Nå er det tilsynelatende blitt mote å åpne en samtale med ukjente personer i en sosial sammenheng med spørsmålet: hvilket dyr ville du kunne klare å vinne i nærkamp mot?
Spørsmålet er utypisk og kan sikkert bidra til å starte en uventet og morsom samtale ved å få folk til å tenke kreativt og dele noe personlig for å gi en engasjerende samtale.
Svaret på spørsmålet er sikkert også ment for å gi en indikasjon på personens interesser, verdier; og kanskje til og med deres frykter.
Noen, spesielt mannfolk velge et sterkt dyr som en grizlybjørn eller enhai for å fremstille seg som en med styrke og mot. Selvbildet er kanskje lavt hos slike mannfolk, men markedsføringen av seg selv vipper mot macho-kompleks.
Slike folk mister jeg raskt interessen for.
Andre, spesielt damer, velge et mer uvanlig dyr for å vise sin originalitet og bygge opp rundt humor.
Sånne folk slår jeg meg ned med.
I en sånn gruppe dukket det opp en som hadde lest boken Omgitt av idioter av Thomas Erikson, en forfatter med psykolog-hjerne med behov for å plassere alle i snevre båser, som presenterer konkrete hjelpemidler for å forstå de viktigste forkjellen på ulike personligheter ved å dele dem inn i fire farger.
Hun slo seg ned blant oss og spurte hver enkelt hvilken farge de var, og for oss som ikke svarte så satte hun farge på oss, men ikke på samtalen.
Jeg kjente ikke igjen en eneste av folkene rundt meg på dette hvor rød er dominerende og resultatorienterte, de gule var sosiale og utatdvendte, og de grønne var fredsommelige og samarbeidsvillige, mens de blå var analytiske og strukturerte.
Denne kvinne påsto at hun fikk et bilde av hvem hun sto over for ved å avdekke vår farge.
Da hun spurte meg om hvilken farge jeg var så måtte jeg innrømme at jeg var en blanding av alle fargene, med litt mindre vekt på fargen gul ved blanding av paletten; så jeg er bare en brunlilla klatt.
Da protesterte hun og sa at jeg måtte være bare en farge.
Fjott! Ingen kan være bare en av fargene.
Å redusere mennesker til noen få egenskaper gir ikke et fullstendig bilde av hvem de er.
Det er sånne oppfatninger som gjør at en overser psykopaten som fremstår grønn i starten, og som ender opp med at kvinenne deres ender opp med å være gul og blå over hele kroppen.
I små grupper med folk jeg liker godt kan jeg godt være gul; være utadvendt og virke sosial, men generelt sett så er jeg bare en innesluttet einstøing.
Jeg hater sånne som mener at alle mennesker kan settes inn i en spesifikk bås.
Å sette mennesker i bås vil gjøre det enklere å forstå og forutsi deres atferd. Dette er en god en måte å skape orden i en kompleks verden, påstår enkelte innen faglige spesialistgrupper.
Når vi kategoriserer mennesker inn i bestemte grupper basert på egenskaper som personlighet, utseende, bakgrunn eller andre karakteristika, forenkler vi et komplekst individ.
Det kalles rett og slett for et farlig selvbdrag; når en bevisst eller ubevisst lurer seg selv til å tro noe som ikke stemmer med virkeligheten.
Dette kan føre til at man tar beslutninger som har negative konsekvenser for en selv eller andre.
Det er som å bygge et hus på sand. Det kan se stabilt ut en stund, men til slutt vil det kollapse.
Innen kunstnernes verden er gradient et begrep som brukes om en jevn endring i enhver egenskap; fblant annet farger som glir over i hverandre.
Selv om det er det skeive miljøet som har tatt beslag på fargene i regnbueflagget som et ikonisk symbol for LHBTQ+-miljøet så er det akkurat sånn vi alle er; en samling av farger som går mellom de glade og de lyse fargene, men med innsmett av de de mørke fargene, og med grandiens som når det blå og det gule møtes og gir et grønnskjær.
Vi i menneskerasen er alt for sammensatte til å kunne båses rettferdig.
Om dere lurer på hva jeg ville svart på spørsmålet hvilket dyr ville du kunne klare å vinne i nærkamp mot, så ville jeg svare en flyndre.
Det er kanskje ikke så macho, men det vet jeg stemmer, fordi⁹ akkurat det har jeg prøvd; og vant. Alt annet får jeg ta som det kommer.
Ikke døm en bok etter omslaget sier det klassiske ordtaket, men min erfaring er at du heller aldri skal høre alt for mye på hva andre mente om boken; for fordommer er som gamle sko. De er behagelige til å begynne med, men de hindrer deg ettehvert i å gå fremover.
He en god og fargerik helg.
Når du møter en ny person så ikke se på denne som en kategori, men som et individ.
Det finnes ingen fulstedig kopi av deg; du er unik.
Husk at også dine feil er med på å forme deg.
Mange små ripet former personlighet.
Erik Lerdahl, fra: Å sveve med bena på bakken, 2003.