Å kjenne sine begrensninger

Lærer vi å kjenne våre begrensninger for tidlig, lærer vi aldri å kjenne våre krefter, skrev Mignon McLaughlin. Det er flere sider av den saken som gjør at påstanden blir feil i mitt hode. Det er forskjell på å kjenne sine begrensninger og det å akseptere den i den grad at en ikke gjør noe med det.
Mitt fag begrenser seg til beredskaps-faget, derfor forteller jeg aldri en elektriker hvordan denne burde gjennomføre installasjoner. 

Begrensninger skal ikke utgjøre en stoppende, lammende eller hindrende; men de er en del av sunt folkevett.
Den som ikke kjenner sine begrensninger og ikke tar hensyn til dem er en farlig person for seg selv og for andre
Du skal strekke deg lengre enn du tror du kan om du skal utvikle deg, men aldri på bekostning av andre; eller uten å ta hensyn til kostnadene av handlingene.

Når det gjelder det å lede en øvelse, eller å lede et skarpt angrep, et er ingen forskjell på kravene til kontroll over og ledelse av mannskapene. Det er heller ingen forskjell på kravet til at mannskapene må stole på deg som leder. Stoler de ikke på ledelsen vil de bli usikre, forsiktige og gjøre en dårlig jobb; eller utsette seg for unødig risiko.
Ber du mannskapene gå inn i et røykfylt rom så MÅ de stole på at gassene er ufarlige eller at du stanser dem dersom de ikke benytter nødvendig verneutstyr.

Som befal skal du aldri gi faglige råd eller ordre til soldater som kan faget bedre enn det du selv kan.

Det er ikke flaut eller nedverdigende som leder å akseptere at noen er bedre på noe enn det du er selv. Det kalles å lede ved å benytte seg av andres styrke; også kalt teamarbeid og det er bygging av dine soldaters tillit til deg.

Det som kan virke logisk for en som ikke vet sikkert kan fort vise seg å være farlig i den settingen det skjer. Logikk er bra, men kunnskap er mer en bare logikk.
Enkelte går utenfor sin kunnskap og gir ordre som kun er til for å fremstå kunnskapsrik i andres øyne. Ikke bare er slike se myndig og dyktig ut-ordre en forstyrrelse av fagpersonellets innarbeidede rutiner, men det er også farlig for tilliten til deg som befal.
Det kalles å snuble!

Det er mye en kan lese seg til i livet, men ikke alt. En teoretisk fjellklatrer eller froskemann vil med stor sannsynlighet forulykke om de oppstår utfordringer under veis i utførelsen. Ting må tilegnes gjennom praktisk trening og gradvis utvikling.
Egoet må ALDRI komme foran fagkunnskap.
Å innse og respektere egne begrensninger hindrer unødige ulykker. z
Minst like viktig er det at  ordene: dette kan du bedre enn meg gir deg tillit hos dine soldater. De vet at du kun gir råd og ordre som det er hold i, og slik sett ikke gir ordre som kan utsette dem for det vi i forsvaret kalte stolthets-risiko. 
Å tro at du kan klatre på karrière-stigen og vinne anseelse ved å dilte bak høyeste befal og slenge ut faglig dårlige tilleggs-ordre viser i så fall at du på ingen måte har lederegenskaper i deg.

Vi hadde noe som vi kalte knipse-befal i min tid i MJK.
Enkelt fortalt var dette befal som fikk en idé og gikk rett derfra til å gi en ordre ut fra innfall og ikke ut fra vurdering og kunnskap.
Det kan se veldig effektivt å imponerende ut for de som ikke kjenner ledelse som fag å oppleve en som kaster seg rundt med en slike kjappe ordre, men det er en risikosport som ikke kan aksepteres.
Det sies at det var et slikt befals knipse-ordre på Ramsund orlogsstasjon som er bakgrunnen for begrepet ikke alle skritt fremover er et fremskritt.

Det er en bra ting å være ivrig i tjeneste, men ikke når iveren går fortere enn vettet.
Oppgaven som var gitt var å ta seg raskt ned til brygga og entre en motortorpedobåt. Ordren som ble gitt var: helt om, marsj. Springmarsj til brygga! Entre MTB umiddelbart!
Soldatene fulgte gitt ordre om å snu seg 180 grader; med det som resultat at soldatene forrest i laget etter utført ordre sto med ansiktet en halv meter fra veggen på Kåken.
En liten detaljfeil på 90 grader fra befalingsmannen, men et solid bevis på manglende risiko og fremdrifts-tenkning fra den som ga ordre.
- Rettelse. Venstre om!
En liten kontraordre fra en leder, men en spiker i tillits-kisten til ordregiveren.
Der og da kan en le eller spøke det bort, men tvilens frø er sådd hos soldatene.  Tenker befalet før de handler?
Ved neste feil vannes frøet, og ved tredje gjødsles det.

Ikke la andre finne dine begrensninger; søk dem opp selv!
Ikke la andre gjette på hva som er dine styrker; vis dem frem!

Dett var ikke en farlig ordre der og da, men det røpet et livsfarlig knipse-befal som var troende til å gi viktige ordre etter innfallsmetoden.
Å gjøre feil er menneskelig, men å feile fordi en ikke har med seg hodet er dømt til å gjentas.

I det øyeblikket vi aksepterer våre begrensninger, beveger vi oss forbi dem.
Albert Einstein

Et befal må kunne sitt fag og ha forståelse for at djevelen sitter i detaljene.
Ved en situasjon der du er befal for en tropp med uerfarne soldater som slår leir for natten etter en marsj i regn er det behov for å gi dem mulighet til hvile, mat og varme.
Leirbål tennes og vaktmannskaper settes ut.
Et middels befal peker ut mannskaper til vakthold og peker ut observasjons og skytefeltet de skal sikre.
Et dyktig befal skolerer mannskapene sine før de går ut på vakt.
- Dere må bevege seg så langt fra leirbålet at gjenskinnet fra bålet ikke lenger reflekteres i vanndråpene på løvverket for å sikre at de ikke mister nattsyn.
- Ved observasjon av mistenkelig bevegelse må dere aldri stirre mot et stillestående mål, da forsvinner det. Det menneskelige øyet er skapt for å oppfatte og oppdage bevegelse. Skal du utforske et objekt som ikke beveger seg må blikket skanne objektet ved å bevege det fra side til side og analysere endringer i hvert bilde.
Er det mye moskito i området hvor du slår leir så deler du ut små flis av rødt sedertre som soldatene skal antenne for å holde myggen borte.
Et dyktig befal deler av sin kunnskap med sine menn for å gjøre det så komfortabelt og trygt som mulig for dem ut fra situasjonen de er i. De bygger omsorg, deler kompetanse og bygger tillit, men de antar eller gjetter aldri der hvor de ikke har kompetanse.

Som befal vil  du aldri klare å slippe unna ved å skylde på at feilen skyldtes en udyktig soldat, for det er DU som befal som har ansvar for at dine soldater er godt nok skolert til å settes til de oppgavene du setter dem til å utføre.
Om du er strategisk, operasjonell eller taktisk befal så er det ene og alene din oppgave å finne og kjenne dine egne begrensninger, og dine enkelt-mannskapers begrensninger; og ut fra det hente støtte fra de som dekker dine og hverandres mangler og hull.

Jeg vet, og jeg har erfart, at enkelte synes det er flaut å måtte hente inn ekspertråd. De føler at de mister ansikt ved å røpe at de har begrensninger. Føler du at du mister ansikt og anseelse ved dette så må du bytte yrke, for da er du ingen leder.

Ingen kan alt, og de som tror de kan det har en psykisk lidelse som heter narsissisme!

Tror du at du kan dekke over dine egne mangler og at ingen gjennomskuer deg så har du mistet det nødvendige gangsynet du må ha for å ha rett til å kalle deg befal og leder.
Er du av de som ikke stoler på dine overordnede og mener du overgår dem i kvalitet så kan du selvsagt ha rett, men da må du føre ugjenkallelige bevis for andre hvorfor du har rett og de har feil. Hvis ikke så mister du all tillit både hos soldatene, dine med-befal og dine overordnede.

Vet du bedre enn det planverket du er satt til å lede så må du sørge for at det endres og ikke velge det bort. Den som opptrer utenfor godkjent planverk setter både liv, helse og verdier i fare fordi disse befal ikke en gang har skjønt begrepene samvirke og samhandling gjennom at alle løse oppgaver etter forhåndsplanlagte og innøvde rutiner som bygger forventninger om hvordan sidemannen skal handle; og når.
Du må påvise feil i planverket, få det endret og endringene øvet inn. Gjør du ikke det så er det din fordømte plikt å følge de ordrene som gis gjennom planverket.
Uansett hvilket nivå du gir veiledning, råd og ordre på så må du kjenne dine begrensninger; og ikke minst argumentere mot en ordre når den gis, og ikke å velge å ikke følge den under utførelsen.

Forskjellen mellom det geniale og dumheten er at det geniale har sin begrensning.
Torvald Gahlin

Ærlighet over for deg selv og dine med-soldater gir deg den tilliten du må ha for å lede, for som Giacomo Leopardi sa det: den sikreste måten å skjule sine begrensninger på, er å ikke overskride dem.

Det er begrensningen som gjør storheten mulig.
Erik Lerdahl

Ha en god og ærlig helg

I begrensningen viser mesteren seg.
Johann Wolfgang von Goethe

Kvinnenatur

Jeg er bare en mann, derfor tenker jeg begrenset; jeg tenker på sjø, skog; og  på kvinner. Begge deler har vært en stor del av det livet jeg har levd; og forhåpentlig vis i det livet jeg fortsetter å leve.

Den perfekte kvinne, i mitt hode, er som naturen; vakker og tiltrekkende, men også utfordrende og krevende, helt opp mot det uredde og farlige.
Mild og god som sommeren, og utfordrende som en isende vinterstorm.
Naturen, og kvinnen, er ikke noe du skal bekjempe, men noe du må lære deg å leve i harmoni og i pakt med.
Gjør du det så er naturen din venn og noe du kan nyte og hente energi fra.

Den som tar naturen som en selvfølge og ikke følger med på dens variasjoner befinner seg før eller siden i en kritisk situasjon.
Naturen må du pleie og beskytte, som alt annet som betyr noe for deg.
Det lumske den kan by på må du være forberedt på å håndtere, hvis ikke så vinner den over deg  og lar deg ikke høste det den byr på. Å leve i harmoni med naturen er ikke en floskel, men en nødvendighet.
Du må ikke tro at du bare kan høste den i det uendelige.

Kvinner er som en parsellhage. Hvis du bare planter den samme veksten år etter år så vil jorden forringes og tappes for næring. Da hjelper det ikke å kaste på litt gjødsel i ny og ned og håpe på det beste.

Håpet er kanskje lysegrønt, men det må innsats til for å gjøre det knallgrønt.

Overser du beitemarken og ikke bruker den fornuftig så vil den gro igjen. Marken må benyttes om den ikke skal bli en ugjennomtrengelig jungel hvor solen ikke når ned til jordbunnen.
Det er landskapsarkitekter og landskaps-ingeniører som prøver å pynte på og forbedre naturen for å gjøre den vakrere og penere enn den var, men ingen av dem har noen sinne vært i nærheten av den naturlige skjønnheten som uansett lyser gjennom.
Falsk natur kan umulig vinne over den ekte.

Jeg er stor tilhenger av natur, og av kvinner. Begge deler har gitt meg utfordringer fra tid til annen, men ingen av dem har gitt meg prøvelser jeg ikke har kunnet overleve; ene og alene fordi jeg behandler dem begge med respekt. Jeg kan se en plen blomst i veikanten og nyte dens tilstedeværelse, men det betyr ikke at jeg føler at jeg må plukke den og ta den med hjem for å eie den.

Naturen er unådig til tider. Den som ikke har respekt for naturkreftene vil før eller siden erfare at den er mektigere enn hvilken som helst oppdagelsesreisende. Naturens enorme krefter kan ikke stagges eller temmes ved tvang. Du kan bare seile trygt i store bølger når du har lært å lese dem og forstå dem.
Sjøene, eller bølger som de kalles utenfor det maritime, kan se like ut ved første øyekast, men når du studerer dem så ser du at de er forskjellige ute på dypt hav og inne ved kysten på grunt vann.

Du har vindbølger som er svært uregelmessige, og du har tidevannbølgene som skapes av vekslingen mellom flo og fjære. Du har kraftfulle og spontane tsunami-bølger som dannes ved undersjøiske jordskjelv, vulkanutbrudd eller skred, og du har meteo-tsunamier som skyldes endringer i lufttrykket. Selv når du tror du seiler fredelig på speilblank fjord kan du bli overrasket og miste full kontroll av akter-bølger fra passerende skip; eller venninner som det kalles når en snakker om kvinner.

Fordi sammenhengen mellom mennesker og natur er så tett så bruker vi ordet menneskenatur om våre tenke og handlemåter; det ligger i menneskenaturen.

Det er alt jeg har å si om kvinner; og om natur.

Av natur er alle mennesker like, men i handling er de svært forskjellige.
Konfucius

Dersom du ikke allerede har skjønt likheten med å behandle naturen og kvinner så er du allerede kjørt, for etter min erfaringen gjennom livet så har Thornton Wilder rett når han påstår at: den menneskelige natur er som havet - uforanderlig.

Ha en god helg med fine naturopplevelser.

En manne skal ikke for enhver pris prøve å bli som en kvinne, og en kvinne ikke som en mann; de skal prioritere å være det som de føler er naturlig; det er det beste for alle.

Det finnes nok av broer, og det er i spennet over fra vår side til deres, vi kan møtes, henge over rekkverket og se på utsikten sammen.
Amund Hestsveen

Lysende fremtid

Ønsket om å bidra til å gjøre en forskjell er gode holdninger hos en arbeider.
Problemet hos de som ønsker å bidra til å gjøre en forskjell et at de ofte også har vanskeligheter for å si nei. De vil være på giversiden og bidra, og dette gjør at de tar på seg oppgaver og blir med på ting man i utgangspunktet ikke har energi og tid til.
Å ta ansvar er positivt, men de som er gode på dette tar ofte på seg ansvaret for ting de egentlig ikke har ansvar for, eller for ting som ikke ligger i deres rolle.
Det er sjelden at det å være pliktoppfyllende er et negativt personlighetstrekk
Når du er pliktoppfyllende vil du ofte føle deg pliktig til oppgaver som ingen forventer at du gjør. De som er pliktoppfyllende vil ofte strekke seg langt og føle at det de gjør ikke er bra nok; og ofte tenke at de burde gjort enda mer.
Engasjement i faget sitt er viktig både for fageksperten og for bedriften, men erfaringsmessig så er det sånn at hvis du har et stort engasjement for faget ditt så kan det være vanskelig å sette grenser for dette engasjementet. Man må passe seg for ikke blir mer engasjert enn det som er rimelig; noe som er ytterst vanskelig for oss som brenner for faget vi har ansvar for.
Da kan man fort brenne lyset i begge ender over tid.

Når man har mye omsorg for andre og er empatiske, kan det fort føre til at man tenker at man er egoistisk når man sier nei.
Vi ja-folkene får lett dårlig samvittighet for småting og bruker mye tid og energi på å anklage oss selv for ikke å strekke til.
Å ha evne til å sette sine egne behov til side er en nødvendig og veldig god evne i krise, men hvis du alltid setter andres behov først, kan det være koblet med dårlig evne til selvivaretagelse. Når man har høy arbeidskapasitet kan det føre til at man jobber veldig mye, og når man jobber veldig mye kan det gå ut over tid med familie, venner og gjøre at du prioriterer bort de tingene som faktisk gir deg energi. 

Etter det jeg har lest meg til, og hørt av andre, så finnes en rekke strategier man kan bruke  for å unngå å gå på en helsemessig smell eller psykisk å møte veggen Det å gå litt imot sin egen personlighet kan være en taktikk. En stakkar må noen ganger ta valg som går litt mot personligheten sin, for å ta litt mer vare på seg selv. Det er nok viktig å være kjent med sin egen personlighet og være klar over risikosidene sine. 

Å være bevisst på hva som gir deg energi er både et gode og et farlig onde. Når du er bevisst på hva som gir deg energi kan man sette av tid og prioritere de tingene. Faren er at du har funnet akutte løsninger på dette som gir hurtigladning av energi. For min del er dette å bruke noen minutter på å sitte og hente oppladning i solen, eller å finne seg et skjermet sted for en kort powernap. Dette fungerer på meg og gjør at jeg kan holde ut lenge med klart hode. Men er det nok oppladning over tid?

Å senke kvalitetskravene dine er neste råd. Mange av de som går på en smell har veldig høye krav til seg selv. Når man legger listen veldig høyt er det vanskelig å være tilfreds med de tingene man gjør, og da må man jobbe med å si at det man gjør er bra nok. Man må være litt mindre streng med seg selv. 

Dette er mitt Damoklessverd, eller mer riktig Dionysios sverd hengende i et hestehår over Damokles hode. Damoklessverd er en hentydning til truende fare som gjerne kommer når alt ser ut til å stå bra til.
Gjennom hele livet har kvaliteten på mitt arbeid vært en drivkraft og et varemerke. Ingen ting stresser meg mer enn å senke disse kravene og levere et middels produkt. Uten kvalitet har ikke mitt beredskapsarbeid noen hensikt i det hele tatt for meg som person.

Det er viktig å være bevisst på faresignalene som varsler at du er på vei mot den massive veggen.
I Ambles veiledning beskrives faresignalene slik:
Hvis du sover dårligere over tid, kan det være et faresignal. Da må man stoppe opp og ta noen grep. For andre kan det være at de blir mer irritable, trekker seg sosialt, dropper trening, får ulike fysiske plager eller får nedsatt konsentrasjonsevne eller stressbelastningsevne. 
Det typiske med overbelastningsprosesser er ar det kan gå så langsomt at man ikke lenger legger merke til det. Man går i en type overlevelsesmodus, på automatpilot, og blir bare fokusert på å komme seg igjennom dagene. 

Så fortsetter hun:
Hvis man allerede har gått på en smell nytter det ikke å foreslå å ta seg sammen og komme i gang med trening eller annen aktivitet. Da er det bare å hvile, sitte på sofaen, tusle rundt og holde seg til enkle hverdagsrutiner til man merker at har fått litt mer energi igjen. For mange er det skremmende å oppleve at dette tar mer tid enn de hadde trodd. 

Amble mener det er viktig at man ikke stiller for høye krav til seg selv når man er utbrent. Man trenger å restituere seg før man er klar for å gradvis øke aktiviteten. Da vil det være viktig å planlegge hva som skal til av justeringer og valg for å ikke havne i samme situasjon igjen.

I dag er jeg inne i en hvileperiode der jeg sliter mest med det å være inaktiv, men har som mål å komme i gang igjen og ta sjansen på at det vil gå bedre når jeg kommer i aktiv tjeneste igjen.
Jeg har les og jeg har hørt mange gode råd om hvordan jeg skal endre meg, men samtidig er jeg realist og vet at det er uhyre vanskelig å lære en gammel hund å sitte.
Jeg vet at jeg kommer til å ta sjansen på å stille høye krav til det produktet jeg skal levere min siste del av fremtiden, og jeg vet at jeg vil fortsette å leve etter en av mine livs-filosofier: den eneste gangen du går tom for sjanser, er når du slutter å ta dem.

Det oppstår tomhet der håpet dør.
Leonardo da Vinci

Ha en ut-hvilende, optimistisk og god helg.

Gått tom for smil? Gjenbruk et gammelt ett!
Kjerstin Aune

Narrativ

Narrativ er et nytt moteord som benyttes ofte av nyutdannede fra universitetet.
Det kommer av det latinske narrare som betyr å fortelle.
Narrativ brukes om en fortelling, det vil si at noe fremstilles som en rekkefølge av hendelser eller opplevelser.
Grunntanken i det narrative perspektiv er at vår identitet skapes gjennom de fortellinger, som vi selv og andre forteller om oss selv relatert til de kulturelle normer og forventninger, som viser seg i disse fortellingene.

Det som er litt komisk er at det fra veldig mange av de unge brukerne gjøres i betydningen løgn-historie, skrøne og usannhet; en oppkonstruert fortelling ment til å narre den som får servert historien.
Gjennom samfunnsdebatter har de unge studentene lært seg at brukes narrativ ofte om en mer eller mindre politisk, ideologisk eller til og med mytologisk preget måte å framstille seg selv, samfunnet eller verden på. Ordet brukes da helst om andres framstilling av noe, gjerne for å antyde at den ikke er helt realistisk eller sannferdig. at den ikke er helt realistisk eller sannferdig.
Det er ingen grunn til å skifte ut fortelling, historie og handlingsgang med narrativ i allmen-språket. Det blir dessuten bli oppfattet som jålete; og ikke minst fjollete når det benyttes feil.
Den som vil fremheve seg selv som intellektuell blir i stedet gjort til latter.

La ingen narre dere med tomme ord! 
Ef 5,6

Narre er et tysk ord, narren, og har ingen ting med narrativ å gjøre i det hele tatt; å drive gjøn med.
Asinus, mendacium og fraides er de latinske ordene for å narre, lyve og lureri.
Skal du fortelle meg at mine fortellinger ikke er sannferdige så må du heller benytte mendacium fabula i stedet for å stemple dem som et narrativ.

Min veritas, jålete for sannhet, er gjengivelse av mine livs-opplevelser og erfaringer slik jeg ser og husker dem; de er mine tolkninger.
Sannhet er en egenskap vi tilskriver visse utsagn, påstander, oppfatninger, antagelser eller teorier når de på en eller annen måte stemmer med eller er i overensstemmelse med virkeligheten.

De er mye i det som sies om skilsmisser at den har tre sannheter; hans, hennes og den virkelige sannheten.
Det er lite av det som sies som er en 100% sannhet fordi vi tolker den opplevelsen vi har vært gjennom, men for den som forteller er dette denne personens oppfattelse av det som er sant.

Mitt øverste befal i den spanske legionen oppfattet meg som en dyktig soldat; så dyktig at han skrev en bok om meg; Siempre Fedelis.
Gjennom de fem årene jeg var i Grupo Operaciones Especiales hadde jeg mange kollegaer, og hva hver enkelt av dem mener om meg som soldat og befal er deres sannhet; slik de oppfattet meg. Jeg er sikker på at de enkelte meningene om og tolkningene av meg spriker. Om det er det som Bartolomeo forteller, eller det de forteller om meg som er sannheten hver enkelt av dem påroper seg.

Den vinteren jeg var på vei til å gå fra to til tre år lekte jeg sammen med andre barn på en spark som fikk såpass hard behandling at den brøt sammen, noe en av de ansatte på institusjonen på ingen måte likte. Resultatet var at jeg fikk et hull tvers gjennom tungen som jeg fortsatt har et hakkete arr etter.

Min "storesøster" Tove, som da var seks eller syv år og med på leken forteller at jeg ble slått av den  ansatte med en brukket sel av sparken som det satt en skrue i. En ansatt på barnehjemmet som husket hendelsen mange år senere sier at jeg bet hull i tungen da jeg falt av sparken, mens Dr. Odd. Løfsgaard som så til meg skrev at jeg hadde slikket på metall i kulden.

Her ligger det an til at sannheten til et barn er mindre troverdig enn de voksne, at den ene har sterk motivasjon for å lyve for å slippe unna konsekvenser, og at en tredje gjengir det han har fortalt av andre. Min sannhet er at jeg tror på Toves versjon, for den stemmer godt med hvordan vi ble straffet for ulydighet på barnehjemmet, men hva den virkelig er vet jeg ingen ting om da jeg bare husker sparken og blodet i munnen.
Historien om sparkstøttingen er min narrativ.

Den vanskeligste løgnen å gjennomskue er sannhet som er gitt en liten vri

Når jeg forteller andre at vi i Austvatn tidlig måtte lære å klare oss selv, så er det slik tradisjonene var den gangen; og det er en sannhet. 

Når jeg utdyper dette med at vi måtte lære å bytte våre egne bleier fra vi fylte to år og måtte gå alene gjennom storm og dyp snø de 12 kilometerne fra hjemmet for selv å oppsøke helsestasjonen for pålagte kontroller og vaksineringer så er dette kanskje litt overraskende en serie med skrøner; for vi hadde en oppsøkende helsesøster i VW Boble som tok dette ved hjemmebesøk.

Der i mot er det ren skjær sannhet at denne helsesøsteren kom inn på kafeen i Austvatn, røsket ned shortsen min mens jeg sto og så på de store gutta som spilte flipperspill og ga meg en vaksine i den en skinken; straffen for å ha glemt å dukke opp til vaksinering på skolen.
Alle fikk sprøyten i armen, men jeg fikk den i baken i all offentlighet.
Det var slik hun var, helsesøsteren i Nord Odal. Etter det sto jeg alltid først i køen ved pirke-prøver og sprøyter på skolen.

Tannlegetimene, der i mot, gjorde jeg alt for å slippe unna og la være å dukke opp til, for den lille tannlege Øyen utførte aldri sin jobb på annet sted enn inne på tannlegekontoret. Han bodde bare noen meter fra kafeen på Austvatn og glodde alltid surt på meg når vi møttes, men det gjorde jo de fleste i bygden fra tid til annet så det var jeg vant med.

Det er viktig å merke seg at mange av de historiske, spesielt store krigshistoriske sannheter, viser seg å være helt eller delvis usanne når seierherren ikke lenger styrer hva som skal sies. Det som var sant i går er ikke nødvendig vis den sannheten som kommer frem i morgen; det er konsekvensen av de som går går historien etter i sømmene. 

Det er egentlig greit at løgner finnes, for det hadde vært skremmende om alt vi hører er den endelige sannhet.

Hen en historierik og god helg.

Av og til snubler vi over sannheten, men  veldig mange velger å gå videre som om ingen ting hadde skjedd, sa Winston Churchill

De som vet, men ikke varsler er i min verden de farligste sprederne av løgner.

Tippetegn: borte, hjemme, uavgjort

Takket være en gammel, erfaren og våken apoteker i Hønefoss har min tillit til leger som faggruppe igjen fått et skudd for baugen; et varsel om å stoppe opp.

De siste ukene har jeg vært hos en ung privatlege som jeg først fikk tillit til da han diagnostiserte  væske i lungene som årsaken til pustevanskene mine ved de minste anstrengelser og sterke smerter da opp-svulmingen av lungene fikk ribbebena til å briste.

Men så begynte selv jeg å stusse. Røntgenbildene viste tilsynelatende ikke noe uvanlig, og dermed begynte legen å se etter andre ting og ignorerte lungene og venstresiden min. 

På besøk tre bar venstre ansikt-del lammet og synet på venstre øye redusert, smertende og lys-ømfintlig. Etter det har han ikke tillagt de sterke smertene i lungene noe fokus, men skrevet ut en stabel av resepter for alt mulig rart. For tre uker siden var kolesterolverdiene, langtidssukker og hjerteprøver gode i følge legen, men blodtrykket er fortsatt veldig høyt. Pulsen er bra og hjertet fungerer som er sveitsisk urverk, fortalte han meg. Så satte han seg ved sin PC og skrev i taushet for han sa i fra at jeg ikke kunne gå tilbake til jobben på noen uker. Det var det

Han er eksperten, så neste stopp ble apoteket; og den årvåkne apotekeren. Hun har god hukommelse også, for nå kjenner hun meg igjen; noe som kanskje ikke er så rart når jeg tar mitt utseende i betraktning.

-  Prednisolon mot Bells parese og  antibiotika for øye-infeksjon. Sukkersykemedisiner og kolesterolmedisiner, Propranorol mot skrumplever og Agipteson mot nyresvikt. Er du pasient eller prøvekanin?

Hun begynte å stille meg spørsmål i fleng og ga legen en diagnose som hun anbefalte meg å få en annen leges kontrollvurdering mot.
- Han ser ut til å gjette ut fra ditt utseende. Anbefalte han deg å kutte kraftig ned på alkoholforbruket ditt?

Det er ikke første gang jeg er blitt rådet av leger å kutte ned på den jevnlige øldrikkingen; noe som for min del faktisk er jevnlig, ekstremt lite og sjelden.

- Han ser ut til å anta at du har sukkersyke og ligger under for alkohol fordi du har omfangsrik vom. Selv med T-skjorte på kan jeg se herfra at det er ulik høyde på magens og sidens venstre og høyre side. Har legen vurdert hvorfor den ene siden ser mer hoven ut enn den andre?
Nei, det er bare en fagleder på T-banen som har nevnt denne forskjellen; og min kone.

Sum-summarum: apotekeren rådet meg mot å ta noe annet enn blodtrykksmedisinene før jeg hadde vært hos kontroll-lege.
Nå føler jeg meg like trygg på legen min som på en viss sjaman med kongelige kontakter.

Jeg kom til legen på grunn av kroniske smerter som forsterket seg når jeg nøs, hostet eller trakk pusten hardt. Jeg kom til legen med en lungekapasitet som gjør at jeg ikke kan gå mer enn noen meter om gangen.
Nå skjønner jeg at lungene og smertene ikke er et problem, men har fått en stabel med  diagnoser som skyldes overvekt; og en rekke bivirkninger av tablettene jeg må prøve ut.
Nå har jeg i tillegg klart å fornærme enda en ny lege som resultat av frustrerende å ha nådd en grense for aksept.
Etter møtet med apotekeren ringte jeg legen uten å få noe svar som jeg fikk fornuft ut av; bortsett fra ordre om å ta medisinene jeg har fått tilskrevet, så får vi se hva som skjer. Neste besøk og prøver vil gi svar på utviklingen, sa han.

Det var da jeg stilte ham spørsmålet hvis svar la en del brikker på plass for min del. Jeg spurte hva han spesialfelt innen medisin var, og da svarte han at han er flylege for OSL; med andre ord mekaniker.
Jeg er jo ikke et fly som trenger reparasjoner; men fly forbannet er jeg blitt.

Jeg er ikke forbannet fordi legen ikke finner ut hva jeg lider av. Det er frustrerende så klart, etter så mange år og så mange leger for vurdering av lungene mine, men det er ikke alle gåter som kan løses. Noen ganger ligger svaret på sykdommer først på patologens bord.

Jeg vet godt hvordan jeg ser ut og hvordan jeg tolkes av andre. Jeg vet også veldig godt at jeg ikke evner å spille syk; eller å innrømme svakheter for den slags skyld. Jeg er oppdratt til ikke å syte og klage, men til å holde ut. Det går greit er vel ikke alltid det beste og mest forklarende svaret å gi en lege, men det er sånn jeg har svart på mye gjennom et greit langt liv.
Jeg vet godt hvordan jeg fremstår, men jeg forventer at en lege skal se bort fra hvordan jeg ser ut og heller konsentrere seg om de beskrivelsene jeg gir av symptomene jeg har og tro på dem fremfor å gjette på andre ting.

Etter å ha slitt med mer eller mindre kronisk hoste, stadig kraftigere redusert lungekapasitet og stadig økende smerter så kan legenes bekreftelse av at det ikke er noe galt med lungene mine bare bety en eneste ting; jeg er en hypokonder.

Jeg må rett og slett ha fått en hypokondrisk lidelse selv om jeg aldri har vært redd for å bli syk eller for å dø; eller nesten aldri hatt fravær fra jobb i de nå 50 årene jeg har vært yrkesaktiv. Kreft og hjerteinfarkt ga selvsagt noen dagers fravær, men det var i 1999 og 2006.

Hypokondri er en tilstand kjennetegnet ved en vedvarende opptatthet av muligheten for å ha én eller flere kroppslige sykdommer, oftest av alvorlig eller fremskreden art.
Personen er særlig var for signaler fra kroppen. Normale eller trivielle kroppslige fornemmelser og utslag tolkes ofte som unormale eller foruroligende av pasientene. Hvis denne tendensen er så uttalt at det fører til gjentatte legebesøk, sykmeldinger eller sosial eller arbeidsmessig funksjonssvikt, kalles tilstanden hypokondrisk lidelse.

Det er egentlig en helt grei diagnose for meg, for da har jeg jo ikke de smertene jeg har; og ikke minst så trenger jeg ikke lenger leger. Nå kan bankkontoen min få være det som sveller ut og hovner opp; og ikke legenes.

En bekjent, kalt Bikkja, var en ekte hypokonder som fikk alle symptomene han leste om i Dagbladet.
En dag kom han lykkelig inn på hvilerommet og klasket et papir i bordet foran meg mens han smilende fra øre til øre uttalte: jeg har fått angina pectoris. Hva var det jeg sa?! Jeg har sagt det i mange år, og nå har jeg bevis!

Da var han lykkelig; og i dag er jeg likeglad.

Tirsdag den 20. juni er jeg endelig tilbake på jobben, frisk som en fisk i fiskedisken på Meny, men selvsagt fortsatt syk i hodet som fortsatt føler og tror på noe som ikke er virkelig; rusfri hallucination kan det kalles.

Livet er herlig når en finner de svarene en søker i livet!

Det jeg har lært, husker jeg ikke lenger. Det lille jeg ennå vet, har jeg gjettet meg til.
Nicolas Chamfort

Ha en frisk og lykkelig helg

Jeg ville ikke engang vite sannheten, fordi jeg allerede hadde gjettet den; livet er meningsløst.
Leo Tolstoj

Staur gammel ungdom

Her forleden kom jeg til meg selv midt i en samtale med en bekjent om sykdom og tabletter. Vi hadde diskutert hvilke medisiner vi måtte ta hver dag og vi sammenlignet like og ulike typer blodtrykksmedisiner med og uten pluss som betegnelse på om de er vanndrivende eller ikke. Da samtalen gikk over til erfaring med og anbefaling av pille- dosetter for å holde orden på pillene, ja så kom jeg til meg selv av sjokket over å innse at jeg også var blitt en av disse pillefokuserte gamlingene. Hva ville neste samtaleevne bli? Jevnlig avføring etter bingo på onsdager og diskusjon rundt det å pisse i morsetakt eller ikke?
I 2023 er moteord som manifestering, krympflasjon og proaktiv fremtredende, men for de i min alder er det prostata og inkontinens som er de mest brukte ordene i samtale med jevngamle. Brått avsluttet jeg samtalen rundt piller og sykdom og gikk min vei mens realitetens depresjon bygget seg opp i meg. 

Min kone er litt eldre enn meg og sa en dag at hun alltid har irritert seg over trege gamlinger foran seg i køen på kafeen, men at hun og en venninne en dag oppdaget at de bak henne i køen reagerte på hvor trege de to foran seg var. Da skjønte hun at hun var blitt en av gamlingene i bybildet; og nå skjønte jeg at jeg også innså at jeg var en av de gråhårede og trege som har innsett at ingen ting haster lenger.

Jeg tror alderdom at det er litt likt det å være rusavhengig. Du kan ikke få bukt med det før du selv innser at du har et problem. Dette har ført meg inn i et problem som jeg må løse raskt før det er for sent; hvordan bli ung i hodet igjen?
Jeg vet at jeg er blitt opp i årene, men jeg aksepterer ikke at jeg er blitt gammel.

Sannheten ligger i begrepet: du et så gammel som du er, men ikke eldre enn det du vil være.
Noen menn velger selvsagt alternativene med å kjøpe seg trange skinnbukser og sportsbil som de bruker på vei til frisøren for å farge håret. De handler seg moteriktig, tettsittende treningstøy som de innfører seg når de sitter i gyngestolen foran inngangsdøren med bagen fra Elexia ved siden av seg og håper at den unge, blonde nabokvinnen ser det de mennene i krisealderen ser i sitt falskt oppfattede speilbilde.
Som mor sa: du kan lure hvem som helst, men ikke din egen ærlighet.

Men så tenkte jeg: er det så ille å ha blitt opp i årene?
Er det så ille å ha lagt alt stresset med karriere og etablering bak seg; å kjenne at du er i mål og ingen ting haster lenger. Å gå saktere betyr bare at det tar litt lenger tid å komme frem, men det haster jo uansett ikke. Med langsom bevegelse sanser du mye mer enn når du haster av garde, og oppholdet i solen varer lenger før du når skyggen. 

Det tar lengre tid å slå plenen i hagen, men ikke så lang tid at gresset har vokst opp igjen der du begynte å slå; så hvorfor haste seg frem.
En må tenke litt smartere enn før for å kunne utføre fysiske oppgaver, men det holder hodet og kreativiteten i gang. Før kunne jeg bære stor bør med plank på skulderen. I dag må jeg ta litt flere turer for å flytte en plankestabel; noe som gir flere skritt på skritt-telleren.

Før klarte jeg det meste alene og så aldri uoverkommelige utfordringer. I dag må jeg ofte be om hjelp fra andre og jobbe mer i team. Det er vondt å måtte be om hjelp, men det er godt å se at andre er glade for å kunne ta i et tak for deg.
Jeg har blitt så klok av lære på mine eldre dager at det gjør meg vondt å innse at mye av det jeg nå vet burde vært noe jeg burde ha forstått mye tidligere; som det at det ikke er flaut eller pinglete å be om hjelp. Det er ikke det at jeg ber om hjelp nå heller, men nå synes det så godt at jeg trenger det at jeg slipper å spørre.

På T-banen, ustø på vei hjemetter en legetime, for leden fikk jeg en blandet positiv og negativ følelse da en ung jente reiste seg for meg og ga meg sitt sete. Ja, ja, tenkte jeg, nå synes det at jeg er gammel. Jeg kan akseptere det.
Det var rådet jeg fikk fra henne som endret litt på følelsene mine: du burde ikke drikke deg så full du som er så gammel og skjør.
Det var et velment og godt råd hun ga, bare så skremmende feilvurdert.
Det er ikke morsomt å både se gammel, skrøpelig og bedrukken ut når du fortsatt går rundt og tror at du er en unghingst.

Ikke bare er jeg blitt gammel av alder og språk, jeg har også innsett at jeg er blitt patinert; og det er greit. Patina brukes om de aldringstegn som oppstår på overflaten av kunstverk, både av metall og malerier.
Vi snakker også om patina i forbindelse med antikviteter av tre. De kjemiske prosessene som foregår, kalles patinering og er altså synlige endringstegn som viser verdi på gamle ting.
Ergo har jeg ikke negative aldringstegn som forfall og herjinger å bekymre meg over, jeg har bare en kledelig patina som viser at jeg har alderens verdi; jeg er et antikt, verdifullt og unikt kunstverk på min egen måte.

I tillegg kan en si at jeg fortsatt er progressiv selv om alderen har satt sine spor. Progressivt er noe som er stigende, økende, fremskrittsvennlig eller fremtidsrettet. Det er et positivt ladet begrep, for eksempel i progressivt miljø og progressiv kroppsutvikling; sistnevnte opp mot en kroppsutvikling med innebygde ressurser som vil tåle litt dårlige tider.
Når pengereservene synker og kjøttprisen stiger så er det fremtidsrettet å ha en fettreserve å kunne ta av.

Det er så mye positivt ved å bli eldre at jeg nå har mer lyst enn noen sinne på å se hva som er i vente fremover. En kan jo fortsatt ha håp fort fremtiden selv om den er forholdsvis nær.

Den som lever av håpet alene dør fastende mente en gang Benjamin Franklin. Hans ord er ikke så viktige for meg, men Dag Evjenth sitt råd er det: sitt ikke inne når alt håp er ute. 

Ingen ting er hyggeligere enn munterheten i en gammel manns ansikt

Ha en lykkelig og god juni-helg.

Aldersbarometer: en mann er i ferd med å bli virkelig gammel når han gransker menyen før han ser på serveringsdamen.

Selvbedrag?

Endelig viser sommeren at den så smått trenger vinteren til side og er på vei med varme, sol og grilling i frodige hager og ved strandkanten. Naturen og folket våkner fra en lang dvale; men sammen med vårblomstene spretter også spesialister med deprimerende og skremmende råd mot alt som er hyggelig og godt. Med gleden kommer også frykten.

Jeg er litt sånn at jeg tror på naturen og det urgamle; og så benytter jeg disse naturens sannheter til å argumentere over for meg selv mot gode forskere og legeråd, mot all verdens slanke og helsekostråd og mot MDG sin kamp mot kjøtt.

Fra urtid, og der om kring, besto menneskeheten av to grupper; samlere og jegere. Jegerfolk har spist kjøtt i millioner av år. Kroppene våre er utviklet til å håndtere dette kostholdet selv om noen blir syke og noen dør. Alle dør; også blad og korn-etere.
Det unaturlige for store deler av menneskerasen er å prøve å etterligne en sau og bare spise grønt. Jeg tror på et bredt og variert kosthold; men ser jo i speilet at jeg kanskje tar litt feil.

I all tid har mennesker beveget seg rundt i solskinnet, og i land som Norge med sparsomt solskinn har vi i utallige generasjoner ladet batteriene våre i solveggen på jakt etter de viktige og helsebringende D-vitaminene.
Solkrem er en nylig oppfinnelse som de som påstår å vite det anbefaler å smøre inn kroppen med hele året; minst med solfaktor 30 og nytt belegg hver andre time.
Jeg er dust nok til å benytte meg av naturens produkt som er vann; kanskje mest for å kjøle meg ned over for temperaturen enn som beskyttelse mot UV-stråler, men dog. 

For å forsvare mine sære valg så leter jeg selvsagt blant alle råd i mediene i retning av det jeg ønsket; for å se om jeg kan finne noe som har de samme teoriene som meg
Sola er sunn, soling gir oss viktige D-vitaminer som motvirker flere enn hundre sykdommer, blant annet en hel del indre kreftformer, diabetes og mange sykdommer som har med immunsystemet å gjøre, sier professor Johan Emil Moan i en forskningsartikkel.
Slik liker jeg å høre.

Jeg tror ærlig talt ikke at vi skal være så livende redd for naturen og det ur-naturlige. Skal jeg være helt ærlig så ser jeg egentlig ikke etter noe som kan forsvare mine valg; jeg trenger ikke å overbevise meg selv, for jeg er en sær egoist som foretrekker nytelse og naturtro fremfor frykt.
Mitt hoved-argument for mine valg ligger rett og slett i ordene: Memente Mori, Carpe Diem. 
Husk at du skal dø, grip tak i dagen!

Mitt egoistiske mål med det å leve er ikke å bli utrolig gammel, men å leve så godt jeg kan de årene jeg får tildelt.
Jeg spiser proteiner og fett for å holde maskineriet mitt i gang, og jeg lar solen steke mot huden for å bygge motstandskraft og lade opp batteriene og vitaminlagrene på den mest behagelige og effektive måten jeg kjennet til; akkurat slik mine ur-aner gjorde det.
Jeg drikker vann, spiser dyr og oppholder meg utendørs så mye jeg kan; rett og slett for de at jeg nyter det og føler at det er det som gir meg ro og krefter til å takle lange arbeidsdager og tøffe krav.
Jeg jobber med ting som engasjerer meg fremfor det som betaler seg godt, fordi det er det som gir dagene mine verdi.

Min kanskje største hvile finner jeg gjennom en god bok i solveggen og militær-løft med manualer til svetten siler for hvert avsnitt i boken; etterfulgt av en solid middag med kjøtt-kaker og kålstuing
Svett kropp som tørkes i solen, godt lesestoff som svelges ned med vann, og en godt grillet kjøttbit før kveldsdusjen er en nytelsespakke som jeg prøver å hygge meg med så ofte jeg kan.
Kanskje er det sundt, kanskje ikke; men hva så når det betyr glede?

Selvfølgelig burde jeg tenke annerledes for å være i live så lenge som mulig for mine nærmeste sin del. Eller burde jeg det. Er det ikke bedre å være der for dem så lenge jeg samtidig nyter livet fremfor å la dem se meg i år etter år med misnøye i øynene og tale?
De får nyte meg mens jeg er på mitt beste; og nok med det.

Har det konsekvenser å leve som jeg gjør? Ja helt sikkert; både negative og positive. Jeg forholder meg bare til det positive når valgene tas; og tar det negative når det kommer.
Min tro er at vi har skapt oss alt for urealistiske mål i forhold til hva livene våre skal være.
Vi skal leve lenge, holde oss sunne og friske og alltid være lykkelige; slik samfunnet forventes av oss.

Vi er rett og slett blitt redde for å leve naturlig og tynges ned av frykten for at noe skal kunne gå galt.
Vi er redde for frykten i seg selv, og vi bruker mere tid på å engste oss for noe som sannsynlig vis ikke kommer til å skje enn på det å leve godt her og nå.

Det eneste som stopper deg her i livet er din egen frykt.
Gitte Witt

Jeg har oppholdt meg i solen uten beskyttelsesfaktor hele min sekstifemårige liv og har blitt en god venn av solstrålene. Dersom denne soleffekten en gang stikker meg i ryggen og gir meg hudkreft så får jeg ta den bekymringen når den kommer.
Å gjemme meg i skyggen, og kun bevege meg ut av den uten tykt solkrem-panser av frykt for hva som kanskje kan komme om tjue år, er ikke noe alternativ for meg. 

Min livsfilosofi er at det viktigste er å ikke overdrive, men å lese kroppens reaksjoner mot naturkreftene og søke trygg havn når det er nødvendig; ikke for tidlig og ikke for sent.
Ingen har vondt av å fryse litt om vinteren, men idioten ser ikke forskjell på det å fryse, og det å fryse i hjel.
Bruker en hode så trenger en ikke krem; mener nå jeg.

Det å ikke overdrive gjelder også mat og drikke. Jeg skyr ikke grønsaker, jeg elsker rotfrukter og wasabi-salat. Jeg liker sex også, men beskjeftiger meg ikke med det hver dag, hele tiden. Måtehold gir nytelse.

Å bare spise grønt og bønneprodukter, og så måtte kompensere med et apotek av vitaminpiller og kjemikaler for å dekke kroppens behov, er ikke naturlig. Naturen har et spekter av variasjoner som vi bør, og skal, gjøre oss nytte av: det er derfor den er så sinnrikt anlagt.

Fordi naturen er på min side så velger jeg å lytte til den fremfor å suge til meg all verdens ekspertråd av folk som tror; og som lener seg alt for mye til statistikk. I min barndom på seksti og syttitallet var store grupper mennesker med konklusjonen at kreft hos mennesker hovedsakelig skyldtes det store forbruket av kaffe i Norden. Over 83% av alle krefttilfeller i Norge og Finland hadde det som fellesnevner at pasientene drakk kaffe hver eneste dag.

Jeg tror ikke at det finnes ett eneste menneske på denne jorden som er klokere enn naturen.

Av naturen elsker vi bare det vi kan ha nytte av.
Blaise Pascal

Ha en solrik og nytelsesfull pinsehelg

Live free or die.
Venn deg like godt til å reagere positivt på det naturen har å by på. Start med å finne alle grunnene til at den er god for deg; for det vil alltid være folk nok til å fortelle deg at den er farlig og lite tess.

Jeg tenker at......

Ordtak og sitater er for min del en trøst i hverdagen fordi det viser at jeg ikke er alene om å ha opplevd ting som må prosesseres. En ser raskt at det er andre som har vært oppe i akkurat de samme situasjonene som deg selv; og kommet ut av det.

Religioner er hovedsakelig ment som livs-veiledninger, men som selvsagt misbrukes av ekstremister og kynikere av alle slag.

Jeg har min egen religion som jeg tror mange deler med meg; religionen lytt og lær. Det er bare tre bud i min religion:
1. Lytt til folk med livserfaring.
2. Tolk det de sier og lev etter de rådene du finner nyttige.
3. Ikke vær redd for å prøve noe nytt.

Forkynnerne i min religion er de som har noe å lære bort. De er ikke åndelige; de er av de jordnære.

Denne fredagen deler jeg noen av mine erfaringene fra disse livs-lære-stundene med dere fordi jeg tror at de har gjort meg litt klokere og litt mer omgjengelig

I barndommen var jeg ofte regnet som dårlig selskap for andre fordi jeg ofte mer eller mindre ufrivillig rotet meg opp i ulike typer trøbbel; og gjerne fikk med meg andre til å tenke som meg selv.
Hadde jeg vært en god venn så ville jeg kommet til og hjulpet de andre ut av det trøbbelet de hadde rotet seg opp i. I stedet var jeg den som gjerne omfavnet problemene og heller hadde oppfordringer som: jævla bra; la oss gjøre det igjen.

I tenårene var kjærlighet etter hvert en følelse en begynte å interessere seg for og hige etter. En kunne liksom aldri få nok av den følelsen; og mange ganger ble den ikke besvart. Det svingte mye mellom glede og fortvilelse den gangen. Det som gjorde at jeg lærte å ta dagene som de kom, senke forventningene til et realistisk nivå og ikke gruble over hva morgendagen kunne bringe var forståelsen av at lite ikke er nok, men at det å få for mye er alltid blir feil. Å innse det fikk utviklet seg i meg til en lite stressende holdning til slike sterke følelsessvingninger, og bakgrunnen for forståelsen var noe som en person hadde uttalt: kjærlighet er som ketchup – du får aldri ut alt av flasken, men når du endelig gjør det, får du mer enn du ønsket deg.

Etter hvert så roet jeg meg betraktelig i forhold til det meste, og aksepterte at ikke alt ble helt sånn som jeg planla det på første forsøk; for jeg innså sannheten i det at om dersom en ikke lykkes med plan A så finnes det alltids en plan B; og 27 andre bokstaver til å ty til. Det ble litt sånn at jeg ikke ga opp før det viste seg at heller ikke plan Å fungerte.
Tidlig lærte jeg å ikke bekymre meg for morgendagen og ta sorger på forskudd. Selv i dag har jeg det sånn at jeg ikke en gang bekymrer meg for alderen min. Det er bortkastede bekymringer, for uansett hva jeg gjør så vil jeg være enda en dag eldre i morgen uansett.

I mitt yrkesaktive liv så har jeg alltid hørt at penger ikke er alt, og jeg har innsett at det å ha en jobb som du trives i er viktigere enn høy lønn. Selvfølgelig ville jeg jo helst ha en jobb jeg gleder meg til å starte på hver dag samtidig som den lønnes bra, men slik ble det ikke for min del heller.
Jeg trodde lenge at at det var sannhet i det at lykke ikke kan kjøpes for penger, men det var før jeg fikk en datter og kjøpte en etterlengtet kjærlighet på pinne til henne .

Noen ganger er det slik at en selv blir offer for gode råd en har hørt fordi andre også har hørt det samme. I det siste har jeg prøvd å fri meg fra å kritisere de forskjellige leder-stilene en opplever rundt seg i arbeidslivet, men så kommer det et lite tilbakefall på den fronten her og nå; for det er en utbredt, og riktig, filosofi i enkelte ledelsesmiljøer om at: hvis du vil ha noe gjort, så gi det til en travel person. De vil gjøre det på kortere tid og på en mer effektiv måte.
Jeg føler at jeg har blitt offer for akkurat denne leder- visdommen.

Vi har et uttrykk som sier at den som ler sist, ler best. Dette brukes som råd mot å ta en seier på forskudd. Du skal ikke falle i fellen med å kunngjøre at du garantert vil lykkes, for livet tar mange overraskende svinger som du ofte ikke er godt nok forberedt på. Du må lære deg år å kontrollere stoltheten din, og ikke minst lure deg selv til at alt alltid er likefremt og enkelt; da blir du ofte tatt på sengen og blir sårbar,
Hovmod står for fall.

En annen ting er at det å le sist i mange sosiale sammenhenger bare betyr at de tenker for sakte.

Jeg har alltid hatt som filosofi å være forberedt på alle situasjoner gjennom studier, analysering, prøving og øving.
I det jeg ble far så skjønte jeg at det ikke er alt en kan forberede seg tilstrekkelig på. Å selv å ha vært barn var ikke erfaring nok til å bli trygg i den rollen.

Ofte er det å være forelder som å prøve å legge sammen en campingstol; du har ingen anelse om hva du gjør, men du later som om du har det.
Som far til en datter så skjønte jeg tidlig at det å måtte improvisere og løse utfordringer på sparket faktisk er en god skole å gå.
Etterpåklokskapen viste ofte at jeg kunne tatt bedre beslutninger i mange av situasjonene som dukket opp, men samtidig så var de beslutningen en hadde mot til å ta der og da som oftest mer enn bra nok for å stabilisere situasjonen, hindre eskalering og jobbe seg mot en godt akseptabel normalisering.

Fasiten på mine år som far for et barn fikk jeg senere i livet da jeg ble bestefar og fikk se at min datter adopterte mange av de tingene hun oppfattet som gode opplevelser og positive ting i sin oppdragelse av mitt barnebarn; og forkastet det hun ikke likte.

Å sitte på kaia og spise Pariserloff og skrape pålegg rett ut av boksen med leverpostei med brødbiter fordi du glemte å ta med en kniv var like vel ikke så dårlig foreldreskap når det skaper gode minner som deles videre fra datter til barnebarn.

Jeg har ofte blitt beskylt for å snakke høyt med meg selv, eller å tenke høyt som det også kan unnskyldes med.
Selvfølgelig gjør jeg det, for selv jeg som gammel beredskapsrådgiver trenger ekspertråd av og til. 

I mitt fagarbeid så prøver jeg å gjøre ting så enkelt som mulig for at det skal være mulig å bruke de planer og tiltakskort som jeg produserer, men noen ganger går det ikke å lage ting enkelt; og i andre situasjoner er det kjedelig å forenkle ting. 

Da er det viktig å kunne grave seg ned i ting og følge Ole Petter sitt råd: enkelhet er nøkkelen til suksess. Men hvis du ikke kan få det enkelt, så kan du like gjerne gjøre det så komplisert at det imponere folk.

Jeg har også lært at dersom jeg ikke kan imponere folk med intelligensen min, så kan jeg i det minste forvirre dem med dumheten min.
Det høres kanskje flåsete ut, men det er en måte å håndtere egen utilstrekkelighet på og vinne en tapt situasjon; noe som gir en god selvfølelse og en ro i sjelen.

Min barndom var stort sett en lykkelig tid. Alt var så stort og himmelen var alltid knall blå med en varmende sol. Jeg savner ofte denne bekymringsfrie tiden der fremtiden sto helt åpen foran meg og drømmene om det som skulle komme alltid var positive. For å si det enkelt så skulle jeg ønske jeg var så rik som jeg trodde jeg ville være når jeg var liten og fant en femmer på bakken.

Min far sa alltid at livet er som en bok. Hvis du ikke liker handlingen, kan du alltid skrive din egen. 

Det var mange såkalte karriere-rådgivere som pekte ut for meg hvordan livet mitt skulle bli og prøvde å styre meg mot ting som ikke engasjerte meg. Derfor overhørte jeg alle slike, gode råd og formet min karriere etter egne drømmer. 

Det ble en personlig bok, men det kan sikkert diskuteres hvor godt lesestoff det ble av den.
Det viktigste for meg er uansett at jeg liker den, men kanskje skulle jeg ønske å skrive om slutten litte gran. Blant annet så hadde det vært greit å vite hva jeg skal fylle dagene med når arbeidslivet er over, men en får vel bare fortsette å ta dagene som de kommer.
Livet er tross alt som en konfekteske; en får aldri nok ut av den, og uansett hvor godt en planlegger så sitter en fra tid til annen med en sjokoladebit som smaker dritt.

Jeg prøver å leve i nåtiden, men jeg kan ikke slutte å tenke på hva jeg skal ha til middag i morgen.

Uansett så må jeg si meg fornøyd med livet så lang. Gjennom hele mitt yrkesaktive liv har jeg tross alt prøvd å leve etter filosofien: en dum person prøver å gjøre bare seg selv dyktigere, men en smart person prøver å gjøre andre dyktige.

Ha en flott og lærerik pinsehelg

Mange prøver å bli smartere enn andre, men det er bedre å bli smartere enn deg selv fra i går.

St Drogo

I min tid i den spanske legion var det ikke til å unngå at en hørte både det ene og det andre rundt dette med helgener i den katolske kirken. Legionærkollegaer gikk rundt med medaljonger i kjede rundt halsen og delte gjerne med oss andre hvilken helgen de ved dette hentet beskyttelse fra; deres skytshelgen.

Infanteristene hadde St Mauritius som sin vernehelgen og noen bar sin St Georg, skytshelgenen for Catalonia og for soldater og speidere.
Kort sagt så finnes det en helgen for alt i den katolske kirken, også for alle tenkelige yrker. St Nikolas er pantelånernes beskytter, St Katarina er beskyttelseshelgener for pottemakere og St Peter for fiskere.

Etter som jeg er den lite troende som jeg er; jeg er kun troende til hva som helst, så var dette interessant, men ikke noe jeg lente meg mot.
En får beskytte seg selv som best en kan og ikke lene seg mot åndelig beskyttelse som en ikke har noen kontroll med. Øvelse fremfor bønn.

Etter den merkelig, uvante og overraskende opplevelsen i bryllupet på Mallorca i mars så ble undringen min rundt den katolske kirken vekket. Jeg har alltid sett på den katolske kirken som streng, fordømmende, konservativ og humørløs. Blant annet må de som ønsker å gifte seg katolsk gjennomføre et obligatorisk, forberedende kurs hvor de lærer at ekteskapet som feires i den katolske kirken er et sakrament hvor ektefellene lover hverandre Guds trofasthet og kjærlighet. Det er ektefellene selv som meddeler hverandre sakramentet. Presten bare stadfester og velsigner ringene og ekteskapet.
Derfor var opplevelsene inne i Iglesia parroquial de St Miquel de Felanitx noe sjelsettende annerledes enn det jeg forventet meg. Der var det konservative sakramenter, jubel, applaus med tilrop og latter som presten tilsynelatende oppfordret til.
Dette måtte jeg se litt nærmere på for å finne ut om dette var noe lokalt og avvikende, eller om det var utbredt. Det ble en uhyre kjedelig og lite givende granskning som jeg fort mistet interessen for, men på veien oppdaget jeg at det faktisk finnes en helgen som er skreddersydd for meg; Sankt Drogo.

Nå har det seg sånn at ordet -drogo/droga- betyr legemiddel på spansk, men det er slett ikke derfor jeg finner ham interessant.
St Drogo er helgen for kveg og lite attraktive mennesker; samt for de som eier en kaffebar og kaffe generelt..
Det må være en helgen som bør bety beskyttelse for meg; en lite pen stut som drikker mye kaffe.
Tenk at vi som ikke gjør oss i speilet også har en skytsengel.

Jeg tror at andre har latt seg plage mer av mitt utseende enn meg selv. Min mor ville forberede meg på den kommende tenåringsperioden der hormoner og følelser buldrer i kroppen; noe hun gjorde på sin måte.
Ingen gryte er for stygg til ikke å få et passende lokk, sa hun til meg for å forberede meg på de skuffelsene som nødvendig vis ville komme på forelskelsesfronten. Ikke gi opp om du ikke lykkes de første gangene, la hun til
Som barn så klarte jeg ikke å sitte stille og holde meg ren i klærne. Det var som om møkk og rust søkte meg opp og angrep. Mor følte mange mange ganger behov for å unnskylde over for andre hvor møkkete jeg var i klærne, selv etter en liten tur hjemmefra og til nærbutikken nede i sentrum. Noe av grunnen var kanskje at jeg stort sett gikk mer i grøftene enn på veien; for det var jo der en kunne finne ting; som frosker, hjulkapsler og rustne kjerredeler.
I ett tilfelle husker jeg at mor beklaget seg over for naboen Dagny, en kvinne som hadde sin egen måte å dele sine innerste tanker på. La grisen være møkkete bare flesket er rent, svarte hun.

Jeg fikk mange råd av de som sto meg nærmest i tenårene, råd jeg egentlig ikke forsto at jeg trengte da jeg ikke stresset veldig mye rund dette med kjæreste og tiltrekning av det andre kjønn. Det hadde jeg egentlig ikke tid til, for jeg var både en veldig opptatt egoist som trivdes godt i mitt eget selskap, og en som tok dagene som de kom. Jeg sa blant annet aldri mot meg selv når jeg fikk en ide som måtte settes i verk; og som stort sett gikk i dass. 

Min fritt-talende tante Olga var kanskje den som presset mest på dette med å finne seg en jente; gjennom ordene til Suzanne Brøgger: en god grunn til å danne par er at det er langt den beste måten å pare seg på.
Det var kanskje det beste for naturens balanse at jeg drøyde med akkurat det å pare meg; for Austvatn trengte ikke flere utskudd som meg. Det ville vel nærmest være som om himmelen ble invadert av smådjevler; det ødelegger liksom miljøet.

Som barn var jeg en liten tass med kål-ører og noen gang kalt Vingemutteren. Sett bakfra på vei fra skolen var det bare den skotskrutete ranselen en så; en ransel med bein, ører og en liten hårdott på toppen.
Etter hvert som veksthormonene slo til gjorde tunge løft og hardt arbeid på småbruket at jeg vokste mye ut til sidene og minimalt oppover. Da fikk jeg tilnavnet Vedkubben; sikkert med utspring i noen som hadde veldig lyst til å kløyve meg.
Gjennom årene har seg fått mange underlige kommentarer av folk som reagerer på at jeg ikke har utseendet med meg. En av de snåleste fikk jeg av en bygningsarbeider på et anlegg i Ankerterrassen en onsdag ettermiddag som jeg hadde skiftet bort arbeidsklærne for å ta meg en tur til byen. Han målte meg opp og ned og var vel verken imponert over utseende eller klesvalg da han til slutt nikket og ga meg dommen: Stygt men sterkt, sa mannen, han sydde sine sko med vidjer.

Min erfarte livsfilosofi er at noen tiltrekkes av utseende til en person, andre av personenes egenskaper som humor, pålitelighet og gudene vet hva. Enkelte hadde det med å se på meg som en farlig person; og av en eller annet dyrisk instinkt så er det noe som tiltrekker enkelte kvinner.
Fordi verden ikke er svart/hvit på dette området heller, den delen av livet som går på tiltrekning, så har speilbildet mitt aldri plaget meg i noen særlig grad; og jeg har kanskje gjort alt for lite for å forbedre det.
Derfor er jeg også i den tro at dersom du sliter med å finne deg en partner så skyldes det nok stort sett ikke at du må jobbe med utseendet ditt, men heller se hva du kan gjøre med personligheten din.
Men hva vet jeg, en enkel bygdetulling som Drogo er skytshelgenen til om jeg vil tilbe ham.

En av mine koner var ekstremt vakker å se på; helt til hun kom ut av dusjen første gang. Da fikk jeg så sjokk at jeg slo av lyset på soverommet. Den gangen fikk jeg mange funderinger av folk rundt hvordan jeg kunne ha så vakker kone. De skulle bare visst hvor dyktig hun var til å skjule sitt egentlige seg.

Vi ble selvsagt skilt etter hvert, men det hadde ikke noe med utseendet til noen av oss å gjøre. Hun summerte opp ekteskapet vårt etter år hvor jeg prioriterte jobb fremfor henne med ordene: vi utfylte hverandre perfekt. Jeg la planer, og han lot dem ligge.
I dag har jeg etter to tidligere ekteskap lært et par knep som jeg har tatt til meg gjennom å ha lyttet til to sitater fra folk som har tankenes og rådgivingens makt:

Et par trenger ideelt sett tre liv; et for ham, et for henne og et for de to sammen.
Jacqueline Bisset

Jeg kan godt leve uten deg. Men jeg vil helst ikke.
Lola Baidel 

Min personlige konklusjon er at jeg ikke trenger et bedre utseende, eller Drogos beskyttelse, men jeg trenger rett og slett bare å tenke; å trekke de riktige konklusjonene ut av erfaringer fra et levd liv. Utseende er langt i fra alt i livet; sier vi som ikke er glansbilder.

Ha en pen og hyggelig helg

Det stygge står ved lag, det pene blir styggere for hver dag. Den hviteste duken blir først skitten.
Norske ordtak

Skam-fult

Jeg har veldig mye som jeg burde å skamme meg over har jeg skjønt; ting som jeg har fått mye kritikk for å ha vært åpen om.

Min største skam i livet var å havne på barnehjem. Jeg kom rett fra Årnes fødestue til institusjonen på Sandvik og ble der i mine første tre og et halvt år.
Et barn har i følge ekspertene ingen minner fra sine første leveår, så det er vel bare innbilning at jeg har minner og juling, om manglende nærhet; og noen traumatiske hendelser fra tiden på institusjonen. Blant annet ble jeg slått etter med en planke med spiker for å rekke tunge til en av de ansatt. Fortsatt har jeg et synlig og merkbart hull midt på tungen min.

I oppveksten ble jeg jevnlig minnet om at jeg var en jævlig barnehjems-unge. Det jeg ofte møtte var medfølelse i ord som: en kan vel ikke forvente noe annet av en barnehjemsgutt.
Ofte hadde de nok sikkert rett i det, for jeg var troende til hva som helst i oppveksten. Samtidig så ser og hører jeg jo at barn i gode familier fra fødselen av også kan være små troll.

I tolv år vokste jeg opp i et hjem med gode folk som tok seg godt av meg og ga meg god oppdragelse, men også råd om aldri å nevne at jeg hadde vært på institusjon.
Dessverre har jeg ingen vilje og evne til å skamme meg for ting jeg ikke har skyld i.

Min oppvekst har også blitt preget av en annen skam; mitt genetiske opphav. I mine fødselsdokumenter, merket med et blått rektangel i det ene hjørnet, står det at jeg sannsynlig vis er av taterblod.
Taterne, nå til dags feilaktig benevnt som rom-folk, har vært i Norge siden begynnelsen av 1400-tallet , men er fortsatt ikke å regne som en del av norsk kultur. Verken tatere/rodi, eller sigøynere, romani, er en akseptert minoritet her i landet; så jeg snakker ikke om "gammel historie" her.
Den siste jenta som ble tvangssteriliser i Norge ble tvangssterilisert i 1974. Forbudet for tatere å eie hest ble opphevet i 1982; samme året som min datter ble født.

Ved klareringsnemden i forsvaret i 1977 fikk jeg følgende advarsel av løytnant Dervo: det er vanskelig for samer, tatere og barnehjemsbarn å bli klarert for hemmelig og høyere i Norge. Dere har for stor mistro og nag til staten. Han gjentok så og si ordrett de samme ordene mange år, i 2005, som sikringsansvarlig i Jernbaneverket.
Jeg kunne ikke annet enn å svare at jeg i hvert fall ikke var same.
Da repliserte Dervo: du bære mye skam du. Kanskje Forsvaret ikke er noe for deg.
Jeg vet ikke om det var svaret mitt på dette som like vel gjorde at jeg kom gjennom klareringsprosessen: jeg føler ingen skam over å ha blitt født. Det knullet var jeg ikke med på; jeg er bare konsekvensen av andres handlinger. Det eneste jeg har skyld i er å stå i mot oddsene og overleve.

Dersom skyld er følelsen av å ha gjort noe feil, så er skam mer følelsen av å være feil.
Altså dreier det seg ikke bare om noe du har gjort, men om deg som person, og at du føler du ikke er god nok, ikke strekker til eller er mindre verdt enn andre.
Du kan skamme deg over utseendet ditt, noe du ikke får til, eller egenskaper ved hvem du er.
Jeg er uten skam fordi jeg aldri har grublet på om jeg er god nok eller ikke har evnen til strekke til i det jeg må utføre. Vil jeg noe sterkt nok så får jeg det til, har vært mitt motto gjennom livet.

Hvorfor skulle jeg skamme meg for hvem jeg er? Det har aldri vært viktig for meg hva folk tror om meg.
Jeg burde sikkert skamme meg for hvordan jeg ser ut, men det gjør jeg ikke. Jeg er født med de ansiktstrekkene jeg har. Det er det jeg ble utstyrt med, og det er den jeg er.
Jeg kunne sikkert pyntet på hvordan jeg fremstår og fått mye flere kvinnfolk om jeg hadde vært høy, mørk og pen.
Faktum er at jeg ikke er det og har vært mer enn fornøyd med de kvinnfolkene jeg har fått. Kravstor har jeg aldri vært; og tilsynelatende ikke de heller.
Jeg har aldri vært i forhold til en kvinne bare ut fra utseendet hennes, men av helheten de utgjør. Jeg regner med at de har hatt samme argumenter for å bruke tiden sammen med meg.
Å være fornøyd med den jeg er og det livet jeg har levd er slik jeg er som person.

Skam vekkes når du har blitt ydmyket, eller når du opplever at noe truer din tilhørighet i en gruppe du identifiserer deg med.
I og med at jeg ikke er spesielt sosial så har jeg heller ikke noe stort behov for å tilhøre noen spesielle grupper i livet.
Min oppdragelse gikk på å lære å bli selvstendig og det å unngå negative grublerier. Hele livet har jeg bare hatt fokus på de målene jeg har satt meg og det å jobbe i team. Når dagen er over så går jeg til mitt uten å bry meg om tilhørighet eller med trangen til et sosialt liv. Jeg trives uhyre godt i mitt eget selskap.

Ydmykelse, eller fornedrelse, er en vanærende eller ærekrenkende behandling. Det har jeg aldri opplevd; eller kanskje mer riktig sagt ikke latt meg bekymre over.
Ved å innrømme dette så er jeg fullstendig klar over at jeg av de som vet best lider av superbia; hovmodet som et en overdreven stolthet og selvhevdelse med ringeakt for andre.
I så fall så skammer jeg meg ikke over det hellet.

Selvfølgelig har folk prøvd å ydmyke meg. I ni år hadde jeg en sjef som jobbet iherdig for å gi meg følelse av ydmykelse. I de situasjonene fokuserte jeg bare på hans håpløse behov for å opphøye seg selv i forsøkene og så ingen grunn til ta til meg det han sa.
Jeg er nok rett og slett for sta og sikker på meg selv til å la meg ydmykes av andre.

Det er mye jeg i følge andre burde skamme meg over, men min lille reptilhjernen klare ikke for bare livet å absorbere det.
Reptilhjernen er den mest instinktive delen av hjernen som produserer mange av våre ubevisste beslutninger. Den ønsker å tilfredsstille våre mest grunnleggende behov: reproduksjon, dominans, selvforsvar, frykt og sult, . Reptilhjernen styrer også våre automatiske prosesser, for eksempel pusten og hjertefrekvensen.
Med andre ord så mangler jeg kanskje aktivitet i paleomammalian-hjernen; den delen av hjernen som er ansvarlig for å lagre følelser og oppleve følelser.
Hva så? Det er med slike skavanker jeg ble født inn i verden, så jeg skammer meg ikke over det heller. Jeg står til ansvar for det jeg selv har gjort, men ikke for det som er utenfor det jeg kan forventes å kunne gjøre noe med.

Ansvar er det motsatte av skam.
Lars Saabye Christensen

Ha en skam-fri og særdeles god helg.

Hver gang du har det vondt, skal du minne deg selv om at det er ingen skam i det.
Marcus Aurelius