Denne fredagen ønsker jeg å dele noen sommerminner fra barndommen i Austvatn, langt oppe i Nord-Odalens dype skoger.
Huset på Aasen lå høyt oppe i en bratt, sydvendt skråning med utsikt over Storsjøen. Husets tre andre kompassretninger var omgitt av store skoger nær på huset.
Noen meter vest for huset rant Austvassåa med turbindemning med vanndam og en brusende foss.
Dette var min barndoms tumleområde.
Vi var aldri mindre enn fire barn i huset på Aasen, og ofte var vi oppe i fem fosterbarn pluss familiens egne to døtre.
For en som trengte perioder for seg selv i isolasjon var ikke huset et sted å være, men hvem trengte å slite med barnekaoset når en har så mye natur å boltre seg i.
Jeg har aldri vært noen stor fiskeelsker, men spiste det når det ble servert. Akkurat det var litt synd, for det bugnet av fisk i sjøen, elven og tjernene i bygda; og fisking var morsomt.
Heldig hvis hadde jeg en filletante som elsket fisk og som tok imot det som jeg dro opp i bytte mot egg og spekeskinke som jeg stekte på bål og spiste på mors hjemmelagde brød de gangene jeg isolerte meg i skogen.
Dessuten var det greit med ekorn og småfugl til å spe på matforrådet med når sulten bet i kroppen.
Mor visste at de frokoststundene jeg spurte hva som sto på middagsmenyen senere på dagen så hadde trangen hos meg om å få være alene meldt seg.
Var det kjøttkaker, stekt flesk med duppe eller røkt kolje til middag så ble fraværet kort; men var det stekt sild eller lungemos så ble jeg borte til kvelden og gjerne over natten.
Det eneste mor forlangte var at jeg avtalte når jeg kom hjem; og overholdt den avtalen. Hun trengte aldri å få beskjed om hvor i skogen jeg oppholdt meg, for jeg hadde fem faste områder jeg oppholdt meg på. Dessuten fulgte hun meg alltid med blikket når jeg gikk fra huste for å se retningen jeg valgte.
De som alltid lar barna gjøre som de vil, har fullstendig misforstått begrepet frihet. Det er direkte feigt å si til sine barn: Gjør som dere vil.
Astrid Lindgren
Jeg hadde det mor kalte frihet under ansvar og var styrt av strenge rammer som hun hadde satt for meg; og som det kunne bety fysisk straff om jeg brøt dem.
Det var grenser for hva som var akseptert, og holdt jeg meg god innenfor disse grensene så var friheten stor; også friheten til å feile og lære av feilene en til stadighet begikk.
Den absolutte frihet er retten til å dumme seg ut.
Kathrine Aspaas
Problemene har en tendens til å dukke opp brått og uforvarende når du besitter en kreativ oppfinnerhjerne, men ikke har kunnskapen en trenger for helt å forstå hva en driver med; samt ungdommens manglende evne til å tenke risiko.
Jeg elsket å gå rundt med bar overkropp når temperaturen på våren tillot det og frem til høstens kulde ble for drøy.
Mor var en observant person og skjønte at når jeg plutselig gikk rundt med T-skjorte så var det skader og blåmerker som jeg hadde behov for å skjule for henne.
Slik var det også den sommeren jeg fylte 12 og selvsagt var alt for ung til å få tillatelse til å kjøre moped.
Situasjonen var bare det at jeg hadde funnet en gammel NV117 Cresent 1954 sykkel-moped på søppelfyllingen og hadde en gammel mekaniker til kompis. Han fikk liv i det gamle vidunderet; og jeg holdt på å ta livet av meg med det røde fartsmonsteret med to gir og topphastighet på rundt 30 km/t.
Mopeden gjemte jeg i lensehuset på Fløytdammen og brukte som transportmiddel videre innover i skogen.
Bensin lånte jeg fra fars kanne med båtbensin. Han byttet etter hvert ut den påhengsmotoren, for den brukte for mye bensin.
I hodet var jeg en suveren mopedfører, men snart viste det seg at det jeg hadde i hodet ikke stemte i det hele tatt; så det ble en bråstopp på en smal sti og en flytur over styret og inn i skogen.
Jeg hadde beskyttelsesutstyr som jeg hadde fått i gave av den gamle mopedreparatøren; en halvhjelm uten stropp, et nyrebelte og et par alt for store motorsykkelhansker med stive mansjetter. Alt var ting han hadde brukt da han var ung.
Hjelmen skvatt av tidlig i hendelsen og lå igjen på stien, og brystkassa så ut som om den hadde vært i slagsmål med en hel kattefamilie. Knærne var oppskrubbede trass i at jeg aldri gikk i shorts, og smerte ved pusting og banning fortalte meg at ribbebena på venstre side hadde fått juling.
Hele overkroppen var mør etter å ha tumlet mellom røtter og trestammer.
Til min store sorg gikk det verst ut over forhjulet på mopeden som var blitt alt annet enn rundt; og som krevde slit å trille tilbake til skjulestedet.
Mor forlangte at T-skjorten skulle av og at hvert skrubbsår, hvert blåmerke og hver skramme under skjul av plaster skulle forklares.
Jeg måtte tilstå alt, for å lyve for mor var aldri et alternativ.
Verst var det å svare på spørsmålet som dekket både hemmeligholdelse av moped og den idiotiske handlingen det lå i å tro at en 12-åring var profesjonell fartsrytter; HVORFOR TOR, HVORFOR?!
Etter som jeg akkurat hadde lest om Fridtjof Nansen så prøvde jeg å komme meg unna det spørsmålet med et sitat av ham: vi er alle oppdagelsesreisende i livet, hvilken vei vi så enn følger.
Det burde ha fungert, for Nansen var jo ikke bare naturforsker og filantrop, men også diplomat. Det fungerte slett ikke over for mors trønder-temperament.
Det ble tildeling av den verste straffen jeg kunne motta; husarrest resten av sommerferien.
Tre lange uker uten å kunne stikke fra de andre ungene i huset.
Selv når vi fikk dra til Storsjøen for å bade var kravet at jeg ikke fikk oppholde med lenger unna de andre enn 10 meter.
Mor hadde psykologisk kunnskap og visste akkurat hvilken straff som ville fungere best på meg; selv om jeg de sommerukene anså henne mer som psykopat enn psykologisk oppegående.
Mor hadde en livsfilosofi som hun styrte meg etter: en person kan forandre sin fremtid bare ved å endre sine holdninger.
Det var kanskje ikke et fysisk og psykisk godt sommerminne akkurat der og da, men i dag er dette både gode og lærerike minner fra min barndom da somrene alltid var solfylte; og det var gøy å bo på landet.
Mor beviste i det minste at forfatter Maria Kjos Fonn sine ord: de sier at brent barn skyr ilden, men min erfaring er at brente barn blir pyromane ikke stemte for min del.
Ofte måtte jeg brenne meg flere ganger før jeg forsto ting helt ut, men etter hvert seg det inn selv hos en treg, liten Odøling.
Ha en solrik og minnerik helg
All erfaring har nok dessverre ikke gjort meg klokere, men jeg er definitivt forvirret på et høyere nivå på enkelte områder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar