Respekt og respekt

Først av alt vil jeg varsle om at HMSK har fått en ny, og herlig sprudlende og smart medarbeider.

Etter som jeg behandler alle likt så er hun også p.r nå tvangsinnrullet i fredagsklubbens rekker.

 

Pro Patria, for landet.

Jeg er pro Patria og setter landet mitt veldig høyt.

Hver gang jeg er ute og reiser så er landet mitt blitt enda litt viktigere og vakrere hver gang jeg kommer hjem.

 

18. november 1905 kunngjorde prins Carl sitt motto til delegasjonen som tilbød ham å bli konge av Norge: Alt for Norge.

Siden det har hans sønn og sønnesønn adoptert dette mottoet.

Vi som har gjort tjeneste i kongens klær har vårt motto: for konge og fedreland.

 

Problemet i Norge er at politikerne på Stortinget, og ute på rådhusene, er overbevist om at disse uttrykket sikter til dem og deres rolle i samfunnet.

De er for narsissister og selvopphøyede til å skjønne forskjellen på Pro Patria og Pro Gubernatio.

Jeg er så langt i fra Pro Gubernatio.

Alt for Norge sikter til folket, og uttrykket er upolitisk.

For konge og fedreland er et uttrykk for samhold, frihet og for folket.

Ikke noe sted henviser disse uttrykkene til det politiske styresettet og politikerne.

 

Under veterandagen i 2011 reagerte utrolig mange i kongeriket, og langt utenfor dette, på at Kong Harald ikke var invitert til arrangementet og medaljeutdelingen – en beslutning Jens Stoltenberg hadde vært med på å ta for å til-stjele seg den store æren det er å hylle krigsveteranene; i det minste en stor ære å vise utad i media.

Stoltenberg forsøkte å bevege seg inn i et symbolfelt der kongen er overhode. Politikerne lot seg forlokke og friste av en åpenbar og utpreget nasjonal og kongelig begivenhet. Der kuppet rett og slett Arbeiderpartiet de norske veteranene og vår ærerike krigshistorie.

Ut ifra monarkiets tradisjoner skal kongen forvalte nasjonale symboler; en tradisjon som ikke passet en statsminister med overdrevne storhetstanker. Etter massiv kritikk for selvopphøyelse og for degradering av kongens plass som symbol for soldater måtte statsminister Jens Stoltenberg i lang tid avvise at han på frigjøringsdagen nektet kong Harald å dele ute Krigskorset med sverd til de tre krigsveteranene Erik Johan Kristoffersen, og Jørg Lian og avdøde Trond André Bolle.

Tildeling av krigskors med sverd er en nasjonal begivenhet og ikke politisk markering.

8. mai er frigjøringsdagen, og det finnes knapt noe sterkere symbol enn kongefamiliens innsats under andre verdenskrig; en krig som fra første stund, og i rettsoppgjøret etterpå, var preget av politikernes svikefulle holdninger og handlinger. Partiet Stoltenberg representerte var en av de verste svikerne før, under og etter andre verdenskrig.

Pinlig at han som var satt til å lede landet politisk måtte gå ut i mediene og innrømme at fokuset ved medaljeutdelingen ikke var ham som person, men soldatene som har gjort innsats og mistet livet i kamper for Norges deltakelse i konflikter rundt om i verden.

Nå ser jeg jo at det ble mer oppmerksomhet rundt hvem som overrakte medaljene enn hvem som mottok dem. Det blir helt feil.

Stoltenberg

Jeg har personlig gitt mitt blod i kamper for konge og fedreland, og vil for alltid ha respekt for taushetsløftet vi ga, å holde mine kollegaers og min og innsats for meg selv; noe jeg gjør av respekt for landet og ikke av respekt for politikerne. Motviljen om å sette Regjering og Storting i forlegenhet ved å røpe deres kommandering til hemmelige oppdrag i konflikter de utad ikke kan stå for er ikke et argument for meg.

Det hele bunner ut i ordet respekt.

Den som ikke evner å vise respekt kan heller ikke forvente å få den.

 

Vis respekt for den som har krav på respekt, og gi ære til den dere skylder det, står det skrevet et sted i Bibelen.

 

Kanskje de som tror at livet er et sjakkspill, der enkelte brikker er mer verdt enn andre og hvor de med lavest verdi kan ofres, bør gå inn i seg selv og klatre ned fra sin pidestall med en flau smak i munnen.

 

En god regel for å forstå hva en selv er får en gjennom å prøve å se seg selv utenfra og stille seg spørsmålet: hvordan oppfattes jeg av de menneskene jeg omgås og kommuniserer med?

En som har vett nok til å være ærlig mot seg selv og å tørre å se den reelle sannheten i øynene vil stille seg følgende spørsmål:

Er jeg interessert i å forstå hvordan andre tenker og mener, eller er jeg mest interessert i å fremme mine egne synspunkter?

Stiller jeg ledende spørsmål, slik at de svarene som gis, egentlig bare er ekko av mine egne meninger?

 

Respekt og toleranse er viktige middel til bruk i kommunikasjon og samhandling.

Å behandle andre mennesker med respekt er å vise dem aktelse ut fra deres verdi som enkeltindivid.

Ordet respekt kommer fra latin og betyr å se om igjen eller å se på nytt.

Respekt gir uttrykk for en holdning overfor andre som viser anerkjennelse og ære.

Med kommunikasjon ønsker vi å oppnå forståelse eller vinne ny innsikt gjennom de gylne øyeblikkene der vi forstår at det er noe vi ikke forstår.

Dette kan anspore oss til nye undersøkelser og nye oppdagelser, helst til fordel for begge parter.

 

Det er lett å tro at kommunikasjon bare er å få positiv respons, og å få folk til å gjøre det vi vil ha dem til å gjøre.

Da blir det ikke kommunikasjon, men manipulasjon.

Kommunikasjon er ikke å trykke et budskap nedover hodene på andre mennesker for gjensidig kommunikasjon krever gjensidig respekt.

 

Enkelte tror at de har en så høy egenverdi at deres valg bare må tolereres og aksepteres fordi disse uansett vet best og fortjener å få den respekt de selv mener de har krav på.

Toleranse er et mye misbrukt begrep i kulturell kommunikasjon.

I dagligspråket oppfattes toleranse ofte som overbærenhet. Toleranse synes å innebære en viss tilbakeholdenhet når det gjelder å si at noe er sant eller at noe er galt.

Enkelte bruker toleranse omtrent i betydningen: alt er like bra og alt er like dårlig, enhver får gjøre som hun eller han vil, det er ikke så farlig med noe.

Men dette er en misforstått toleranse.

Dersom begrepet brukes slik, blir det et annet ord for likegyldighet.

Konsekvensen av en slik innstilling er at alle syn blir like riktige eller like gale, og det å ikke ha noe syn er kanskje aller best, for da kan man være nøytral.

Verdinøytralitet, om det er mulig, har vært oppfattet nærmest ensbetydende med toleranse.

 

Er verdinøytralitet tolerant?

Dersom man krever av andre at de skal være verdinøytrale i den betydningen at ikke ha noen mening, så er man ikke tolerant.

Et krav om slik nøytralitet fornekter toleransens innhold. Tvang til toleranse i betydningen at alt er likegyldig, det blir intolerant!  Et demokrati bygd på intoleranse er ikke et demokrati.

Demokrati er det høyeste form for styresett, fordi det er basert på respekt for mennesket som et fornuftig vesen.

John F Kennedy

 

Ha en tolerant og respektfull helg i solen

 

Toleranse er å gi andre mennesker de samme rettighetene som du selv krever.

Robert G Ingersoll