Digital hverdag

 Vårt kjære fedreland har tidligere hatt to navn, Norge og Noreg. 

Tar en med minoritetsspråkene nord og sør-samisk så skiltes det også med navnene Norga og Nöörje; og Vuodna hvis vi tar med det lulesamiske språket.

Det vi nok kan enes om er at alle disse navnene nå kan samles i ett eneste navn; .no.

Hver gang jeg går gjennom Kuben senter på Hønefoss rett etter at Meny har åpnet for dagen så passerer jeg flere spisesteder hvor det sitter mennesker som landet vårt ikke kan bli kvitt fort nok; de gamle og ikke-digitale gamlingene.

Fordømte, hvithårede sinker sitter i grupper og inntar morgenkaffe og frokost mens de snakker sammen og rotter seg sammen mot samfunnets fremgang.

Noe må de utgamle gjøre mens de venter på å få passene de bestilte for måneder siden slik at de kan identifisere seg i banken for å få åpnet de sperrede kontoene sine.

På mandager og torsdager mellom kl 10:00 – 12:00 er det endelig plass for oss som ikke er pensjonert på kaféene for da står diss datakritiske gamlingene i kø foran NAV-kontorene i Hønefoss Bru 1D i håp om å få litt økonomisk hjelp mens de venter på å få tilbake kontrollen over sine kontoer; litt kafé-penger for i det minste å kunne ha litt sosial omgang mens de venter på at kistelokket skal slamre igjen over dem.

For disse menneskene er den digitale hverdagen noe de ikke har tilgang til; stengt ute gjennom manglende kunnskap og dyrt data-utstyr; eller motvilje som myndighetene benevner det.

Dette er folk som er fortrolige med skrivemaskiner og telefonkiosker og som har hatt jobber der de brukte papir og blyant i stedet for datamaskiner.

Gamle folk burde skamme seg som ikke evner å følge med i utviklingen. De lider under det å være ressurssvake.

Personlig så er jeg en kløne på datamaskinen, men har i det minste lært meg det grunnleggende for å overleve på jobb og fritid i den nye verden.

I butikken plukker jeg ut mine varer fra hyllene og har deltidsjobb som deltids kassamann ved selvbetjeningskassene. Jeg betaler mine regninger med nettbank og jeg sjekker inn selv inn for flyreiser uten å så mye som det å se en skrankebetjent.

Det eneste som mangler er at jeg gjennomfører min egen sikkerhetskontroll i sikkerhetssjekken med et nettbrett eller en røntgen-automat og narko-sniffer.

Selv for en semi-digital person som meg dukker det opp problemer fra tid til annen.

I juni brukte jeg min banks nettsted for å øke uttaksgrensen for ett kontantuttak. Jeg fikk da selvsagt beskjed om at jeg ikke selv bestemmer over egne penger og kun fikk ta ut 20 000 i kontanter; en tredjedel av hva jeg trengte. Løsningen lå i det å møte opp tre ganger for uttak med minst en ukes mellomrom.

For å nå målet måtte jeg komme til den eneste, betjente bankfilialen de har i Norge, på Hammersborg Torg 1. Denne var kun åpen for besøk på tirsdager mellom 10:00 – 12:00. Flaks for meg at jeg jobber i Oslo og har fleksitid. Tirsdag møtte jeg opp, men da fikk jeg beskjed om at jeg måtte bestille time; og det kunne jeg kun gjøre over nettet med bank-ID; og bare bestille for en uke om gangen.

En av de få jeg omgås sosialt i Hønefoss er en gammel enkemann og sjømann, Erling, som med sine 82 år har blitt dårlig til bens og har kols etter mange års tobakksrøyking; noe som ikke er så uvanlig når en blir gammel som ham. Unge-løs er han også og den yngste personen han har kontakt med ut over meg en sjelden gang er en 84 år gammel kvinne.

Erling hadde hørt om at folk fikk matkasser levert hjem fra et firma som heter Godt Levert. Disse ville han ringe for å sikre seg mat levert på døren, for koke og steke kunne han. Det var bare det at han ikke kunne ringe dem fra fasttelefonen sin da de ikke sto oppført med noe telefonnummer. De hadde noe som for ham var et ukjent begrep, app i iOS og Android.

Som gammel kunde på Mortens kro på Hagan så lenge søsteren hans levde visste han at han kunne ringe 67067790 og bestille overtidsmat til overpris, men de leverte uansett ikke til Hønefoss.

En dag han var nede på Dressmann på Søndre torg for å kjøpe seg nye bukser fikk han beskjed om at de stretch-jeans han ønsket bare var tilgjengelig på nett. Selvfølgelig kunne han i butikken hjelpe ham med å bestille buksene etter som han i mange år hadde vært stamkunde hos dem, men det eneste han kunne teste før kjøpet var ved å se på et bilde. Det var selvsagt bindende kjøp med belastning av bankkortet, men han kunne prøve buksene når de kom og returnere dem dersom de ikke passet; med nettbasert tilbakemelding for retur og ny bestilling av annen modell.

Landet .no er et moderne land med en stor gruppe tapere som de ikke makter å ivareta.

All viktig post får de via Altinn og alle sensitive opplysninger via Digipost. De må være fornøyd med det, for dette er gratis tjenester.

De eldste i landet her er avhengig av hjelp fra de yngre og de helligste er de som havner på gamlehjem hvor de har en betjening som kan hjelpe dem; når de en sjelden gang har tid.

Det beste er vel å henge seg og avslutte det hele, mener Erling, men tau må en vel bestille over nettet, eller?

Jeg er for utvikling, men jeg er ikke komfortabel med at denne utviklingen diskvalifiserer store grupper av mennesker som har brukt hele livet på å omstille seg som best de kan.

Løsningen er enkel, i følge de som styrer landet; kjøp dere en PC og ta datakurs.

Folkeuniversitetet tilbyr Datakurs for seniorer – nybegynnere. 75% fremmøte  gir kursbevis. Meld deg på via folkeuniversitetet.no/Yrkesrettede-utdanninger-og-kurs/Datakurs/Datakurs-for-seniorer-nybegynner/gclid=CjwKCAjwsfuYBhAZEiwA5a6CDIhkDoDiigYHc_fJcLqfU9w42IWiJksFr9JUQQHtYcTl_S2dIU-5GxoCgbMQAvD_BwE

Så kan du reise til Oslo og få opplæring i to dager for bare 1000 Nkr.

Skattepengene deres vil landet ha, og stemmene deres ved valg er viktige, men ut over det er de ikke verdt en dritt. De som ikke er digitale er bare en belastning for samfunnet der de står i kø foran bankens skranke for å betale regninger over disk og plager legesentrenes sentralbord i forsøk på å bestille time hos fastlege over telefon når det finnes både SMS og nettløsninger for dette.

Tror du pina dø ikke at jeg ble ledet til en maskin for å bestille meg en saftig beef-burger på  Burger King på senteret på bursdagen min; så da ble det en brødskive på Kanel Steinovnsbakeri. Der bestiller over disk.

Det er hardt å være en taper,er hvor tapere er forbudt.

Ole Paus

Ha en god, digital helg

Taperen går gjennom livet,

han trekker

et tungt lass,

på lasset er ingenting.

Ernst Orvil

Språkproblem

 Vi bruker ordet språkproblem som benevnelse når vi ikke forstår hva som blir sagt; eller ikke vil forstå. 

I norsk ordbok forklares ordet sånn: vi har foreløpig ingen forklaring på ordet språkproblem.

Et hus brenne opp til det er brent ned. 

Vi svelger ned til vi har spist opp.

Norsk er ikke alltid et enkelt språk når det gjelder dette med uttrykk; så lykke til som innvandrer til Norge.

Det er pina dø vanskelig nok å bruke språket vårt riktig for oss som har snakket det hele livet.

Det er ikke lett å forstå at vi er – i - Stavanger, men – på - Kongsvinger.

Vi bruker stort sett -på- om noen byer som ligger inne i landet, og -i- når de ligger ved kysten, men da må en jo kunne geografi veldig godt for å snakke riktig.

Jeg var i rus og gikk på fylla.

Jeg vandret i fjellet rundt om på Norefjell.

Er det i det heletatt viktig at det vi skriver og sier er grammatisk korrekt så lenge mottakeren forstår det vi formidler?

Jeg retter på de som snakker feil når jeg mener at det er fornuftig og til nytte for den som sier noe feil. Ut over det så er det ikke viktig for meg at de snakker korrekt så lenge det som sies er forståelig.

- Hvorfor ler du av de små feilene jeg begår når jeg snakker? Gå bort i speilet så ser du min største feil; sa kona mi en dag da en av døtrene lo av en språkfeil hun gjorde.

Kona er kanskje ikke perfekt i språket, men hun er god til å få frem budskapet sitt.

Skjønner vi det ikke når noen sier overigår i stedet for forrigår, eller er det mer i retning av at vi ikke vil forstå?

Personlig så formidler jeg mye gjennom snakk og skriverier, men jeg er nokså sleivete med språket jeg benytter. Jeg tar meg friheter i språket, for å si det sånn.

Etter min mening er det både lovlig og fornuftig å leke seg meg språket; da nyter en det ut over kun å benytte det som et ferdig konstruert verktøy.

Vi skal ikke tulle med språket vårt, sa de; og så oppfant de nynorsken. Tullebukker!

Retorikk er læren om talekunst; ofte definert som læren om det å kunne overtale andre. 

Den største feilen i mye retorikkskolering er at det stilles krav til at språket må benyttes korrekt; fordi det gir myndighet og vekker tillit.

Der mener jeg de lærde tar feil.

Å bruke språket ditt fritt og ledig og lekent uten å forholde seg til og begrenses av all verdens språklover og regler er i mitt hode god retorikk, for det friser folk til å høre på deg og lese det du skriver.

Språk tilpasset målgruppen du skal snakke til er en suksessfaktor.

Språk kan og skal lekes med. Å leke med ild er serøse saker som kan medføre farlige konsekvenser, å leke med ord er ikke farlig.

Kommafeil kan som kjent være farlig: skyt ham, ikke vent til jeg kommer. Er du redd for kommafeil så kan du bruke språket for å komme deg ut av det også.

Ikke skyt ham før jeg kommer.

Ingen ting er 100% sikker, så i verste fall blir denne personen skutt i det sekundet du kommer dit; og kanskje er motivasjonen rett og slett det at du ønsker å se på når personen skytes.

Da er det kun feil plassering av komma i forhold til det som hindrer deg fra å få oppfylt dine perverse ønsker.

Det eneste jeg ønsker å si om språket vårt er at det er like mye ditt som mitt, så bruk det som du vil.

Drit i dem som ønsker å bestemme hvordan du skal bruke det.

Det er litt det samme med språk som det var med mors do-bøtte. Det er opp til meg om jeg vil benytte do-bøtta til det den ble produsert for eller om jeg vil legge rakfisk i den. Den er uansett bygget for å holde lukten inne i bøtta.

Selv om det ikke ser ut til å være sånn i Kina og Nord Korea så er det sånn at du i en klesbutikk møtes av et utvalg av ulike klesmoter og velger ut de klærne som passer din smak. 

Slik er det med ord og språk også. Klærne er deler av din identitet og styres av hvordan du ønsker å fremstå, så kle dine tanker inn i den språkdrakten du er komfortabel med.

Om folk liker det eller ikke så preges også språket vårt av stadige moteretninger og trender. 

Fars språk var ikke helt likt min farfars, og mitt ikke det samme som hans. 

I dag er mange av ordene jeg benytter blitt gammeldagse og er ikke lenger i bruk i generasjonen som vokser opp. Dagens unge snakker på en måte som jeg ikke alltid skjønner, men så er det da heller ikke jeg som er målgruppen de ønsker å nå frem til; og det må jeg forholde meg til.

Språk er tankenes drakt.

Samuel Johnson

Ha en språkmektig, god helg

Språket trenger ikke alltid gå med slips og ha knyttet skoene pent.

Stephen King

Alder og forfall

Sist jeg besøkte min hjembygd Odalen var jeg innom tømmerhytta som far bygde ved Nøkktjennet sammen med sin yngste bror på slutten av femtitallet.

Hytta ble tilfeldig vis innviet det samme året som jeg ble født. Hytta er forholdsvis liten og kompakt, bygget av solid tømmer der den står alene dypt inne i skogen. I motsatte enden av Nøkktjennet der hytta står har Austvassåa sin opprinnelse.

I min barndom fulgte jeg bare denne elva fra baksiden av huset på Aasen og orienterte meg frem til tjernet; og til hytta. I dag er hytta på andres hender, utenfor slekta. De som har tatt over tømmerhytta har tilsynelatende ikke vektlagt vedlikehold av eiendommen på samme måte som min for lengst avdøde far, og det var akkurat det som er bakgrunnen bak denne fredagens samling av ord.

Jeg satt på en stubbe ved oset der bekken ved hytta renner ut i Nøkktjennet og drakk mig-lunken kaffe og nøt en pris snus mens jeg betraktet byggverket. Fra stubben så jeg en bygning som nærmest var en bauta av meg selv. Hytta er fortsatt robust og solid, men forfallet er veldig synlig. Helt frem til sykdomsangrepet på meg på slutten av 1999 var jeg, som min far, veldig opptatt av vedlikehold; han av hytte og jeg av kropp og kampteknikker. Tømmerhytta var fars tempel, kroppen min var mitt.

På fronten av hytten bygde far en stor og kraftig terrasse; det første en så når en kom opp foran hyttetunet. Bordkledningen på denne var nå tæret av tiden og hadde skiftet fra svart farge til lys grå. Hytta sto på søyler av gråstein for å sikre gulvkledningene på våren når bekken flommet over av snø-smelte-vann. Disse steinene var glidd fra hverandre og gjorde at den ene veggen på tilbygget som rommet det nye kjøkkenet til å bule ut.

Jeg satt og beskuet tømmerhytta innså den brutale sannheten rundt at hverken hus eller kropp har godt av dårlig vedlikehold. På ett nivå i forfallet kan en ikke lenger gjøre noe annet enn å rive alt og bygge noe nytt. Det gamle og forfalne vil ikke lenger eksistere, men erstattes med noe helt nytt.

Å bli eldre har bare én eneste annen utvei utenom det å akseptere det; å ikke bli eldre. Så i den saken er valgene få. Selvsagt kan en bruke mye penger og tid på å male og tapetsere over sprukket eller råten fasadebord og fremstå yngre og mer vedlikeholdt enn det den virkelige sannheten er. En serie plastiske operasjoner, fett-suging og silikoninnsprøytninger ville nok fjerne mye av sporene i mitt forfall, men uansett ville jeg være født det året jeg ble født; for lenge siden.

Jeg har ingen behov for å skjule at jeg har levd lenge og fremstå som ung og lekker for at andre skal føle seg bedre når jeg er sammen med dem. Min kone har akseptert at jeg er gammel, og det samme har jeg gjort. Samtidig er det noe vondt ved det å bli eldre. Jeg er ikke den jeg en gang var.

De første 42 årene av mitt liv var jeg stolt av det å kunne forsvare meg selv og andre. Jeg husker selvsagt ikke så mye av de aller første årene av livet mitt, men ifølge min kommende tante Lillian som var kokke på Sandvik barne-anstalt så har jeg alltid vært den som krabbet frem og bet større barn som plaget de mindre. Tante Lillian hadde lett for å kalle meg den iltre vaktbikkja etter at jeg kom til huset på Aasen og fikk flere søstre.

Nå kan jeg i stadig større grad hovedsakelig forsvare andre i verbal form dersom ikke skadevolderen er dum nok til å komme innenfor min nærmeste rekkevidde. Det har bare skjedd meg en gang, men i min storhetstid kunne jeg sprinte etter en raner og legge ham i bakken. I dag kan jeg vel nærmest bare velte meg over ranere om de passerer meg nært nok; og holde dem i bakken.

Forrige sommer ville jeg løpe etter en tulling som fiket opp dama si på Majorstuen en lørdag. Det løpet ble kort, lite effektivt; og et lite vakkert syn. Heldigvis oppfattet damemisshandleren situasjonen feil, kom tilbake og rett opp i ansiktet mitt fordi han tilsynelatende mente han hadde overtaket og ville gjøre opp for skjellsordene som var raske nok til å ta ham igjen mens han løp.

Alderdommens tragedie er ikke at man er gammel, men at man er ung i hodet og har en gammel kropp.

Jeg kunne skrive side opp og side ned for å røpe mitt 22-årige forfall, men det vil være bortkastet tid og blekk, for det synes veldig godt for alle som ser meg. Hvorfor bruke tusen ord på å forklare et bilde:

De kveldene jeg sitter utenfor campingvogna min på Majorstuen og skremmer all sex-lyst ut av alle som ser meg så er jeg ikke en deprimert gamling som sitter og venter på døden, men en fornøyd og lykkelig kar som ikke tar det spekklaget jeg har pakket inn sjelen min i så tungt. Trass kropp og forfall så har jeg vært veldig påpasselig med å prioritere vedlikehold av min psyke, fysiske muskelstyrke og mine hjernelagrede kunnskaper.

Den som er for gammel til å lære, har trolig alltid vært for gammel til å lære.

Henry S. Haskins

I tillegg har jeg gjennom å hente opp minner fra årene som har gått holdt meg ung til sinns og gitt meg evnen til å innse at forfallet jeg lider under bare er å spore på ytterpanelet. Innvendig er både stue og kjøkken, bad og soverom like vedlikeholdt som det var den gangen det var nytt;  men det er klart at en eldre mann til tider kan ha noen utfordringer med røropplegget. Alderen skal ikke få ødelegge meg. Den medfører bare at jeg beveger meg saktere og mer anstrengt enn før, men med den samme målbevisstheten som jeg alltid har vært eier av. Det er rett og slett et spørsmål om å hente opp fordelen med å bli gammel, og å fortrenge ulempene.

Det er en fordel med å bli gammel; når en sier at en har glemt saker og ting, så blir en også trodd.

Marit Tusvik

Kanskje er det viktigste tiltaket jeg har gjort mot å bli psyket ned av alderens forfall er å slutte å se meg i speilet.

Ha en ungdommelig og god helg

Det viktige er ikke hvor gammel du er, men hvordan du er gammel. Du blir aldri for gammel til å bli yngre i hodet.

Intelligens

Desto mer jeg leser med opp på ting, desto mer forvirret hender det jeg blir.

Målet med å lese meg opp er et håp om å bli mer intelligent, men dette med hva intelligens virkelig er blir en ikke lett klok av.

Bare så det er nevnt, jeg er ikke spesielt intelligent.

Det er ting jeg kan veldig godt gjennom både skolering, praksis og erfaring, men det er veldig mye jeg ikke kan mer om enn akkurat det jeg trenger for å eksistere.

Datakunnskapen min er ett av eksemplene på akkurat dette. Spesielt ille er det med touchpaden på bærbar PC hvor selv den minste berøring gir et resultat; oftest et resultat jeg ikke ønsker og skjønner.

Noen ganger savner jeg skrivemaskinene der en måtte bruke krefter for å trykke ned tastene.

Gjennom oppveksten ble jeg ledet og oppdratt slik at jeg har fått tilegnet meg sundt bondevett og evnen til en viss grad av fri tankegang og jordnært resonnement.

Livserfaring har gitt meg resten av det jeg har å rute med av intellekt.

I mange diskusjoner faller jeg ut, i andre diskusjoner rundt temaer som interesserer meg er det litt bedre, og i fag som virkelig fenger meg kan jeg til og med være en god deltaker i diskusjonen.

Sundt bondevett er praktisk vett, oppfattet som karakteristisk for de tingene en forventes å kunne mye om på det norske bondelandet; som evner til å dyrke egen mat og kunne lese naturen og kunne lese advarslene på bokser med gift; i det minste forstå piktogrammene med dødninghode. Er det et sånt symbol på en boks så er det ikke til å spise; sier det sunne bondevettet

Folkevett der i mot er alminnelig, sunn forstand og folkeskikk.

Intelligens blir brukt som et fellesnavn på menneskers evner til oppfattelse, tenkning og problemløsning, og da spesielt på de områder hvor en finner individuelle ulikheter.

Min intelligens begrenser seg til utnyttelse av tidligere erfaringer i nye situasjoner.

Dersom intelligens reflekteres gjennom evne til fleksibilitet og tilpasning så er jeg ikke så ille stilt.

Jeg har også en viss grad av teoretisk evne hvis interessen er der, men er den ikke til stede så går ting lett over hodet mitt; og det er ikke bare fordi jeg er lav.

Det er nok mye som går over ditt hode, men det er ikke mye som går deg forbi, ville nok min mor sagt om hun hadde sett kroppen min i dag.

Mine praktiske evner lider samme skjebne som mine teoretiske evner. Mye er jeg praktisk god til, men i andre settinger er jeg en uhelbredelig kløne.

Når det der imot gjelder mine sosiale ferdigheter så skårer jeg veldig lavt. Skravlete og sosial på overflaten og håpløs ellers. Jeg liker meg best når jeg kan la tankene fare.

Så er det dette begrepet om å være gatesmart, noe vi har adoptert inn i vårt språk fra andre siden av havene, street-smart.

Det definerer en person som er fortrolig med og behersker det moderne storbylivet; og akkurat det er smart når en bor, lever og må forholde seg til storbyens uskrevne og skrevne lover.

Forstår jeg dette rett så er det å være gate-smart en skolering med to ulike retninger; østkant-smart og vestkant-smart.

Det jeg vet med stor sikkerhet er at da jeg i 1974 kom til Oslo med mitt bondevett så var det slett ikke så enkelt.

Å flytte rundt om innad i landet, det som på fint heter å migrere, har sine utfordringer. Så veldig mye i Oslo var annerledes enn i Austvatn.

For det første var det nesten umulig å bestille over disken i matbutikken, for de snakket ikke mitt matvarespråk; som kaku, sjuklingvenger og típpersyltetøi.

For det andre så handlet de ikke over disk, men måtte gå rundt i butikken å plukke ut varer selv fra et forvirrende stort utvalg.

I Austvatn besto utvalget av hvit-ost av Tilsiter og Gauda; i min første matvarebutikk på Slemdal var det nesten ikke grenser for avarter av gul-ost; valgets kvaler.

Skulle en gli helt inn i de ulike miljøene i Oslo så måtte en bære rundt på et garderobeskap på ryggen.

Skulle en få service i butikkene i Bogstadveien fungerte det dårlig å være kledd som de unge i Skippergata; og gikk du ned i Skippergata i samme klærne som du brukte i Bogstadveien så ble du forsøkt ranet.

I Austvatn var det aldri noen risiko å krysse riksveien, om en bare så seg for klokken 13:10 når godsruta passerte gjennom bygdene.

I Oslo der imot er gatene farlige. Der blir en lett kjørt ned; og i gågatene blir en tråkket ned.

Så kommer dette med å være bok-smart; forstand som hører til tenking, erkjennelse og resonnering. En intellektuell person er en som beskjeftiger seg med åndelig, ikke-fysisk arbeid og brukes særlig om forfattere, forskere eller personer med høy teoretisk utdanning som lærer, ingeniør, jurister og flere; eller i en snever forstand en person som tilhører samfunnets intelligentsia. 

Min teoretiske og praktiske utdanning, erfaringforståelse og arbeidsmessige innsikt plasserer meg på ingen måte i gruppen intelligentsia. Jeg kan litt om mye, og mye om litt, som de sier.

Det eneste jeg er intelligent nok til å innse er at vi trenger alle avgreninger av intelligens rundt oss for å få et samfunn til å fungere.

Jeg kunne ikke blitt noen av det som i det norsk-pakistanske miljøet defineres som ALI-yrker; advokat, lege eller ingeniør. Jeg hadde karakterene på skolen, og manglende økonomi til høyere utdanning var ikke hoved årsaken til at jeg ikke kunne bli noe av dette.

Det var rett og slett det at jeg både mentalt og interessemessig hadde en helt annen kurs staket inn i hodet fra tenårene.

Jeg var rett og slett ikke intelligent nok til å se andre fremtidsutsikter enn det jeg valgte; og det angrer jeg ikke på et sekund når jeg ser stort på det.

Det er et valg: Bli misunnelig - eller la det være.

Odd Nerdrum

Min mor sa alltid at jeg kunne blitt akkurat hva jeg ville om jeg hadde gått inn for det. Hun hadde nok rett i det, for vil du det nok så finnes det ingen uoverkommelige hindre. Det er bare det at jeg ikke så meg selv iført en svart rettskappe i en rettssal eller en ukledelig, hvit legefrakk med stetoskop rundt halsen. Jeg lærte å slakte dyr i hjembygden, men heldigvis kom aldri den kunnskapen til bruk i en norsk operasjonssal fra min side. Feilskjær og omskjæring er for de som har interesse for det. Kanskje kunne jeg funnet meg til rette i en eller annen side av ingeniøryrkene, men så hadde jeg med meg en ballast fra oppveksten der jeg sårt hadde erfart at mine oppfinnelser stort sett fikk skjebnesvangre konsekvenser.

Mine interesser gikk ikke mot å forsvare uskyldige, forbedre teknikk eller å redde liv; mine interesser gikk i retning av det å beskytte. Derfor ble jeg aldri vellykket og rik, men jeg ble mer enn fornøyd med livet mitt like vel.

Det sies at et utfall av intelligens er evnen til å gjøre riktige valg og jeg var i det minste smart nok til å ta de valgene som føltes riktig for deg.

Du er dømt til å foreta valg. Dette er livets største paradoks.

Wayne Dyer

Ha en smart og god helg

Send meg en drøm. En jeg ikke er for smart til å tro på

Anne Grete Preus

Holdninger og yrkesstolthet

Det er noen egenskaper som det ses spesielt etter ved utvelgelse til innsatssoldat i forsvaret, såkalte HCCC-verdier.

Som profesjonell innsatssoldat, og i eliteavdelinger, må de utvalgte skåre høyt på robusthet og hardførhet (Hardiness) , ha stabile personlighetstrekk som innebærer at personer har en høyere grad av pliktfølelse (Commitment), at vedkommende oppleves å ha sterkere grad av kontroll (Control) og at rekrutten har en tilbøyelighet til å søke utfordringer (Challenge) i større grad enn andre.

Min erfaring er at er det i sivile yrker fortsatt ikke fokuseres nevneverdig på denne typen holdninger og egenskaper hos en jobbsøker.

I operative yrker er det selvinnlysende at dette burde være egenskaper en ser etter hos en søker, men også innen rekruttering til lederyrker der eksemplets makt er stor og gjenspeiles hos de som skal ledes.Robusthet og hardførhet er evner som trengs for å tåle å stå i stormen, tåle fysiske og psykiske utfordringer og tåle stress.

https://pixabay.com/

Hardførhet gir pålitelighet i den forstand at en vet at vedkommende ikke gir opp eller svikter når problemene baller seg på; at de ser løsninger og ikke uoverkommelige problemer. Dette er folk som prøver på nytt og finner en ny vei når de møter veggen.

Enten finner vi en vei, eller så bygger vi en.

Hannibal

Ansatte med høy pliktfølelse, og som har stor grad av kontroll på seg selv og det de driver med, må være den drømme-ansatte for enhver bedrift, spesielt når disse ansatte aktivt søker utfordringer og tar dem på strak arm.

Det er viktig med utdannelse i reelle fag i forhold til de gitte arbeidsoppgaver og det er viktig med god erfaring i det samme faget. Det som frustrerer meg en del er at dette med holdninger i så liten grad sjekkes ut og vurderes hos søkere ved ansettelse; og hvor lite det fokuseres på gode og riktige holdninger i en bedrift generelt.

Holdning er en betegnelse for en tendens til å tenke, føle og handle positivt eller negativt overfor noe; som bestemte objekter, mennesker, ideer, verdier og etterlevelse av fastsatte rutiner. Gode holdninger er samhandlingens mor og sikkerhetens far; og respekten for andres kunnskaper og evner er den gode stemoren. Forskjellen på en mor og en stemor er at en mor kan ha litt skylapper for sitt avkom sine egenskaper, mens en stemor ser ting fra en mer følelse-nøytral side; litt mer nyansert helhetsbilde. Begge har sine verdier i det å skape holdninger; på godt og vondt.

Ordet holdningsendring er blitt et skjellsord som vekker motstand og får piggene ut hos mange; alt med bakgrunn i at de som hører ordet tolker det som at alt er galt og må forandres. Faktum er vel også her at selv gode holdninger kan bli bedre, men det krever forståelse for problemene og innsats.

Mye har endret seg i den siste generasjonen. Sterk arbeidsmoral og yrkes-stolthet har de siste årene måttet vike for mer fritid. Er en arbeidsdag på åtte klokketimer så slutter den etter åtte timer, selv om en er ferdig med sine oppgaver eller ikke. Fritiden til den nye generasjonen har fått mye større verdi enn tidligere, og det er slett ikke bare en dårlig ting.

Det er private arbeidsgivere som har innført faste, ovale helger for sine ansatte med obligatorisk, betalt fri annenhver fredag, noe som har vist seg å gi stor, positiv effekt på hva den enkelte leverer av kvalitetsarbeid.

I en operativ bedrift som Sporveiens ryggrad så er dette ikke en enkel ting å innføre da alle ansattes hovedoppgave er å sikre en god, sikker og effektiv transport av reisende samtlige dager i året; og hvor den tunge delen av vedlikeholdet må skje i et kort driftsavbrudd på natt.

Det vi dessverre ser er at det er noen enkelte personer i den gamle generasjonen ansatte som tar den største belastningen av dette arbeidet, drevet frem av sin høye arbeidsmoral og sin dype yrkes-stolthet.

Vi er en bedrift som i det store og hele trekker lasset sammen i en målbevisst retning, men i de bratteste motbakkene overlates fremdriften til en liten kjerne av arbeidsgruppen. Klokken og navnet på ukedagene styrer arbeidet for den nye generasjonen i langt større grad enn forståelsen for hvorfor vi har den jobben vi har; grunnstammen på treet som heter kollektivtransport.

Det kan til tider være vanskelig å forstå at vi sammen utgjør røttene på treet og har som eneste mål å sørge for at treet får vann og næring til å vokse seg sterkt og frodig.

Klar og tydelig ledelse med tydelige mål er en viktig del av dette. Det samme er ressurser og verktøy, noe som er kostdrivende og kanskje vanskelig å se fortjenesten av. Så lenge det spares på kostnadene til ressurser så er det bare tre ting som holder en bedrift gående og det er arbeidsmoral, yrkes-stolthet og sterke holdninger.

Robustheten, pliktfølelsen og det å ta utfordringer ser ut for meg til å være noe som det ikke lenger fokuseres på og som det ikke lenger sees verdien av. Vi som lever for det yrket vi har valgt og de oppgavene vi har er en utdøende rase; og kanskje er det bra. Livet skal være mer enn jobben; selv jeg innser det. Vi har nå en oppvoksende generasjon som inntar arbeidsplassene og som har helt andre verdisyn enn vi gamlingene. De ønsker ikke lange arbeidsdager og de forlanger å ha fri når arbeidsdagen og arbeidsuken er over.

Vi gamlingene merker dette, men spørsmålet er om arbeidsgiverne ser det samme som vi gjør og iverksetter endringer i organisasjonen i tide for å holde produktet oppe selv når de gamle slitene med gammelmodig arbeidsmoral viker plass for det nye.

De siste 20 årene har de andre gamlingene, og jeg selv, levd med stadig nye omorganiseringer, utfordringer og raske endringer i den digitale verktøykassen som til tider har gjort det krevende å følge med i utviklingen; men vi har klart det. Vi har tilpasset oss den nye verden med kontorlandskap, få arbeidsstasjoner med kort reservasjons-tid og clean desk-krav.

Vi har tilpasset oss den nye generasjonen med timestyrt arbeidsdag fremfor oppgavestyrt og vi har ridd av stormene med overtidsnekt for å tvinges inn i en kort arbeidsdag med få ressurser å støtte oss på.Vi har akseptert å måtte ta i litt ekstra fordi de rundt oss prioriterer fritidsaktiviteter fremfor ekstra arbeid når det kreves i avvik-situasjoner. Avvik skjer ikke bare i kontortiden i en 24/7/365-bedrift

Vi har rett og slett tilpasset oss den nye hverdagen, men gjør organisasjonen det samme eller får de panikk den dagen vi gamlingene har gått tomme for batteri?

Tiden forandrer alt bortsett fra det i oss som alltid blir like overrasket over forandringer.

Thomas Hardy

På mange måter misunner jeg de som har en jobb for jobbens skyld, gjør bare det de får betalt for og som klarer å prioritere det å leve et godt liv. Kanskje misunner noen av dem oss som drives av pliktfølelsen og lidenskapen for den yrkes-karrièren vi har valgt.

Det er intet som vekker en så avmektig misunnelse som en stor lidenskap.

Aasmund Brynildsen

Ha en lidenskapelig god helg.

Bak arbeidsmoral ligger inspirasjon, motivasjon og hardt arbeid.

Ikke helt på ballen

Noen lar seg sikkert imponere av sammensatte fremmedord og vriene fraser, som Kjartan Fløgstads vurderinger av forfatteren bak boken Landet Noruega, nazisten Per Immetslund: en slags vulgærdarwinistisk vitalisme.

Denne måten å sette sammen fremmedord kjenner en godt igjen i rettsaken mot Anders Behring Breivik; og i manifestet hans.

Disse skribentene ønsker å vise sin intellekt, men i mitt hode viser de seg bare som fjols som ikke en gang behersker en grunnleggende evne til å gjøre seg forstått for folk flest.

https://pixabay.com/

Hvorfor er det så flaut og bygdetulling-aktig for slike folk å beskrive ting med ord som folk flest kan tolke riktig å forholde seg til?

Hvorfor bruke ordet fragmentarisk når vi har et godt, norsk ord for dette;  oppstykket.

Tekst blir mer svulstig med bruk av fagtunge ord, sa en gang en språkanmelder i et bokprogram på NRK.

Han mente det nok ikke sånn, for synonymer til ordet svulstig er ord som falskt, tilgjort og jålete.

En jåle er en person som er veldig opptatt av sitt eget utseende; i betydningen å gjøre seg til, å skape seg.

I mitt lille og snevre verdensbilde er hele hensikten med god kommunikasjon å bli forstått riktig, og ikke at det du sier og skriver ikke har noen annen verdi enn å få deg til å fremstå som smart.

God kommunikasjon er når alle forstår budskapet ditt og ikke bare noen få.

Setninger som denne fra en VG- artikkel om hunder og margbein denne uken gjør meg irritert : Når Varg kom inn til klinikken så var han veldig stressa og jeg måtte sedere ham.

Hva er det som er så vulgært ved norske ord som å roe ned eller å bedøve.

En journalist i en avis som dekker hele landet som finner det nødvendig å bruke ord som å sedere i en artikkel prøver å fremstå faglig sterk, men faller ned av bommen med ett ben på hver side og testiklene i klem.

Det er vanskelig for en avis å være bedre enn sitt publikum.

Jan Brøgger

Det er veldig mulig at jeg er sær og vrien, men jeg kjøper aldri en bok uten å ha gjort prøvelesninger i den. 

Det er mange fristende og gode bøker som etter å ha blitt skummet gjennom forordet på skyves tilbake i bokhylla igjen og forblir u-kjøpt fordi språkbruken viser at innholdet i boken tilsynelatende er mindre viktig for forfatteren en at denne ønsker å fremstå som en dyktig forfatter.

Når jeg leser en bok så er det for å oppleve og lære noe nytt, og ikke for å la meg imponere over hvor mange avanserte ord forfatteren har lært seg.

Jeg vet at jeg er simpel i språket og fremstår som ulærd når jeg skriver en tekst; og det å bli oppfattet som vulgær lever jeg godt med.

Vulgær betyr ukultivert eller simpel. 

Noe som er vulgært, preges av manglende dannelse eller dårlig smak, men ordet betyr også ordinær eller folkelig; og det brukes for å beskrive noe som benyttes av eller er vanlig for folk flest.

Det å være en original og skille seg fra folk flest er i mine øyne helt greit. 

Det røper hvem du egentlig er. 

Men det å prøve å bli oppfattet som noe annet enn den du virkelig er blir veldig feil i mine øyne.

Vær deg selv! En original er mer verdt enn en kopi.

Jeg aksepterer og respekterer at folk har talefeil, men jeg respekterer ikke de som blir flaue og ser ned på de som snakker sitt eget morsmål.

Jeg respekterer faguttrykk og stammespråk i et miljø, og derav tekster med ord som er ment for dette miljøet.

Det er forskjell på det og det å bruke de samme ordene i en riksdekkende avis eller i en bok som har som mål å selges til et bredt marked.

Da kjenner en ikke sitt publikum.

I dag ønsker jeg bare å si:

Hvis du stadig må veie dine ord, bør du kanskje bytte publikum.

Solveig Nordanger

Ha en ordrik og hyggelig helg rundt grillen.

Jeg sitter kanskje i et glasshus med min samling av steiner når jeg refser folk for hvordan de ordlegger seg, men den som kaster den første sten har i det minste et snev av originalitet.

Nils-Fredrik Nielsen

Forberede seg på morgendagens trusler i dag

 

Hele mitt voksene liv har jeg drevet med oppgaver inne ulike former for beredskapsfaget; og jeg har hatt et langt og innholdsrikt voksenliv. 

Beredskap handler om å være forberedt på det uforutsette, og å bli det gjennom øving og trening.  Det jeg har innsett gjennom disse årene er at beredskap er mye mer enn bare et fag, det er først og fremst et sett av grunnleggende holdninger. 

Bilde: https://pixabay.com/

Benjamin Franklin summerte opp hele grunnbasisen bak beredskapsarbeid med ordene: by failing to prepare, you are preparing to fail. Han hadde selvsagt helt rett i den påstanden. Ved å unnlate å forberede deg, forbereder du deg på å mislykkes. Enkelte bedriftsledere og myndighetspersoner går i den fatale tro at vi som mennesker har evnen til å klare det umulige når en krise inntrer; selv uten andre forberedelser enn en grunnutdanning som brannkonstabel, polititjenesteperson, ambulansepersonell og som beredskapspersonell. Sannheten i den virkelige verden er at man ikke stiger opp til nye høyder i en krise, men at en synker ned til det nivået en holdt på de siste treningene. 

 Både ved hovedbasen vår på Haakonsvern i Bergen og på trenings- og beredskapsbasen i Ramsund var det hele tiden en gjennomgående påminnelse vi som operatører ble prentet inn med omtrent daglig: den beste forberedelsen til morgendagen er å gjøre dagens arbeid ekstremt bra. Det er ingen tvil om at disse stadige påminnelsene, og erfaringene rundt hvor riktig det var, skaper livslange holdninger hos personellet og setter seg fast i hjernebarken. Ingen arbeidsdag er over før alle dagens oppgaver er løst på best mulige måte. 

God beredskap er den ultimate tillitsbyggeren. Forberedelser sikrer ikke alltid seier, men det det sikrer tillit; og det sikrer at det personellet som hyppig øver, trener og forberedes alltid handler riktig; og ut fra tilliten til egne prestasjonsevner. De handler med trygghet og selvtillit når situasjonen tilsier det; og de innarbeider forståelse og gode holdninger i forhold til hvor viktig det er å alltid være forberedt. Disse personene innser viktigheten av å bruke tid og ressurser på å forberede seg på morgensdagens trusler i dag og ikke utsette dette til i morgen. 

I morgon, i morgon blir litt av ein dag 

Men i dag, nei i dag gjer eg ikkje det slag I

 dag har eg anna å fundera på 

Men kom att i morgon så skal du få sjå. 

 Beredskap er en evig studie. Den vanligste feilen innenfor faget er at en forbereder seg mot morgendagens krig ut fra erfaringene fra forrige krig. Der riktige er i stedet å forbered seg på det ukjente ved å studere hvordan andre tidligere har håndtert det uforutsigbare, og det som ingen forventet at skulle skje. De tingene som fungerte skal du videreføre, men viktigere er det å ta til seg og lære av de feilene og manglene som ble avdekket i ettertid. Innen beredskap skal det ikke hviles når en under evalueringen ser at en situasjon ble håndtert tilfredsstillende, men en skal strekke seg etter den perfekte håndteringen. Dette fanges opp av et motto som både myndigheter og bedrifter benytter seg hyppig av: alltid forbedring! Det må bare ikke forbli kun et motto i en visjon, men det må være noe en målrettet strekker seg etter; kanskje spesielt innen det komplekse beredskapsarbeidet. 

The fear of losing anything is the inability to prepare for the best.
Michael Bassey Johnson 

Å jobbe målrettet med å skape gode med beredskapsholdninger og det å gi personellet tid og mulighet til å sette seg inn i beredskapssystemene og ikke minst til å trene og øve mye og jevnlig er god økonomi. Beredskap koster så lenge ting ikke skjer, men den viser sin verdi når krisen er ute; både økonomisk og når det gjelder omtale og tillit. 

Forberedelser gjennom skolering er mindre kostbart enn å lære gjennom tragedie.
Max Mayfield 

 Beredskapen, når den forfølges riktig, er en livsstil. Den skal ikke være et plutselig, spektakulært program eller utfall av akutte krampetrekninger. 

 Hele mitt liv, også de første årene i livet da jeg bodde i Austvatn i Nord Odal, var omgitt av beredskapstanker; så sånn sett kan jeg vel si at jeg fikk beredskapsholdninger og tanker inn med morsmelken. De første tre årene og litt til var jeg inngjerdet på Sandvik, så bygdefolket merket ikke så mye til meg. Problemene startet først den dagen jeg ble satt fri og havnet i huset på Aasen. Med meg kom det et nytt ord inn i Austvatn-befolkningens bevissthet: uberegnelig; oppførsel eller handlinger som ikke kan forutses. 

Det jeg oppdaget, og lærte, av dette var hvilke beredskapstiltak sambygdingene fant det nødvendig å planlegge og implementere for å sikre seg, sitt og sine imot anslag fra den til tiden akutte risikoen jeg utgjorde. Allerede som barn hadde jeg et høyt fokus på konsekvensene ved ting jeg planla og gjennomførte, men innputtene i risikoanalysene mine var som regel så til grader feilaktige at jeg stort sett oppdaget de reelle konsekvensene helt i slutten av påfunnet. 

Fysiske konsekvenser som en naturlig påfølger etter fikk jeg jevnlig lov å føle på. Jeg lærte også at gjentatte unnskyld for tilsvarende like handlinger ikke hadde noen tillitsverdi, og jeg lærte at de unnskyldende ord om at jeg ikke mente å være slem ikke sparte en for jevnlig rumpesukker av flittige og sterke arbeidshender etter straffeutmålingen. 

Kanskje var dette med hypping ris mot baken en av grunnene til at jeg sjelden satt i ro og var ufarlig; for det var for vondt å sitte ned i perioder. 

Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, sier ordtaket. Det gode som det kom ut av mine siste tretten år i bygden var at folk som i årevis hadde gitt fullstendig blaffen i DSB sine veiledere og krav til etterlevelse av Forskrift om sivil håndtering av eksplosjonsfarlige stoffer, eksplosivforskriften, plutselig begynte å låse inn sine eksplosiver, krutt og brennbare materialer på forsvarlig måte. 

Tilgangen til eksperimentelle materialer ble etter hvert så liten at jeg måtte ty til egenproduksjon av krutt. Far hadde alltid svovelpulver tilgjengelig som gjødseltilsetning, og salpeter til kjøtt og konservering hadde vi mye av på stabburet. Trekull var aldri noe mangelvare på landsbygden Stort sett gikk dette galt allerede under produksjonen, og det gikk bare ut over meg selv og ikke bygdefolket. Den eneste, uten om meg selv, som tok en viss skade av disse uhellene var min mor som fikk belastninger både på hjertefrekvens og nerver med årene. 

Det er bare én måte å sikre konsekvent godt arbeid på. Det er konsekvent grundig forberedelse. Andrew Loomis 

Ha en godt forberedt og konsekvensfri helg.

Det skader ikke å håpe på det beste så lenge du er forberedt på det verste.
Stephen King

Unnlatelsesynd

Denne gangen beveger jeg meg inn på et ømtålig tema som har vært en gjenganger innen de seriøse evalueringene av Norges beredskaps-evnen siden 9. april 1940; og særskilt i forbindelse med terroranslag og massedrap de siste 11 årene. Ordet jeg konsentrerer meg om her er unnlatelse; det å la være å handle. Det kan også benevnes som ren og skjær feighet Med den bakgrunnen jeg har, spesielt fra den spanske legion, har jeg veldig vanskelig for å forstå politiets nøling i terrorsituasjoner og massedrap-hendelser som ved Utøya i 2011, i Kongsberg 2021 og nå senest i Oslo nå i juni 2022. Også det norske politiet har adoptert mottoet to serve an to protect, og det er noe som forplikter. Jeg skjønner at folk er redde for å dø, det er et naturlig instinkt.

Bilde: https://pixabay.com/

Men så er det det med at uniformen forplikter; noe som igjen bygger på forventninger i folket. Det er frivillig å søke seg inn farlige yrker, og det forventes at de som gjør det er villige til å ta de konsekvensene som jobben, og uniformen, medfører: og forplikter. En kan ikke få både i pose og sekk her i livet. Trekker en på seg en politiuniform så kan en ikke bare velge statusen, og samtidig velge bort risikoene. I Politiets beredskapssystem del 2, PBS II, står det tydelige at det er krav til å gå i innsats når skyting pågår: Ved melding om at skyting pågår i tett beferdet område (innendørs eller utendørs) skal politiet gjøre alt for å stoppe gjerningspersonen(-e) så raskt som mulig, slik at uskyldig tredjepart blir minst mulig skadelidende. Det betyr ikke at en kan unnlate å handle ved å skjule seg bak det å bruke lang tid på å hente ut og iføre seg verneutstyr, eller å sitte i bilen ved et skadested og vente til andre har gjort jobben for dem og så nærme seg skadestedet med forsiktige skritt. Det ligger forventninger innfelt i det å være polititjenesteperson på samme måte som det ligger forventninger til det å iføre seg en spesialsoldats uniform. Det er lov å være redd for å dø, men det er ikke lov å ikke være villig til ikke å umiddelbart å fortrenge denne frykten og gjøre det du er trent til å gjøre; handlinger som det forventes at du skal utføre. Det kan ikke unnskyldes å prioritere å verne seg selv og la ubevæpnede, sårbare og u-trente sivile sette livet til fordi du selv er for redd og feig til å gå inn i situasjonen. Å ha mannskaper som alltid vil være villig til også å ofre livet i tjenestemessing innsats er grunnbasisen i enkelte uniformer sine forutsetninger. Like viktig er det å vite at den du har som sidemann i tjenesten ikke feiger ut og gjør deg sårbar; at denne personen ikke lar deg i stikken som vi sa i gamledager. All den treningen de går gjennom har som mål å øke tjenestepersonens sjanse for overlevelse i slike situasjoner; og det er ikke valgfritt å gå i innsats når du er skolert og situasjonen tilsier det. Dersom naturens flykt-instinkt fortsatt sitter i en spesialsoldat, eller politi-tjenesteperson, så er det to viktige ting som har sviktet: ansettelse-miljøets evne til å skille mellom ekte og falske holdninger hos søkeren, og ikke minst etatens evne til å gi riktig og tilstrekkelig trening av mannskapene. I en TASK, et ubehagelig oppdrag, skal mannskapene handle instinktivt og fra hjernebarken. Gjør de ikke det så er de enten ikke godt nok trent ;eller rett og slett ikke skikket til skarp, taktisk og operativ tjeneste Jeg var nitten år da jeg takket ja til opptak for en tjeneste hvor det var skinnende klare forutsetninger om at det var forventet at jeg i ytterste konsekvens skulle ofre meg selv for å forsvare andre. Så begynte det en lang skolering over flere år for å gjøre meg rustet til å utføre TASK, ubehagelige, farlige og utfordrende oppgaver som pålagt av en myndighets-person eller av omstendighet som innebærer en forpliktelse og ansvar for å utføres, på en så sikker og gjennomtrent måte som mulig, Treningen ga oss en viss mulighet til å komme fra det med livet i behold uten å svikte i utførelsen av oppdraget. Hverken politiets instruks når skyting pågår, eller forsvarets krav-instruks, gir deg rett til å unnlate å handle ved å ta et feigt valg for å beskytte deg selv når de du er uniformert for å beskytte er i livsfare. Så enkelt, og så brutale og tydelig, er kravene som følger den tjenesten du selv har søkt deg inn i. Ingen kan velge seg bare solskinnsdager i livet; eller i tjeneste. Politiet har krav til å respondere raskt for å avverge, stanse, eller begrense et mulig skadeomfang; slik det står i statuttene fra Justisdepartementet. Politiet vil være synlig til stede og ha en enhetlig tilnærming for å håndtere uønskede hendelser på steder der folk samles. Dette er forventninger som ikke står i forhold til de siste situasjonene hvor de har unnlatt å handle for å unngå å sette seg selv for stor risiko. Utrolig mange personer går gjennom den harde utvelgelsen som spesialsoldat i forsvaret, og som i slutt-oppløpet vegrer seg fra å signere dokumentet der de frivillig forplikter seg til å ta utenlandstjeneste med sitt høyeste offer, livet, som forventning. Dette står det respekt av. De har fått med seg god skolering og mye erfaringer til bruk senere i livet, men stanser der fordi de ikke har nok offervilje og sterke nok holdninger til å gå løpet helt ut. De tar et bevisst valg. De som der imot signerer ,og som så svikter imot når det gjelder, står det ingen respekt av i det hele tatt. De er ofte villig til å ta liv, men ikke å gi sitt eget; og det er en morders argument, ikke en forsvarer sitt. Selvforsvar er i mange situasjoner kujonenes ord; i situasjoner når det benyttes ene og alene for å beskytte deg selv på bekostning av andres liv. Det er gjeldende når utrente sivilister som det ikke er satt forventninger til beskytter seg selv; og slett ikke akseptabelt for mannskaper som det er plikter og forventninger i tjenesten til. Beskyldning om feighet er berettiget når det foreligger en plikt i rollen du har til å trosse farer. En rolleforventning er alle de skrevne og uskrevne regler som er knyttet til den aktuelle rollen en innehar. Dessverre ser vi for ofte at enkeltpersoner og etater forsvarer denne feigheten, noe vi har sett både i forbindelse med 22. juli , etter massedrapet på Kongsberg forrige år, og andre skarpe situasjoner. Det eneste som er imponerende i dette er omfanget i Nicolaus Cyinsky sine ord: det var overraskende hvor modig han forsvarte sin feighet. Det er ikke enkeltpersonene som sviktet når det gjaldt som jeg angriper mest her, men systemet. Verst av alt er systemsvikten i dette; OG AT DET IKKE ER TATT NOE LÆRING AV DE TIDLIGERE SVIKTENE! Det er ikke nok bare å gi mannskapene godt verneutstyr. Det viktigste er å lære dem å benytte det og kjenne dets begrensninger; samt å innprente i dem at riktig skolering gjør dem kvalifisert til å utføre nød-handlinger selv uten dette utstyret. Forpliktelser forplikter! Årsaken sitter nok mye i akkurat i den utbredte ugjerningen å heller skyve ansvar enn å ta det, og påpeke andres feil i stedet for å se sine egne. Andres feil vil man gjerne lære av – fordi andres feil ikke truer eget selvbilde. En etat som avdekker en feil og ikke retter på den, den gjør en ny feil som burde gå under begrepet STRAFFBAR DØDSSYND. Du skal ikke skyve ansvar; men ta det! Ha en ansvarsfull og aldeles god helg. Forventninger og forpliktelser henger tett sammen i en uniformert jobb: Forventning er at det mest sannsynlige kommer til å skje. Forpliktelse er det man er bundet til å gjøre.

Gøy på landet

Denne fredagen ønsker jeg å dele noen sommerminner fra barndommen i Austvatn, langt oppe i Nord-Odalens dype skoger.

Huset på Aasen lå høyt oppe i en bratt, sydvendt skråning med utsikt over Storsjøen. Husets tre andre kompassretninger var omgitt av store skoger nær på huset.

Noen meter vest for huset rant Austvassåa med turbindemning med vanndam og en brusende foss.

Dette var min barndoms tumleområde.

Bilde: https://pixabay.com/

Vi var aldri mindre enn fire barn i huset på Aasen, og ofte var vi oppe i fem fosterbarn pluss familiens egne to døtre.

For en som trengte perioder for seg selv i isolasjon var ikke huset et sted å være, men hvem trengte å slite med barnekaoset når en har så mye natur å boltre seg i.

Jeg har aldri vært noen stor fiskeelsker, men spiste det når det ble servert. Akkurat det var litt synd, for det bugnet av fisk i sjøen, elven og tjernene i bygda; og fisking var morsomt.

Heldig hvis hadde jeg en filletante som elsket fisk og som tok imot det som jeg dro opp i bytte mot egg og spekeskinke som jeg stekte på bål og spiste på mors hjemmelagde brød de gangene jeg isolerte meg i skogen.

Dessuten var det greit med ekorn og småfugl til å spe på matforrådet med når sulten bet i kroppen.

Mor visste at de frokoststundene jeg spurte hva som sto på middagsmenyen senere på dagen så hadde trangen hos meg om å få være alene meldt seg.

Var det kjøttkaker, stekt flesk med duppe eller røkt kolje til middag så ble fraværet kort; men var det stekt sild eller lungemos så ble jeg borte til kvelden og gjerne over natten.

Det eneste mor forlangte var at jeg avtalte når jeg kom hjem; og overholdt den avtalen. Hun trengte aldri å få beskjed om hvor i skogen jeg oppholdt meg, for jeg hadde fem faste områder jeg oppholdt meg på. Dessuten fulgte hun meg alltid med blikket når jeg gikk fra huste for å se retningen jeg valgte.

De som alltid lar barna gjøre som de vil, har fullstendig misforstått begrepet frihet. Det er direkte feigt å si til sine barn: Gjør som dere vil.

Astrid Lindgren

Jeg hadde det mor kalte frihet under ansvar og var styrt av strenge rammer som hun hadde satt for meg; og som det kunne bety fysisk straff om jeg brøt dem.

Det var grenser for hva som var akseptert, og holdt jeg meg god innenfor disse grensene så var friheten stor; også friheten til å feile og lære av feilene en til stadighet begikk.

Den absolutte frihet er retten til å dumme seg ut.

Kathrine Aspaas

Problemene har en tendens til å dukke opp brått og uforvarende når du besitter en kreativ oppfinnerhjerne, men ikke har kunnskapen en trenger for helt å forstå hva en driver med; samt ungdommens manglende evne til å tenke risiko.

Jeg elsket å gå rundt med bar overkropp når temperaturen på våren tillot det og frem til høstens kulde ble for drøy.

Mor var en observant person og skjønte at når jeg plutselig gikk rundt med T-skjorte så var det skader og blåmerker som jeg hadde behov for å skjule for henne.

Slik var det også den sommeren jeg fylte 12 og selvsagt var alt for ung til å få tillatelse til å kjøre moped. 

Situasjonen var bare det at jeg hadde funnet en gammel NV117 Cresent 1954 sykkel-moped på søppelfyllingen og hadde en gammel mekaniker til kompis. Han fikk liv i det gamle vidunderet; og jeg holdt på å ta livet av meg med det røde fartsmonsteret med to gir og topphastighet på rundt 30 km/t.

Mopeden gjemte jeg i lensehuset på Fløytdammen og brukte som transportmiddel videre innover i skogen.

Bensin lånte jeg fra fars kanne med båtbensin. Han byttet etter hvert ut den påhengsmotoren, for den brukte for mye bensin.

I hodet var jeg en suveren mopedfører, men snart viste det seg at det jeg hadde i hodet ikke stemte i det hele tatt; så det ble en bråstopp på en smal sti og en flytur over styret og inn i skogen.

Jeg hadde beskyttelsesutstyr som jeg hadde fått i gave av den gamle mopedreparatøren; en halvhjelm uten stropp, et nyrebelte og et par alt for store motorsykkelhansker med stive mansjetter. Alt var ting han hadde brukt da han var ung.

Hjelmen skvatt av tidlig i hendelsen og lå igjen på stien, og brystkassa så ut som om den hadde vært i slagsmål med en hel kattefamilie. Knærne var oppskrubbede trass i at jeg aldri gikk i shorts, og smerte ved pusting og banning fortalte meg at ribbebena på venstre side hadde fått juling. 

Hele overkroppen var mør etter å ha tumlet mellom røtter og trestammer.

Til min store sorg gikk det verst ut over forhjulet på mopeden som var blitt alt annet enn rundt; og som krevde slit å trille tilbake til skjulestedet.

Mor forlangte at T-skjorten skulle av og at hvert skrubbsår, hvert blåmerke og hver skramme under skjul av plaster skulle forklares.

Jeg måtte tilstå alt, for å lyve for mor var aldri et alternativ.

Verst var det å svare på spørsmålet som dekket både hemmeligholdelse av moped og den idiotiske handlingen det lå i å tro at en 12-åring var profesjonell fartsrytter; HVORFOR TOR, HVORFOR?!

Etter som jeg akkurat hadde lest om Fridtjof Nansen så prøvde jeg å komme meg unna det spørsmålet med et sitat av ham: vi er alle oppdagelsesreisende i livet, hvilken vei vi så enn følger.

Det burde ha fungert, for Nansen var jo ikke bare naturforsker og filantrop, men også diplomat. Det fungerte slett ikke over for mors trønder-temperament.

Det ble tildeling av den verste straffen jeg kunne motta; husarrest resten av sommerferien. 

Tre lange uker uten å kunne stikke fra de andre ungene i huset. 

Selv når vi fikk dra til Storsjøen for å bade var kravet at jeg ikke fikk oppholde med lenger unna de andre enn 10 meter.

Mor hadde psykologisk kunnskap og visste akkurat hvilken straff som ville fungere best på meg; selv om jeg de sommerukene anså henne mer som psykopat enn psykologisk oppegående.

Mor hadde en livsfilosofi som hun styrte meg etter: en person kan forandre sin fremtid bare ved å endre sine holdninger.

Det var kanskje ikke et fysisk og psykisk godt sommerminne akkurat der og da, men i dag er dette både gode og lærerike minner fra min barndom da somrene alltid var solfylte; og det var gøy å bo på landet.

Mor beviste i det minste at forfatter Maria Kjos Fonn sine ord: de sier at brent barn skyr ilden, men min erfaring er at brente barn blir pyromane ikke stemte for min del.

Ofte måtte jeg brenne meg flere ganger før jeg forsto ting helt ut, men etter hvert seg det inn selv hos en treg, liten Odøling.

Ha en solrik og minnerik helg

All erfaring har nok dessverre ikke gjort meg klokere, men jeg er definitivt forvirret på et høyere nivå på enkelte områder.

Narsissistiske tendenser

Jeg er veldig opptatt av forskjellen mellom det å sjefe og det å lede; og jeg er veldig opptatt av å se etter folk som evner å kjenne seg igjen i kritikk.

Å lede handler om å skape resultater gjennom eller sammen med andre på en måte som gjør at teamet ditt har lyst til å skape.

Sjefe, derimot, handler om å instruere, kontrollere, følge opp og rapportere.

En leder sier Kom igjen! og går foran, mens en sjef gir ordre og sier Fiks det! 

Sjefer er mest opptatt av å skinne selv, mens ledere er mest opptatt av å spille andre gode. 

Der sjefer setter tall og resultater først, setter ledere menneskene først.

En leder setter vi foran meg, men en sjef bruker bare jeg; med unntak av noen falske, innholdsløse vi i forsøk på å fremstå som samlende.

Enkelte tror at det er nok å endrestillings- tittel fra sjef til leder for å vise at en er en inkluderende bedrift; og det sier mye om hvor lite de vet om det å lede andre og bruke samhandling og samvirkeprinsippet i det daglige.

Bilde: https://pixabay.com/

Av disse med kombinert ledertittel og sjefsinnstillinger er det kommet et nytt begrep innen ledelsesfaget; buldoser-ledere.

Dette er folk som med stor kraft skyver alle problemer foran seg uten å se hva som ligger foran skyffelen på maskinen, men som kun konsentrerer seg om det som ligger langt foran dem. 

Dagen i dag og de kommende ukene er uviktige; det er fem år frem disse folkene konsentrerer seg om.

Deres store håp er at det de skyver foran seg skal skyves ut til side og forsvinne før de når frem til målet sitt et sted ute i horisonten.

Det er et gammelt begrep for denne typen ledelse: å gå for lut og kaldt vann. 

Ved vasking av klær er det å bruke lut og kaldt vann mindre ressurskrevende enn såpe og varmt vann. For klærne betyr dette at en raskt ødelegger stoffet; for en arbeidsstokk betyr dette å bli ignorert og stemoderlig behandlet.

Denne typen ledelse er effektiv når målet er å bli kvitt dyktige medarbeidere og sikre store turnover.

Når det gjelder sjefer så kan disse ógså defineres med nye ord innen fagfeltet som dekker det å nå strategiske mål for en bedrift:

Vi har slavedriverne; de som til stadighet mottar varsler og dokumentasjon rundt hvilke ressurser du trenger for å levere den kvaliteten de forventer på produktet du skal levere. 

Det virker som sjefen lytter til dine behov, behov som selvsagt aldri blir innfridd.

Dette er tydelige sjefer i den forstand at de stiller klare krav om hvilken mengde og kvalitet du skal levere, men som nøyer seg med bare å klappe deg tilsynelatende medfølende på skulderen mens de klager på tiden du bruker for å levere det du må. Dette er det de tror er motivasjons-ledelse.

Så har du kontrollfreaken. 

Ingen liker å jobbe med noen som skal styre alt. Det er frustrerende, demoraliserende og demotiverende. 

De er aldri helt fornøyd med det medarbeiderne leverer fra seg.

Kontrollfreaken blir ofte frustrert fordi de ville ha gjort oppgaven annerledes og de fokuserer på detaljene og føler stor stolthet i å gjøre korrigeringer. Disse sjefene vil hele tiden vite hvor alle gruppemedlemmene er og hva de jobber med, og de ber om hyppige oppdateringer om hvordan ting ligger an.

De kontrollerende krever å være i kopi-feltet på e-post og viser på alle måter at de ikke stoler på andre enn seg selv.

De som har et sterkt kontrollbehov mener selv at dette gir dem selv en god følelse - en følelse av mestring og at ting går etter planen.

I realiteten er det imidlertid ikke helt slik.

Faktisk bidrar kontrollbehovet til å begrense effektiviteten både hos sjefen og hos sine medarbeidere.

Kontrollfreakenes ofre blir vi bundet og låst. 

De blir mindre åpne for ny informasjon, innspill og hjelp - inkludert gledelige overraskelser. 

Behovet for kontroll påvirker våre relasjoner og hvordan vi oppleves og er i møte med andre.

Det er ingen vits i å bekymre seg for ting du ikke kan kontrollere, for du kan ikke gjøre noe med dem, og hvorfor bekymre seg for ting du har kontroll over? Aktiv bekymring gjør deg passiv.

Wayne Dyer

Managing for Dummies tar for seg hvordan man blir en god leder, og hvordan man unngår å gjøre de største feilene. 

Noen feil er uunngåelige, men noen feil bør du rett og slett holde deg helt unna hvis du ønsker å bli verdsatt og respektert som leder.

En god leder er lyttende til sine medarbeidere og evner å fange opp problemer som må løses raskt og ikke skyves foran seg i håp om at det løser seg selv. 

Fordi lederen tar tak og jobber kjapt for å prøve å løse problemet, vises det at det er en god leder som tar ansvar til bedriftens og de ansattes beste.

Den alvorligste feilen du kan gjøre omhandler sjefer som ikke innrømmer feilene de har gjort, og i stedet skylder på de ansatte eller andre faktorer for å slippe unna.

Er dette din vanlige holdning, viser det at du tar lite ansvar som sjef, og over tid kan dette bli en vane som blir vond å vende. 

I fremtiden kan denne måten å takle problemer på utvilsomt gå utover bedriften, de ansatte og hvordan andre selskaper forholder seg til bedriften, da de ser at problemer ikke blir tatt på alvor.

Det er såre enkelt å beskrive en dårlig sjef. De er dårlige til kommunikasjon og evner ikke å få de ansatte til å skjønne oppgavene som ligger foran dem.

Dårlige sjefer velger enkle fremfor langvarige løsninger for å kjøpe seg tid som de uansett ikke bruker fornuftig. 

Enkle løsninger utsetter bare et problem på sikt; noe som fra gammelt ble kalt å feie støv under teppet.

En dårlig leder evner ikke å delegere og setter ikke mål for de ansatte; og de er livredde for forandring.

De evner ikke å verdsette kvaliteter hos andre.

Det vanligste kjennetegnet på dårlig ledelse er at det forekommer vedvarende personalproblemer og konflikter på områder der lederen er ansvarlig. 

Å lede betyr å oppnå resultater gjennom andre mennesker. 

Klarer ikke lederen dette, er vedkommende en dårlig leder. De evner ikke å være planmessige, ambisiøse og jobbe systematisk mot krevende mål, men haster av gårde for enkle løsninger.

Hastverk er ikke uttrykk for en bevisst og aktiv tilværelse, men for uløste problemer og manglende kontroll.

Erik Damman

En dårlig sjef spør aldri sine ansatte hva de trenger av verktøy for å gjøre en god og effektiv jobb, men tar styringen og bestemmer hvilke verktøy som ser bra ut og får dem selv til å skinne som sjef. 

Å spørre: hvem skal være sjef? er som å spørre: hvem skal synge tenor i kvartetten? Det bør selvfølgelig den som kan synge tenor.

Henry Ford

Ha en håpefull og god helg.

Kanskje ligger det en liten trøst i det å ha dårlige sjefer; uttalt av en som måtte forsvare sine holdninger, Abraham Gottheimer:

Hvis du mener at sjefen din er dum, så husk at du ikke ville hatt en jobb om han var smartere.

Problemet med slike holdninger er at sjefene ofte arver staben i en bedrift med høy turnover blant ledere som ikke strekker til.