at helsen har gått til helvete.

Det er viktig å forstå at valget om å pensjonere seg stille kan variere fra person til person, og det er ofte basert på individuelle preferanser og omstendigheter.

Noen kan velge å ha en markering senere, for eksempel en uformell sammenkomst med nærmeste kolleger, etter at de har hatt tid til å tilpasse seg pensjonisttilværelsen.

Jeg er ikke bitter på bedriften, men på meg selv for ikke å ha satt av mere tid og energi på å argumentere for mine personlige saker over for dem. Hele veien har jeg sagt i fra og det dette har lært meg er sannheten i begrepet: det viktigste er ikke hva du sier, men hva mottakeren hører.

Jeg er bitter på meg selv for ikke å ha evnen til å kunne argumentere godt nok.

Bitterhet er som en giftig røyk som langsomt forgifter livet ditt og de rundt deg.
Albert Schweitzer

Etter som min koreanske kone sier det, hun som har studert Buddhisme: å holde på bitterhet er som å gripe glødende kull med den hensikt å kaste den på noen andre; du er den som blir brent.

Om jeg er bitter eller om jeg bare er dypt skuffet vet jeg faktisk ikke, for begge deler er forholdsvis nye følelser for meg.

Skuffelse defineres som en følelse av nedgang eller frustrasjon som oppstår når ens forventninger ikke blir oppfylt.

Bitterhet der imot utvikler seg over tid som følge av gjentatte negative opplevelser eller en langvarig skuffelse.
I korte trekk kan man si at skuffelse er en umiddelbar reaksjon på en spesifikk hendelse, mens bitterhet er en mer vedvarende og generell følelse av misnøye som kan utvikle seg over tid.

Mer vet jeg ikke om den saken, men noe føler jeg.

Jeg føler det samme nå som jeg følte da min andre kone, og min liksombror, kjøpte en påhengsmotor til meg fordi jeg var så glad i å ro.

Det var en gave av hjertet fra dem begge, men den var ikke valgt ut av forståelse for hvem og hva jeg var som person og hva som virkelig motiverte meg når vi var på hytta; å ro!

Kanskje er jeg verken skuffet eller bitter, men bare føler at jeg og mitt virke ikke har blitt respektert av mine ledere. Der feilet jeg grandiost.
Så er det bare å håpe at mitt siste ønske blir oppfylt; at jeg får gå i stillhet

Respekt er ikke noe du gir og får som en gave, men noe du tjener og bygger.
Courtney Lynch

Ha en ettertenksom og god helg på vei inn i julen.

God jul!

Respekt er ikke noe du kan se eller høre, men det føles dypt inne i hjertet når det er til stede.
Tante Olga

Hvorfor må vi gamle være gamle

En god venn av meg som har fusket mye i fagene psykologi og psykiatri gjennom årene ga meg over en øl på en pub i Holmsbu en begrunnelse for hvorfor jeg er som jeg er med følgende begrunnelse:

Det er helt forståelig at du, som en eldre mann, fortsatt bærer med deg identiteten til den unge spesialsoldaten du en gang var.

 
Å tilbringe år i en så krevende og intens rolle som en del av en spesialavdeling, setter spor som ikke lett forsvinner.

 
Selv etter 21 år i sivilt arbeid, er det naturlig at denne perioden av livet ditt fortsetter å prege deg og din identitetsfølelse.

Det er nok flere faktorer som har bidratt til at du holder fast ved denne identiteten.

Spesialavdelinger skaper ofte et sterkt bånd mellom sine medlemmer.

 
De deler unike opplevelser, traumer og triumfer som knytter dem sammen på en dyp måte, og denne følelsen av tilhørighet og brorskap vil det være vanskelig å gi slipp på, selv etter at man har forlatt militæret.

 
Det å være en del av en spesialavdeling innebærer ofte å overvinne store utfordringer og oppnå bemerkelsesverdige prestasjoner. Den stoltheten og mestring-følelsen man opplever i en slik kontekst vil være en viktig del av ens identitet, og noe man ønsker å beholde.

Gjennom årene i spesialavdelingen har du trolig utviklet et sterkt sett med verdier, ferdigheter og en unik identitetsfølelse. Denne identiteten kan ha blitt en integrert del av hvem du er, og det kan være vanskelig å se deg selv utenfor den.

Krigssituasjoner og ekstreme opplevelser kan sette dype spor i psyken. Selv om du har kommet deg videre fra det fysiske, kan det hende du bærer med deg emosjonelle traumer og savn etter den intense tiden i spesialavdelingen. Å holde fast ved denne identiteten kan være en måte å håndtere disse følelsene på.

De månedene som pensjonist må jeg innrømme at jeg har slitt med å kutte over faget jeg har levd med hele mitt voksne liv på en like lettvint måte som en opp-jålet ordfører med ordfører-kjede om halsen klipper en rød snor for en ny bru.

Det er nok sikkert mange grunner til at det kan være vanskelig for en pensjonist å takle det at han ikke lenger kan dele kompetanse og erfaringer fra sitt fagfelt.

 
En av grunnene ligger nok i det at arbeidet vårt er ofte en stor del av vår identitet.

 
Når vi går av med pensjon, vil vi naturlig nok føle at vi mister en del av oss selv, og dette kan nok være spesielt vanskelig for personer som føler at de har hatt en lang og vellykket karrière i et bestemt fagfelt.

Den største gleden i livet er å gjøre det du vet du kan gjøre best.
William Edward Hickson

Arbeidet vårt gir oss ofte en følelse av mening og hensikt.

 
Når vi går av med pensjon, vil vi føle at vi ikke lenger har noe å bidra med til samfunnet.; og akkurat det er en tung overgang da det gjør at jeg føler meg utilstrekkelig når jeg ikke lenger kan bidra i mitt fagfelt på samme måte som jeg gjorde da jeg var i arbeid.

 
Når du føler at du er god i det du gjør, og at du bruker dine talenter til å gjøre en forskjell,da vil det gi en enorm glede å gå på jobb hver dag.

Samtidig så er det blitt sånn at jeg som pensjonist har tenkt mye tilbake til hvor utrolig heldig jeg var med livet som allerede som nittenåring var så heldig at jeg kom inn i et fag-spor som har gitt meg så mye gode utfordringer som det det har gjort.

Å elske det du gjør er nøkkelen til lykke.
W. Clement Stone

Dette sitatet fra den amerikanske forretningsmannen W. Clement Stone understreker viktigheten av å finne et arbeid som du brenner for.

Fordi jeg hele tiden har sett på mitt arbeid som en investering i min egen fremtid så har det gitt meg motivasjon og energi til å yte mitt beste; og hele tiden strekke meg etter å bli bedre i morgen enn det jeg var i dag.

Jeg kan bare si som prestene sier: jeg har funnet mitt kall, og vie meg fullt og helt til det. Jeg fikk tidlig muligheten til å identifisere mine unike, om dog få, talenter og bruke dem fullt ut; så jeg har veldig mye å være takknemlig for.

Men så svinger pendelen, akkurat som i den gamle bestefarklokken jeg fyller tiden min med å restaurere.

Livet er for kort til å kaste bort på noe du ikke elsker.
Confucius

Dette sitatet av den kinesiske filosofen Confucius handler om det å å verdsette sin tid og bruke den på det som gir mening og glede.

 
Når du velger å fokusere på din lidenskap og ditt kall, tar du et aktivt valg om å leve et mer tilfredsstillende og meningsfylt liv., men det er ikke så lett når en hver morgen våkner opp og innser at en er blitt en pensjonert beredskaps-mann.

Da blir det liksom en stor usannhet i det som Bob Dyland synger: Age is just a number. It's all about how you feel inside.

Det som stemmer er at alderen er bare et tall, og at det handler om hvordan du føler deg inni deg; men da blir det veldig frustrerende når følelsene inni deg og verdien utad ikke lenger står i forhold til hverandre.

Nå virker det garantert som at jeg lever i total forvirring i pensjonstilværelsen og graver meg ned i tungsinn, men sannheten er at jeg nyter det å føle meg uviktig; fordi jeg alltid har elsket å stå over for utfordringer. Jeg har alltid hatet å fylle ut et kryssord, og alltid elsket når jeg står fast og må slite med å finne de rette ordene for å fullføre det.

Utfordringer er en del av livet og at de vil bidra til å gjøre oss sterkere og mer motstandsdyktige; og det endrer seg ikke fordi om man pensjoneres.

Hele livet vil utfordringer gir oss muligheten til å utvikle nye ferdigheter, øke vår motstandskraft og bli bedre versjoner av oss selv.

Den britiske lekekameraten til min svigersønn, Ed Sheeran fra Framlingham, Suffolk , har en tekst i en av sine sanger som ser noe sånn som at life is full of challenges. It is up to us to choose whether we see them as obstacles or as opportunities.

 
Livet er virkelig fullt av utfordringer, og det er opp til hver og en av oss om vi velger å se dem som hindringer eller som muligheter.

Dessverre så er det ikke noen for meg kjente sitat som direkte sier at det fine med å bli pensjonist er at utfordringene står tett, men det burde det vært; for er det noe som er positivt ved det å bli eldre så er det det at hver eneste dag gir deg alders-belastninger og helseutfordringer som må løses på løpende bånd.

En dag uten utfordringer kan virke positivt og fredelig på kort sikt, men på lang sikt vil det hindre min personlige utvikling, hindre motstandskraften min; og ikke minst og frata meg gleden av å overvinne motganger.

Så selv om jeg ikke er noe verdt mer, så er jeg en lykkelig pensjonist som kun hater utfordringer jeg ikke kan gjøre noe med, men bare må leve med; som drittvær og reklame på TV.

Rettferdighet er ikke for de svake

Vi ser at urettferdighet skjer rundt oss nesten hver dag.

 
Vi ser at andre rundt oss behandles dårlig og urettferdig på jobben og i nærmiljøet, og vi tenker ofte at slik kan ikke folk gjøre mot andre.

Det vekker følelser hos oss og opprører oss, men vi gjør ikke noe med det; fordi det ikke direkte rammer oss selv.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Arnulf Øverland.

Diktet: Du må ikke sove.

Dette fenomenet er en kompleks problemstilling med mange mulige årsaker, og her er hva jeg tror er noen grunner til at vi ofte kan føle oss maktesløse eller passive i møte med urettferdighet, selv om det berører oss på et følelsesmessig nivå.

 
Når urettferdigheten ikke rammer oss direkte så er det lettere å distansere seg fra den.

 
Vi tenker at det er et problem som gjelder andre mennesker eller grupper, og at vi ikke har noen personlig tilknytning til det; eller at det er noe vi som enkeltpersoner kan gjøre med det.

Det føles kanskje overveldende og uoverkommelig å gjøre noe med det. Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne, og vi føler at ens egen innsats uansett ikke vil utgjøre noen forskjell.

Å ta et standpunkt mot urettferdighet kan føre til negative konsekvenser, som for eksempel trakassering, utestenging eller tap av sosiale relasjoner.

 
Dette vil gjøre oss tilbakeholdne med å handle.

Urettferdighet er ofte et resultat av større systemiske problemer, som det vil være vanskelige å endre på, på individnivå.

 
Det vil føles som om man kjemper mot vindmøller; som Don Quijote.

Det kan være vanskelig å innse at vi lever i en verden full av urettferdighet, samtidig som vi ønsker å opprettholde en positiv tro på menneskeheten og samfunnet.

 
Dette igjen fører til at vi benekter eller bagatelliserer problemet.

De fleste mennesker har en indre moral som forteller oss at urettferdighet er galt.

 
Ved å handle så vil vi lindre vår egen samvittighet og føle oss bedre med oss selv, men vi gjør det likevel ikke; ikke ut over å vise at vi ser det, og si til den som blir urettferdig behandlet: jeg ser at du sliter, og det er urettferdig.

Dette er et grunnleggende prinsipp i norsk rett som sier at alle skal behandles likt, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, politiske oppfatninger eller andre personlige forhold; likhetsprinsippet.

Vi har Diskrimineringsloven som forbyr diskriminering på grunnlag av blant annet kjønn, etnisitet, religion og nedsatt funksjonsevne; og vi har Arbeidsmiljøloven som skal sikrer trygge og rettferdige arbeidsforhold for alle arbeidstakere.

Vi har til og med en Forvaltningslov som skal regulerer hvordan offentlige myndigheter skal behandle saker og sikre at den enkelte blir hørt.

Jeg er blitt en eldre mann nå, og jeg er blitt bestefar.

 
Med all den erfaring livet har gitt meg så ser jeg på mitt barnebarns omgangs og vennekrets med litt andre, og mer årvåkne, øyne i dag enn jeg gjorde for over førti år siden da jeg var forelder til min egen datter.

 
Jeg tenker og føler mer nyansert og erfarent i dag enn før, og det er ikke alltid jeg liker det jeg ser blant hennes omgangs og vennekrets; og det enkelte forteller meg fordi de anser meg som en de stoler på fordi mitt barnebarn stoler på meg.

Det er viktig å understreke at det er den voksnes ansvar å tro på barnet.

 
Barn skal føle seg trygge på at de blir tatt på alvor når de forteller om noe som har skjedd.

En av våre viktigste lover er Barnevernloven.

 
Denne loven er selve grunnlaget for barnevernets arbeid i Norge.

 
Den gir retningslinjer for hvordan barn skal ivaretas og beskyttes, og gir barnevernet myndighet til å gripe inn i situasjoner der et barns omsorgssituasjon er uforsvarlig.

Det er et reellt sykdomstegn i vårt kanskje så kjære fedreland at denne loven nå ser ut til å måtte omdøpes til Foreldrevernloven.

Det er for enkelt for et samfunn å si at de som kritiserer myndighetenes, Barnevernets, praktisering av dette lovverket på en slik måte at det er foreldrenes rett til å styre i eget hjem som de selv ønsker er samfunnsfiendtlige og konspirasjonsteoretikere.

Det er virkelig nødvendig å være kritisk til hvordan Barnevernloven blir praktisert her i landet, og hvordan de setter barnets beste til side for foreldrenes behov for å bevare ansikt i miljøet.

 
Barn er i utgangspunktet løgnaktige, og en må være forsiktig med å tro på deres ville fantasier.

Det er flere årsaker til at det finnes en utbredt oppfatning om at små barn har livlig fantasi og vil være tilbøyelige til å lyve; og til å gjenta sine løgner uten at det derved er noe sannhetsbehalt i det de sier.

Små barn har en utviklende forståelse av verden rundt seg. De vil blande sammen virkelighet og fantasi, og deres beretninger vil være preget av deres egne ønsker, frykter og forestillinger.

Barn er i en fase hvor de lærer å uttrykke seg gjennom språk. Dette vil føre til at de bruker ord og uttrykk på en måte som ikke helt stemmer overens med den faktiske hendelsesforløpet, og barna kan ha vanskeligheter med å forstå at deres handlinger vil ha konsekvenser for andre.

 
De kan derfor si ting uten å være klar over at de lyver.

Barn lærer seg å kommunisere og samhandle med andre gjennom observasjon og imitasjon.

 
Hvis de ser at voksne overdriver eller forteller historier som ikke er helt sanne, kan de være tilbøyelige til å gjøre det samme.

Foreldre og omsorgspersoner har selvsagt ikke, i følge barnevern og spesielister på sinn, denne tendensen til å lyve i viktige saker.Men sannheten de fleste av oss kjenner til er at selv om barn kan ha en utviklende virkelighetsoppfatning så er det viktig å huske at de også kan være vitner til, eller være utsatt for, alvorlige hendelser, som for eksempel overgrep eller mishandling.

 
Å avfeie deres beretninger bare med bakgrunn i omsorgspersonenens sosiale status og troverdighet vil føre til at viktige signaler blir oversett.

Når barn føler seg trodd, og ikke avfeid som fanatsiprodusenter, så styrker det deres tillit til voksne og oppmuntrer dem til å snakke om det som opptar dem.

Barn utvikler sin egen sannhetsforståelse.

 
Ved å lytte tålmodig til barns beretninger og stille åpne spørsmål, vil vi hjelpe dem å utvikle sin egen forståelse av hva som er sant og usant; men det nytter jo ikke når de med makt og myndighet har dømt dem som lystløgnere på forhånd.

Veldig mange av oss mangler kunnskap om hvordan barn opplever og beskriver overgrep. Dette vil gjøre det vanskelig for oss å gjenkjenne tegn på at et barn blir misbrukt.

Jeg har bare ett eneste råd til meg selv, og til dere, om at det er viktig å understreke at det er den voksnes ansvar å tro på barnet.

 
Barn skal føle seg trygge på at de blir tatt på alvor når de forteller om noe som har skjedd! Det å gå tilbake til deres foreldre å fortelle hva barnet har sagt for så å få dette bortforklart av dem kan da umulig være en god måte å håndtere barnets sannhet på.

Krisen er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, for jeg er like misstroisk til myndighetene som det de er til barn som forteller hva de opplever i hjemmet.

De få gangene jeg har prøvd å varsle om det jeg hører så er svaret alltid: Takk for bekymringsmelding. Vi tar dette alvorlig, så vi skal ta opp dette med foreldrene.

Ingen har svart: vi skal snakke med barnet!

Kanskje den lille gutten har overdreven fantasi og lyver så det renner, men hvem har rett til å avfeie en mulig sannhet så enkelt?

Man kan lede en hest til vann, men man kan ikke tvinge den til å drikke.

Ved å handle så vil vi lindre vår egen samvittighet og føle oss bedre med oss selv!

 
Jeg føler meg på ingen måte bedre med meg selv, eller har lindret min samvittighet, i dette tilfellet; jeg er bare enda mer håpløs og fortvilet.

Det virker på meg som det beste ville være å ikke hente mitt barnebarn på skolen, og slik sett risikere å treffe på den medeleven dette gjelder; en liten seksårig gutt som håpefullt forventer at det skal komme noe ut av det å fortelle sin historie til den tilsynelatende trygge bestefar-typen som han opplever som en trygg person som forguder sitt barnebarn.

Om jeg rømmer fra problemet og glemmer den lille, sårbare gutten, så vil jeg selv få det så veldig mye bedre selv, og så kan konsentrere meg om min lille hjerteknuser Lilli som vokser opp i en god, harmonisk, omsorgsfull og beskyttende familie som irettesetter med ord og ikke neve.

 
Trøsten er at i hvert fall så har hun det bra.

Barn, som den lille gutten fra en annen kultur, har jo uansett best av det å vokse opp sammen med sine foreldre og deres kultur; uansett?

Hvorfor prøve når det ikke nytter?

Ha en god og rettferdig helg.

Det er ingen vits i å kjempe mot vinden sa de gamle når de følte at de prøvde å endre noe som var utenfor deres kontroll.

Det er ikke lett å være mannfolk

Jeg hater å vise svakhet over for andre; sånn som å røpe smerte eller å vise at jeg ikke lenger klarer det jeg klarte tidligere. Spesielt er dette vanskelig over for min datter som har vokst opp med at jeg er den robuste, rolige og sterke faren hennes som aldri klager eller vises svakhet.

Like vel er det nok slik at den jeg har mest problem med å innrømme svakheter og forfall over for er meg selv; å akseptere at ting har endret seg og at jeg ikke er usårlig.

Å innrømme med lyd og ord at jeg har svakheter over for en lege er et alvorlig problem, har jeg forstått nå.

Tradisjonelt sett har menn blitt sosialt oppdratt til å være sterke, stoiske og utholdende. Vi har blitt fortalt at vi ikke skal gråte, vise frykt eller innrømme at vi har det vondt.

Selv når smertene i et ben gjør at vi må halte så avfeier vi at det er vondt, og personlig så benytter jeg meg jevnlig av mine kodeord: det går greit.

Vi som er ekte menn har en frykt for å vise svakhet fordi vi frykter at vi vil bli sett på som mindreverdige eller svake; og ikke lenger i stand til å kunne beskytte og forsvare dem rundt meg.

Jeg er rett og slett bekymret for at jeg vil miste respekten fra andre, eller at jeg ikke vil bli sett på som ekte, robust mann lenger.

Å kaste inn håndkledet har aldri vært et reellt alternativ for meg.

Å bli ansett som en robust person har alltid vært viktig for meg, helt tilbake så langt jeg kan huske. Det å være i stand til å håndtere stress og motgang på en positiv måte og har en god porsjon optimisme og tro på meg selv har vært en definisjon av min personlighet; og ikke minst være en som ikke gir opp lett.

Jeg er lært opp til å ha et sterkt moralsk kompass og det å alltid handle på en rettferdig og ærlig måte; ikke minst å være en person som tar ansvar for mine egne handlinger; og det å stå opp for det jeg tror på.

Det har vært viktig gjennom livet mitt å prøve å være positivt forbilde for andre, samt å viser respekt for alle mennesker, uavhengig av kjønn, rase, religion eller seksuell legning.

Nå har det så smått gått opp for meg at det kanskje ikke er nødvendig å oppfylle alle disse kriteriene lenger for å like vel være en robust mann. Det ser ut til at jeg må akseptere at både fremtiden, og jeg som personlighet, er i behov for en fremtvunget forandring.

Du kan ikke kontrollere vinden, men du kan justere seilene dine. Ernest Henley.

Jeg kan ikke endre verden, og i veldig liten grad styre hvordan folk ser på meg. Det er ingen ting jeg kan gjøre for at folk skal se den jeg en gang var, for de ser og tolker det de har foran seg der og da; ut fra det ytre. Ingen vil noen sinne kunne se det innvendige i meg; kanskje bortsett fra en patolog en gang i fremtiden.

Derfor har jeg nå innsett at jeg bare må drite i hva andre ser og tenker, og heller jobbe med min egen aksept over for det som skjer i meg.

Nå må jeg bare fortsette å leve med at det er rett og slett ikke viktig for meg at andre ser hvordan jeg har det; å fortelle dem at det ikke er så fysisk greit stelt lenger. De ser det de ser, og denne sannheten er ikke så viktig for meg lenger; hverken å røpe eller å skjule.

Hvis de ser en svak mann som ikke lenger kan yte det de forventer så får det bare være sånn.

 
Det eneste jeg virkelig må jobbe med er å akseptere for meg selv at jeg ikke lenger er den jeg var.

Vær forandringen du ønsker å se i verden. Mahatma Gandhi.

Forandring er den eneste konstante i livet. Jeg har taklet all verdens forandringer tidligere, så hvorfor ikke nå?

Livet er jo en serie endringer, så det beste jeg kan gjøre er å omfavne disse endringene og la dem lede meg til et akseptabelt sted.

Det er ikke størrelsen på hunden i kampen, men størrelsen på kampen i hunden. Winston Churchill.

Ukristelig medisin

Hver gang du banner, sette Guds engler et rødt kryss i himmel-boken din.

Det er mye en plaget gamling skal måtte tenke over og finne svar på her i livets stille perioder.

De siste månedene erfarte jeg at når ikke lenger Ibux og Paracet fungerer mot smerter, så sitter en igjen med den naturmedisinen som består av eder og sinne; bedre kjent som banning.

Etter som akutt bruk av mindre kristelige ord fungerer så effektivt der og da, så er det naturlig å stille seg spørsmålet hvorfor.

Det er et interessant spørsmål, for de dyktige forskerne har ikke et helt klart svar på hvorfor banning har en smertestillende effekt, men de har i det minste noen teorier.

Når vi banner, mener de vi blir ofte emosjonelt opphisset.
Dette trigger en mild stressrespons i kroppen, og hjerterytmen øker.
Adrenalinet som frigjøres under denne prosessen vil bidra til å heve smerteterskelen vår.

Det jeg personlig har erfaring med i den sammenheng er at banning fungerer som en distraksjon fra smerten.

Når jeg fokuserer på å finne det perfekte banneordet og hvordan jeg skal uttale det med riktig intensitet, så tar det oppmerksomheten min bort fra det som gjør vondt; og så blir det å kikke seg raskt rundt for å se om noen fikk med seg hva du gjorde.

Hele den samlede tiden døyves smertene.

Banning vil være en måte å uttrykke frustrasjon eller sinne på, noe som kan føre til en følelse av lettelse; mener forskerne.

Denne følelsesmessige utløsing kan bidra til å redusere opplevelsen av smerte.

Å banne vil ergo endre måten vi tenker om en smertefull opplevelse på. Ved å gi smerten et mer negativt eller aggressivt uttrykk, vil vi føle at vi har mer kontroll over situasjonen.

Smertestillende effekten av banning er vanligvis kortvarig, men korte gleder er også gleder, eller som ordtaket kunne ha sagt: mange gleder små kan bli til en hel strøm av lykke.

For å konkludere med forskningen, så et det noen som opplever en sterkere smertelindring ved å banne enn andre. Heldige meg så fungerte dette, for det er markedets billigste medisin; og helt reseptfitt.

I Norge er det etablert sosiale normer som sier at banning er upassende, spesielt i visse situasjoner eller sammenhenger. Å bryte disse normene vil føre til foraktlige blikk og negative reaksjoner fra andre. Ofte føles det som det er mer foraktelig å banne i full offentlighet enn det er å rave ruset rundt midt på dagen.

Derfor har jeg trent på å bruke de spanske bannerdene joder, coño de Dios og hijo de puta. Teorien min bak dette har vært at da plagedes ikke tyvlytterne rundt meg like lett av mine utbrudd.

Ikke det at jeg vet om jeg er sønn av en hore, men det å bytte språkdrakt på ordene har gitt meg trippel effekt.

Låneord fungerer like godt som de barndomslærte norske og gjennom bruk av spanske eder så fant jeg nemmelig ut at det var mange flere spansktalende i Hønefoss en det jeg noen sinne har kunnet gjette meg til; og at de spansktalende uten unntak stanser opp og spør medfølende om det er noe de kan hjelpe meg med, når de hører en som freser ut noen banneord.

Det er blitt litt av en øyeåpner for meg dette at vi nordmenn reagerer med forrakt på en som banner av smerte, mens de spansktalende reagerer spontant med ønske om å hjelpe; kanskje forde de tror jeg er en landsmann i nød, eller bare fordi de bryr seg mer om fremmede enn det vi kalde normenn gjør.

Så når smerteatakkene nærmest blitt til noe spennende og positivt, så kan læring av bannord på flere språk bli en studier av folks reaksjoner på ukristelig uordbruk.

Tenker det å starte med polsk og rumensk kan være greia, da bygden her er full av dem: Kurwa + Chuj = Je*ać eller Naiba pu’a.

Pent og anstendig er det ikke med all denne banningen, men nøden lærer naken kvinne å spinne.