Forberede seg på morgendagens trusler i dag

 

Hele mitt voksene liv har jeg drevet med oppgaver inne ulike former for beredskapsfaget; og jeg har hatt et langt og innholdsrikt voksenliv. 

Beredskap handler om å være forberedt på det uforutsette, og å bli det gjennom øving og trening.  Det jeg har innsett gjennom disse årene er at beredskap er mye mer enn bare et fag, det er først og fremst et sett av grunnleggende holdninger. 

Bilde: https://pixabay.com/

Benjamin Franklin summerte opp hele grunnbasisen bak beredskapsarbeid med ordene: by failing to prepare, you are preparing to fail. Han hadde selvsagt helt rett i den påstanden. Ved å unnlate å forberede deg, forbereder du deg på å mislykkes. Enkelte bedriftsledere og myndighetspersoner går i den fatale tro at vi som mennesker har evnen til å klare det umulige når en krise inntrer; selv uten andre forberedelser enn en grunnutdanning som brannkonstabel, polititjenesteperson, ambulansepersonell og som beredskapspersonell. Sannheten i den virkelige verden er at man ikke stiger opp til nye høyder i en krise, men at en synker ned til det nivået en holdt på de siste treningene. 

 Både ved hovedbasen vår på Haakonsvern i Bergen og på trenings- og beredskapsbasen i Ramsund var det hele tiden en gjennomgående påminnelse vi som operatører ble prentet inn med omtrent daglig: den beste forberedelsen til morgendagen er å gjøre dagens arbeid ekstremt bra. Det er ingen tvil om at disse stadige påminnelsene, og erfaringene rundt hvor riktig det var, skaper livslange holdninger hos personellet og setter seg fast i hjernebarken. Ingen arbeidsdag er over før alle dagens oppgaver er løst på best mulige måte. 

God beredskap er den ultimate tillitsbyggeren. Forberedelser sikrer ikke alltid seier, men det det sikrer tillit; og det sikrer at det personellet som hyppig øver, trener og forberedes alltid handler riktig; og ut fra tilliten til egne prestasjonsevner. De handler med trygghet og selvtillit når situasjonen tilsier det; og de innarbeider forståelse og gode holdninger i forhold til hvor viktig det er å alltid være forberedt. Disse personene innser viktigheten av å bruke tid og ressurser på å forberede seg på morgensdagens trusler i dag og ikke utsette dette til i morgen. 

I morgon, i morgon blir litt av ein dag 

Men i dag, nei i dag gjer eg ikkje det slag I

 dag har eg anna å fundera på 

Men kom att i morgon så skal du få sjå. 

 Beredskap er en evig studie. Den vanligste feilen innenfor faget er at en forbereder seg mot morgendagens krig ut fra erfaringene fra forrige krig. Der riktige er i stedet å forbered seg på det ukjente ved å studere hvordan andre tidligere har håndtert det uforutsigbare, og det som ingen forventet at skulle skje. De tingene som fungerte skal du videreføre, men viktigere er det å ta til seg og lære av de feilene og manglene som ble avdekket i ettertid. Innen beredskap skal det ikke hviles når en under evalueringen ser at en situasjon ble håndtert tilfredsstillende, men en skal strekke seg etter den perfekte håndteringen. Dette fanges opp av et motto som både myndigheter og bedrifter benytter seg hyppig av: alltid forbedring! Det må bare ikke forbli kun et motto i en visjon, men det må være noe en målrettet strekker seg etter; kanskje spesielt innen det komplekse beredskapsarbeidet. 

The fear of losing anything is the inability to prepare for the best.
Michael Bassey Johnson 

Å jobbe målrettet med å skape gode med beredskapsholdninger og det å gi personellet tid og mulighet til å sette seg inn i beredskapssystemene og ikke minst til å trene og øve mye og jevnlig er god økonomi. Beredskap koster så lenge ting ikke skjer, men den viser sin verdi når krisen er ute; både økonomisk og når det gjelder omtale og tillit. 

Forberedelser gjennom skolering er mindre kostbart enn å lære gjennom tragedie.
Max Mayfield 

 Beredskapen, når den forfølges riktig, er en livsstil. Den skal ikke være et plutselig, spektakulært program eller utfall av akutte krampetrekninger. 

 Hele mitt liv, også de første årene i livet da jeg bodde i Austvatn i Nord Odal, var omgitt av beredskapstanker; så sånn sett kan jeg vel si at jeg fikk beredskapsholdninger og tanker inn med morsmelken. De første tre årene og litt til var jeg inngjerdet på Sandvik, så bygdefolket merket ikke så mye til meg. Problemene startet først den dagen jeg ble satt fri og havnet i huset på Aasen. Med meg kom det et nytt ord inn i Austvatn-befolkningens bevissthet: uberegnelig; oppførsel eller handlinger som ikke kan forutses. 

Det jeg oppdaget, og lærte, av dette var hvilke beredskapstiltak sambygdingene fant det nødvendig å planlegge og implementere for å sikre seg, sitt og sine imot anslag fra den til tiden akutte risikoen jeg utgjorde. Allerede som barn hadde jeg et høyt fokus på konsekvensene ved ting jeg planla og gjennomførte, men innputtene i risikoanalysene mine var som regel så til grader feilaktige at jeg stort sett oppdaget de reelle konsekvensene helt i slutten av påfunnet. 

Fysiske konsekvenser som en naturlig påfølger etter fikk jeg jevnlig lov å føle på. Jeg lærte også at gjentatte unnskyld for tilsvarende like handlinger ikke hadde noen tillitsverdi, og jeg lærte at de unnskyldende ord om at jeg ikke mente å være slem ikke sparte en for jevnlig rumpesukker av flittige og sterke arbeidshender etter straffeutmålingen. 

Kanskje var dette med hypping ris mot baken en av grunnene til at jeg sjelden satt i ro og var ufarlig; for det var for vondt å sitte ned i perioder. 

Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, sier ordtaket. Det gode som det kom ut av mine siste tretten år i bygden var at folk som i årevis hadde gitt fullstendig blaffen i DSB sine veiledere og krav til etterlevelse av Forskrift om sivil håndtering av eksplosjonsfarlige stoffer, eksplosivforskriften, plutselig begynte å låse inn sine eksplosiver, krutt og brennbare materialer på forsvarlig måte. 

Tilgangen til eksperimentelle materialer ble etter hvert så liten at jeg måtte ty til egenproduksjon av krutt. Far hadde alltid svovelpulver tilgjengelig som gjødseltilsetning, og salpeter til kjøtt og konservering hadde vi mye av på stabburet. Trekull var aldri noe mangelvare på landsbygden Stort sett gikk dette galt allerede under produksjonen, og det gikk bare ut over meg selv og ikke bygdefolket. Den eneste, uten om meg selv, som tok en viss skade av disse uhellene var min mor som fikk belastninger både på hjertefrekvens og nerver med årene. 

Det er bare én måte å sikre konsekvent godt arbeid på. Det er konsekvent grundig forberedelse. Andrew Loomis 

Ha en godt forberedt og konsekvensfri helg.

Det skader ikke å håpe på det beste så lenge du er forberedt på det verste.
Stephen King

Unnlatelsesynd

Denne gangen beveger jeg meg inn på et ømtålig tema som har vært en gjenganger innen de seriøse evalueringene av Norges beredskaps-evnen siden 9. april 1940; og særskilt i forbindelse med terroranslag og massedrap de siste 11 årene. Ordet jeg konsentrerer meg om her er unnlatelse; det å la være å handle. Det kan også benevnes som ren og skjær feighet Med den bakgrunnen jeg har, spesielt fra den spanske legion, har jeg veldig vanskelig for å forstå politiets nøling i terrorsituasjoner og massedrap-hendelser som ved Utøya i 2011, i Kongsberg 2021 og nå senest i Oslo nå i juni 2022. Også det norske politiet har adoptert mottoet to serve an to protect, og det er noe som forplikter. Jeg skjønner at folk er redde for å dø, det er et naturlig instinkt.

Bilde: https://pixabay.com/

Men så er det det med at uniformen forplikter; noe som igjen bygger på forventninger i folket. Det er frivillig å søke seg inn farlige yrker, og det forventes at de som gjør det er villige til å ta de konsekvensene som jobben, og uniformen, medfører: og forplikter. En kan ikke få både i pose og sekk her i livet. Trekker en på seg en politiuniform så kan en ikke bare velge statusen, og samtidig velge bort risikoene. I Politiets beredskapssystem del 2, PBS II, står det tydelige at det er krav til å gå i innsats når skyting pågår: Ved melding om at skyting pågår i tett beferdet område (innendørs eller utendørs) skal politiet gjøre alt for å stoppe gjerningspersonen(-e) så raskt som mulig, slik at uskyldig tredjepart blir minst mulig skadelidende. Det betyr ikke at en kan unnlate å handle ved å skjule seg bak det å bruke lang tid på å hente ut og iføre seg verneutstyr, eller å sitte i bilen ved et skadested og vente til andre har gjort jobben for dem og så nærme seg skadestedet med forsiktige skritt. Det ligger forventninger innfelt i det å være polititjenesteperson på samme måte som det ligger forventninger til det å iføre seg en spesialsoldats uniform. Det er lov å være redd for å dø, men det er ikke lov å ikke være villig til ikke å umiddelbart å fortrenge denne frykten og gjøre det du er trent til å gjøre; handlinger som det forventes at du skal utføre. Det kan ikke unnskyldes å prioritere å verne seg selv og la ubevæpnede, sårbare og u-trente sivile sette livet til fordi du selv er for redd og feig til å gå inn i situasjonen. Å ha mannskaper som alltid vil være villig til også å ofre livet i tjenestemessing innsats er grunnbasisen i enkelte uniformer sine forutsetninger. Like viktig er det å vite at den du har som sidemann i tjenesten ikke feiger ut og gjør deg sårbar; at denne personen ikke lar deg i stikken som vi sa i gamledager. All den treningen de går gjennom har som mål å øke tjenestepersonens sjanse for overlevelse i slike situasjoner; og det er ikke valgfritt å gå i innsats når du er skolert og situasjonen tilsier det. Dersom naturens flykt-instinkt fortsatt sitter i en spesialsoldat, eller politi-tjenesteperson, så er det to viktige ting som har sviktet: ansettelse-miljøets evne til å skille mellom ekte og falske holdninger hos søkeren, og ikke minst etatens evne til å gi riktig og tilstrekkelig trening av mannskapene. I en TASK, et ubehagelig oppdrag, skal mannskapene handle instinktivt og fra hjernebarken. Gjør de ikke det så er de enten ikke godt nok trent ;eller rett og slett ikke skikket til skarp, taktisk og operativ tjeneste Jeg var nitten år da jeg takket ja til opptak for en tjeneste hvor det var skinnende klare forutsetninger om at det var forventet at jeg i ytterste konsekvens skulle ofre meg selv for å forsvare andre. Så begynte det en lang skolering over flere år for å gjøre meg rustet til å utføre TASK, ubehagelige, farlige og utfordrende oppgaver som pålagt av en myndighets-person eller av omstendighet som innebærer en forpliktelse og ansvar for å utføres, på en så sikker og gjennomtrent måte som mulig, Treningen ga oss en viss mulighet til å komme fra det med livet i behold uten å svikte i utførelsen av oppdraget. Hverken politiets instruks når skyting pågår, eller forsvarets krav-instruks, gir deg rett til å unnlate å handle ved å ta et feigt valg for å beskytte deg selv når de du er uniformert for å beskytte er i livsfare. Så enkelt, og så brutale og tydelig, er kravene som følger den tjenesten du selv har søkt deg inn i. Ingen kan velge seg bare solskinnsdager i livet; eller i tjeneste. Politiet har krav til å respondere raskt for å avverge, stanse, eller begrense et mulig skadeomfang; slik det står i statuttene fra Justisdepartementet. Politiet vil være synlig til stede og ha en enhetlig tilnærming for å håndtere uønskede hendelser på steder der folk samles. Dette er forventninger som ikke står i forhold til de siste situasjonene hvor de har unnlatt å handle for å unngå å sette seg selv for stor risiko. Utrolig mange personer går gjennom den harde utvelgelsen som spesialsoldat i forsvaret, og som i slutt-oppløpet vegrer seg fra å signere dokumentet der de frivillig forplikter seg til å ta utenlandstjeneste med sitt høyeste offer, livet, som forventning. Dette står det respekt av. De har fått med seg god skolering og mye erfaringer til bruk senere i livet, men stanser der fordi de ikke har nok offervilje og sterke nok holdninger til å gå løpet helt ut. De tar et bevisst valg. De som der imot signerer ,og som så svikter imot når det gjelder, står det ingen respekt av i det hele tatt. De er ofte villig til å ta liv, men ikke å gi sitt eget; og det er en morders argument, ikke en forsvarer sitt. Selvforsvar er i mange situasjoner kujonenes ord; i situasjoner når det benyttes ene og alene for å beskytte deg selv på bekostning av andres liv. Det er gjeldende når utrente sivilister som det ikke er satt forventninger til beskytter seg selv; og slett ikke akseptabelt for mannskaper som det er plikter og forventninger i tjenesten til. Beskyldning om feighet er berettiget når det foreligger en plikt i rollen du har til å trosse farer. En rolleforventning er alle de skrevne og uskrevne regler som er knyttet til den aktuelle rollen en innehar. Dessverre ser vi for ofte at enkeltpersoner og etater forsvarer denne feigheten, noe vi har sett både i forbindelse med 22. juli , etter massedrapet på Kongsberg forrige år, og andre skarpe situasjoner. Det eneste som er imponerende i dette er omfanget i Nicolaus Cyinsky sine ord: det var overraskende hvor modig han forsvarte sin feighet. Det er ikke enkeltpersonene som sviktet når det gjaldt som jeg angriper mest her, men systemet. Verst av alt er systemsvikten i dette; OG AT DET IKKE ER TATT NOE LÆRING AV DE TIDLIGERE SVIKTENE! Det er ikke nok bare å gi mannskapene godt verneutstyr. Det viktigste er å lære dem å benytte det og kjenne dets begrensninger; samt å innprente i dem at riktig skolering gjør dem kvalifisert til å utføre nød-handlinger selv uten dette utstyret. Forpliktelser forplikter! Årsaken sitter nok mye i akkurat i den utbredte ugjerningen å heller skyve ansvar enn å ta det, og påpeke andres feil i stedet for å se sine egne. Andres feil vil man gjerne lære av – fordi andres feil ikke truer eget selvbilde. En etat som avdekker en feil og ikke retter på den, den gjør en ny feil som burde gå under begrepet STRAFFBAR DØDSSYND. Du skal ikke skyve ansvar; men ta det! Ha en ansvarsfull og aldeles god helg. Forventninger og forpliktelser henger tett sammen i en uniformert jobb: Forventning er at det mest sannsynlige kommer til å skje. Forpliktelse er det man er bundet til å gjøre.

Gøy på landet

Denne fredagen ønsker jeg å dele noen sommerminner fra barndommen i Austvatn, langt oppe i Nord-Odalens dype skoger.

Huset på Aasen lå høyt oppe i en bratt, sydvendt skråning med utsikt over Storsjøen. Husets tre andre kompassretninger var omgitt av store skoger nær på huset.

Noen meter vest for huset rant Austvassåa med turbindemning med vanndam og en brusende foss.

Dette var min barndoms tumleområde.

Bilde: https://pixabay.com/

Vi var aldri mindre enn fire barn i huset på Aasen, og ofte var vi oppe i fem fosterbarn pluss familiens egne to døtre.

For en som trengte perioder for seg selv i isolasjon var ikke huset et sted å være, men hvem trengte å slite med barnekaoset når en har så mye natur å boltre seg i.

Jeg har aldri vært noen stor fiskeelsker, men spiste det når det ble servert. Akkurat det var litt synd, for det bugnet av fisk i sjøen, elven og tjernene i bygda; og fisking var morsomt.

Heldig hvis hadde jeg en filletante som elsket fisk og som tok imot det som jeg dro opp i bytte mot egg og spekeskinke som jeg stekte på bål og spiste på mors hjemmelagde brød de gangene jeg isolerte meg i skogen.

Dessuten var det greit med ekorn og småfugl til å spe på matforrådet med når sulten bet i kroppen.

Mor visste at de frokoststundene jeg spurte hva som sto på middagsmenyen senere på dagen så hadde trangen hos meg om å få være alene meldt seg.

Var det kjøttkaker, stekt flesk med duppe eller røkt kolje til middag så ble fraværet kort; men var det stekt sild eller lungemos så ble jeg borte til kvelden og gjerne over natten.

Det eneste mor forlangte var at jeg avtalte når jeg kom hjem; og overholdt den avtalen. Hun trengte aldri å få beskjed om hvor i skogen jeg oppholdt meg, for jeg hadde fem faste områder jeg oppholdt meg på. Dessuten fulgte hun meg alltid med blikket når jeg gikk fra huste for å se retningen jeg valgte.

De som alltid lar barna gjøre som de vil, har fullstendig misforstått begrepet frihet. Det er direkte feigt å si til sine barn: Gjør som dere vil.

Astrid Lindgren

Jeg hadde det mor kalte frihet under ansvar og var styrt av strenge rammer som hun hadde satt for meg; og som det kunne bety fysisk straff om jeg brøt dem.

Det var grenser for hva som var akseptert, og holdt jeg meg god innenfor disse grensene så var friheten stor; også friheten til å feile og lære av feilene en til stadighet begikk.

Den absolutte frihet er retten til å dumme seg ut.

Kathrine Aspaas

Problemene har en tendens til å dukke opp brått og uforvarende når du besitter en kreativ oppfinnerhjerne, men ikke har kunnskapen en trenger for helt å forstå hva en driver med; samt ungdommens manglende evne til å tenke risiko.

Jeg elsket å gå rundt med bar overkropp når temperaturen på våren tillot det og frem til høstens kulde ble for drøy.

Mor var en observant person og skjønte at når jeg plutselig gikk rundt med T-skjorte så var det skader og blåmerker som jeg hadde behov for å skjule for henne.

Slik var det også den sommeren jeg fylte 12 og selvsagt var alt for ung til å få tillatelse til å kjøre moped. 

Situasjonen var bare det at jeg hadde funnet en gammel NV117 Cresent 1954 sykkel-moped på søppelfyllingen og hadde en gammel mekaniker til kompis. Han fikk liv i det gamle vidunderet; og jeg holdt på å ta livet av meg med det røde fartsmonsteret med to gir og topphastighet på rundt 30 km/t.

Mopeden gjemte jeg i lensehuset på Fløytdammen og brukte som transportmiddel videre innover i skogen.

Bensin lånte jeg fra fars kanne med båtbensin. Han byttet etter hvert ut den påhengsmotoren, for den brukte for mye bensin.

I hodet var jeg en suveren mopedfører, men snart viste det seg at det jeg hadde i hodet ikke stemte i det hele tatt; så det ble en bråstopp på en smal sti og en flytur over styret og inn i skogen.

Jeg hadde beskyttelsesutstyr som jeg hadde fått i gave av den gamle mopedreparatøren; en halvhjelm uten stropp, et nyrebelte og et par alt for store motorsykkelhansker med stive mansjetter. Alt var ting han hadde brukt da han var ung.

Hjelmen skvatt av tidlig i hendelsen og lå igjen på stien, og brystkassa så ut som om den hadde vært i slagsmål med en hel kattefamilie. Knærne var oppskrubbede trass i at jeg aldri gikk i shorts, og smerte ved pusting og banning fortalte meg at ribbebena på venstre side hadde fått juling. 

Hele overkroppen var mør etter å ha tumlet mellom røtter og trestammer.

Til min store sorg gikk det verst ut over forhjulet på mopeden som var blitt alt annet enn rundt; og som krevde slit å trille tilbake til skjulestedet.

Mor forlangte at T-skjorten skulle av og at hvert skrubbsår, hvert blåmerke og hver skramme under skjul av plaster skulle forklares.

Jeg måtte tilstå alt, for å lyve for mor var aldri et alternativ.

Verst var det å svare på spørsmålet som dekket både hemmeligholdelse av moped og den idiotiske handlingen det lå i å tro at en 12-åring var profesjonell fartsrytter; HVORFOR TOR, HVORFOR?!

Etter som jeg akkurat hadde lest om Fridtjof Nansen så prøvde jeg å komme meg unna det spørsmålet med et sitat av ham: vi er alle oppdagelsesreisende i livet, hvilken vei vi så enn følger.

Det burde ha fungert, for Nansen var jo ikke bare naturforsker og filantrop, men også diplomat. Det fungerte slett ikke over for mors trønder-temperament.

Det ble tildeling av den verste straffen jeg kunne motta; husarrest resten av sommerferien. 

Tre lange uker uten å kunne stikke fra de andre ungene i huset. 

Selv når vi fikk dra til Storsjøen for å bade var kravet at jeg ikke fikk oppholde med lenger unna de andre enn 10 meter.

Mor hadde psykologisk kunnskap og visste akkurat hvilken straff som ville fungere best på meg; selv om jeg de sommerukene anså henne mer som psykopat enn psykologisk oppegående.

Mor hadde en livsfilosofi som hun styrte meg etter: en person kan forandre sin fremtid bare ved å endre sine holdninger.

Det var kanskje ikke et fysisk og psykisk godt sommerminne akkurat der og da, men i dag er dette både gode og lærerike minner fra min barndom da somrene alltid var solfylte; og det var gøy å bo på landet.

Mor beviste i det minste at forfatter Maria Kjos Fonn sine ord: de sier at brent barn skyr ilden, men min erfaring er at brente barn blir pyromane ikke stemte for min del.

Ofte måtte jeg brenne meg flere ganger før jeg forsto ting helt ut, men etter hvert seg det inn selv hos en treg, liten Odøling.

Ha en solrik og minnerik helg

All erfaring har nok dessverre ikke gjort meg klokere, men jeg er definitivt forvirret på et høyere nivå på enkelte områder.

Narsissistiske tendenser

Jeg er veldig opptatt av forskjellen mellom det å sjefe og det å lede; og jeg er veldig opptatt av å se etter folk som evner å kjenne seg igjen i kritikk.

Å lede handler om å skape resultater gjennom eller sammen med andre på en måte som gjør at teamet ditt har lyst til å skape.

Sjefe, derimot, handler om å instruere, kontrollere, følge opp og rapportere.

En leder sier Kom igjen! og går foran, mens en sjef gir ordre og sier Fiks det! 

Sjefer er mest opptatt av å skinne selv, mens ledere er mest opptatt av å spille andre gode. 

Der sjefer setter tall og resultater først, setter ledere menneskene først.

En leder setter vi foran meg, men en sjef bruker bare jeg; med unntak av noen falske, innholdsløse vi i forsøk på å fremstå som samlende.

Enkelte tror at det er nok å endrestillings- tittel fra sjef til leder for å vise at en er en inkluderende bedrift; og det sier mye om hvor lite de vet om det å lede andre og bruke samhandling og samvirkeprinsippet i det daglige.

Bilde: https://pixabay.com/

Av disse med kombinert ledertittel og sjefsinnstillinger er det kommet et nytt begrep innen ledelsesfaget; buldoser-ledere.

Dette er folk som med stor kraft skyver alle problemer foran seg uten å se hva som ligger foran skyffelen på maskinen, men som kun konsentrerer seg om det som ligger langt foran dem. 

Dagen i dag og de kommende ukene er uviktige; det er fem år frem disse folkene konsentrerer seg om.

Deres store håp er at det de skyver foran seg skal skyves ut til side og forsvinne før de når frem til målet sitt et sted ute i horisonten.

Det er et gammelt begrep for denne typen ledelse: å gå for lut og kaldt vann. 

Ved vasking av klær er det å bruke lut og kaldt vann mindre ressurskrevende enn såpe og varmt vann. For klærne betyr dette at en raskt ødelegger stoffet; for en arbeidsstokk betyr dette å bli ignorert og stemoderlig behandlet.

Denne typen ledelse er effektiv når målet er å bli kvitt dyktige medarbeidere og sikre store turnover.

Når det gjelder sjefer så kan disse ógså defineres med nye ord innen fagfeltet som dekker det å nå strategiske mål for en bedrift:

Vi har slavedriverne; de som til stadighet mottar varsler og dokumentasjon rundt hvilke ressurser du trenger for å levere den kvaliteten de forventer på produktet du skal levere. 

Det virker som sjefen lytter til dine behov, behov som selvsagt aldri blir innfridd.

Dette er tydelige sjefer i den forstand at de stiller klare krav om hvilken mengde og kvalitet du skal levere, men som nøyer seg med bare å klappe deg tilsynelatende medfølende på skulderen mens de klager på tiden du bruker for å levere det du må. Dette er det de tror er motivasjons-ledelse.

Så har du kontrollfreaken. 

Ingen liker å jobbe med noen som skal styre alt. Det er frustrerende, demoraliserende og demotiverende. 

De er aldri helt fornøyd med det medarbeiderne leverer fra seg.

Kontrollfreaken blir ofte frustrert fordi de ville ha gjort oppgaven annerledes og de fokuserer på detaljene og føler stor stolthet i å gjøre korrigeringer. Disse sjefene vil hele tiden vite hvor alle gruppemedlemmene er og hva de jobber med, og de ber om hyppige oppdateringer om hvordan ting ligger an.

De kontrollerende krever å være i kopi-feltet på e-post og viser på alle måter at de ikke stoler på andre enn seg selv.

De som har et sterkt kontrollbehov mener selv at dette gir dem selv en god følelse - en følelse av mestring og at ting går etter planen.

I realiteten er det imidlertid ikke helt slik.

Faktisk bidrar kontrollbehovet til å begrense effektiviteten både hos sjefen og hos sine medarbeidere.

Kontrollfreakenes ofre blir vi bundet og låst. 

De blir mindre åpne for ny informasjon, innspill og hjelp - inkludert gledelige overraskelser. 

Behovet for kontroll påvirker våre relasjoner og hvordan vi oppleves og er i møte med andre.

Det er ingen vits i å bekymre seg for ting du ikke kan kontrollere, for du kan ikke gjøre noe med dem, og hvorfor bekymre seg for ting du har kontroll over? Aktiv bekymring gjør deg passiv.

Wayne Dyer

Managing for Dummies tar for seg hvordan man blir en god leder, og hvordan man unngår å gjøre de største feilene. 

Noen feil er uunngåelige, men noen feil bør du rett og slett holde deg helt unna hvis du ønsker å bli verdsatt og respektert som leder.

En god leder er lyttende til sine medarbeidere og evner å fange opp problemer som må løses raskt og ikke skyves foran seg i håp om at det løser seg selv. 

Fordi lederen tar tak og jobber kjapt for å prøve å løse problemet, vises det at det er en god leder som tar ansvar til bedriftens og de ansattes beste.

Den alvorligste feilen du kan gjøre omhandler sjefer som ikke innrømmer feilene de har gjort, og i stedet skylder på de ansatte eller andre faktorer for å slippe unna.

Er dette din vanlige holdning, viser det at du tar lite ansvar som sjef, og over tid kan dette bli en vane som blir vond å vende. 

I fremtiden kan denne måten å takle problemer på utvilsomt gå utover bedriften, de ansatte og hvordan andre selskaper forholder seg til bedriften, da de ser at problemer ikke blir tatt på alvor.

Det er såre enkelt å beskrive en dårlig sjef. De er dårlige til kommunikasjon og evner ikke å få de ansatte til å skjønne oppgavene som ligger foran dem.

Dårlige sjefer velger enkle fremfor langvarige løsninger for å kjøpe seg tid som de uansett ikke bruker fornuftig. 

Enkle løsninger utsetter bare et problem på sikt; noe som fra gammelt ble kalt å feie støv under teppet.

En dårlig leder evner ikke å delegere og setter ikke mål for de ansatte; og de er livredde for forandring.

De evner ikke å verdsette kvaliteter hos andre.

Det vanligste kjennetegnet på dårlig ledelse er at det forekommer vedvarende personalproblemer og konflikter på områder der lederen er ansvarlig. 

Å lede betyr å oppnå resultater gjennom andre mennesker. 

Klarer ikke lederen dette, er vedkommende en dårlig leder. De evner ikke å være planmessige, ambisiøse og jobbe systematisk mot krevende mål, men haster av gårde for enkle løsninger.

Hastverk er ikke uttrykk for en bevisst og aktiv tilværelse, men for uløste problemer og manglende kontroll.

Erik Damman

En dårlig sjef spør aldri sine ansatte hva de trenger av verktøy for å gjøre en god og effektiv jobb, men tar styringen og bestemmer hvilke verktøy som ser bra ut og får dem selv til å skinne som sjef. 

Å spørre: hvem skal være sjef? er som å spørre: hvem skal synge tenor i kvartetten? Det bør selvfølgelig den som kan synge tenor.

Henry Ford

Ha en håpefull og god helg.

Kanskje ligger det en liten trøst i det å ha dårlige sjefer; uttalt av en som måtte forsvare sine holdninger, Abraham Gottheimer:

Hvis du mener at sjefen din er dum, så husk at du ikke ville hatt en jobb om han var smartere.

Problemet med slike holdninger er at sjefene ofte arver staben i en bedrift med høy turnover blant ledere som ikke strekker til.

Limet i teamet

En virksomhet som ikke får til det å ivareta fellesskapet og den gode kulturen vil slite med den nye hverdagen med hjemmekontor, jakt på arbeidsstasjoner og avstandsledelse. 

Limet i teamet kan være alt fra blikket som får alle til å knekke sammen i latter, til en pussig digresjon i morgenmøtet – de små tingene som ikke faller like naturlig over Teams-skjermen.

Bilde: https://pixabay.com/

God humor skaper begeistring og har evnen til å holde oss motiverte, også i en bratt og lang motbakke. 

Derfor er det både smart og lønnsomt å sette ekstra fokus på det i disse dager.

Humoren hjelper oss å frigjøre og forløse energi, samtidig som den hjelper oss å håndtere stress, frustrasjoner og ubehag. 

Jeg benytter humor der jeg mener det har et formål; noe som kanskje i møter med andre gjør at jeg virker useriøs hos noen, men trygg og avslappet hos andre. 

Det jeg vet av erfaring er at selvhøytidelige mennesker skaper usikkerhet, noe spesielt ledere bør være bevisste på. 

Lederen trenger ikke nødvendigvis å være morsom selv da det handler om å ta godt vare på humørsprederne i teamet, og la humoren blomstre.

Det motsatte av humor er kjedelighet; og kjedelighet avler dårlig motivasjon og nedsatt kvalitet. 

Møter på jobben består som regel av tre deler; informasjon, diskusjon og beslutning. 

En leder som gir deg informasjon om møtet på e-post på forhånd, korter den ned den kjedelige delen av møtet og rommet for engasjement blir større; dersom de som mottar informasjonen forbereder seg til møtet ved å lese e-posten på forhånd.

En god leder starter morgenmøtene med en liten gladhistorie. 

Alt fra små seiere til en morsom detalj fra egen hverdag sprer litt solskinn på morgenkvisten. 

Tør du å være selvironisk som leder, skaper du i tillegg god takhøyde og rom for latter.

Team-ledelse er snakk om å være kreativ, og se hva som funker i sitt team. 

Krampaktig moro kan fort bli i overkant intenst, så velg en og annen justering her og der, så faller det mer naturlig. 

Og en ting; ikke undervurder verdien av et smil! Steinansikt fungerer kun i poker og kortspill, aldri ellers.

Ikke en gang humor er en ensartet og positiv ting. 

Det finnes sunn humor og det finnes usunn humor. Å skape god kultur basert på humor og begeistring kan være utfordrende i et team bestående av både ekstroverte og introverte; og folk fra ulike deler av landet eller verden.

Humor er en egenskap med regionale forskjeller. 

For en leder gjelder det å legge til rette for den sunne humoren som selvironi, galgenhumor og komikken der vi ler med og ikke av hverandre. 

Den harde humoren som satire, sarkasme og ironi kan være veldig morsom, men den skaper fort distanse og kan være veldig kjølig og fordømmende. 

Vinnerne av denne type humor som regel er makthaverne og de som er veldig kjappe i replikken.

For å sikre en sunn kultur der alle har en stemme, er lederens viktigste jobb å se alle individene og skape rom for alle måter å være på. 

Vanskeligheten i dette ligger i hvordan lederen løser det når noen tar mye plass sosialt, mens andre trives med å holde seg i bakgrunnen.

Ting skal ikke være enkelt.

Én medarbeidersamtale i året er ikke godt nok. Lederen må snakke jevnlig med sine ansatte; både om jobb og interesser på utsiden av jobb. 

Når du vet hva som driver hver enkelt, er det lettere å engasjere og skape rom for alle.

Selv på et Teams-møte kan du bygge opp under fellesskapsfølelsen med noe så enkelt som å planlegge en liten buffer i starten av møtet der du legger inn tid for noen minutter uformell åpning hvor du starter med en pussig digresjon og gir åpning til at andre blir inspirert til å følge opp det uformelle. 

Det kan kanskje virke tidssløsende, men en lystbetont start på et møte hvor kjente og ukjente skal samvirke vil gjøre gjennomføringen av møtet lystbetont og effektivt; et møte hvor færre sitter og halvsover eller driver sidejobber.

Fem-minuttere der møtedeltakerne får fortelle eller vise noe de syns er kult, rart, unikt osv. er en smart bruk av arbeidstid.

Det kan fort resultere i engasjerende samtaler om alt fra ferie i Syden til gleden ved å trampe rundt på en sykkel i Nordmarka.

Det får den internhumoren til å blomstre!

En udiskutabel synergieffekt av å gi tid til lett åpning av et møte gjør at du blir bedre til å se hver enkelt, noe som øker både trivsel og lojalitet over tid.

Jeg har selv opplevd å stille på et avklaringsmøte etter en lang tid med konflikter mellom partene i et prosjekt. Alle de fremmøtte var innstilt på at dette ville bli et hektisk kranglemøte med liten mulighet til å kunne enes om en beslutning.

Møtelederen følte klart på konfliktene, men åpnet møtet med en selvopplevd historie fra NTH der en kjent, omfangsrik skuespillerinne klarte å sette seg fast på toalettet rett før hun skulle entre senen på grunn av vakuum mellom potte og fet rumpe. Hans lystfulle og innlevende beskrivelse av en ung, sjenert manns nødvendige bruk av kosteskaft mellom menneskekjøtt og toalettskål for å løse vakuumet og redde situasjonen, fikk møtedeltakerne til å ligge tvekroket over møterom-bordet; og inspirerte til et godt og konfliktfritt møte mot en gjensidig akseptabel beslutning.

Det viktigste mottoet for målrettet humor er at en ikke skal skape latter for latterens skyld, men for å løse opp.

Har du sans for syke og svart humor kan det være tegn på at du er en person med høy IQ og lite aggresjon, viser forskningsstudier fra Medical University of Vienna. 

Hvis du vil undersøke om folk har høy IQ, kan du bare fortelle dem noen syke vitser og følge med på hvordan de reagerer.

En ny studie viser nemlig at intelligens spiller en sentral rolle når det gjelder å ha sans for svart humor, og korrelerer også med en del andre faktorer, spesielt aggresjonsnivå.

En patolog løfter på det hvite kledet over en død person for at kvinnen som står ved siden av skal kunne identifisere sin døde ektemann. 

Ja, det er min mann. Men du, hvilket vaskepulver bruker du for å få lakenstoffet så hvitt?

Det er derimot ikke slik at svart humor passer i alle settinger. 

For enkelte kan svart humor være like støtende som rasistisk humor og humor der en henger ut andre. Humor på andres bekostning er ikke humor, bare en annerledes form for mobbing.

Ironisk humor er en tilsiktet gjennomskuelig, uoppriktig språklig ytring. Det er humor som lett kan misforstås, feiltolkes og skape splid; mens selvironisk humor oftest er en vinner ved at en spøker med egne svakheter og ikke andres.

Sarkastisk humor er oftest ren, skjær ondskap gjennom en hånende, nedsettende uttrykksmåte med det som formål er å latterliggjøre en person, en situasjon eller en ting; en indirekte måte å uttrykke sinne og aggresjon på

Hvor mange klarer å føle seg hjemme i en kultur der harde argumenter, skarp sarkasme og skuddsikre vester er blant idealene?

Alt bunner ut i motivasjon; noe en hverken kan kjøpe eller beordre. 

De med indre motivasjon presterer ikke bare bedre enn ytre motiverte personer som drives av lysten på en fet julebonus eller angsten for sosiale sanksjoner og straff. De med indre motivasjon og humoristisk sans har det også vesentlig bedre med seg selv enn de som lider av ytre motivasjonsfaktorer.

Den naturlige lærdommen av dette er at vi ikke bør fokusere på å motivere mennesker, vi bør heller prioritere å legge mest mulig til rette for at de skal motivere seg selv. 

Indre motivasjon oppstår når tre grunnleggende menneskelige behov oppfylles: behovet selvbestemmelse, kompetanse og tilhørighet. I tillegg bør oppgaven være passe utfordrende, og personen må oppleve at man bidrar til et større fellesskap.

Sist men ikke minst må en sikre at medarbeiderne jobber av lyst og ikke av frykt for å gjøre feil eller ikke strekke til.

En lystbetont arbeidsplass er et sted hvor det er god plass til humor og hvor lysten til å produsere drives frem gjennom indre motivasjon.

Motivasjon av ønsket om å oppnå, ikke ønsket om å slå andre.

Sørg for at livet ditt er usedvanlig underholdende. Du trenger ikke være vakker, rik eller smart - bare veldig entusiastisk.

Bette Midler

Ha en riktig god og motivert helg

Jeg vil heller ansette en person med entusiasme, enn en som vet alt.

John D Rockefeller

Respekt og respekt

Først av alt vil jeg varsle om at HMSK har fått en ny, og herlig sprudlende og smart medarbeider.

Etter som jeg behandler alle likt så er hun også p.r nå tvangsinnrullet i fredagsklubbens rekker.

 

Pro Patria, for landet.

Jeg er pro Patria og setter landet mitt veldig høyt.

Hver gang jeg er ute og reiser så er landet mitt blitt enda litt viktigere og vakrere hver gang jeg kommer hjem.

 

18. november 1905 kunngjorde prins Carl sitt motto til delegasjonen som tilbød ham å bli konge av Norge: Alt for Norge.

Siden det har hans sønn og sønnesønn adoptert dette mottoet.

Vi som har gjort tjeneste i kongens klær har vårt motto: for konge og fedreland.

 

Problemet i Norge er at politikerne på Stortinget, og ute på rådhusene, er overbevist om at disse uttrykket sikter til dem og deres rolle i samfunnet.

De er for narsissister og selvopphøyede til å skjønne forskjellen på Pro Patria og Pro Gubernatio.

Jeg er så langt i fra Pro Gubernatio.

Alt for Norge sikter til folket, og uttrykket er upolitisk.

For konge og fedreland er et uttrykk for samhold, frihet og for folket.

Ikke noe sted henviser disse uttrykkene til det politiske styresettet og politikerne.

 

Under veterandagen i 2011 reagerte utrolig mange i kongeriket, og langt utenfor dette, på at Kong Harald ikke var invitert til arrangementet og medaljeutdelingen – en beslutning Jens Stoltenberg hadde vært med på å ta for å til-stjele seg den store æren det er å hylle krigsveteranene; i det minste en stor ære å vise utad i media.

Stoltenberg forsøkte å bevege seg inn i et symbolfelt der kongen er overhode. Politikerne lot seg forlokke og friste av en åpenbar og utpreget nasjonal og kongelig begivenhet. Der kuppet rett og slett Arbeiderpartiet de norske veteranene og vår ærerike krigshistorie.

Ut ifra monarkiets tradisjoner skal kongen forvalte nasjonale symboler; en tradisjon som ikke passet en statsminister med overdrevne storhetstanker. Etter massiv kritikk for selvopphøyelse og for degradering av kongens plass som symbol for soldater måtte statsminister Jens Stoltenberg i lang tid avvise at han på frigjøringsdagen nektet kong Harald å dele ute Krigskorset med sverd til de tre krigsveteranene Erik Johan Kristoffersen, og Jørg Lian og avdøde Trond André Bolle.

Tildeling av krigskors med sverd er en nasjonal begivenhet og ikke politisk markering.

8. mai er frigjøringsdagen, og det finnes knapt noe sterkere symbol enn kongefamiliens innsats under andre verdenskrig; en krig som fra første stund, og i rettsoppgjøret etterpå, var preget av politikernes svikefulle holdninger og handlinger. Partiet Stoltenberg representerte var en av de verste svikerne før, under og etter andre verdenskrig.

Pinlig at han som var satt til å lede landet politisk måtte gå ut i mediene og innrømme at fokuset ved medaljeutdelingen ikke var ham som person, men soldatene som har gjort innsats og mistet livet i kamper for Norges deltakelse i konflikter rundt om i verden.

Nå ser jeg jo at det ble mer oppmerksomhet rundt hvem som overrakte medaljene enn hvem som mottok dem. Det blir helt feil.

Stoltenberg

Jeg har personlig gitt mitt blod i kamper for konge og fedreland, og vil for alltid ha respekt for taushetsløftet vi ga, å holde mine kollegaers og min og innsats for meg selv; noe jeg gjør av respekt for landet og ikke av respekt for politikerne. Motviljen om å sette Regjering og Storting i forlegenhet ved å røpe deres kommandering til hemmelige oppdrag i konflikter de utad ikke kan stå for er ikke et argument for meg.

Det hele bunner ut i ordet respekt.

Den som ikke evner å vise respekt kan heller ikke forvente å få den.

 

Vis respekt for den som har krav på respekt, og gi ære til den dere skylder det, står det skrevet et sted i Bibelen.

 

Kanskje de som tror at livet er et sjakkspill, der enkelte brikker er mer verdt enn andre og hvor de med lavest verdi kan ofres, bør gå inn i seg selv og klatre ned fra sin pidestall med en flau smak i munnen.

 

En god regel for å forstå hva en selv er får en gjennom å prøve å se seg selv utenfra og stille seg spørsmålet: hvordan oppfattes jeg av de menneskene jeg omgås og kommuniserer med?

En som har vett nok til å være ærlig mot seg selv og å tørre å se den reelle sannheten i øynene vil stille seg følgende spørsmål:

Er jeg interessert i å forstå hvordan andre tenker og mener, eller er jeg mest interessert i å fremme mine egne synspunkter?

Stiller jeg ledende spørsmål, slik at de svarene som gis, egentlig bare er ekko av mine egne meninger?

 

Respekt og toleranse er viktige middel til bruk i kommunikasjon og samhandling.

Å behandle andre mennesker med respekt er å vise dem aktelse ut fra deres verdi som enkeltindivid.

Ordet respekt kommer fra latin og betyr å se om igjen eller å se på nytt.

Respekt gir uttrykk for en holdning overfor andre som viser anerkjennelse og ære.

Med kommunikasjon ønsker vi å oppnå forståelse eller vinne ny innsikt gjennom de gylne øyeblikkene der vi forstår at det er noe vi ikke forstår.

Dette kan anspore oss til nye undersøkelser og nye oppdagelser, helst til fordel for begge parter.

 

Det er lett å tro at kommunikasjon bare er å få positiv respons, og å få folk til å gjøre det vi vil ha dem til å gjøre.

Da blir det ikke kommunikasjon, men manipulasjon.

Kommunikasjon er ikke å trykke et budskap nedover hodene på andre mennesker for gjensidig kommunikasjon krever gjensidig respekt.

 

Enkelte tror at de har en så høy egenverdi at deres valg bare må tolereres og aksepteres fordi disse uansett vet best og fortjener å få den respekt de selv mener de har krav på.

Toleranse er et mye misbrukt begrep i kulturell kommunikasjon.

I dagligspråket oppfattes toleranse ofte som overbærenhet. Toleranse synes å innebære en viss tilbakeholdenhet når det gjelder å si at noe er sant eller at noe er galt.

Enkelte bruker toleranse omtrent i betydningen: alt er like bra og alt er like dårlig, enhver får gjøre som hun eller han vil, det er ikke så farlig med noe.

Men dette er en misforstått toleranse.

Dersom begrepet brukes slik, blir det et annet ord for likegyldighet.

Konsekvensen av en slik innstilling er at alle syn blir like riktige eller like gale, og det å ikke ha noe syn er kanskje aller best, for da kan man være nøytral.

Verdinøytralitet, om det er mulig, har vært oppfattet nærmest ensbetydende med toleranse.

 

Er verdinøytralitet tolerant?

Dersom man krever av andre at de skal være verdinøytrale i den betydningen at ikke ha noen mening, så er man ikke tolerant.

Et krav om slik nøytralitet fornekter toleransens innhold. Tvang til toleranse i betydningen at alt er likegyldig, det blir intolerant!  Et demokrati bygd på intoleranse er ikke et demokrati.

Demokrati er det høyeste form for styresett, fordi det er basert på respekt for mennesket som et fornuftig vesen.

John F Kennedy

 

Ha en tolerant og respektfull helg i solen

 

Toleranse er å gi andre mennesker de samme rettighetene som du selv krever.

Robert G Ingersoll

Liv og død

Hic locus est ubi mors gaudet succurrere vitae sto det på et slikt over døren til et av obduksjonsrommene på institutt for patologi, PAT.

Det er her døden gleder seg til å lære bort til de levende.

Det er likheter og ulikheter mellom levende og døde mennesker, fortalte patologen; likheten er at de begge snakker til oss og har mye å fortelle. Ulikheten mellom en levende og en død er at de døde er erlige i det de forteller.

Min store drøm var å bli rettsmedisiner, men slik ble det ikke.

I rammen på  ett av obduksjonsbordene på avdelingen sto det stempler fortis, en påminnelse om alltid å være sterk.

Min fremtid ble ikke å skjære i lik, men å produsere døde kropper under mottoet siemper fidelis; alltid beredt.

På en morbid måte kan en slik sett si at jeg i en periode var med på å skape ærlige mennesker.

Uansett, begge deler er deler vi som fødte mennesker må forholde seg til.

Livet og døden er to avlåste skrin, og det ene inneholder nøkkelen til det andre.

Karen Blixen

Bilde: https://pixabay.com/

En av de tingene som virkelig gir livet verdi er jeg inne i akkurat nå; på ferie i for min del eksotiske Villa Dolcevita i Porto Colom.

Det er et snaut fire måls paradis hvor jeg er omgitt av familie og venner; derav min Mallorcanske familie på fire.

Ingen dager planlegges i god tid, og alt går i bedagelig spansk tempo.

En dag er vi turister og neste dag i lukkede, Mallorcanske samfunn med spesielt inveterte.

Samtalene flyter i alle retninger, dagene kommer og de fylles opp time for time.

Maten varierer fra luksus til det hverdagsvanlige.

For å si det enkelt; vi er inne for batterilading.

Så kommer tanken om det å få tilbake hverdagen og det å kaste seg ut i arbeid igjen.

Da kommer viktigheten av de flosklene vi har i språket vårt til nytte; floskler lik den dronning Sonja nylig er kritisert i mediene for å dele med sitt nå myndige barnebarn.

Uansett så fungerer slike ting for meg personlig, som det gamle rådet: den beste måten vi kan venne oss til å like det arbeidet vi har på, er å forestille oss hvordan livet ville arte seg uten.

I lang tid nå har jeg gjort tanker rundt akkurat dette, og i to uker har vært utkoblet fra alt med arbeid som en forsmak på pensjonstilværelse.

Det er vanskelig å se meg selv klare lange opphold uten arbeidet jeg elsker.

Samtidig ligger drømmen om 100% utkobling også der.

Følelsen nå er helt klart å utvide antallet dager med totalt arbeidsfri vil bli både hyppigere og lengre i tiden fremover.

Det kalles tilvenning til enda en epoke i livet.

Det er ikke den sterkeste som overlever, heller ikke den mest intelligente. Det er den som er mest tilpasningsdyktig til endring.

Leon C. Megginson

Ha en god helg og sommer

Når vi ikke lenger er i stand til å endre en situasjon, blir vi utfordret til å endre oss selv.

Viktor Emil Frankl

Odølinglogikk

Det blir ofte uttalt at vi Odølingene var noen tøffinger som heller blir stående for å møte utfordringene fremfor å stikke av.

Sannheten var vel snarere at vi var logikere. Hvorfor stikke av fra litt juling og utsette smertene. Det var jo ikke akkurat mulig å gjemme seg bort i vrimmelen i den lille, tynt befolkede bygda.

Det er bedre å spytte tenner og la sårene gro enn å stikke av og ha redde dager mens du ventet på det uunngåelige; å før eller siden spytte tenner og la sårene gro.

Bilde: https://pixabay.com/

Vi var enkle mennesker vi Odølingene. Vi tok livet som det kom , og kom det ikke den ene dagen så hvilte vi ut og så om det kom neste dag.

Livet var som Odalsbussen; det gikk i rykk og napp, og det kostet mer enn turen var verdt.

Vi hadde ikke så mye å fordrive fritiden med i Odalen så vi gledet oss alltid over et selvmord eller to. Da hadde vi noe å snakke om som ikke omhandlet været eller prisene på korn.

De fleste av oss dyrket ikke korn, men det var greit å holde seg orientert om hvor mye vi kunne tjent om vi hadde dyrket et dekar eller to med havre eller bygg.

I stedet satte vi poteter.

Vi ble ikke rike av poteter i Odalen, men du verden så fulle vi ble; som fars onkel Gudbrand sa.

God trening var det også, for matpoteter måtte vi kjøpe dyrt på landhandleriet å bære hjem i sekker for å erstatte de potetene vi drakk opp.

Vi måtte ha mat også; fortsatt sitat fra Gudbrand

Vi var kanskje noen skikkelige bondetamper, men vi spiste aldri den revene, grevlingene og de kattene vi kjørte over; det solgte vi på Skarnes som kaninkjøtt. 

For pengene kjøpte vi hjemmelagede kjøttpølser hos pølsemakeren ved jernbanestasjonen.

Det gikk rykter om at han blandet rev og katt i pølsevarene sine, men rykter brydde vi oss ikke om; stort sett sto vi bak spredningen av dem i stedet.

Dessuten kjøpte vi aldri kaninpølser, så der følte vi at vi hadde ryggen fri.

Akkurat som at alt kukjøtt prises og navngis som oksekjøtt i butikkene, ble alt kjøtt vi brakte til Skarnes priset og navngitt som kaninkjøtt. 

Noen ganger smakte kjøttet av ekorn, andre ganger av bever og en og annen gang av selvdød gris.

Det var ikke så farlig den gangen; bare en ikke spiste det selv.

Noe skulle de jo uansett dø av, disse sørodølingene.

Kom en kone hjem med en tvilsom samling sopp dro gjerne gubben til Skarnes og solgte dem som austvass-kantarell.

Så var det bare å følge med på dødsannonsene i Glåmdalen en ukes tid og analysere den siste uken dødsfall i Sør Odal.

Steg ikke dødsraten så ble kona sluppet ut i skogen igjen for å plukke den samme soppen til husbruk.

Vi var tideligere ute med erfaringsbasert risikobilde i Odalen.

Vi jaktet en god del i Odalen og jakten hadde to sesonger; den lensmannen godtok og den han helst ikke burde høre om.

Elgjakten varte hele året og målet for skuddene var alt som rørte seg i buskasset. Vi hadde bare en regel for jakta; hvis viltet bannet og ga deg huden full av kjeft nå kulen traff så flådde vi det ikke.

Slike uhell solgte vi som kanin på Skarnes.

Det er ikke sikkert alt som står i denne fredagsposten denne gangen er helt sant, men det som der i mot er sant er at det stort sett var godt å vokse opp i enkle kår i en bygd hvor historien ofte nådde sent frem.

Vi var kanskje ikke verdens beste barn, men vi hadde ikke et eneste tilfelle av at ungdomen i bygda hang utenfor bensinstasjonen og sjikanere de gamle elle drakk seg sjanseløse på puben hver kveld og banket kona når vi kom hjem.

Vi hadde ikke bensinstasjon og pub i Austvatn. Dessute var det tøffe kvinnfolk i bygda og heller vi mannfolkene som fikk det varmt om ørene.

Det blir slik når kvinnfolkene håndterer 50 lliters melkespann hver dag mens mennene sitter og halvsover foran hjemmebrentsapparatet.

Hansine, kona til mølleren, var et sånt bygdekvinnfolk. Hun håndterte melsekker som om de var dunputer: og sin mann som om han var en blek brøddeig.

Han var blek og dissen denne mølleren, så sånn sett var han ikke så ulik en brøddeig. Trass utseendet og sin håndfaste kone så var han en optimistisk mann. En dag blir nok Hansine senil som sin mor og da glemmer hun kanskje å banke livsstilen ut av meg en gang i mellom. Skål!

Han drakk mye og jevnt mølleren, så det var ikke helt uten grunn at den brunøyede sjarmøren stort sett hadde minst ett blått øye.

Ragnvald på Pilten var også en mann som alltid så lyst på livet selv om han hadde lite av det meste og ikke innlagt strøm i den lille koia si: det blir mørt nå solen blir borte fra vinduene, men Gud hvor mye penger jeg sparer på lyspærer. Hadde jeg hatt alle de pengene ville jeg hatt penger til parafin i oljelampe mi. Tenk på det du. Hadde jeg hatt lys i lampene så ville jeg sett nok til å fylle ut søknad om å få strøm til Pilten, men det vil jeg ikke, for det er så dyrt med disse lyspærene.

Hvem trenger hjul når en ikke har vei, og hvem trenger vei når en ikke har noen hjul å trille langs den med?

Folkelig filosofi hadde vi nok av.

Slik gikk jo dagene. Bygdefolket levde som de alltid hadde gjort og det var ikke dårligere program på radene i Odalen enn på radioene i Oslo. Vi savnet ikke det vi ikke en gang visste fantes; som motordreven gressklipper og miksmaster.

Sorgen kom først til Odalen med TV apparatet da vi også så ting vi ikke hadde og ikke en gang visste at vi savnet før noen fortalte det til oss.

Landsbygda er ikkje for sveklingar!

Laila Stien

Ha en solrik og god helg som oss på Mallorca

Hvis jeg var lege, ville jeg foreskrive ferie for alle som innbiller seg at arbeidet deres er viktig.

Bertrand Russel

Andre ferieboller

Ingen har det tryggere enn den som bor i luftslott.
Klara Johanson

Jeg har som gammel mann gått i den samme fellen som jeg gjorde som liten; som da vi bakte boller på skolekjøkkenet og husstell-læreren roste mine boller opp i skyene for sitt utseende og smak; i stedet for å fortelle meg sannheten.

Jeg var jo ikke dummere enn at jeg så at mitt bollebrett var det eneste som sto nesten urørt tilbake mens alle de andre sine bare hadde smuler igjen.

Ble brettet mitt ikke tømt fordi ingen hadde sinn til å spise opp noe så perfekt bakst; eller skyldtes det rett og slett at de var uspiselige?

Ikke en gang jeg var naiv nok til å tro at bollene mine skulle bevares som et evig minne over det perfekte.

Bilde: https://pixabay.com/

Det sies at vi menn ikke har evnen til å lære av våre feil før vi har gjentatt dem utallige ganger.

Etter bollene har jeg bare prøvd meg på baking to ganger. Den ene gangen ble det et sukkerbrød som fløt ut over hele ovnen. Andre gangen ble det et brød som var så tungt at kona fikk kink i ryggen da hun prøvde å hale det ut av stekeovnen.

Det eneste jeg har gått rundt og trodd at jeg ikke behersker godt er å bake, men at jeg kan alt annet.
Shame on me

Din oppgave i livet er å bruke dine evner og din styrke til å sette andre på rett spor; vise vei og hjelpe til rette, sa min mor da hun sendte meg ut av redet og inn i et selvstendig, voksent liv.

Hun ville at jeg ikke skulle hovere over for andre der hvor jeg hadde mine styrker, og hvor de manglet den samme evnen.

I stedet ville hun at jeg skulle hjelpe andre til å bli gode når jeg hadde muligheten til det.

Jeg forsto hva hun mente og ble motivert av at jeg gjennom slike holdninger kunne sette dype spor etter meg; for jeg ønsket å ha stor betydning innen mitt fagfelt.

I stedet har det blitt sånn at sporene etter meg i mange tilfeller ønskes dekket til så fort jeg trår mitt siste skritt.

En dag i fremtiden vil jeg stikke hodet opp av graven jeg blir tildelt og starte min evige karriere som gjenferd.

Akkurat det å bli spøkelse har ingen risiko lenger, når da Åndenes makt med de plagsomme åndefordriverne er tatt av luften på TV Norge.

Om den tiden kommer så må jeg nødvendig vis bli ett av disse frustrerte, plagsomme gjenferdene som irriterer seg over at ingen andre gjør jobben slik den burde gjøres; etter mitt hode.

Jeg kan flere uttrykk om -spor, men jeg var ikke på noen måte forberedt på at det spor-uttrykket som best skal beskrive min betydning for ettertiden er: ikke det spor.

Jeg vet at jeg har en irriterende evne til å spore av i møter og i undervisning, og avsporing er en dårlig sport; spesielt for de selskapene som lever av å kjøre på skinner.

Min største frykt for å gå ut i pensjon har vært akkurat det å se for meg et liv uten lenger å måtte tenke på faget beredskap; for etter en grundig selvevaluering har jeg innsett at det egentlig bare er det faget jeg kan.

Jeg har alltid vært en uhelbredelig pasjonist og hatt så stor lidenskap for mitt fagfelt at yrke og hobby har glidd sammen til ett. 

Nå er jeg blitt frisk igjen gjennom en mental håndspåleggelse som viste meg at det er andre ting jeg kan fylle dagene med når den tid kommer; og det var i grevens tid.

Nå er jeg veldig klar for å bytte ut pasjon med pensjon; om en lang stund.  

En pensjonist er en mann som ergrer seg over å miste den stillingen han har vært utilfreds med hele livet, påsto den danske politikeren Karl Kristian Steincke.

Som alle andre politikere så tar han helt feil, spesielt i forhold til min forståelse av ting.

Jeg har vært tilfreds med å få jobbe med beredskap hele livet; og at jeg har blitt gitt muligheten til å ha det spennende og hyggelig på jobben.

Jeg vil takke på det hjerteligste for å ha fått denne muligheten; og at det er åpning for at jeg kan fortsette å jobbe frem til jeg en dag sier: bort med beredskapen i hodet og frem med posen med brødsmuler til duene i Fengselsparken i Hønefoss.

Selv om jeg ikke er musiker så vil jeg like vel ta Louis Armstrong ord til mine: musikere pensjonerer seg ikke, de slutter når det ikke er mer musikk igjen i dem.

Takk for at dere har holdt ut med meg som kollega så lenge; og for at dere ikke fortviler om jeg blir noen måneder til.

Jeg er som trønderne; veldig impulsive om de bare får tid nok på seg. Jeg skal prøve å levere ønsket kvalitet også på slutten, for jeg er veldig enig med Thomas Fuller når han sier: en blind mann vil ikke takke deg for en kikkert.

Ha en fortreffelig og solrik helg.

Lykkelig er den som ikke sørger over hva han hadde, men gleder seg over hva han har.
Demokrit

Kompetanseoverføring

Så sitter jeg her da, i den ytterste enden av livet og ser hvordan de i den helt andre enden kommer inn på arenaen og starter sitt liv for å ta over for oss gamlingene.

Det er ikke noe trist med dette, snarere tvert imot; men det er litt skremmende å se hvor ulikt vi i hver ende av livsløpet tenker rundt de samme tingene.

Det er vel det som er utvikling.

Ny krefter kommer stormende inn på arbeidsplassen; friske, unge og ivrige. 

De har hodet fult av ideer bygget på solid utdannelse og ønsker å sette sin farge på det de rommene som utgjør deres fremtidige oppholdssted.

De ønsker å pusse opp og fornye.

De ønsker å sette sine preg på omgivelsene.

Bilde: https://pixabay.com/

Jeg synes litt synd på dem, for i sin ungdommelige naivitet er de overbevist om at det livet på skolebenken speilet det virkelige livet; de har enda ikke fått erfart det de som var gamle i min ungdom kalte riset bak speilet.

Utdannelse er som en beredskapsøvelse; den har sin verdi, men den er ikke virkeligheten.

Den vil aldri i tilstrekkelig grad kunne ta hensyn til adrenalin, frykt og et dusintall andre variabler, men den forbereder deg til å gå inn i en handling.

Så sitter gamlinger som meg med bakgrunn i en til dels utgått utdannelse og med mye erfaring mens vi betrakter de unge i både beundring og i frykt; noen ganger i reell, faglig skrekk. 

Enkelte ganger innser en at selv foreleserne på universitetsnivå har skolert fremtidens fagpersonell med egen, lange bakgrunn innen faget; men bare på rent teoretisk nivå.

Det er litt som en bare teoretisk utdannet snekker som under bygging av sitt første byggverk erfarer at hammeren noen ganger ikke treffer spikeren, men tommelfingeren.

Blånegler er en del av utdanningen som håndverker, som min far alltid sa.

Han hadde mange av dem.

Selvsagt skal jeg ikke sammenligne universitets og høyskoleutdanningen opp mot militær utdanning der en praktiserer alle fag like mye som den teoretiske utdanningen, men det er ikke til å komme i fra at erfaring er en viktig del av det helhetsbildet en trenger for å etablere et konkurransedyktig produkt.

Erfaring er alle vitenskapers mor.

Muhammad

Personlig så har jeg bygget opp beredskap i flere ulike miljøer, militært og sivilt.

Hver eneste gang har jeg gått inn i oppgavene med all verdens pågangsmot, med solid utdannelse i ryggen og bra med erfaring; og hver eneste gang har jeg blitt smertelig overrasket over hvor avhengig jeg har vært av kompetanseoverføring fra de som kjenner detaljene på det nye objektet; og ikke mist tankene og beslutningene bak det beredskapssystemet som jeg har fått i oppgave å fornye og forbedre.

Som gamling i mitt fag har jeg innsett at min plikt på vei ut er å støtte og gi de på vei inn det jeg sitter på; å overlate verktøykassa mi til den nye; og forklare dem hvordan jeg har brukt de ulike verktøyene i kassen.

Hvilke av verktøyene de velger å ta i bruk, hvordan de velger å bruke dem; og ikke minst hvilke de ønsker å kaste eller fornye er opp til dem.

Men det ligger uansett en viktig faktor bak at dette som er avgjørende for suksess, og det er tydelig ledelse; og en ledelse som innser at både utdannelse, erfaring og muligheten for kompetanseoverføring har betydning for det produktet de vil få.

Ønsker ledelsen noe helt nytt i stedet for det de har så er det helt riktig å skvise ut alt som har med erfaring og kompetanseoverføring; å gi den nyansatte helt blanke ark og utvidede fullmakter. 

Det er ledelsens fulle rett, men det må bygge på gjennomtenkte beslutninger med grundig risikovurdering som underlag.

Uansett så er alle nye krefter velkomne for min del. Jeg skal gjøre det jeg kan for å hjelpe dem å orientere seg i sine nye omgivelser, men det er ikke min oppgave å fortelle dem hva de skal og hvor de skal gå.

Det er uansett ikke jeg som har betydning for deres videre arbeidsforhold; det er tydelig ledelse som er drivstoffet de trenger; ledere som bruker ordene: dette er hva jeg vil at du skal produsere for oss.

Min bestilling for snart tjue år siden var: vi vil ha et godt, effektivt og robust beredskapssystem.

Gjennom årene har jeg gitt dem det jeg mener dekker det de bestilte; men er det det de ville ha?

Jeg tror det, men jeg har også hørt kritikk for å ha styrt beredskapen dit jeg ønsker.

Vel, de sa at de ville ha huset malt i ny farge, men ikke hvilken.

Det har vært gudommelig flott for meg å kunne jobbe etter denne friheten; frihet under ansvar.

Trass i at jeg hyller min frihet så håper at eventuelle arvtakere for deres del får en litt tydeligere bestilling; for god beredskap er ikke en eksakt vitenskap.

Vitenskap er rett og slett sunn fornuft på sitt beste.

Thomas Henry Huxley

Ha en trygg og god helg

Den vitenskapelige fantasi begrenser seg alltid innenfor rammen av sannsynlighet.

Thomas Henry Huxley