fredag 15. november 2024

Jeg er ikke -an as-: bare et asen


Når en tank er født så ser det ut til at den lever evig i hodet mitt, intil jeg kaster den ut med tvang; kanskje derfor det er noe som kalles tvangstanker.


For å bryte en tanke før de tar over så tyr jeg til bøker.

Å brette eseløre er et uttrykk som brukes om å lage et brett i hjørnet på en side i en bok.
 
Denne bretten fungerer som et enkelt bokmerke, og hjelper deg å finne igjen hvor du sluttet å lese.

Det er litt uklart hvorfor dette kalles nettopp for et eseløre, men det kan være en folkelig sammenligning med et esels store ører; eller kanskje fordi det er en enkel og litt dum måte å markere en side på.

Jeg er dum og utfører daglig eselørebretting i bøkene mine.
 
Etter jevlig kritikk fra lærere i skolegangen på akkurat dette så har jeg fortsatt ikke oppfattet det de sa som konstruktiv kritikk med nytte for meg.

Gammel vane er vond å vende.

Jeg har fått, og prøvd Ark bokhandel sine bokmerker, men de har en tendens til å falle ut av boken og slik sett gitt påfører meg leseforstyrrelser; et asen som jeg er.

Et asen er et ord som i dag hovedsakelig brukes som et skjellsord for å beskrive en dum, vrang eller klossete person.
 
Det er altså en nedsettende betegnelse på noen.

Men hvorfor kalles det et asen; eller én asen med stor -A-, en Aasen, i mitt tilfelle?

Opprinnelsen til ordet er ikke Bibelen som bibelrytterne vil ha det til, men ordet asen kan spores tilbake til norrønt asni, som betyr esel.
 
Eselet har gjennom historien ofte blitt assosiert med dumhet, treghet og stahet.
 
Disse egenskapene ble overført til ordet -asen- når det ble brukt som et skjellsord for mennesker.

I Bibelen, der i mot, blir ordet asen brukt om et esel, som for eksempel da Jesus red inn i Jerusalem på et asen og her symboliserer eslet ydmykhet og tjeneste. så hvorfor har ordet nå fått en negativ konnotasjon?

Som nevnt tidligere har eslet historisk sett blitt assosiert med negative egenskaper.

Når man sammenligner en person med et dyr for å understreke negative egenskaper, er det ofte en måte å uttrykke forakt eller irritasjon på; og det å være et esel i menneskelig sammenheng har derfor blitt asosiert opp i mot det å være sta, egenrådig og trassig; samt ha vanskelig får det å tenke sev.
 
Et med-diltende, viljeløst dyr som ikke vet sitt eget beste; eller som Bibelen sier; en ydmykhet og tjenestevillig dust som bare gjør det andre vil.

Jeg fortsetter å brette eselører av sidene i papirbøkene mine; men i liten grad på e-bøker.
 
Jeg gjør dette forde det er praktisk; og fordi jeg identifiserer meg med det lille eselets egenskaper.

Eselet har en sterk vilje og kan bli veldig sta når det blir presset.

Hester har, i mitt hode, blitt idealisert og sett på som intelligente og noble dyr, et symbol for de opplyste innen vår menneskeart; lesehestene og arbeidshestene, slitegamper og helge-hingster.

I kontrast til hesten har eslet blitt fremstilt som mindre intelligent og mer grovt; sakkurat slik som jeg ser meg selv både i hodet og i speilet.

Eselet har blitt brukt til tunge og kjedelige oppgaver i jordbruket, og som transportmiddel i krig i de farlige, bratte fjellene i Italia og Sveits/Østerike.

Dette kan ha ført til at de har blitt sett på som dumt tjenestevillige; og litt tregere enn andre dyr.

I mange fabler, eventyr og tegnefilmer blir eslet fremstilt som en tålmodig og utholdende skikkelse, men også som en som kan være litt naiv.

Med barnebarnet har jeg sett flere tegnefilmer i Shrek-serien hvor eselet er en lojal og humoristisk venn til Shrek, og som viser seg å være både tålmodig og utholdende.

I klasikeren til Walt Disney, tegnefilem om han med juge-nesa, er eselet et hardtarbeidende dyr som hjelper Pinocchio og Gepetto så godt det evner.

Æsops fabler portretterer eselet som dotten som blir utnyttet på grunn av sin arbeidsmoral og tjenestevillige naivitet.

I Ole Brum er Tussi den trofaste, litt melankolske og litt naiv og godtroende vennen som lett lar seg overtale til å bli med på Ole Brumms eventyr.

Selv om Tussi ofte er litt trist, har han også en god sans for humor og bidrar til mange morsomme kommentarer.

Man lærer mye av å være sammen med barnebarn, og ved å gå inn i deres verden.

Er Aasen et asen? Ja.

Jeg kan være sta som et esel om jeg mener jeg har rett, og jeg har alltid vært et arbeidsesel; litt mindre anseelsesrik enn en arbeidshest.

Dessuten har jeg lang erfaring rundt det å få høre å at jeg er så dum som et esel.

- Hvordan føler du deg når du sier at jeg er dum? har jeg ofte spurt vedkommende som kommer med påstanden da, det har i de fleste tilfeller vært velgig dumt av meg.

Bevis blir fremlagt og registrert for dommerpanelet i de tilfellene.

Jeg er stolt av på egenhånd å ha innsett at jeg er et esel.

En dag falt en bondes esel ned i en brønn.
Dyret hylte miserabelt i timevis mens bonden prøvde å finne ut hva som måtte gjøres.
 
Til slutt bestemte han seg for at dyret var gammelt, og brønnen likevel trengtes å fylles igjen. Det var ingen nytte i det å ta kostnaden med å ta opp eselet.

Han inviterte alle naboene sine til å hjelpe seg etter dugnadsåndens skikk.
De fikk en spade hver, og begynte å spa jord og møkk ned i brønnen.
Eselet skjønte med en gang hva som skjedde og hylte av all sin kraft.
 
Så ble det, til alles forbauselse, helt stille.

Noen få spadetak senere så bonden endelig ned i brønnen. Han var overrasket over det han så.

For hvert spadetak med jord som landet på ryggen til eselet, gjorde det noe fantastisk.
Det ristet av seg jorda og tok et steg opp.

Mens bondens naboer fortsatte å spa jord ned i brønnen, gjorde eselet akkurat det samme. Ristet det av seg og tok et steg opp.

Ganske snart overrasket eselet alle med å gå ut av brønnen og trave lykkelig av sted.

Moralen i dette er at livet kommer til å spa møkk på deg. All slags møkk.
Trikset for å komme ut av brønnen er å riste det av deg, og ta et steg opp.

Ha en god helg etter beste definisjon på et godt hundeliv.

Himmelen er der hvor eselet endelig fanger gulroten sier ordtaket.
Til det vil jeg bare si at; eselet kjenner man på ørene, dåren på praten.

fredag 8. november 2024

Forbilde eller speilbilde?

Det er hyggelig å bli minnet om barndommens tegneseriefigurer.

For det andre er det hyggelig at store kjendiser som krimforfatter og tidligere etterforsker Jørn Lier Horst ser så mye opp til heltene fra Walt Disney at han har tilegnet seg Petter Smart sin noe uortodokse og velkjente sveis.

Jeg skjønner at han vil ligne den smarte oppfinneren, for Lier Holst virker som en smart kar selv, han.

 

Vi har vel alle noen idoler vi ser opp til; noen vi ønsker å sette på en pidestal: å gi det eller dem en nesten perfekt status.

Vi tillegger da objektet eller personen perfekte egenskaper, men akkurat det er kanskje ikke er helt realistiske eller nøyaktige.

Vi har alle behov for å høre til, og noen gjør det da ved å ideolisere grupper eller bevegelser for å føle seg som en del av noe større.

Ideologier kan gi oss en følelse av mening og formål i livet. Kanskje er det sånn at vi ønsket å bruke mindre tid på egne tanker, så ved å ideolisere noe så forenkler vi komplekse problemstillinger og gjør det lettere å forstå verden rundt oss gjennom andre tanker og overbevisninger.

Noen ganger ideoliserer vi for å beskytte oss selv mot skuffelser.

Ved å sette noe på en piedestal så unngår vi å konfrontere dets feil og mangler.

Vi kan ideolisere kjendiser, historiske figurer eller familiemedlemmer; politiske ideologier, religioner og filosofier.

Noen ideoliserer materielle eiendeler som bil, kostbare klokker eller hus; alt det som kan bli sett på som symboler på suksess og lykke.

Noen av oss idealiserer andre kulturer og ser dem som mer eksotiske eller perfekte enn vår egen.

Ideolisering kan også bli til nedturer når vi oppdager at det vi har idealisert ikke er så perfekt som det vi forestilte oss, og det ligger farer i ideolisering ved at det kan føre til forutinntatte holdninger og gjøre det vanskelig å være objektiv.

En kan vel bare ta et skjevt blikk bort på de konfliktene som foregår i østblokklandene, i midtøsten og ved valget i USA hvor ideologiske forskjeller fører til konflikter både mellom enkeltpersoner og mellom grupper.

Ideolisering er en naturlig menneskelig tendens, men det er nok viktig å være bevisst på når vi gjør det og være kritiske og åpne for andre perspektiver enn det som presenteres, og prøve å se også de skjulte agendaene.

Vi må liksom alltid huske at alle mennesker er feilbare, at alle ideologier har sine mangler; og at det å tro at vi viser makt og suksess oppfattes av andre som bare den falske fasaden det ofte er.

Å bli gjennomskuet er aldri en god følelse for noen.

Ideologier kan være, og er, et farlige dyr, for det er ikke gull alt som glimrer; for å bruke en utslitt frase.

Jeg svelger tungt da jeg minnes at jeg i min pure ungdom hadde ERnesto Guevara fra Rosario i Argentina som idol, komandanten fra Cuba-Castros 26. juli-bevegelse. Jeg var nok veldig bergtatt av populæriteten hans bland eldre ungdom på den tiden; og ikke mist fasinert av hvordan han ble billedlig fremstilt: Jeg tjente en god del femkroninger på å tegne akkurat dette bilde for gud og hvermansen fra ungdomskolen.


I dag er dette bare et ikoniske bilde av en person jeg ikke lenger ser opp til, for heldig vis så hadde jeg lært meg å høre etter når andre snakket til meg, som min far; så jeg ble aldri slukt av de Marxissitiske ideologier, eller ga Cubas politikk en sjanse; eller det CIA-støttede kuppet i Guatemala for den saks skyld.

Men denne korte ideoliseringen av ham ga meg et sett med viktig lærdommer; ting er ikke alltid sånn som det ser ut, og stol aldri på politisk ideologi.

Tenk sjøl og bygg deg selv opp til å bli ditt eget idol; men ikke bli narsissist av den grunn
Jeg hører ofte at folk sier de stoler helt og fast på det en annen person står for, og tillit er en bra ting; men det er også viktig å være kritisk.

Mange populære og tillitsvekkende, religiøse ledere har blitt anklaget for seksuelle overgrep mot barn og unge.

Dette gjelder både innen kristendommen, islam og andre religioner.

Listen over politikere som har talt for åpenhet, erlighet, redelighet, likestilling og menneskerettigheter, men som har blitt avslørt for å ha begått seksuelle overgrep eller hatt rasistiske tendenser, eller på annen måte misbrukt sin tillit til personlig vinneing er etterhvert blitt lang; og lengre blir den også her til lands.

Flere filantroper som har donert store summer til veldedige organisasjoner, har blitt avslørt for å ha utnyttet sin makt til å begå overgrep, og intellektuelle og kunstnere som har vært talsmenn for progressive ideer, har blitt avslørt for å ha hatt mørke sider.

Derfor er det så trygt når personer som Jørn Lier Horst tilsynelatende velger seg en helt ufarlig figur som idol, Petter Smart. Kanskje en kan si det slik at dersom du forteller meg hvem eller hva som er ditt idol så kan jeg fortelle deg hvem du er?

Idoler fungerer som rollemodeller som hjelper oss å forme vår egen identitet, så kanskje det ikke er så helt borte det med at det forteller hvem du er; eller hvem du ønsker å være.

Influensere er et forholdsvis nytt begrep, nærmest et yrke i Norge ; påvirkere som har bygd opp store følgerskarer på sosiale medier, som for eksempel på TikTok eller Instagram.

Disse har farlig stor innflytelse på sine følgere når det kommer til mote, livsstil, og ikke minst holdninger.

Influensereer personer som overbeviser deg om at du trenger ting du ikke visste du trengte, og som du definitivt ikke har råd til.

Det er greit å la deg influere, men det er forskjell på det og kjøpe alt som sises for god fisk.
God fisk finnes snaut; spesielt i fiskediskene i midtnorge.

Hos både skuespiller-idoler, idretts-idoler, musikkartister og influensere skapes det ofte et enorm farlig bilde rundt rikdom, narkotika og viktigheten av suksess som det viktigste mål i livet; men er det deres suksess som er det eneste riktige; eller finnes det en viktigere suksess på et personlig nivå i det å utvikle seg som menneske, lære nye ting, og bli en bedre versjon av seg selv.

I den idioliserte atmosfæren forsvinner jeg'et som du heller bør fokusere på å finne og bygge opp.

I en verden der sosiale medier og reklame presser oss til å konforme oss til bestemte idealer, vil det etter hvert føles som om vi mister vår egen unike identitet.

Vi vil føle oss presset til å være som alle andre, og glemme hva som gjør oss spesielle.

Vi bli så opptatt av å tilfredsstille andres forventninger at vi mister kontakten med vårt indre kompass fordi vi blir avhengige av likes og andres bekreftelse. Uten bekreftelse blir vi rett og slett utilstrekkelige.

Ikke sammenlign begynnelsen din med andres midte er det noe som heter; noe som sier mye om hvor viktig det er nå fokusere på din egen vekst og utvikling, og ikke sammenligne deg med andre som kanskje er lenger frem i livet.

Tenk selv, for du er ditt eget land; og som Bertolt Brecht sa om den saken: ulykkelig er det landet som trenger helter.Ha en god og selvdyrkende helg.

Livet er kunsten å trekke tilstrekkelige konklusjoner på utilstrekkelige premisser.
Samuel Butler

fredag 1. november 2024

Vi blir aldri bedratt; vi bedrar oss selv.

Det er alment kjent at små unger som ler mye og har god sans for humor har høy IQ.
Jeg var et humørfyldt barn, men noe særlig med IQ ble det ikke på meg.

Jeg har aldri fått det jeg har synes jeg har fortjent, kan en si.

Vel det er ikke helt sant, for da jeg brant ned vedskålen hjemme fikk jeg som forjent, og mere til. Det var vrient å sitte rolig i dager etter den store fortjenesten.

For å si det sånn sa har jeg aldri fått mer for mindre.

Alvorlige barn som ikke ler kan ende opp som seriemordere, sa nabokona alltid.

Da lo jeg så jeg ramla av stolen, for alle som var i rom med henne fmer enn ti minutter fikk mord i blikket; om de hadde god humor eller ikke.

Men hun var i det minste trygg på at ikke jeg var den som kom til å kverke henne.

Det er en interessant sammenheng mellom IQ og humoristisk sans som har blitt diskutert av forskere i flere tiår.

Personer med høy IQ har ofte en større kognitiv fleksibilitet, noe som betyr at de kan tenke på ulike måter, ser sammenhenger og løse problemer på nye måter. 

Humor krever ofte at man kan tenke utenfor boksen og se ting fra ulike perspektiver, noe som er en styrke hos mange intelligente mennesker.

Humor er ofte basert på språklige nyanser, ironi, sarkasm og ordspill, så personer med høy IQ har ofte en god språkforståelse og kan derfor lettere oppfatte og sette pris på slike humoristiske uttrykk; påstår forskerne.

Intelligens vil også være knyttet til en evne til å se det absurde i situasjoner.

Humor er ofte basert på å bryte med forventninger og se det komiske i det uventede.

Både humor og høy IQ er ofte forbundet med kreativitet.

Kreative mennesker er gode til å tenke nytt og se sammenhenger på nye måter, noe som er viktig både for å lage morsomme vitser og for å løse komplekse problemer.

Men så kommer forskerne med svar på hvorfor jeg både kan være morsom til tider, ha humoristisk sans; og være stokk dum.

Det finnes mange intelligente mennesker som ikke har en utviklet humoristisk sans, og omvendt; altså dumme folk som er morsomme gjennom naivitet og kløneri, viser forskningen.

Dette er kort sagt dumme, naive og klønete folk som en ler av; og kanskje i mindre grad ikke med.

Jeg har jo alltid vært en kløne, i følge min mor.

Du har ikke uflaks, du bare kløner til ting slik at det kan virke som om du er verdens mest uheldige person, la mor tl; ofte.

Men snill, det er du Tor, trøstet hun. Det samme sa hun også da jeg innså høyt at jeg var stygg å se på.

Tilskriv aldri noe som ondskap hvis dumhet er tilstrekkeligt til å forklare det, sier jeg da; men hadde hun levd så hadde hun vel bare parert med: i ditt tilfelle vi jeg bare si at dumhetens mor er alltid gravid.

Jeg har bare hatt flaks en gang, på sersjon da de under IQ-testingen traff akkurat de kognitive tingene som jeg behersket; for som det sies: IQ-tester måler spesifikke kognitive evner, men de gir ikke et fullstendig bilde av en persons intelligens eller personlighet.

Sånn ble med det, men jeg skal ikke klage for jeg har levd godt med den humoren jeg har; uten  noen særlig opphopning av IQ.

Jeg måtte til og med slå opp ordet IQ for å finne ut hva det betyr: Intelligenskvotient.

Dumme meg som trodde at kvotient i den sammenhengen skrives med -q-; Quotient.
Det er til å flire av, om jeg skal være ærlig.

Det er farlig å være ærlig, med mindre man også er dum.

Jeg har ofte lurt på hvorfor dette med IQ er så viktig, for som de som bruker testene inneømmer jo at  IQ-testen måler hvor fort du kan løse problemene de har gitt deg.

Det testes ikke om hvor viktig problemene er.

Med andre ord er en IQ-test mer som en termometer; den forteller deg noe om temperaturen din, men ikke en dritt om hva som forårsaker feberen.

Jeg har klart meg greit med det lille jeg har av vett, for jeg trodde på de som sa om at suksess er 1% talent og 99% hardt arbeid. 

Noen suksess ble det ikke på meg, men mye arbeid ble det.

Og på veien så møtte jeg folk med høy IQ som heller ikke oppnådde ønsket suksess forde de trodde på snarveier; eller som de kloke ville sagt det: intelligens uten ambisjon er en fugl uten vinger.

Nå burde jeg avslutte med noen kloke ord for å vise at min IQ er større enn mitt skonummer, og jeg har små føtter; men det eneste jeg kan komme på er noe som bare er erfaringsbaset: humor er den korte veien mellom to fremmede.

Det er alt jeg kan om kalkulus; beregning av hastighet, avstand og kurver.

Hver gang jeg se meg i speilet så må jeg bruke tid på å trøste meg i forhold til det hjernen analyserer ut fra det jeg ser; med ordene: en god latter gjør deg mer attraktiv, gutten min.

Så smiler jeg fåret og mistroisk til speilet, men det synes ikke på grunn av barten.
Så ikler meg min beste rustning og går ut for å møte livet.

Selvironi er den sterkeste rustningen i livets kamp

Ha en god og gatesmart helg.

Selvironi er den høyeste formen for humor, men husk at den beste måten å gjøre narr av seg selv, er å gjøre det først; før andre gjør narr av deg. For den som kan le av seg selv, kan også le sammen med andre.


fredag 25. oktober 2024

Klar i hodet


Why worry
There should be laughter after pain
There should be sunshine after rain
These things have always been the same
So why worry now
Why worry now

Baby, I see this world has made you sad
Some people can be bad
The things they do, the things they say; begynner baladen


Why Worry av Dire Straits er en optimistisk sang om å leve i nuet og nyte de små tingene i livet.

Sangen oppfordrer til å ikke bekymre seg for fremtiden, men heller fokusere på det som skjer her og nå; den understreker viktigheten av å sette pris på vennskap, kjærlighet og livet generelt.

Kort sagt så er det en sang om å være takknemlig og leve livet til det fulle.

Men hva vil det egentlig si å leve livet til det fulle når en er bundet til sofaen, og den største drømmen er å en dag kunne gå ut med søpla uten å oppleve hugg av smerte som ubønhørlig minner deg om at du ikke lenger er noe tess til noen ting.

Jeg får hele tiden påminnelse fra andre om at det viktigste er å være klar i hodet; som en slags trøst over at ting ikke har blitt som en håpet de skulle bli som pensjonist.

Det å være klar i hodet betyr vanligvis at en evner å tenke klart; noe som igjen betyr å kunne ta beslutninger, huske ting og kommunisere med andre.

Det ser ut til at folk elsker å peke at livet er mer enn det fysiske: minne meg om at selv om kroppen har sviktet så kan man fortsatt ha et rikt og meningsfylt liv.

Bruk tiden til å øve på mindfulness, gir de som råd før de legger glade og fornøyd ut om sine siste reiser, skogturer og givende timer på helsestudio.

Å øve på mindfulness, eller å ha oppmerksomt på nærvær, handler om å trene opp evnen til å være tilstede i øyeblikket uten å dømme.
 
Det innebærer å fokusere oppmerksomheten på det som skjer her og nå, enten det er tanker, følelser, kroppslige sensasjoner eller omgivelsene.

Blir ikke det rådet litt som å bekjempe alkoholisme ved å fokusere tankene rundt de ulike drikkevarene som står på hylle på Vinmonopolet; uten å ha noen mulighet til å få tak i noen av dem.

Jeg har funnet nye favoritt hobby:
  • Være en statue, veldig avslappende, men litt kjedelig på sikt.
  • Jeg har oppdaget hva fastlandet er; det er her på tomta hvor jeg bor.
  • En kan vel si at jeg endelig har funnet min indre snegle (Iberiasneglen i meg), sakte men sikkert kommer jeg meg fram.
  • Jeg har nå offisielt blitt en ekspert på å stirre på vegger og inn i utsstillingsvinduer i forsøk på å skjule for andre at det å gå fra parkeringsplassen på Kuben til legekontoret krever gammelmanns-bevegelser (ti skritt, mange banneord og full stopp noen minutter) før jeg kan rusle videre.

Det er mer spennende enn det høres ut, det lover jeg. Inne i hodet har jeg nå full oversikt over prisen på dameklær, optikernes forsøk på å fortelle deg at du ser dårlig; og hvor julepynten allerede har tatt sin plass i utstillingsvinduet.

Noen ganger vinker de ansatte i butikkene meg inn, som om de tror at jeg trenger ny kjole, eller et par imiterte pytonslange skinnsko hos den gylne Fe eller Chic.
 
De skjønner selvsagt ikke at dette er en måte å skjule mine problemer på, og ikke produktinteresse.

Jeg har innsett at jeg har mistet kontrollen over det livet jeg lever; eller for å si det på en annen måte som sofafolket kan relatere seg til; jeg har meldt meg inn i klubben for folk som har mistet fjernkontrollen til livet.

Ettersom jeg lever i nuet så har jeg i det minste litt glede av å prøve å krysse de trange gatene på Kuben senter, til frustrasjon for de som kommer bak meg og føler at de har dårlig tid.
 
Det har ikke jeg, dårlig tid; for jeg har nettopp oppdaget, og nyter i fulle drag, at jeg har en skjult talent for å være et menneskelig trafikkork.

Selvfølgelig er det ikke alt ved min nye tilværelse som føles positivt. Det er noen ganger som å være i en boble; man ser verden utenfra og kan ikke aktivt delta.
 
Akkurat det er også noe positivt, for det er som en reklamefri film hvor du ikke skjønner hva de selger.

Noen ganger føles det som om livet er en film på nettet, satt på pause, hvor jeg venter på at play-knappen skal dukke opp. Men nettet her i huset føles frustrerende tregt.

Jeg har har vinger, men kan ikke fly. Jeg er blitt redusert til en struts.

Jeg har sendt en søknad til Ekornes AS, avdeling innovativ skandinavisk design siden 1934, om å få bli registrert som en del av møblene hjemme; og jeg tror jeg har gode sjanser til å få bli en del av stuemøblemanget. Da får jeg i det minste en identitet.

Marvel Entertainment, ring meg!
 Jeg har funnet min superkraft; evnen til å sitte helt stille i flere timer.

Galgenhumor er som et plaster på et sår. Det heler ikke såret, men det gjør det litt mindre vondt.

Plaster fungerer som smertestillende på mitt barnebarn, og humør fungerer på meg.
 
Å le av seg selv er god medisin; brygget på selvbedrag.

Å øve på mindfulness handler som nevnt om det å trene opp evnen til å være tilstede i øyeblikket uten å dømme, og det innebærer å fokusere oppmerksomheten på det som skjer her og nå.
 
Jeg er heldigvis klar i hodet, så nå har jeg funnet opp og startet en ny diett; sitt-i-sofaen-og-drikke-kaffe- dietten.
 
Den fungerer overraskende bra, for kaffe er, i følge forskerne som støtter kaffe-produsentene, en helsedrikk som er gunstig for å kunne bidra til å forebygge hjertesykdom, hjerneslag, redusert insulinsensitivitet og diabetes type 2, leversykdom, betennelse i kroppen; og visse typer kreft.
 
Er det rart om jeg er frisk som en fisk så mye kaffe som jeg drikker nå?
Jeg kommer til å måtte leve evig.

Kaffe virker positivt for tenkevirksomhet også; selv om akkurat det med tanker er noe jeg skulle ønske jeg kunne bruke mindre tid på for tiden; men jeg trener jevnlig musklene ved å knytte nevene når smerteriene minner meg på hvorfor jeg burde sitte stille.

Humor er som en redningsvest; den holder deg flytemde når alt annen synker.

Ha en god og opplevelsesrik helg.

Den mest bortkastede av alle dager er en dag uten latter.
Nicolas Camfort


fredag 18. oktober 2024

Do-Bok


Dobok er en hvit drakt som benyttes i koreansk kampsport, derav Taekwondo. Do betyr -måte- og bok betyr -drakt-, på samme måte som hanbok betyr nasjonaldrakt fra landet Han-Gok, halvøy- landet Sør Korea.


Hjemme i Hønefoss betyr do-bok noe helt annet; der betyr det den innretningen fra bokhandelen som fører til at doen er opptatt unødvendig lenge hjemme hos oss.

På do er det ro, fred og godt lys, et utmerket sted å fordype seg i Christopher Hals Gylset sin bok Nazistenes Dødsskog; historien bak de 194 henrettelsene i Trandum-skogen under andre verdenskrig.


Toalettet er et lite omtalt og prissatt rom som eksisterer i ethvert møblert hjem. Det sies at kjøkkenet viser hjemmets hjerte; om en blir tatt i mot og foret som en velkommen gjest; eller om en ikke et så velkommen og bare får servert kald skulder. Mat skal dem ha.

Badet er fornyelsens og renslighetens helligdom, soverommet er sjelens fristed og spisestuen er rommet for de gode samtalene.

Men dassen er bare et dritt-rom som sjelden får fortjent omtale.

Der inne, ruvende på porselens-tronen, finner folk som meg sitt fristed. Der er det allment akseptert at normale mennesker ikke svarer på anrop på mobilen, og ut fra det å samtale derfra deler ubehagelige bakgrunnslyder med anroperen.
 
Det er stedet hvor de fleste aksepterer at en vil være alene og ikke ha vennebesøk under utførelse av naturens påkrevde oppgaver.

Det er et rom hvor en ikke på noen måte ønsker å dele lukter med andre enn seg selv, med mindre du er kongelige som trykker ut parfymerte duft-kuler i følge de som ser opp til det huset lenger.

Hvor ellers, enn på dass, kan du finne ro og fred til fordypning; være seg på jobb, på besøk, eller hjemme.

Hvor ellers kan du fordype deg i egne tanker og filosofere?


Folk er i hemmelighet veldig nysgjerrige på andres bad og toalettrom, og i stedet for å bruke tiden der til fornuftige, forventede handlinger går de gjennom baderoms-skapene og medisinskapet for å danne seg et helhetsbilde av de en er på besøk hos.

For å unngå den slags etterretnings-økter er det enkelte som har egen bladkurv ved toalettet for å rette nysgjerrigheten bort fra medisinskapet med Viagra og nervemedisiner.

Jeg studerer folk gjennom å gå gjennom disse lesestoff-samlingene når jeg kommer over den slags innrednings-variasjoner.

Finner jeg pornoblader i kurven så går jeg hjem med uforrettet sak og regner med at de jeg besøker er swingers med baktanker rundt invitasjonen.

Finner jeg psykologi-magasiner så vet jeg at jeg vil bli psykoanalysert i hemmelighet under oppholdet: og går hjem.

En gang jeg var hjemme hos noen kinesiske venner av min kone så fant jeg et klistremerke inne i en bok hvor det sto: så mange katter, så få oppskrifter.
Da gikk jeg hjem uten å smake på hovedretten de serverte.

Det å avslutte et besøk kort etter et toalettbesøk er selvsagt ikke så høflig, men det er vel det som en i Odalen kalte: drit og dra!


En sjelden gang opplever en å komme hjem til likeverdige; toalettet til folk som forteller meg gjennom sin innredningen at de ser på do-rommet som et fristed for personlig refleksjon.

Deres toaletter er bygd for velvære med SPA-lignende elementer på toalettet; som innebygde funksjoner som bidét, oppvarmede seter og automatisk spyling; som ved feil fikling kan iverksettes før du reiser deg fra domenet. Frivask.

I min kones leilighet i Seoul er det så avansert toalett at det eneste lesestoffet som ligger der inne er en tykk bruksanvisning; på koreansk.


Jeg har vært på stå-dasser rundt om i verden, men hos en indisk familie var det knestående toalett; og det ga ikke akkurat oppfordring til hvile og refleksjon.
Det ropte i større grad om fordelene ved å holde seg og ikke prøve på noe skadefremkallende stunt.

Å måtte ty til toalettet etter en sterk, indisk middag er både et torturkammer og et minne-rom som får en til å tenke tilbake på alt du har spist; med litt sviende anger.


2.6 milliarder mennesker har ikke tilgang til hygieniske toaletter, i følge World Toilet Summit, så bare det tilsier at vi må lære å sette pris på dette lille, intime og tabubelagte rommer hjemme, men ikke til de grader at en utstyrer dolokket med langhårede toalettlokk-deksel.

Toalettlokk fryser ikke, og som Øystein Sunde synger: det klapper ned når du strør.


Det er ting på dass som får meg til både å mige, og til å reflektere over livet.
 
Hver gang jeg kommer inn i et rom med en nesten tom dorull så tenker jeg at livet er som toalettpapir; du vet aldri når du kommer i situasjoner hvor du trenger mer enn det som er til rådighet.

På en måte kan en jo si at vi gamle, som har brukt livene våre på å ødelegge naturen for de som kommer etter oss, er som et langt toalettbesøk; vi lar det stå til der og da, og viser ikke noe hensyn til de som kommer dit etter oss.
 
Som de spurte seg i Odalen når de kom inn på utedassen etter andre under fårikål-treff på Skytterhuset; har noen dødd her inne?


Vel, sånn får vi filosoferende pensjonistene tiden til å gå for å unngå panikken over å nærme oss det siste tørket på den éne dorullen vi har fått utdelt, og som vi kaller livet.

Noen tror på at de kommer en ny rull da den du forbruker er tom, men der er ikke jeg enda; for jeg opplever enda ingen frykt for fremtiden; eller for å si det sånn: det å gå tom for tørk.


Alderdom: Tilstand kjennetegnet ved at man bruker hele dagen til å huske hva man har gjort her i livet, og hele natten til å glemme det; samt å gå på toalettet med stadig hyppigere frekvens.
Niels Christian Geemuyden

Ha en rolig og refleksjonsrik helg

Døden er den endelige løsning på alle problemer. Ingen annen løsning har noensinne vist seg å være tilfredsstillende.
Voltaire

fredag 11. oktober 2024

Netthandel i gamledager

 

I min barndom var postordre noe våre foreldre drev med, men i møte med forsvaret var en postordre noe helt annet. 

ELLOS var et svensk postordre som gjennom seksti og syttitallet hovedsakelig solgte klær og interiørprodukter; også med leveranse til de avisdesliggende områdene i Norge som omfattet Austvatn i Nord Odal.

Vi bodde nær svenskegrensen, men på sekstitallet var det ikke så mange vanlige borgere som hadde egen bil.

Skogvokter Mentz hadde en gråhvit Bedford som han slengte oss barna inn på madrasser bak i kassebilen og fraktet familien en sjelden gang på svensketur til Edda.

Ut over det så foretok mor sine svenskekjøp via Ellos etter en grundig gjennomgang av Ellos-katalogen som kom i posten noen ganger i året.

Vi som bodde på landet var ikke direkte bortskjemte på shopping, for å si det på moderne norsk.

Nede i bygdesentrum hadde vi to butikker; Landhandleriet som var en isenkram, og Samvirkelaget. En kort stund hadde vi også en liten kafé, men den ble stengt etter krav fra de svartkledde bibelbærerne fordi slike etablisement førte med seg ukultur og fordervelse av ungdomen gjennom å høre på musikk fra en jukeboks og drikke Coca Cola.

Det var til og med observert røykende ungdommer på kaféen.

For å gjøre bygdesentrum fullkomment så hadde vi i tillegg et postkontor med en rød telefonkiosk utenfor; og to konkurrerende bensinpumper. På Esso-pumpene kunne vi kjøpe klistremerker med putt en tiger på tanken og tigerstripete badebukser fra et lite glassbur ved bensinpumpene.

På BP ved Landhandleriet kunne vi kjøpe bensin; og få kjeft om vi fylte mopedtanken for under ti kroner.

Mor kunne selvsagt ta bussen til Skarnes, eller bytte buss underveis for å komme seg til Kongsvinger, men i og med at det kun gikk morgenbuss klokken 05:00 og en dagbuss, ett-bussen, så ble det langt mellom hamdleturene hennes. Og da var Ellos-katalogen en kjærkommen vare i huset på Aasen.

Det jeg husker best rundt dette var den spenningen og gleden som ansiktet hennes røpet de gangene hun kastet seg på sykkelen for å hente pakkene fra Ellos på postkontoret; og hvor stolt hun viste frem de nye julegardinene og dukene hun hadde mottatt.

Jeg husker også skuffelsen i min søster Anne Karin, da hun hadde investert sparepengene fra luking av potet og purre-jordene den foregående sommeren, på et gjøkur fra Ellos.

Den lille jenta hadde drømt om å få seg et gjøkur så lenge hun kunne huske, og når var det kommet i posten; et knøttlite gjøkur, som på bildet i katalogen så imponerende ut, men som i virkeligheten bare var et lite leketøy uten urverk.

Som storebror så hadde jeg ikke annet å gjøre enn å selge mopeden min og investere sommerens oppsparte formue for å kjøpe et gjøkur til henne på Skarnes.

Det siste jeg ønsket var å bli sett på var en overfølsom bror som lett lot seg påvirke av min søsters tårer av skuffelse, for svakhet har jeg aldri turt å vise.

Derfor ble historien hjemme at jeg hadde fått gjøkuret av en eldre dame som jeg gjorde en del hagearbeid for.

Det var selvsagt langt fra sannheten, for det eneste jeg fikk av henne etter endt jobb var en håndfull med rosiner.

I tillegg så måtte jeg gå skammens og løgnens sti tilbake til den gamle damen med en bukett roser fra hagen og en tegning fra min søster for å takke for den flotte gaven; den gjerrige drittkjerringen.

Og ikke nok med det, i tillegg måtte jeg komme med en nye løgn for på en eller annen måte å forklare hvorfor gamla skulle få blomster og kunst.

Løgn tar løgn, men det var tross alt bedre enn å røpe at jeg var en svak, dyptfølende guttunge som manipulerte seg selv på grunn av følelser.

Jeg hadde flaks, for faren med at mor eller Anne Karin en gang i fremtiden skulle støte på gamla og takke for gjøkuret ble borte i og med at hun åndet ut kort tid senere.

Ja, ja Tor, der mistet du en god venn og inntektskilde, mente mor da nyheten om gamlas bortgang nådde huset. Jeg som ikke en gang likte rosiner.

Hvor mor hadde hodet sitt da hun via Ellos kjøpte et par bukser til meg; av brun kordfløyel, må gudene vite.

Det var heldig vis ikke så lenge jeg måtte gå rundt kledd som en hippie, for kvaliteten på buksene var så dårlige at stoffet på bukse-knærne snart etter bare var som gasbind; med god hjelp av meg selvsagt.

Mor var en driftig kvinne, så hun satte skinnbøter på knærne og den slitte baken på buksene, så de neste månedene så jeg ikke lenger ut som en hippie, men mer som en klovn fra sirkus arnardo.

I hjerte en konge, av blod en klovn.
Tante Olga

Min skarpe og tydlig uttalende tante Olga så nok noe i meg som kunne tyde på at jeg var en person med store ambisjoner og drømmer om å oppnå noe stort, men at jeg på grunn av min bakgrunn eller omstendigheter følte meg begrenset eller mindreverdig.

Hun så nok en person som oppførte seg som en klovn i lokalsamfunnet, men som innerst inne hadde en sterk tro på seg selv.

Jeg tror hun så en person som på den ene siden hadde egenskaper som en konge: styrke, selvsikkerhet, lederegenskaper; men so på den andre siden kunne være usikker, sårbar; og ha en tendens til å undervurdere seg selv.

Eller så sa hun det hun sa med bakgrunn i hvordan jeg så ut i de jævla buksene fra Ellos.

Hva vet vel jeg. Det vil jeg nok aldri få vite heller, for Olga var en kvinne som ofte gikk bort; og en siste gang for godt.

Og det var det jeg hadde rundt gamle minner fra den gangens netthandel over grensene.

Jeg misunner ingen som vet mer enn meg, men jeg synes jævlig synn på dem som vet mindre.

Ha en hærlig og minnebyggende helg.

Min uvitenhet var så allsidig at det til slutt ikke var noe jeg ikke forsto meg på.
Henrik Groth


fredag 4. oktober 2024

Ramp på rampene

EKSTRANUMMER Fredag 4. oktober. Solskinnsdagen.

På ungdomskolen hadde jeg en drøm om å starte et band, Melkerampen; men jeg hadde hverken venner, instrument eller musikalitet; så det ble med planen.

Så det ble bare med det nærmeste jeg kom noe med homo i ungdommen, homonymer; ord som har samme skrivemåte eller uttale, men forskjellig betydning.

Mor ga meg gutte-frysninger da hun syntes band-navnet var søtt da hun assosierte Melke-rampen til rampunger som drikker melk, mens band-navnet hovedsakelig var en hyllest til bygdens samlingspunkter for ungdomen i bygda; melkerampene nedenfor gårdene langs riksveien.
Jeg var en misforstått ungdom.

Melkerampe var en utbredt oppbevaringsplass for melk og gårdsprodukter i påvente av avhenting langs veiene i bygde-Norge. 

Høyde på rampene og avstanden fra veien var nøye planlagt slik at de tunge melkespannene kunne lempes rett inn på planet på en lastebil, så i transportbransjen var de like redde for å jobbe den gangen som med søppelkjørere i dag som tvinger oss til å sette søppelbøttene slik at de har håndtakene vendt mot bilene for å gjøre det raskt og lett å trekke dem ut fra skurene de står i.

At dette er lite praktisk for de som skal benytte spannene er ikke deres problem, for i Norge er det kundene som skal stå for servicen.

Det var viktig at høyden på lasterampen i melkerampen var slik at en unngikk å måtte løfte spannene, og slik at en enkelt kunne svinge de inn på planet.

Disse melkerampene var tidligere et viktig samlingspunkt hvor gårdsarbeidere møttes og utvekslet nyheter; og sladder om storbøndene de jobbet for.

Det var også et vanlig samlingspunkt for de av oss som skulle skaffe seg skyss med bil og lastebil, da melkeruta ofte innbefattet å ta med reisende.

På strekninger der melkeruta gikk kom også skolebussen, og elever som kom for sent til skolebussen ble kynisk brukt til å lempe melkespann fra melkerampa inn på lasteplanet; som en automatisert, kollektivt akseptert straffemetode for oss som ikke klarte å passe klokken om morgenen.

Antagelig vis så hadde bygde-Norge fått mer enn nok av stive høyrearmer i de fem årene med besøk fra tyskerne, for det å markere stopp-signal til buss, melkerute eller godsrute med arm-signal var ikke akseptabelt i Nord-Odal; der var det et bein som eleven sparket ut av åpningen på melkerampen som var stopptegn til sjåføren den gangen.

Melkerampene var som nevnt et viktig samlingspunkt for både unge og gamle i min barndom; en så så viktig del av bygde-livet at en journalist fra Glomdalen avis en skal ha skrevet: det er ikke mye som skjer her ute i Austvatn, men det er alltid noe nytt å prate om ved melkerampen.

Det fantes ikke avisbud i min barndoms-bygd.

Noen få abonnerte på Glomdalen og fikk den sammenrullet med adresse-bånd i postkassen ved post-utkjøringen på morgenen. Skulle vi få tilgang til riksavisene så måtte vi ned på landhandleriet nede i bygdesentrum og betale 25 øre.

Men, som journalisten observerte ved melkerampene, så var det der nyeste nytt av lokalnyheter ble utdelt; og så ble det bragt videre fra rampe til rampe av sladrekjerringene som gikk under fellesbenevnelsen vander-posten.

Disse nyhets-sprederne som ruslet mellom sine faste melkeramper var en modernisert form for budstikkene som i århundret tidligere ble skutt fra gård til gård med viktige beskjeder.

Disse sladrekjerringene og deres stadig verre tolkninger av sladderet sto godt til HC Andersens fortelling om fjæra som ble til fem høns.

Vår alles kjære lærer Aksel Nordeng påsto i den sammenheng at det var ca. tre melkeramper mellom sannhet og løgn.

Det var med bakgrunn i melkerampen nedenfor Trøseid gård Berg at jeg lærte å mistro katter.

Katten til Pinse-Harald i det gule huset på andre siden av riksveien slo seg ned på min melkerampe og trodde at den eide den. Den satt der og fulgte meg med et blikk som om den så på meg som om jeg var en inntrenger.

Jeg tenker på den hver gang jeg ser Grevinnen og hovmesteren da han drikker av blomstervasen og uttrykker: kill that cat.

Nysgjerrighet drepte katten sa de gamle, kanskje litt håpefullt, de gangene de kom over meg, sittende i dype tanker på min lokale melkerampe. Da visste de at hjernen min arbeidet med et eller annet eksperiment som garantert kom til å gå til h......

Jeg tror de gjorde dette for å advare meg om farene ved unødvendig undersøkelse eller eksperimentering.

Ordtaket innebærer også at det å være nysgjerrig noen ganger kan føre til fare eller ulykke.

Den opprinnelige formen for ordtaket, som nå sjelden brukes i dag, var Pinse-Harald sitt: omsorg drepte den katt.

I dette tilfellet ble nok omsorg definert som bekymring, for Pinse-Harald med ett øye hadde nok ærlig bekymring rundt det at mine eksperimenter og undersøkelse av ting ville koste meg dyrt; i verste fall føre til at han måtte sykle de syv kilometerne til Mo kirke for å delta i en undødvendig fremprovosert begravelse.

Det eneste jeg vil si med de ovenfor sammensatte ordene er rett og slett at: barne-minner er som små skatter vi bærer med oss gjennom livet.

Ha en god og minnerik helg alle sammen.

Det er ikke bare bare å ha det gøy på landet når du ikke aner hvor landet ligger, mener Kjerstin Aune i sin blogg #selvforvikling.

Og kanskje er det like bra, for som Laila Stien sier det: landsbygda er ikkje for sveklingar!

Kjerstin Aune skriver også noe som beskriver det jeg føler nå som pensjonist: det er ikke bare å plutselig drive dank når du ikke har gjort en dritt på aldri så lenge.

Så da får en bruke tiden på å dykke ned i minnene da; for å fylle dagene

Kjønn




Menn benevnes som beskyttere og det sterke kjønn.
Kvinner beskrives som de fagre og det svake kjønn.

Det er hos det svake kjønn at det sterke henter sin styrke sier et gammelt ordtak.

Begrepet om at menn er beskyttere og det sterke kjønn, mens kvinner er de fagre og det svake kjønn er vel en temmelig utdatert oppfatning som har blitt utfordret og avvist gjennom blant annet min egen erfaring opp gjennom de mange årene jeg har levd.

Denne stereotypien har sine røtter i historiske og kulturelle kontekst, hvor kjønnsroller var rigid definert og kvinner ofte ble tildelt en underordnet posisjon.

Oppfatningen var basert på biologiske forskjeller, men disse ble ofte overdrevet og brukt til å rettferdiggjøre ulik behandling av kvinner og menn; og fortsatt lever dette i beste forstand i mange kulturer, inklusive vår egen kultur.

Jeg skal ikke prøve å skrive et forsvarsskrift for kvinner, og jeg skal ikke skrive om hvorfor menn er bedre enn kvinner; jeg skal bare nyensere det jeg mener om amøbene av mitt eget kjønn, og det opplevde faktum at slett ikke alle menn er sterke eller beskyttende; så langt der i fra.

I kulturer og miljøer der menn i sin utilstrekkelighet benytter vold mot kvinner for å dekke over sin egen utilstrekkelighet gjør at jeg ofte skammer meg over mitt eget kjønn og regelrett blir litt rasistisk.

Den oppfatning at en mann har rett til å slå sin kone, eller true henne med fysisk vold, er dypt rotfestet i mange kulturer; og i det en kanskje kan kalle taper-miljøer.
 
Flertallet av de mennene som hevdet at de ikke mishandlet sin kone, i en stor undersøkelse ledet av FN, mente at det å slå en kvinne var akseptabelt og ikke var ensbetydende med å øve vold.

Ordet macho kommer fra Latin-Amerika og henspiller på en tøff, aggressiv maskulin stolthet som innbefatter en nedlatende holdning til kvinner.

I Bangkoks største forstad blir 50 prosent av alle gifte kvinner slått regelmessig og i Hongkong har andelen av kvinner som sier at de er blitt slått av sin partner, har steget med over 40 prosent i løpet av 2023.

Antall kvinner som oppsøkte krisesentre i Japan økte fordi deres mann oppførte seg voldelig økte med 45% i 2023, og i Storbritania får politiet hver dag 1300 telefonoppringninger fra ofre for vold i hjemmet, over 570 000 hvert år. Av disse er 81 prosent kvinner som er blitt angrepet av menn.

Sytti prosent av alle forbrytelser i Peru som blir innrapportert til politiet, gjelder kvinner som er blitt slått av sin mann. I løpet av ett år ble 14 500 russiske kvinner drept av sin mann, og ytterligere 56 400 ble gjort uføre eller ble hardt skadet under husbråk, mens det i Kinaer raskt økende tilfeller av menn som angriper sine ektefeller, særlig i byområdene.

Bare i 2023 ble 52 prosent av alle kvinner i Nicaragua rammet av en eller annen form for vold utført av deres mann.

Mange av disse mennene påstår at det er alkoholen som får dem til å øve vold mot sine koner, og av enkelte forstsegpåere så kjøpes dette.

Min tidligere svoger var en av disse hvis hjerte heldig vis sluttet å slå til slutt; samtidig med hendene hans.

Sannheten er vel at dette bare er en dårlig unskyldning for å dekke over sine dårlige, personlige egenskaper og viten om disse mennenes egen utilstrekkelighet.
 
Lavt selvbilde og følelser av utilstrekkelighet, er i mitt hode sterkt korrelert med voldelig atferd hos noen menn.

Rusmidler vil i mange tilfeller øke aggressivitet og redusere hemninger, men alkehol er kjnet for bare å forsterke de underliggende følelsene og holdningene du har når du inntar det.
 
Alkohol endrer ikke din personlighet, den får bare frem det som ligger i deg fra før; den får frem den du virkelig er, og den lyver ikke som deg.

Jeg er ingen spesialist på det å forstå, eller å prøve å finne unskyldninger eller svar på hvorfor enkelte menn føler det riktig og har behov for å ty til vold mot sine samboere og ektefeller når de selv føler seg underlegne og utilstrekkelige, men jeg vet hvordan jeg selv tolker disse personene; bitte små, verdiløse menn som ikke evner å få kvinnene sine til å følge dem gjennom sin intelligens og sin vellykkethet.
 
Det hjelper ikke om disse mennene er aldri så veltrente helestudio-bunter eller ikke, de er uansett bare en flokk svake, evneløse og bitre nisser som er redde for, og ikke evner å håndtere, styrken i sin partner på annen måte enn å kue, true og slå.

De tyr til det å holde andre nede ved frykt fordi deres personlighet og intelligens ikke står seg mot partneren.


Jeg kjenner, og har kjent, så mange av denne typen psåkalte menn opp gjennom livet at jeg mener å ha sett såpass mye fellestrekk hos dem til å helhjertet påstå at dette er menn som krever å få sin vilje, men ikke klarer å få den uten å ty til vold og overgrep.
 
Mange av dem jeg har kjent har hatt høy utdannelse, andre har vært lite smarte; men feløles for dem alle er at de ikke strekker til over for andre og lar dette gå ut over sine nærmeste.

Mannfolk som øver vold mot kvinner og barn finnes rett og slett ikke, for de er ikke mannfolk.
 
Definisjonen på et mannfolk er en sterk og selvsikker mann med stor rettferdighetssans; en som tåler motstand og håndterer den med hodet og ikke hendene.
 
Dette kan inkludere fysisk styrke, men også psykisk styrke og evne til å ta gode avgjørelser.

Rettferdighetssans i denne sammenheng er en følelse eller en oppfatning av hva som er rett og galt, rettferdig og urettferdig. Det handler om å ha en indre kompass som forteller oss når noe ikke stemmer; når noen blir behandlet dårlig.

Så beklager, ordet mann omfatter ikke dere.
 
Å være mann er ikke bare et kjønnsmodent menneske med XY-kromosomer, og som har mannlige kjønnsorganer og kan produsere sædceller.

Det finnes ikke ett kjønn som dere kan ta til dere eller dekke dere bak; dere er rett og slett ingen ting, og dere kan ikke kalle dere mannen i forholdet.

Dere er bare små likeverder av Marius Borg Høiby og har ingen verdens ting å være stolte av.

Dere kan ikke unnskyldes, og dere er en skam for alle menn.

Måten dere opptrer på fratar dere all ære, og alt dere ellers har prestert gjennom livet.

Tradisjonelt har kjønn ofte blitt sett på som en binær kategori: enten mann eller kvinne, basert på biologiske forskjeller som kjønnsorganer og kromosomer.

Enkelte individer fortjener ikke en gang å kategoriseres som et kjønn, hverken i den gamle måten å definere et kjønn, eller nå da det har oppstått en mer nyansert og inkluderende forståelse av kjønn.

Men må en sette disse mennene inn i en kjønnsbenevnelse så må det være:
det desidert svakeste kjønn av alle.

Det er i hjemmet barn lærer vold.
Erin Pizzey

Ha en god og voldsfri helg

Det som oppnås med vold kan bare beholdes med vold.
Mahatma Gandhi

fredag 27. september 2024

Å se seg selv

Speilbildet ditt lyver i utgangspunktet aldri.

Av fare for å høre ut som en som tror han er en psykolog-ekspert, noe jeg så langt der i fra er, så ønsker jeg å uttrykke meg rundt variasjoner over uttrykket: å se seg selv.

Jeg ser meg seg selv i speilet, sier enkelte , en metafor for å bli klar over sine egne feil og mangler.

Da har de skjønt en av variantene rundt ordtaket: ser du etter feil; bruk ikke kikkert, men speil.

De fleste speil er en direkte refleksjon av deg selv, og dermed lyver de aldri.
Vårt utseende reflekteres likefram, men speilet avslører også noen mer subtile sider ved vår person. 

Selvtillit og psykisk status skinner også igjennom, og hvis man ser godt etter, vil man raskt oppdage hvordan humøret og mental balanse synes i speilbilde; og således for de som du omgås med og som ser deg. 

Speilet lyver ikke, så det er hjernen din som gjør at du ikke ser det som speilet gjengir når du ser i det.

Et annet begrep som dekker den samme effekten rundt det å se seg selv tydelig er det å se seg selv utenfra; å få et objektivt perspektiv på deg selv og dine handlinger.

Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg ikke ser den samme personen hver gang jeg ser i speilet hjemme, og skjønner vel da at bildet forvrenges noe av den følelsen jeg har akkurat i det jeg ser mitt eget speilbilde.

Noen ganger ser jeg det jeg ser, en gammel og forfallen mann.

Andre ganger ser jeg min egen refleksjon formet av hvor ung jeg føler meg inne i hodet. Uansett er det de gangene jeg ser sannheten at jeg bruker minst tid foran speilet på badet.

Noen ganger så sier vi at vi ser oss selv i andre, og da mener vi gjerne å gjenkjenne egne egenskaper og reaksjoner hos andre mennesker rundt oss.

Det er vel en form for nyttig selvrefleksjon; å ta seg tid til å tenke over hvem jeg er, hva jeg føler og hva jeg ønsker å oppnå.

Det handler egentlig om det å bli bedre kjent med seg selv, sine styrker og svakheter; og det ender vel sannsynlig opp med at jeg gransker mitt eget selvbilde; det bildet jeg har av meg selv.

Det er ingen tvil om at jeg da ser noe som kan være både positivt og negativt, påvirket av både indre og ytre faktorer.

I dette speilbildet ligger en refleksjon av den selvtilliten jeg har akkurat der og da; troen eller tvilen på meg selv og mine evner.

Det handler egentlig om dagens styrke i forhold til å ha en positiv oppfatning av meg selv og tørre å ta en ventende utfordringer; en slags selvsuggesjon.

Det handler vel egentlig om å ha en eller annen form for selvaksept; det å ville akseptere seg selv slik man er, med både gode og dårlige sider.

Å"kine eldre dager så handler dette om å slutte å sammenligne meg med andre og å være fornøyd med det jeg har; og det å akseptere det jeg mangler.

Å se seg selv gjennom speilet kan både vekke fortvilelse og skuffelse; brutte illusjoner.

De gangene jeg står foran det store speilet i entreen, iført trangtsittende jeans og stram T-sjorte så forventer jeg å se den unge, spreke mannen jeg en gang var. Da er det brutalt å se, og akseptere, den gamle, dvaske mannen med bryster og vom som jeg egentlig ser gjengitt i speilbildet.

Da innser jeg at jeg hverken kan lure andre eller meg selv, men bare må gå videre som mit sanne jeg.

Andre ganger ser jeg en aldre mann som stråler av pågangsmot og vilje; og de gangene skinner solen ute selv om det er styrtregn og svarte skyer. 

Dette er de dagene jeg vet at jeg kan drive med selvrealisering.

Hva er de psykologiske effektene som gjør at de rundt deg ikke ser den samme utgaven av deg som det du ser i speilet ditt?

Det at vi føler på oss at at andre oppfatter oss annerledes enn det vi selv gjør, er noe de fleste av oss har opplevd; noe som skyldes at hjernen vår fordreier den sannheten som speilet vårt gjengir.

Vi har en tendens til å fokusere på våre egne styrker og svakheter, og vi kan ha en mer positiv eller negativ bias avhengig av vår selvfølelse.

Dette kan føre til at vi overvurderer eller undervurderer ulike sider av oss selv.

Vi sammenligner oss kanskje for ofte med andre, og dette påvirker hvordan vi til slutt ser oss selv.

Hvis vi hele tiden sammenligner oss med personer vi oppfatter som bedre enn oss, vil vi føle oss mindreverdige, og omvendt.

Vi har alle ulike sosiale roller, og vi tilpasser vår atferd og presentasjon ut fra hvilken rolle vi er i; og det som er viktig i dette er at vi viser andre forskjellige sider av oss selv i ulike situasjoner.

Mennesker rundt oss danner seg ofte et førstehåndsinntrykk av oss basert på begrenset informasjon, og dette inntrykket kan være vanskelig å endre i hodene deres. Samtidig så er det sånn at en stor del av kommunikasjonen vår er non-verbal, og disse signalene vil tolkes forskjellig av ulike mennesker.

Så virkeligheten er at det er helt normalt at andre oppfatter oss annerledes enn det vi selv gjør, og da er det viktigste vi kan gjøre for oss selv å fokusere mindre på hva andre mener om oss, og hvordan de oppfatter oss, men heller å fokusere på å være trygg på hvem du er; og det å bygge gode relasjoner til de rundt deg ut fra det.

Det ligger veldig mye fornuft i Oscar Wilde sitt råd: be yourself; everyone else is already taken.

Vær ærlig mot deg selv, og vær den du er uten å prøve å være en annen.

Den mest modige handlingen er å tenke selv; høyt.
Coco Chanel

Å være seg selv i en verden som hele tiden prøver å gjøre deg til noe annet er den styrken du trenger mest i livet; mener nå jeg.
(Eller det rett og slett bare er en flåsete filosofi jeg dekker meg bak forde jeg ikke ønsker og gidder å endre meg bort fra den jeg er).

Ha en nydelig helg med fokus på selvrealisering.

Selvrealisering beskriver prosessen hvor du som person jobber mot det å bli den beste versjonen av seg selv.

Du er nok, akkurat som du er.
Meghan Markle


fredag 20. september 2024

Hvert maiskorn har potensialet til å bli noe stort,


Etter min død så ønsker jeg å kremeres med alle lommer i likklærne fulle av tørkede maiskorn som popper inne i flammene i kremasjonsovnen.
 
Mest sannsynlig så vil jeg bli en av dem som får teksten gikk stille bort i dødsannonsen; som om det må varsles at vedkommende ikke gikk bort med et brak som forventet.

Jeg har alltid sagt at jeg vil gå bort med et smell, men om i det minste mitt siste ønske innfris så får jeg nøye meg med noen siste poppelyder.

Tanken om et siste ønske er noe som har fascinert mennesker i ulike kulturer og gjennom historien.
Det kan selvsagt være flere grunner til at dette er så viktig for mange.

Når man står overfor døden så kan man føle seg maktesløs.
 
Å få oppfylt et siste ønske kan gi en følelse av kontroll over situasjonen, selv om det er begrenset.
 
Det kan også være en måte å sette sitt eget preg på livet, selv i de siste øyeblikkene.

Mange mennesker ønsker å ordne opp i uavklarte forhold eller si farvel til sine kjære før de dør.
 
Å få oppfylt et siste ønske kan være en måte å få ro i sjelen og føle seg mer forsonet med den uungåelige døden.
 
Døden er noe veldig seriøst, men det er ingen ting som tilsier at den ikke kan sprites opp med en liten overraskelse; og med litt humoristisk snitt.

Et siste ønske vil være en mulighet til å skape positive minner for både den døende og de pårørende.
 
Det kan være alt fra å feire en siste bursdag mens en lever, til å reise til et spesielt sted som betyr noe for det livet en har levd; eller å vite at en omgis med poppende poppkorn i noen sekunder før en blir til aske

For mange har et siste ønske en dypere, symbolsk betydning.
 
Det kan være en måte å uttrykke sine verdier, tro eller håp på, og min lille kjepphester gjennom livet har vært å løse dystre situasjoner med litt befriende smil, litt overraskende vendinger; og litt overraskende, småsjollert latter.

For den som måtte kikke inn gjennom inspeksjonsøyet på kremasjonsovnen under poppingen så tror jeg at akkurat synet av popkorn ikke blir forventet for denne personen; så én person vil i det minste huske meg en stakket stund.

Det er sjelden man tenker over dyp filosofi når man spiser popcorn, men det er faktisk et fenomen som har fanget oppmerksomheten til tenkere opp gjennom historien; noe som ikke er så rart da det i utgravinger i Mexico er funnet poppkort så langt tilbake som 3600 år før Kristus.

Det mest åpenbare symbolet er kanskje transformasjonen fra et lite, hardt korn til en luftig, sprø snack som er til glede og nytelse.
 
Dette ser jeg på som en metafor for menneskelig potensiale og vekst.

Vi starter alle som små individer, og gjennom erfaring og utvikling kan vi poppe opp og bli noe helt annet enn det andre forventet seg; også vi selv.

Inne i hvert maiskorn ligger det en mulighet for en stor forvandling.

Dette er en påminnelse om at det ofte er mer til ting enn det som først møter øyet.

Selv om popcorn er en lett og luftig snack, er det også et kjemisk og fysisk produkt av varme og trykk.
 
For meg så symboliserer dette livets syklus hvor forgjengelighet fører til fornyelse og endring.

Samtidig så er popcorn er ofte assosiert med kino og sosiale sammenkomster, så dette symboliserer det å dele en opplevelse med andre; og det å føle tilhørighet i et fellesskap.

Selv om popcorn produseres i store mengder, er hvert korn unikt.
 
Dette bør være en refleksjon over hvordan vi som mennesker både er en del av et større samfunn og samtidig er individuelle vesener.

Så kom ikke her å nekte meg mitt siste ønske forde det bare er en flåsete vits fra min side;, for det er faktisk mye mer gjennomtenkt enn som så; og det er noen siste popp som på en veldig dekkende måte beskriver hva og hvem jeg var mens jeg levde.

Mat har alltid vært en sentral del av menneskets liv, og det er derfor ikke overraskende at den også har fått en plass i filosofiske betraktninger rundt symolikker rundt livet.
 
Matvarer har blitt brukt som symboler for en rekke ulike aspekter ved tilværelsen, fra begynnelse til slutt.
Brød er ofte sett på som et symbol på livets grunnleggende behov.
 
Det representerer næring, vekst og livsopphold, og i kristendommen blir brødet for eksempel brukt som et symbol på Jesu kropp i nattverden.

Vin er et symbol på glede, fest og livets flyktighet. og i mange kulturer har vin vært assosiert med overflod.
 
Eplet er et kjent symbol fra bibelhistorien, hvor det representerer kunnskap, fristelse og synd. Eplet har også blitt brukt som et symbol på forbuden frukt og dødeligheten.

Egget er et symbol på begynnelse, potensiale og fornyelse.
 
Det representerer livets opprinnelse og muligheten for vekst. mens melk er et symbol på renhet, næring og moderlig kjærlighet.
 
Det representerer den grunnleggende ernæringen som trengs for å vokse og utvikle seg.

Jeg kunne valgt noen av disse matvarene for å symbolisere hvem jeg er, men sannheten er at jeg på alle måter identifiserer meg mest med det lille, harde maiskornet som overrasker og forundrer når det plutteselig popper opp til noe uforventet; og det verste er at jeg jeg tror at mange vil kjenne meg igjen i akkurat dette.

Livet er som en boks med poppkorn: noen korn popper raskt, andre tar litt lenger tid, og noen popper aldri. Hver kjerne har sin egen tid.

Bruk den helgen jeg ønsker dere til å så et korn for din egen fremtid.

Noen ganger må man poppe ut av komfortsonen for å oppnå noe nytt.