Unnlatelsesynd

Denne gangen beveger jeg meg inn på et ømtålig tema som har vært en gjenganger innen de seriøse evalueringene av Norges beredskaps-evnen siden 9. april 1940; og særskilt i forbindelse med terroranslag og massedrap de siste 11 årene. Ordet jeg konsentrerer meg om her er unnlatelse; det å la være å handle. Det kan også benevnes som ren og skjær feighet Med den bakgrunnen jeg har, spesielt fra den spanske legion, har jeg veldig vanskelig for å forstå politiets nøling i terrorsituasjoner og massedrap-hendelser som ved Utøya i 2011, i Kongsberg 2021 og nå senest i Oslo nå i juni 2022. Også det norske politiet har adoptert mottoet to serve an to protect, og det er noe som forplikter. Jeg skjønner at folk er redde for å dø, det er et naturlig instinkt.

Bilde: https://pixabay.com/

Men så er det det med at uniformen forplikter; noe som igjen bygger på forventninger i folket. Det er frivillig å søke seg inn farlige yrker, og det forventes at de som gjør det er villige til å ta de konsekvensene som jobben, og uniformen, medfører: og forplikter. En kan ikke få både i pose og sekk her i livet. Trekker en på seg en politiuniform så kan en ikke bare velge statusen, og samtidig velge bort risikoene. I Politiets beredskapssystem del 2, PBS II, står det tydelige at det er krav til å gå i innsats når skyting pågår: Ved melding om at skyting pågår i tett beferdet område (innendørs eller utendørs) skal politiet gjøre alt for å stoppe gjerningspersonen(-e) så raskt som mulig, slik at uskyldig tredjepart blir minst mulig skadelidende. Det betyr ikke at en kan unnlate å handle ved å skjule seg bak det å bruke lang tid på å hente ut og iføre seg verneutstyr, eller å sitte i bilen ved et skadested og vente til andre har gjort jobben for dem og så nærme seg skadestedet med forsiktige skritt. Det ligger forventninger innfelt i det å være polititjenesteperson på samme måte som det ligger forventninger til det å iføre seg en spesialsoldats uniform. Det er lov å være redd for å dø, men det er ikke lov å ikke være villig til ikke å umiddelbart å fortrenge denne frykten og gjøre det du er trent til å gjøre; handlinger som det forventes at du skal utføre. Det kan ikke unnskyldes å prioritere å verne seg selv og la ubevæpnede, sårbare og u-trente sivile sette livet til fordi du selv er for redd og feig til å gå inn i situasjonen. Å ha mannskaper som alltid vil være villig til også å ofre livet i tjenestemessing innsats er grunnbasisen i enkelte uniformer sine forutsetninger. Like viktig er det å vite at den du har som sidemann i tjenesten ikke feiger ut og gjør deg sårbar; at denne personen ikke lar deg i stikken som vi sa i gamledager. All den treningen de går gjennom har som mål å øke tjenestepersonens sjanse for overlevelse i slike situasjoner; og det er ikke valgfritt å gå i innsats når du er skolert og situasjonen tilsier det. Dersom naturens flykt-instinkt fortsatt sitter i en spesialsoldat, eller politi-tjenesteperson, så er det to viktige ting som har sviktet: ansettelse-miljøets evne til å skille mellom ekte og falske holdninger hos søkeren, og ikke minst etatens evne til å gi riktig og tilstrekkelig trening av mannskapene. I en TASK, et ubehagelig oppdrag, skal mannskapene handle instinktivt og fra hjernebarken. Gjør de ikke det så er de enten ikke godt nok trent ;eller rett og slett ikke skikket til skarp, taktisk og operativ tjeneste Jeg var nitten år da jeg takket ja til opptak for en tjeneste hvor det var skinnende klare forutsetninger om at det var forventet at jeg i ytterste konsekvens skulle ofre meg selv for å forsvare andre. Så begynte det en lang skolering over flere år for å gjøre meg rustet til å utføre TASK, ubehagelige, farlige og utfordrende oppgaver som pålagt av en myndighets-person eller av omstendighet som innebærer en forpliktelse og ansvar for å utføres, på en så sikker og gjennomtrent måte som mulig, Treningen ga oss en viss mulighet til å komme fra det med livet i behold uten å svikte i utførelsen av oppdraget. Hverken politiets instruks når skyting pågår, eller forsvarets krav-instruks, gir deg rett til å unnlate å handle ved å ta et feigt valg for å beskytte deg selv når de du er uniformert for å beskytte er i livsfare. Så enkelt, og så brutale og tydelig, er kravene som følger den tjenesten du selv har søkt deg inn i. Ingen kan velge seg bare solskinnsdager i livet; eller i tjeneste. Politiet har krav til å respondere raskt for å avverge, stanse, eller begrense et mulig skadeomfang; slik det står i statuttene fra Justisdepartementet. Politiet vil være synlig til stede og ha en enhetlig tilnærming for å håndtere uønskede hendelser på steder der folk samles. Dette er forventninger som ikke står i forhold til de siste situasjonene hvor de har unnlatt å handle for å unngå å sette seg selv for stor risiko. Utrolig mange personer går gjennom den harde utvelgelsen som spesialsoldat i forsvaret, og som i slutt-oppløpet vegrer seg fra å signere dokumentet der de frivillig forplikter seg til å ta utenlandstjeneste med sitt høyeste offer, livet, som forventning. Dette står det respekt av. De har fått med seg god skolering og mye erfaringer til bruk senere i livet, men stanser der fordi de ikke har nok offervilje og sterke nok holdninger til å gå løpet helt ut. De tar et bevisst valg. De som der imot signerer ,og som så svikter imot når det gjelder, står det ingen respekt av i det hele tatt. De er ofte villig til å ta liv, men ikke å gi sitt eget; og det er en morders argument, ikke en forsvarer sitt. Selvforsvar er i mange situasjoner kujonenes ord; i situasjoner når det benyttes ene og alene for å beskytte deg selv på bekostning av andres liv. Det er gjeldende når utrente sivilister som det ikke er satt forventninger til beskytter seg selv; og slett ikke akseptabelt for mannskaper som det er plikter og forventninger i tjenesten til. Beskyldning om feighet er berettiget når det foreligger en plikt i rollen du har til å trosse farer. En rolleforventning er alle de skrevne og uskrevne regler som er knyttet til den aktuelle rollen en innehar. Dessverre ser vi for ofte at enkeltpersoner og etater forsvarer denne feigheten, noe vi har sett både i forbindelse med 22. juli , etter massedrapet på Kongsberg forrige år, og andre skarpe situasjoner. Det eneste som er imponerende i dette er omfanget i Nicolaus Cyinsky sine ord: det var overraskende hvor modig han forsvarte sin feighet. Det er ikke enkeltpersonene som sviktet når det gjaldt som jeg angriper mest her, men systemet. Verst av alt er systemsvikten i dette; OG AT DET IKKE ER TATT NOE LÆRING AV DE TIDLIGERE SVIKTENE! Det er ikke nok bare å gi mannskapene godt verneutstyr. Det viktigste er å lære dem å benytte det og kjenne dets begrensninger; samt å innprente i dem at riktig skolering gjør dem kvalifisert til å utføre nød-handlinger selv uten dette utstyret. Forpliktelser forplikter! Årsaken sitter nok mye i akkurat i den utbredte ugjerningen å heller skyve ansvar enn å ta det, og påpeke andres feil i stedet for å se sine egne. Andres feil vil man gjerne lære av – fordi andres feil ikke truer eget selvbilde. En etat som avdekker en feil og ikke retter på den, den gjør en ny feil som burde gå under begrepet STRAFFBAR DØDSSYND. Du skal ikke skyve ansvar; men ta det! Ha en ansvarsfull og aldeles god helg. Forventninger og forpliktelser henger tett sammen i en uniformert jobb: Forventning er at det mest sannsynlige kommer til å skje. Forpliktelse er det man er bundet til å gjøre.