Limet i teamet

En virksomhet som ikke får til det å ivareta fellesskapet og den gode kulturen vil slite med den nye hverdagen med hjemmekontor, jakt på arbeidsstasjoner og avstandsledelse. 

Limet i teamet kan være alt fra blikket som får alle til å knekke sammen i latter, til en pussig digresjon i morgenmøtet – de små tingene som ikke faller like naturlig over Teams-skjermen.

Bilde: https://pixabay.com/

God humor skaper begeistring og har evnen til å holde oss motiverte, også i en bratt og lang motbakke. 

Derfor er det både smart og lønnsomt å sette ekstra fokus på det i disse dager.

Humoren hjelper oss å frigjøre og forløse energi, samtidig som den hjelper oss å håndtere stress, frustrasjoner og ubehag. 

Jeg benytter humor der jeg mener det har et formål; noe som kanskje i møter med andre gjør at jeg virker useriøs hos noen, men trygg og avslappet hos andre. 

Det jeg vet av erfaring er at selvhøytidelige mennesker skaper usikkerhet, noe spesielt ledere bør være bevisste på. 

Lederen trenger ikke nødvendigvis å være morsom selv da det handler om å ta godt vare på humørsprederne i teamet, og la humoren blomstre.

Det motsatte av humor er kjedelighet; og kjedelighet avler dårlig motivasjon og nedsatt kvalitet. 

Møter på jobben består som regel av tre deler; informasjon, diskusjon og beslutning. 

En leder som gir deg informasjon om møtet på e-post på forhånd, korter den ned den kjedelige delen av møtet og rommet for engasjement blir større; dersom de som mottar informasjonen forbereder seg til møtet ved å lese e-posten på forhånd.

En god leder starter morgenmøtene med en liten gladhistorie. 

Alt fra små seiere til en morsom detalj fra egen hverdag sprer litt solskinn på morgenkvisten. 

Tør du å være selvironisk som leder, skaper du i tillegg god takhøyde og rom for latter.

Team-ledelse er snakk om å være kreativ, og se hva som funker i sitt team. 

Krampaktig moro kan fort bli i overkant intenst, så velg en og annen justering her og der, så faller det mer naturlig. 

Og en ting; ikke undervurder verdien av et smil! Steinansikt fungerer kun i poker og kortspill, aldri ellers.

Ikke en gang humor er en ensartet og positiv ting. 

Det finnes sunn humor og det finnes usunn humor. Å skape god kultur basert på humor og begeistring kan være utfordrende i et team bestående av både ekstroverte og introverte; og folk fra ulike deler av landet eller verden.

Humor er en egenskap med regionale forskjeller. 

For en leder gjelder det å legge til rette for den sunne humoren som selvironi, galgenhumor og komikken der vi ler med og ikke av hverandre. 

Den harde humoren som satire, sarkasme og ironi kan være veldig morsom, men den skaper fort distanse og kan være veldig kjølig og fordømmende. 

Vinnerne av denne type humor som regel er makthaverne og de som er veldig kjappe i replikken.

For å sikre en sunn kultur der alle har en stemme, er lederens viktigste jobb å se alle individene og skape rom for alle måter å være på. 

Vanskeligheten i dette ligger i hvordan lederen løser det når noen tar mye plass sosialt, mens andre trives med å holde seg i bakgrunnen.

Ting skal ikke være enkelt.

Én medarbeidersamtale i året er ikke godt nok. Lederen må snakke jevnlig med sine ansatte; både om jobb og interesser på utsiden av jobb. 

Når du vet hva som driver hver enkelt, er det lettere å engasjere og skape rom for alle.

Selv på et Teams-møte kan du bygge opp under fellesskapsfølelsen med noe så enkelt som å planlegge en liten buffer i starten av møtet der du legger inn tid for noen minutter uformell åpning hvor du starter med en pussig digresjon og gir åpning til at andre blir inspirert til å følge opp det uformelle. 

Det kan kanskje virke tidssløsende, men en lystbetont start på et møte hvor kjente og ukjente skal samvirke vil gjøre gjennomføringen av møtet lystbetont og effektivt; et møte hvor færre sitter og halvsover eller driver sidejobber.

Fem-minuttere der møtedeltakerne får fortelle eller vise noe de syns er kult, rart, unikt osv. er en smart bruk av arbeidstid.

Det kan fort resultere i engasjerende samtaler om alt fra ferie i Syden til gleden ved å trampe rundt på en sykkel i Nordmarka.

Det får den internhumoren til å blomstre!

En udiskutabel synergieffekt av å gi tid til lett åpning av et møte gjør at du blir bedre til å se hver enkelt, noe som øker både trivsel og lojalitet over tid.

Jeg har selv opplevd å stille på et avklaringsmøte etter en lang tid med konflikter mellom partene i et prosjekt. Alle de fremmøtte var innstilt på at dette ville bli et hektisk kranglemøte med liten mulighet til å kunne enes om en beslutning.

Møtelederen følte klart på konfliktene, men åpnet møtet med en selvopplevd historie fra NTH der en kjent, omfangsrik skuespillerinne klarte å sette seg fast på toalettet rett før hun skulle entre senen på grunn av vakuum mellom potte og fet rumpe. Hans lystfulle og innlevende beskrivelse av en ung, sjenert manns nødvendige bruk av kosteskaft mellom menneskekjøtt og toalettskål for å løse vakuumet og redde situasjonen, fikk møtedeltakerne til å ligge tvekroket over møterom-bordet; og inspirerte til et godt og konfliktfritt møte mot en gjensidig akseptabel beslutning.

Det viktigste mottoet for målrettet humor er at en ikke skal skape latter for latterens skyld, men for å løse opp.

Har du sans for syke og svart humor kan det være tegn på at du er en person med høy IQ og lite aggresjon, viser forskningsstudier fra Medical University of Vienna. 

Hvis du vil undersøke om folk har høy IQ, kan du bare fortelle dem noen syke vitser og følge med på hvordan de reagerer.

En ny studie viser nemlig at intelligens spiller en sentral rolle når det gjelder å ha sans for svart humor, og korrelerer også med en del andre faktorer, spesielt aggresjonsnivå.

En patolog løfter på det hvite kledet over en død person for at kvinnen som står ved siden av skal kunne identifisere sin døde ektemann. 

Ja, det er min mann. Men du, hvilket vaskepulver bruker du for å få lakenstoffet så hvitt?

Det er derimot ikke slik at svart humor passer i alle settinger. 

For enkelte kan svart humor være like støtende som rasistisk humor og humor der en henger ut andre. Humor på andres bekostning er ikke humor, bare en annerledes form for mobbing.

Ironisk humor er en tilsiktet gjennomskuelig, uoppriktig språklig ytring. Det er humor som lett kan misforstås, feiltolkes og skape splid; mens selvironisk humor oftest er en vinner ved at en spøker med egne svakheter og ikke andres.

Sarkastisk humor er oftest ren, skjær ondskap gjennom en hånende, nedsettende uttrykksmåte med det som formål er å latterliggjøre en person, en situasjon eller en ting; en indirekte måte å uttrykke sinne og aggresjon på

Hvor mange klarer å føle seg hjemme i en kultur der harde argumenter, skarp sarkasme og skuddsikre vester er blant idealene?

Alt bunner ut i motivasjon; noe en hverken kan kjøpe eller beordre. 

De med indre motivasjon presterer ikke bare bedre enn ytre motiverte personer som drives av lysten på en fet julebonus eller angsten for sosiale sanksjoner og straff. De med indre motivasjon og humoristisk sans har det også vesentlig bedre med seg selv enn de som lider av ytre motivasjonsfaktorer.

Den naturlige lærdommen av dette er at vi ikke bør fokusere på å motivere mennesker, vi bør heller prioritere å legge mest mulig til rette for at de skal motivere seg selv. 

Indre motivasjon oppstår når tre grunnleggende menneskelige behov oppfylles: behovet selvbestemmelse, kompetanse og tilhørighet. I tillegg bør oppgaven være passe utfordrende, og personen må oppleve at man bidrar til et større fellesskap.

Sist men ikke minst må en sikre at medarbeiderne jobber av lyst og ikke av frykt for å gjøre feil eller ikke strekke til.

En lystbetont arbeidsplass er et sted hvor det er god plass til humor og hvor lysten til å produsere drives frem gjennom indre motivasjon.

Motivasjon av ønsket om å oppnå, ikke ønsket om å slå andre.

Sørg for at livet ditt er usedvanlig underholdende. Du trenger ikke være vakker, rik eller smart - bare veldig entusiastisk.

Bette Midler

Ha en riktig god og motivert helg

Jeg vil heller ansette en person med entusiasme, enn en som vet alt.

John D Rockefeller

Respekt og respekt

Først av alt vil jeg varsle om at HMSK har fått en ny, og herlig sprudlende og smart medarbeider.

Etter som jeg behandler alle likt så er hun også p.r nå tvangsinnrullet i fredagsklubbens rekker.

 

Pro Patria, for landet.

Jeg er pro Patria og setter landet mitt veldig høyt.

Hver gang jeg er ute og reiser så er landet mitt blitt enda litt viktigere og vakrere hver gang jeg kommer hjem.

 

18. november 1905 kunngjorde prins Carl sitt motto til delegasjonen som tilbød ham å bli konge av Norge: Alt for Norge.

Siden det har hans sønn og sønnesønn adoptert dette mottoet.

Vi som har gjort tjeneste i kongens klær har vårt motto: for konge og fedreland.

 

Problemet i Norge er at politikerne på Stortinget, og ute på rådhusene, er overbevist om at disse uttrykket sikter til dem og deres rolle i samfunnet.

De er for narsissister og selvopphøyede til å skjønne forskjellen på Pro Patria og Pro Gubernatio.

Jeg er så langt i fra Pro Gubernatio.

Alt for Norge sikter til folket, og uttrykket er upolitisk.

For konge og fedreland er et uttrykk for samhold, frihet og for folket.

Ikke noe sted henviser disse uttrykkene til det politiske styresettet og politikerne.

 

Under veterandagen i 2011 reagerte utrolig mange i kongeriket, og langt utenfor dette, på at Kong Harald ikke var invitert til arrangementet og medaljeutdelingen – en beslutning Jens Stoltenberg hadde vært med på å ta for å til-stjele seg den store æren det er å hylle krigsveteranene; i det minste en stor ære å vise utad i media.

Stoltenberg forsøkte å bevege seg inn i et symbolfelt der kongen er overhode. Politikerne lot seg forlokke og friste av en åpenbar og utpreget nasjonal og kongelig begivenhet. Der kuppet rett og slett Arbeiderpartiet de norske veteranene og vår ærerike krigshistorie.

Ut ifra monarkiets tradisjoner skal kongen forvalte nasjonale symboler; en tradisjon som ikke passet en statsminister med overdrevne storhetstanker. Etter massiv kritikk for selvopphøyelse og for degradering av kongens plass som symbol for soldater måtte statsminister Jens Stoltenberg i lang tid avvise at han på frigjøringsdagen nektet kong Harald å dele ute Krigskorset med sverd til de tre krigsveteranene Erik Johan Kristoffersen, og Jørg Lian og avdøde Trond André Bolle.

Tildeling av krigskors med sverd er en nasjonal begivenhet og ikke politisk markering.

8. mai er frigjøringsdagen, og det finnes knapt noe sterkere symbol enn kongefamiliens innsats under andre verdenskrig; en krig som fra første stund, og i rettsoppgjøret etterpå, var preget av politikernes svikefulle holdninger og handlinger. Partiet Stoltenberg representerte var en av de verste svikerne før, under og etter andre verdenskrig.

Pinlig at han som var satt til å lede landet politisk måtte gå ut i mediene og innrømme at fokuset ved medaljeutdelingen ikke var ham som person, men soldatene som har gjort innsats og mistet livet i kamper for Norges deltakelse i konflikter rundt om i verden.

Nå ser jeg jo at det ble mer oppmerksomhet rundt hvem som overrakte medaljene enn hvem som mottok dem. Det blir helt feil.

Stoltenberg

Jeg har personlig gitt mitt blod i kamper for konge og fedreland, og vil for alltid ha respekt for taushetsløftet vi ga, å holde mine kollegaers og min og innsats for meg selv; noe jeg gjør av respekt for landet og ikke av respekt for politikerne. Motviljen om å sette Regjering og Storting i forlegenhet ved å røpe deres kommandering til hemmelige oppdrag i konflikter de utad ikke kan stå for er ikke et argument for meg.

Det hele bunner ut i ordet respekt.

Den som ikke evner å vise respekt kan heller ikke forvente å få den.

 

Vis respekt for den som har krav på respekt, og gi ære til den dere skylder det, står det skrevet et sted i Bibelen.

 

Kanskje de som tror at livet er et sjakkspill, der enkelte brikker er mer verdt enn andre og hvor de med lavest verdi kan ofres, bør gå inn i seg selv og klatre ned fra sin pidestall med en flau smak i munnen.

 

En god regel for å forstå hva en selv er får en gjennom å prøve å se seg selv utenfra og stille seg spørsmålet: hvordan oppfattes jeg av de menneskene jeg omgås og kommuniserer med?

En som har vett nok til å være ærlig mot seg selv og å tørre å se den reelle sannheten i øynene vil stille seg følgende spørsmål:

Er jeg interessert i å forstå hvordan andre tenker og mener, eller er jeg mest interessert i å fremme mine egne synspunkter?

Stiller jeg ledende spørsmål, slik at de svarene som gis, egentlig bare er ekko av mine egne meninger?

 

Respekt og toleranse er viktige middel til bruk i kommunikasjon og samhandling.

Å behandle andre mennesker med respekt er å vise dem aktelse ut fra deres verdi som enkeltindivid.

Ordet respekt kommer fra latin og betyr å se om igjen eller å se på nytt.

Respekt gir uttrykk for en holdning overfor andre som viser anerkjennelse og ære.

Med kommunikasjon ønsker vi å oppnå forståelse eller vinne ny innsikt gjennom de gylne øyeblikkene der vi forstår at det er noe vi ikke forstår.

Dette kan anspore oss til nye undersøkelser og nye oppdagelser, helst til fordel for begge parter.

 

Det er lett å tro at kommunikasjon bare er å få positiv respons, og å få folk til å gjøre det vi vil ha dem til å gjøre.

Da blir det ikke kommunikasjon, men manipulasjon.

Kommunikasjon er ikke å trykke et budskap nedover hodene på andre mennesker for gjensidig kommunikasjon krever gjensidig respekt.

 

Enkelte tror at de har en så høy egenverdi at deres valg bare må tolereres og aksepteres fordi disse uansett vet best og fortjener å få den respekt de selv mener de har krav på.

Toleranse er et mye misbrukt begrep i kulturell kommunikasjon.

I dagligspråket oppfattes toleranse ofte som overbærenhet. Toleranse synes å innebære en viss tilbakeholdenhet når det gjelder å si at noe er sant eller at noe er galt.

Enkelte bruker toleranse omtrent i betydningen: alt er like bra og alt er like dårlig, enhver får gjøre som hun eller han vil, det er ikke så farlig med noe.

Men dette er en misforstått toleranse.

Dersom begrepet brukes slik, blir det et annet ord for likegyldighet.

Konsekvensen av en slik innstilling er at alle syn blir like riktige eller like gale, og det å ikke ha noe syn er kanskje aller best, for da kan man være nøytral.

Verdinøytralitet, om det er mulig, har vært oppfattet nærmest ensbetydende med toleranse.

 

Er verdinøytralitet tolerant?

Dersom man krever av andre at de skal være verdinøytrale i den betydningen at ikke ha noen mening, så er man ikke tolerant.

Et krav om slik nøytralitet fornekter toleransens innhold. Tvang til toleranse i betydningen at alt er likegyldig, det blir intolerant!  Et demokrati bygd på intoleranse er ikke et demokrati.

Demokrati er det høyeste form for styresett, fordi det er basert på respekt for mennesket som et fornuftig vesen.

John F Kennedy

 

Ha en tolerant og respektfull helg i solen

 

Toleranse er å gi andre mennesker de samme rettighetene som du selv krever.

Robert G Ingersoll

Liv og død

Hic locus est ubi mors gaudet succurrere vitae sto det på et slikt over døren til et av obduksjonsrommene på institutt for patologi, PAT.

Det er her døden gleder seg til å lære bort til de levende.

Det er likheter og ulikheter mellom levende og døde mennesker, fortalte patologen; likheten er at de begge snakker til oss og har mye å fortelle. Ulikheten mellom en levende og en død er at de døde er erlige i det de forteller.

Min store drøm var å bli rettsmedisiner, men slik ble det ikke.

I rammen på  ett av obduksjonsbordene på avdelingen sto det stempler fortis, en påminnelse om alltid å være sterk.

Min fremtid ble ikke å skjære i lik, men å produsere døde kropper under mottoet siemper fidelis; alltid beredt.

På en morbid måte kan en slik sett si at jeg i en periode var med på å skape ærlige mennesker.

Uansett, begge deler er deler vi som fødte mennesker må forholde seg til.

Livet og døden er to avlåste skrin, og det ene inneholder nøkkelen til det andre.

Karen Blixen

Bilde: https://pixabay.com/

En av de tingene som virkelig gir livet verdi er jeg inne i akkurat nå; på ferie i for min del eksotiske Villa Dolcevita i Porto Colom.

Det er et snaut fire måls paradis hvor jeg er omgitt av familie og venner; derav min Mallorcanske familie på fire.

Ingen dager planlegges i god tid, og alt går i bedagelig spansk tempo.

En dag er vi turister og neste dag i lukkede, Mallorcanske samfunn med spesielt inveterte.

Samtalene flyter i alle retninger, dagene kommer og de fylles opp time for time.

Maten varierer fra luksus til det hverdagsvanlige.

For å si det enkelt; vi er inne for batterilading.

Så kommer tanken om det å få tilbake hverdagen og det å kaste seg ut i arbeid igjen.

Da kommer viktigheten av de flosklene vi har i språket vårt til nytte; floskler lik den dronning Sonja nylig er kritisert i mediene for å dele med sitt nå myndige barnebarn.

Uansett så fungerer slike ting for meg personlig, som det gamle rådet: den beste måten vi kan venne oss til å like det arbeidet vi har på, er å forestille oss hvordan livet ville arte seg uten.

I lang tid nå har jeg gjort tanker rundt akkurat dette, og i to uker har vært utkoblet fra alt med arbeid som en forsmak på pensjonstilværelse.

Det er vanskelig å se meg selv klare lange opphold uten arbeidet jeg elsker.

Samtidig ligger drømmen om 100% utkobling også der.

Følelsen nå er helt klart å utvide antallet dager med totalt arbeidsfri vil bli både hyppigere og lengre i tiden fremover.

Det kalles tilvenning til enda en epoke i livet.

Det er ikke den sterkeste som overlever, heller ikke den mest intelligente. Det er den som er mest tilpasningsdyktig til endring.

Leon C. Megginson

Ha en god helg og sommer

Når vi ikke lenger er i stand til å endre en situasjon, blir vi utfordret til å endre oss selv.

Viktor Emil Frankl

Odølinglogikk

Det blir ofte uttalt at vi Odølingene var noen tøffinger som heller blir stående for å møte utfordringene fremfor å stikke av.

Sannheten var vel snarere at vi var logikere. Hvorfor stikke av fra litt juling og utsette smertene. Det var jo ikke akkurat mulig å gjemme seg bort i vrimmelen i den lille, tynt befolkede bygda.

Det er bedre å spytte tenner og la sårene gro enn å stikke av og ha redde dager mens du ventet på det uunngåelige; å før eller siden spytte tenner og la sårene gro.

Bilde: https://pixabay.com/

Vi var enkle mennesker vi Odølingene. Vi tok livet som det kom , og kom det ikke den ene dagen så hvilte vi ut og så om det kom neste dag.

Livet var som Odalsbussen; det gikk i rykk og napp, og det kostet mer enn turen var verdt.

Vi hadde ikke så mye å fordrive fritiden med i Odalen så vi gledet oss alltid over et selvmord eller to. Da hadde vi noe å snakke om som ikke omhandlet været eller prisene på korn.

De fleste av oss dyrket ikke korn, men det var greit å holde seg orientert om hvor mye vi kunne tjent om vi hadde dyrket et dekar eller to med havre eller bygg.

I stedet satte vi poteter.

Vi ble ikke rike av poteter i Odalen, men du verden så fulle vi ble; som fars onkel Gudbrand sa.

God trening var det også, for matpoteter måtte vi kjøpe dyrt på landhandleriet å bære hjem i sekker for å erstatte de potetene vi drakk opp.

Vi måtte ha mat også; fortsatt sitat fra Gudbrand

Vi var kanskje noen skikkelige bondetamper, men vi spiste aldri den revene, grevlingene og de kattene vi kjørte over; det solgte vi på Skarnes som kaninkjøtt. 

For pengene kjøpte vi hjemmelagede kjøttpølser hos pølsemakeren ved jernbanestasjonen.

Det gikk rykter om at han blandet rev og katt i pølsevarene sine, men rykter brydde vi oss ikke om; stort sett sto vi bak spredningen av dem i stedet.

Dessuten kjøpte vi aldri kaninpølser, så der følte vi at vi hadde ryggen fri.

Akkurat som at alt kukjøtt prises og navngis som oksekjøtt i butikkene, ble alt kjøtt vi brakte til Skarnes priset og navngitt som kaninkjøtt. 

Noen ganger smakte kjøttet av ekorn, andre ganger av bever og en og annen gang av selvdød gris.

Det var ikke så farlig den gangen; bare en ikke spiste det selv.

Noe skulle de jo uansett dø av, disse sørodølingene.

Kom en kone hjem med en tvilsom samling sopp dro gjerne gubben til Skarnes og solgte dem som austvass-kantarell.

Så var det bare å følge med på dødsannonsene i Glåmdalen en ukes tid og analysere den siste uken dødsfall i Sør Odal.

Steg ikke dødsraten så ble kona sluppet ut i skogen igjen for å plukke den samme soppen til husbruk.

Vi var tideligere ute med erfaringsbasert risikobilde i Odalen.

Vi jaktet en god del i Odalen og jakten hadde to sesonger; den lensmannen godtok og den han helst ikke burde høre om.

Elgjakten varte hele året og målet for skuddene var alt som rørte seg i buskasset. Vi hadde bare en regel for jakta; hvis viltet bannet og ga deg huden full av kjeft nå kulen traff så flådde vi det ikke.

Slike uhell solgte vi som kanin på Skarnes.

Det er ikke sikkert alt som står i denne fredagsposten denne gangen er helt sant, men det som der i mot er sant er at det stort sett var godt å vokse opp i enkle kår i en bygd hvor historien ofte nådde sent frem.

Vi var kanskje ikke verdens beste barn, men vi hadde ikke et eneste tilfelle av at ungdomen i bygda hang utenfor bensinstasjonen og sjikanere de gamle elle drakk seg sjanseløse på puben hver kveld og banket kona når vi kom hjem.

Vi hadde ikke bensinstasjon og pub i Austvatn. Dessute var det tøffe kvinnfolk i bygda og heller vi mannfolkene som fikk det varmt om ørene.

Det blir slik når kvinnfolkene håndterer 50 lliters melkespann hver dag mens mennene sitter og halvsover foran hjemmebrentsapparatet.

Hansine, kona til mølleren, var et sånt bygdekvinnfolk. Hun håndterte melsekker som om de var dunputer: og sin mann som om han var en blek brøddeig.

Han var blek og dissen denne mølleren, så sånn sett var han ikke så ulik en brøddeig. Trass utseendet og sin håndfaste kone så var han en optimistisk mann. En dag blir nok Hansine senil som sin mor og da glemmer hun kanskje å banke livsstilen ut av meg en gang i mellom. Skål!

Han drakk mye og jevnt mølleren, så det var ikke helt uten grunn at den brunøyede sjarmøren stort sett hadde minst ett blått øye.

Ragnvald på Pilten var også en mann som alltid så lyst på livet selv om han hadde lite av det meste og ikke innlagt strøm i den lille koia si: det blir mørt nå solen blir borte fra vinduene, men Gud hvor mye penger jeg sparer på lyspærer. Hadde jeg hatt alle de pengene ville jeg hatt penger til parafin i oljelampe mi. Tenk på det du. Hadde jeg hatt lys i lampene så ville jeg sett nok til å fylle ut søknad om å få strøm til Pilten, men det vil jeg ikke, for det er så dyrt med disse lyspærene.

Hvem trenger hjul når en ikke har vei, og hvem trenger vei når en ikke har noen hjul å trille langs den med?

Folkelig filosofi hadde vi nok av.

Slik gikk jo dagene. Bygdefolket levde som de alltid hadde gjort og det var ikke dårligere program på radene i Odalen enn på radioene i Oslo. Vi savnet ikke det vi ikke en gang visste fantes; som motordreven gressklipper og miksmaster.

Sorgen kom først til Odalen med TV apparatet da vi også så ting vi ikke hadde og ikke en gang visste at vi savnet før noen fortalte det til oss.

Landsbygda er ikkje for sveklingar!

Laila Stien

Ha en solrik og god helg som oss på Mallorca

Hvis jeg var lege, ville jeg foreskrive ferie for alle som innbiller seg at arbeidet deres er viktig.

Bertrand Russel

Andre ferieboller

Ingen har det tryggere enn den som bor i luftslott.
Klara Johanson

Jeg har som gammel mann gått i den samme fellen som jeg gjorde som liten; som da vi bakte boller på skolekjøkkenet og husstell-læreren roste mine boller opp i skyene for sitt utseende og smak; i stedet for å fortelle meg sannheten.

Jeg var jo ikke dummere enn at jeg så at mitt bollebrett var det eneste som sto nesten urørt tilbake mens alle de andre sine bare hadde smuler igjen.

Ble brettet mitt ikke tømt fordi ingen hadde sinn til å spise opp noe så perfekt bakst; eller skyldtes det rett og slett at de var uspiselige?

Ikke en gang jeg var naiv nok til å tro at bollene mine skulle bevares som et evig minne over det perfekte.

Bilde: https://pixabay.com/

Det sies at vi menn ikke har evnen til å lære av våre feil før vi har gjentatt dem utallige ganger.

Etter bollene har jeg bare prøvd meg på baking to ganger. Den ene gangen ble det et sukkerbrød som fløt ut over hele ovnen. Andre gangen ble det et brød som var så tungt at kona fikk kink i ryggen da hun prøvde å hale det ut av stekeovnen.

Det eneste jeg har gått rundt og trodd at jeg ikke behersker godt er å bake, men at jeg kan alt annet.
Shame on me

Din oppgave i livet er å bruke dine evner og din styrke til å sette andre på rett spor; vise vei og hjelpe til rette, sa min mor da hun sendte meg ut av redet og inn i et selvstendig, voksent liv.

Hun ville at jeg ikke skulle hovere over for andre der hvor jeg hadde mine styrker, og hvor de manglet den samme evnen.

I stedet ville hun at jeg skulle hjelpe andre til å bli gode når jeg hadde muligheten til det.

Jeg forsto hva hun mente og ble motivert av at jeg gjennom slike holdninger kunne sette dype spor etter meg; for jeg ønsket å ha stor betydning innen mitt fagfelt.

I stedet har det blitt sånn at sporene etter meg i mange tilfeller ønskes dekket til så fort jeg trår mitt siste skritt.

En dag i fremtiden vil jeg stikke hodet opp av graven jeg blir tildelt og starte min evige karriere som gjenferd.

Akkurat det å bli spøkelse har ingen risiko lenger, når da Åndenes makt med de plagsomme åndefordriverne er tatt av luften på TV Norge.

Om den tiden kommer så må jeg nødvendig vis bli ett av disse frustrerte, plagsomme gjenferdene som irriterer seg over at ingen andre gjør jobben slik den burde gjøres; etter mitt hode.

Jeg kan flere uttrykk om -spor, men jeg var ikke på noen måte forberedt på at det spor-uttrykket som best skal beskrive min betydning for ettertiden er: ikke det spor.

Jeg vet at jeg har en irriterende evne til å spore av i møter og i undervisning, og avsporing er en dårlig sport; spesielt for de selskapene som lever av å kjøre på skinner.

Min største frykt for å gå ut i pensjon har vært akkurat det å se for meg et liv uten lenger å måtte tenke på faget beredskap; for etter en grundig selvevaluering har jeg innsett at det egentlig bare er det faget jeg kan.

Jeg har alltid vært en uhelbredelig pasjonist og hatt så stor lidenskap for mitt fagfelt at yrke og hobby har glidd sammen til ett. 

Nå er jeg blitt frisk igjen gjennom en mental håndspåleggelse som viste meg at det er andre ting jeg kan fylle dagene med når den tid kommer; og det var i grevens tid.

Nå er jeg veldig klar for å bytte ut pasjon med pensjon; om en lang stund.  

En pensjonist er en mann som ergrer seg over å miste den stillingen han har vært utilfreds med hele livet, påsto den danske politikeren Karl Kristian Steincke.

Som alle andre politikere så tar han helt feil, spesielt i forhold til min forståelse av ting.

Jeg har vært tilfreds med å få jobbe med beredskap hele livet; og at jeg har blitt gitt muligheten til å ha det spennende og hyggelig på jobben.

Jeg vil takke på det hjerteligste for å ha fått denne muligheten; og at det er åpning for at jeg kan fortsette å jobbe frem til jeg en dag sier: bort med beredskapen i hodet og frem med posen med brødsmuler til duene i Fengselsparken i Hønefoss.

Selv om jeg ikke er musiker så vil jeg like vel ta Louis Armstrong ord til mine: musikere pensjonerer seg ikke, de slutter når det ikke er mer musikk igjen i dem.

Takk for at dere har holdt ut med meg som kollega så lenge; og for at dere ikke fortviler om jeg blir noen måneder til.

Jeg er som trønderne; veldig impulsive om de bare får tid nok på seg. Jeg skal prøve å levere ønsket kvalitet også på slutten, for jeg er veldig enig med Thomas Fuller når han sier: en blind mann vil ikke takke deg for en kikkert.

Ha en fortreffelig og solrik helg.

Lykkelig er den som ikke sørger over hva han hadde, men gleder seg over hva han har.
Demokrit

Kompetanseoverføring

Så sitter jeg her da, i den ytterste enden av livet og ser hvordan de i den helt andre enden kommer inn på arenaen og starter sitt liv for å ta over for oss gamlingene.

Det er ikke noe trist med dette, snarere tvert imot; men det er litt skremmende å se hvor ulikt vi i hver ende av livsløpet tenker rundt de samme tingene.

Det er vel det som er utvikling.

Ny krefter kommer stormende inn på arbeidsplassen; friske, unge og ivrige. 

De har hodet fult av ideer bygget på solid utdannelse og ønsker å sette sin farge på det de rommene som utgjør deres fremtidige oppholdssted.

De ønsker å pusse opp og fornye.

De ønsker å sette sine preg på omgivelsene.

Bilde: https://pixabay.com/

Jeg synes litt synd på dem, for i sin ungdommelige naivitet er de overbevist om at det livet på skolebenken speilet det virkelige livet; de har enda ikke fått erfart det de som var gamle i min ungdom kalte riset bak speilet.

Utdannelse er som en beredskapsøvelse; den har sin verdi, men den er ikke virkeligheten.

Den vil aldri i tilstrekkelig grad kunne ta hensyn til adrenalin, frykt og et dusintall andre variabler, men den forbereder deg til å gå inn i en handling.

Så sitter gamlinger som meg med bakgrunn i en til dels utgått utdannelse og med mye erfaring mens vi betrakter de unge i både beundring og i frykt; noen ganger i reell, faglig skrekk. 

Enkelte ganger innser en at selv foreleserne på universitetsnivå har skolert fremtidens fagpersonell med egen, lange bakgrunn innen faget; men bare på rent teoretisk nivå.

Det er litt som en bare teoretisk utdannet snekker som under bygging av sitt første byggverk erfarer at hammeren noen ganger ikke treffer spikeren, men tommelfingeren.

Blånegler er en del av utdanningen som håndverker, som min far alltid sa.

Han hadde mange av dem.

Selvsagt skal jeg ikke sammenligne universitets og høyskoleutdanningen opp mot militær utdanning der en praktiserer alle fag like mye som den teoretiske utdanningen, men det er ikke til å komme i fra at erfaring er en viktig del av det helhetsbildet en trenger for å etablere et konkurransedyktig produkt.

Erfaring er alle vitenskapers mor.

Muhammad

Personlig så har jeg bygget opp beredskap i flere ulike miljøer, militært og sivilt.

Hver eneste gang har jeg gått inn i oppgavene med all verdens pågangsmot, med solid utdannelse i ryggen og bra med erfaring; og hver eneste gang har jeg blitt smertelig overrasket over hvor avhengig jeg har vært av kompetanseoverføring fra de som kjenner detaljene på det nye objektet; og ikke mist tankene og beslutningene bak det beredskapssystemet som jeg har fått i oppgave å fornye og forbedre.

Som gamling i mitt fag har jeg innsett at min plikt på vei ut er å støtte og gi de på vei inn det jeg sitter på; å overlate verktøykassa mi til den nye; og forklare dem hvordan jeg har brukt de ulike verktøyene i kassen.

Hvilke av verktøyene de velger å ta i bruk, hvordan de velger å bruke dem; og ikke minst hvilke de ønsker å kaste eller fornye er opp til dem.

Men det ligger uansett en viktig faktor bak at dette som er avgjørende for suksess, og det er tydelig ledelse; og en ledelse som innser at både utdannelse, erfaring og muligheten for kompetanseoverføring har betydning for det produktet de vil få.

Ønsker ledelsen noe helt nytt i stedet for det de har så er det helt riktig å skvise ut alt som har med erfaring og kompetanseoverføring; å gi den nyansatte helt blanke ark og utvidede fullmakter. 

Det er ledelsens fulle rett, men det må bygge på gjennomtenkte beslutninger med grundig risikovurdering som underlag.

Uansett så er alle nye krefter velkomne for min del. Jeg skal gjøre det jeg kan for å hjelpe dem å orientere seg i sine nye omgivelser, men det er ikke min oppgave å fortelle dem hva de skal og hvor de skal gå.

Det er uansett ikke jeg som har betydning for deres videre arbeidsforhold; det er tydelig ledelse som er drivstoffet de trenger; ledere som bruker ordene: dette er hva jeg vil at du skal produsere for oss.

Min bestilling for snart tjue år siden var: vi vil ha et godt, effektivt og robust beredskapssystem.

Gjennom årene har jeg gitt dem det jeg mener dekker det de bestilte; men er det det de ville ha?

Jeg tror det, men jeg har også hørt kritikk for å ha styrt beredskapen dit jeg ønsker.

Vel, de sa at de ville ha huset malt i ny farge, men ikke hvilken.

Det har vært gudommelig flott for meg å kunne jobbe etter denne friheten; frihet under ansvar.

Trass i at jeg hyller min frihet så håper at eventuelle arvtakere for deres del får en litt tydeligere bestilling; for god beredskap er ikke en eksakt vitenskap.

Vitenskap er rett og slett sunn fornuft på sitt beste.

Thomas Henry Huxley

Ha en trygg og god helg

Den vitenskapelige fantasi begrenser seg alltid innenfor rammen av sannsynlighet.

Thomas Henry Huxley

Betinget intoleranse

Her forleden ble jeg kalt for en intolerant, gammel rasist fordi jeg sa hva jeg mente om en sak vedkommende selv tok opp.

Det hadde selvsagt vært best å holde kjeft og bite det i seg, men jeg kan ikke stilltiende akseptere representanter for kulturer som systematisk forsvarer fysisk skjending av sine barn.

Det finnes ingen argumentasjon rund dette som jeg forstår, eller som jeg kjøper; heller ikke fjolleriet i argumentasjonen om at det er Guds vilje.

Dersom disse kulturene ser opp til en Gud som krever at barn skal lemlestes så hyller og tilber de en sadist.

Disse med Guds vilje som argument er ofte de samme som er imot bruk av sminke og plastisk kirurgi fordi det er galt å endre på Guds skaperverk. 

Hykleri og selvmotsigelser.

Det er på linje med holdningene til den katolske presten som prediker sølibat og forbud mot sex utenom ekteskapet, og senere på dagen misbruker altergutten.

 

Bilde: https://pixabay.com/

Selvfølgelig burde jeg høre på de som sier at en ikke skal dømme en hel kultur ut fra noen få, dårlige ting, men i stedet bygge aksept ut fra helheten.

For meg er det som å sende barnebarnet mitt hjem til den pedofile naboen fordi han stort sett er en grei kar.

 

Kall meg gjerne kultur-rasist eller en sneversynt og fordømmende gubbe.

Si gjerne om meg at jeg er uvitende og ikke vil forstå, for da treffer du spikeren på hodet.

Jeg hverken kan eller vil forstå dem som skamferer underlivet til sine døtre og sier at det er rettferdig fordi det er likestilt med omskjæringen av sine sønner.

Kjønnene i disse kulturene er ergo helt likestilt; og barnas tilstedeværelse er til for mannens perverse behov for å ødelegge dem; med mors velsignelse.

Har virkelig disse kulturenes menn så lite selvtillit at de må ty til kniven for å sikre at deres døtre ikke gjør skam på dem?

 

Selvsagt er dette bare en liten del av disse kulturene, men mitt livs ene prinsipp er at jeg ikke kan støtte en person, kultur eller sekt som misbruker eller vansirer et barn.

Punktum.

Jeg er ikke en tilgivende person, bare veldig prinsippfast.

 

Et nært familiemedlem av meg mistet sitt fem år gamle barn i en drukningsulykke på en badestrand langs Glomma tidlig på 70-tallet fordi han kombinerte barnepass og badetur med inntak av innholdet i en romslig lommelerke.

Han sovnet i sand, sol og rus mens barnet hans fløt livløst nedover Glomma.

Det var ingen tvil om at han trengte oppfølging for alkoholisme og tung anger, men jeg hadde ikke noe å tilby ham; fordi ikke alle ulykker kan unnskyldes.

I mitt hode var det ingen ulykke, men selvsentrering, egoisme og ansvarsløshet som bakteppe for hendelsen og hans handlinger. Det var ikke en ulykke og det var ikke uaktsomt drap; det kan kun tolkes som mord med overlegg å ta et barn til standen og drikke seg drita full.

Å fylle lommelerka mens en pakker badetøy og lokker en ikke svømmedyktig femåring til å gå ut i vannet er et planlagt drap selv om målet ikke var å ta livet av den lille.

Det er grenser for hvor mange, selvinnlysende dårlige valg du kan gjøre etter hverandre og slippe fra det.

Å kalle dette en av alkoholens fortvilte bivirkninger er respektløst for femåringens minne.

 

Liberalismen er det verste av alt. Denne godfjottete toleransen som sier at alt skal tåles, alt skal behandles «objektivt».

Hans Børli

 

Familien hans tryglet meg, og nærmest beordret meg, til å fortelle ham at jeg tilga ham; noe som var viktig for hans mulighet til å komme seg ut av alkoholismen og de andre problemene han slet med.

Mine meninger om ham var viktig for ham.

Jeg kunne ikke glede familien, psykologen eller ham med å tilgi; det er ikke den jeg er.

Han var og er ikke en gang verdig å lyve for; for at han skulle føle seg bedre. Det er ikke noe aksept og tilgivelse jeg kan gi ham.

 

Et prinsipp er en overordnet eller grunnleggende setning for tenkning eller handling.

Fire prinsipper utgjør grunnprinsippet for etikk og består av prinsippene om å gjøre godt, å respektere selvbestemmelse, å ikke skade og å være rettferdig.

Vi har alle våre personlige koder som vi lever etter, og jeg er ikke interessert i å bryte noen av mine.

 

Jeg forstår at alkoholisme og det å låse seg fast i kulturelle regler bunner ut i avhengigheter, i besettelser og låste overbevisninger som det ikke er lett å bryte; som det å bryte sine egne livsfilosofier.

Jeg vet at jeg har mine besettelser; at jeg er arbeids-oholiker og fag-oholiker. 

Det er ikke enkelt å bryte slike mønstre uten hjelp.

Alt dette vet jeg, men uansett så er jeg ikke villig til å bryte egne prinsipper for å hjelpe andre; eller meg selv.

Kanskje disse kultur-overgriperne tror så hardt på at det å skamføre et pikebarn for livet er det rette å gjøre at de får angst om noen prøver å bryte mønsteret deres. Om det skyldes kulturarv, religiøs overbevisning eller medfødt psykopati så er ikke det unnskyldning nok til å få meg til å snu meg bort, akseptere handlingene eller å tilgi dem for det de har gjort.

Derfor vil jeg til min døende dag være en kultur-rasist som er sneversynt og sta; en som ikke vil høre på argumentene eller som er villig til å overse det faktum at det å skade ett barn med overlegg er galt; uansett begrunnelsen de har for sine handlinger.

 

Djevel-utdrivelse, omskjæring og skjedesammensying, mishandling og vold som oppdragelsesmetode; alt dette er bare kulturell eller religiøs sadisme med bakgrunn i forkynnerne og utførernes personlige utilstrekkelighet.

Også kvinner er utstyrt for seksuell nytelse og eksisterer ikke bare for å føde arvinger.

Hvis menn er redde for en kvinnes tiltrekking på andre eller deres seksualitet så burde de jobbe med seg selv og ikke skamfere; eller påtvinge kvinner å dekke seg til.

De kvinnene som ikke er for gamle eller unge, må dekke til ansiktet, unntatt øynene for å unngå å provosere menn som ikke er nære slektninger

 

Frykten for ikke å strekke til er reell og vond for mange, men dette er ikke et gyldig argument for overgrep.

Kultur må ikke være argument nok til å akseptere at sånt skjer; og det er faktisk sånn at en god gjerning oppveier en dårlig.

De som tror det bør oppsøke faglig hjelp.

 

Om jeg går i kirken hver søndag og bruker arbeid og fritid til å hjelpe andre så gir det meg uansett ikke frikort til å banke livskien ut av kona eller barna mine.

Alle handlinger står for seg selv; gode eller dårlige.

 

Folkelig kultur er tanke, kommunikasjons og atferdsmønstre hos mennesker. Den kulturen jeg skriver om her er de sammenhengende helheten som tilsvarer ett folk eller samfunn.

Et eksempel på kulturbegrepet i denne sammenhengen er det vi i vårt land benevner som norsk kultur og samisk kultur. 

Antropologen Edward Burnett Taylor definerer dette slik: Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikket, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner som et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.

Det er i forhold til vanene som folk har tilegnet seg som medlem av et samfunn jeg angriper her og som sikkert gjør at jeg er rasist på kulturelt nivå gjennom ikke å akseptere alt som ikke er i tråd med den norske kulturen jeg har vokt opp i; og den har gitt meg noen begrensninger som gir intoleranse.

 

Toleranse blir en forbrytelse når den benyttes overfor ondskap.

Thomas Mann

 

Ha en god og tolerant helg.

 

I det øyeblikket vi aksepterer våre begrensninger, beveger vi oss forbi dem.

Albert Einstein

Smil

En morgen jeg gikk fra bussterminalen og over mot Olafiagangen møtte jeg en ung jente som fikk meg til å tenke på hvor mange ulike typer smil vi har.

Selv om det var tidlig morgen i en av byens mest belastede område, og hvor hun møtte en stygg og lite tillitsvekkende gamling, var ikke smilet hennes av det nervøse forsøket på avvæpning som en ser i slike situasjoner.

Heller ikke var det et sexy smil som har som mål og lokke til seg partnere eller kunder.

Det var heller ikke et sånt forelsket smil som enhver tenåring drømmer om å møte.

Jeg tolket heller ikke smilet hennes som en stille, tilbakeholdt latter fremmet av mitt latterlig, komiske utseende.

Smilet hun møtte meg med var et uoppfordret smil hvor hun holdt blikket mitt og smilte med hele ansikter; akkurat sånn som det ansiktet mitt barnebarn møter meg med når hun sier Mose!

Bilde: https://pixabay.com/

Hvorfor jeg ble tildelt et slik smil av en veldig ung, totalt ukjent person i grålysningen en mandag morgen vil jeg aldri få noe svar på; og ikke trenger jeg det heller.

Det eneste som interesserer meg rundt denne spontane hendelsen var hvordan noen korte sekunder kan gjøre en grå hverdag mange hakk lysere og varmere; og hvordan varmen i smilet holdt meg varm hele den kommende arbeidsdagen.

Smil er et grunnleggende følelsesuttrykk og en grimase hvor mange av musklene i ansiktet trekkes sammen, noe vi er medfødt til å gjøre i og med at spedbarn begynner å smile omkring seks uker gamle; ofte når de ser andre ansikter.

Smil brukes som oftest for å uttrykke glede og vennlighet, og smilet tolkes derfor vanligvis positivt over hele verden. 

Å smile gjør at hjernen produserer mer endorfin, som i sin tid minsker smerte. 

Det finnes flere typer smil, både med åpen og lukket munn. 

De fleste mennesker ser intuitivt forskjell på et ekte, oppriktig ment smil og et falskt, tilgjort smil. Stort sett tolker vi følelsene hos andre mennesker riktig. 

Et hjertelig smil vises i hele ansiktet, også i smilende øyne, og ikke bare i oppadvendte munnviker eller blottede tenner.

Smiling er altså egentlig bare grimaser. Noen ganger gjør vi det med vilje, andre ganger klarer vi ikke la være, men hvorfor gjør vi det?

Selvsagt er smil noe som forskere har vridd sine hjerner rundt i generasjoner og kommet med mange hypoteser rundt.

Forskningen viser at folk smiler når de er glade er konklusjonen i den unge forskningsgruppen Nysgjerrigper.

Disse unge forskerne har kommet frem til mange ulike smilvarianter, som å smile med tennene, smile med munnen, smile med øynene og smile med kroppen.

Men disse barneforskerne er ikke dummere enn at de allerede i ung alder har innsett at det finne mange grunner til at ansiktet viser et smil.

De har listet opp: lure smil, rare smil, redde smil, fornærmede smil, hemmelighetsfulle smi og triste smil; de har til og med fanget opp at det finnes falske smil.

Av erfaring så har jeg lært at smil er et verktøy som kan benyttes med overlegg i mange situasjoner; sikkert noe jeg har fått med meg fra barndommen da min alltid ærlige og observante tante Olga observerte meg i en noe anstrengt situasjon og konkluderte sin beskrivelse av min personlighet med Arnulf Øverland sine ord: den dumme kjenner ingen tvil, men seirer med et fjollet smil.

Det fine med tante Olga var at jeg aldri forsto om det hun sa til meg var for å fornærme meg eller for å hylle meg.

Bilde: https://pixabay.com/

Det eneste jeg vil si i dette eposet er rett og slett at et ekte smil er den beste og grønneste energikilden vi har.

Som bevis for dette fører jeg opplevelsen på Olafiagangen der et kort, ekte smil og vakre, smilende øyne fra en totalt ukjent og uinteressant forbipasserende har gitt meg et oppløft som har vart i mange dager; og som kan hentes frem igjen og igjen når jeg trenger å se ting litt lysere.

Jeg kommer fra et bygdesamfunn der mannfolk hadde lommene bulende fulle av ting som kunne komme til nytte i hverdagen, og hvor kvinnene som kvinnfolk flest halte rundt på tunge, stappfulle håndvesker.

Vi var praktiske folk i Nord Odal og forberedt på alt vi måtte møte og som trengte en eller annen form for verktøy.

Like vel var det min mors ord som satte de virkelige nytte-tingene på plass for meg: et smil er det fineste du kan ha på deg.

Ha en smilende god helg

Hvorfor bruke ansiktskrem når hvert smil du møter gjør deg en dag yngre.

Det er bare å oppsøke smilene der de kan høstes.

Lekkasje i det logiske

Denne fredagen er jeg tilbake i rollen av å være en gammel, grinete gubbe som sprer eder og galle.

Dette skyldes at jeg har blitt luta lei av å jevnlig få beskjed om at jeg bryter arbeidsmiljøloven i forhold til overtid; eller at jeg ikke passer på å ta ut den flex-tiden som bygger seg opp på kontoen min.

Det er riktig observert at jeg arbeider mye overtid gjennom det meste av året og at jeg bryter arbeidsmiljølovens grenser for både dagtimer, uketimer og månedsgrenser.

Problemet mitt ligger i er årsaken til disse lange arbeidsdagene og helgearbeid.

Hver gang jeg tar ut en dag på oppsparte timer så må jeg jobbe ekstra lange dager de påfølgende dagene for å ta igjen det jeg ikke fikk gjort når jeg har en fridag midt i en arbeidsuke.

Det er ingen som tar over oppgavene mine de dagene jeg ikke gjør det selv; eller dekker de daglige oppgavene mine for dager hvor jeg holder kurs i beredskap; og heller ingen vilje til å begrense de oppgavene jeg er satt til å dekke.

Det er ikke helt sant, for det er flere kritiske drift-ting jeg har fått beskjed om at jeg ikke lenger trenger å gjøre, men det er ikke satt noen til å dekke dem i stedet for meg; og da blir de fortsatt mine selv om de ikke lenger står i stillingsbeskrivelsen.

Bilde: https://pixabay.com/

Et heldagskurs for min del tilsier at jeg må gjøre unna akutte arbeidsoppgaver, og oppgaver med tidsfrister, før de åtte timene med kursholding.

Jeg får hele tiden beskjed om å be om hjelp av andre; uten at det ser ut til å ha sunket inn at de aller fleste har mer enn nok å fylle dagene sine med; og at det kreves spesiell kompetanse hos de som skal avlaste meg, en kompetanse det ikke akkurat florerer med i bedriften.

Mitt ansvar er å levere i henhold til min stillingsbeskrivelse og kontraktene med selskapene, samt å levere den kvalitet i arbeidet som bedriften har stilt krav til. Å skaffe til veie nødvendige ressurser for å klare dette ligger ikke hos meg; mitt ansvar er kun å avgi situasjonsrapport.

Tyskerne har et ord som heter stellvertreter, en som steller hjemmet når kona er borte; for å si det som men fra min foregående generasjon ville beskrevet det.

Stedfortreder er en person overtar et arbeid, oppdrag eller stilling med fullmakt fra, eller som representant for, en annen person for en kortere tid i den andres fravær; om dette skulle være et ukjent begrep for noen.

En av mine oppgaver i beredskapsarbeidet er å etterse at alle funksjonene i beredskapsgruppene har en navngitt og trenet stedfortreder.

I mitt liv er det i stedet jeg, som i tillegg til alt annet, er stedfortrederen for andres funksjoner når de ikke kan stille.

Skjønn den logikken om du kan.

Heldigvis skjer det sjelden, men for noen uker siden hanglet jeg litt ekstra og ble sykemeldt i tre uker. Hvem var det da som dekket mine oppgaver?

Selvsagt ingen; akkurat sånn som det er når jeg tar ut min pålagte ferie.

Ferie for min del er bare et hjemmekontor på et annet sted enn hjemme; et kontor i et miljø omgitt av andre som skjønner hva ferie virkelig er.

Jeg påroper meg ergo uskyld i forhold til å bryte arbeidsmiljøloven og skyver ansvaret over til dem jeg jobber for.

Årsak og konsekvens henger sammen.

Logikk er en filosofisk disiplin som befatter seg med tenkningens lover. Logikken utforsker de regler, prinsipper, lover og begreper som er forutsatt i korrekte og holdbare resonnementer, slutninger og bevisførsler. 

I det minste er det denne definisjonen som benyttes i Store Norske Leksikon. Jeg skjønner ikke helt hva dette betyr, men like vel så påberoper jeg meg å ha logisk sans; samt å inneha sundt bondevett.

Logikk er læren om lovene og reglene som gjør tenkningen, resonneringen og argumentasjonen gyldig; eller som ordtaket sier: logikk vil få deg fra A til B. Fantasien tar deg overalt.

Jeg forventer ikke lenger at ting skal endre seg, eller at den logikken jeg prøver å frem i min argumentasjon for uskyldighet i brudd på arbeidsmiljøloven skal føre frem, for jeg har vært innom faget pedagogikk ved høyskolen i Akershus, og der fikk jeg i det minste med meg den kanadiske pedagogen Laurence J Peter sine ord: mot logikk fins ingen bedre rustning enn uvitenhet.

Laurence er forøvrig også mannen bak Peter-prinsippet som dekker antakelsen om at i organisasjoner hvor medarbeidere forfremmes på grunn av dyktighet og suksess, vil de til slutt forfremmes til lederjobber de ikke mestrer.

Her overrasker jeg meg selv i forhold til hva jeg faktisk fikk med meg fra timene på HIAK.

Hver gang jeg møter trusler om å miste retten til overtidsbetalt for de timene jeg må jobbe ekstra så opplever jeg det samme som jeg føler etter at de jeg har varslet om min arbeidssituasjon og hva beredskapsarbeidet faktisk omfatter av oppgaver og operative, uplanlagte behov for håndtering opplever: null forståelse av de ordene som uttales.

Jeg har helt mistet troen på at de ordene jeg tror jeg uttaler høyt faktisk kan høres av andre.

Samtidig har jeg selv blitt døv når trusler om konsekvenser uttales av andre.

Jeg føler ikke lenger at truslene biter på meg. Ordene preller av meg fordi jeg personlig har begynt i å drite i hva konsekvensene til slutt blir; arbeidsmessig og helsemessig. 

Dersom jeg ikke får utbetalt lønn for den ekstra innsatsen jeg gjør så slutter jeg bare med å gjøre dem. Kontrakter og avtaler betyr ikke lenger noe som helst.

Dersom det eneste tilbudet blir å ta ut flextid i time mot time for denne innsats jeg gir så får jeg avspasere fortløpende uten å ta konsekvensene av dette innover meg.

Bilde: https://pixabay.com/

Jeg er stolt over mitt arbeid og hva jeg har lykkes med; og hva jeg klarer å levere av kvalitetsarbeid. Stolthet skaper identitet og tilhørighet til en organisasjon. 

En ekte opplevelse av stolthet i organisasjonen bidrar til å inspirere enkeltpersoner og grupper til å oppnå mer, kommunisere bedre og bygge på hverandres styrker.

Dessverre har jeg nå begynt å tvile på at mitt arbeid har noen reell verdi lenger; og det skader stoltheten.

Hadde den hatt betydning så ville jeg ikke sittet igjen med følelsen av å snakke til døve ører når jeg advarer om at jeg ikke lenger kan klare det økende presset i jobben alene og uten en arvtaker å sparre med, og å dele erfaringer med.

For meg løper tiden ut på flere nivåer; og det gjør at jeg har fordypet meg i Mark Manson’s bok: Den edle kunsten å gi faen.

Det er ikke slik jeg ønsket å avslutte en lang arbeidskarriere. Jeg hadde en drøm om å gi meg mens jeg var på topp, men om truslene iverksettes så blir konsekvensene for min del at jeg må levere dårligere og avlevere et ettermæle som en som ikke holdt mål.

Mark Mansons budskap er å huske på hvor små vi er i det store bildet. Vi skal være på denne jorden i et brøkdels sekund. Vi burde bruke den korte og dyrebare tiden til å gi mer faen, ikke i livet, men i motbørene vi møter. 

Livet skal leves til det fulle. Det som ofte hindrer oss i optimal livsutfoldelse, er måten vi møter motgang på. Livet kan, ifølge Manson, ikke renskes for smerte og motgang. Det er måten vi løser motgang på, som gjør oss lykkelige. Livet har egentlig ingen mening annet enn å løse problemer. 

Og så dør vi. 

Uansett så har jeg havnet der hvor jeg møter trusler og beskyldninger med ordene: "Ikke mitt bord".

Dersom bordet ikke blir ryddet eller servert i forhold til kundenes forventninger og behov så er det restauranteierens problem, ikke mitt.

Misfornøyde kunder er aldri noen god butikk, hverken internt eller eksternt i en bedrift.

Bilde: https://pixabay.com/

Mine oppgaver i det meste av mitt voksne liv er å håndtere det som kommer på best mulig måte ut fra de ressurser og muligheter jeg har til rådighet.

Slik blir det også i fremtiden, å tilpasse arbeidet i forhold til de ressurser og muligheter jeg får til rådighet.

Flid betaler gjeld, men motløshet formerer den.

Benjamin Franklin

Ha en god og trussel-fri helg og en herlig nasjonaldag

Åpenheten kan bli truende når den mangler grenser. Noen ganger er åpenhet et feil navn på det som er sinnets lekkasje.

Finn Skårderud

Hybelkaninene i hodet

An orphan will always be alone in life; standing alone is an art that an orphan learns to master, or that becomes his ultimate

Bilde: https://pixabay.com/

Før du går inn i en mulig dødelig situasjon må du legge all din tvil, din frykt og din angst ned i en boks og låse den. 

Først etter at oppgavene er løst og situasjonen er stabilisert kan du tillate deg å åpne boksen og bearbeide det som er i den.

Det viktigste, og det vanskeligste, er å la være å holde boksen lukket og bare åpne den for å stappe ned flere problematiske følelser.

En må lære seg å stå i det og lufte boksen for hver gang.

Gjør en ikke det så vil den bli så full at lokket uansett sprenges opp og frigjør en uhåndterlig kaskade av vondt som ikke noe menneske vil tåle.

Bilde: https://pixabay.com/

Jeg er en person med et lite barns sinn; en som ikke alltid hører på det foreldrene sier. Nei er bare et ord som øker trangen til å prøve.

Barndom er fornuftens søvn.
Jean-Jacques Rousseau

Like vel valgte jeg å høre på veteranene i legionen på akkurat rådene om jevnlig å lufte sengetøyet godt før en legger seg i det med det som mål at en får en god natts søvn på vei mot en ny og god nestedag.

Slavisk etterlevelse av kodene rundt dette med å møte utfordringene er viktig; det å ikke hvile før alle problemer er oppsøkt og løst har vært avgjørende for at jeg er den jeg er i dag.

Som godt voksen mann har jeg i dag ingen uoppgjort anger å bære med meg, og ingen ubetalte regninger i hjernen som truer med å vokse seg til en uhåndterlig inkasso.

En annen ting som har gjort det mulig for meg å fortsatt stå psykisk usåret tilbake etter mange tilsynelatende skadelige opplevelser og handlinger på grensen til det sunne og fornuftige, er at jeg konsekvent bare benytter ordet -hvis- for å vurdere fremtid og ikke til å evaluere fortiden i forhold til hva som kunne ha skjedd.

Gikk skuddet noen cm for høyt så er det fakta som skal være en del av granskningen, og ikke hva som kunne eller ville ha skjedd om det gikk en cm lavere. Det traff der det traff, og ingen ting kan forandre det i etterid.

Hvis jeg hadde gjort sånn i stedet for det jeg gjorde der og da er ikke en sunn evaluering for operativ læring, men det er en måte å vri fakta i en psykologisk evaluering til en skadelig grubling som ikke har noen verdi.

Jeg begikk feil som fikk konsekvenser, men i stedet for å dvele ved feilene bruker jeg erfaringene av feilene for å unngå å gjøre dem igjen.

I stedet for å søke svar på hvorfor jeg begikk feilene stiller jeg meg i stedet spørsmålet om hvordan jeg skal unngå å gjøre dem igjen og fokusere arbeidet på det.

Å prøve å endre fortiden er en totalt fånyttes energisløsing på en oppgave som ingen noensinne har lykkes med.

Brant huset ditt ned så er det ingen ting noen kan endre på. Gjort er gjort, og det kommer ikke noe godt ut av å gråte over spilt melk.

Det eneste fornuftige er å jobbe for ikke å spile neste liter med melk.

Lettere sagt enn gjort vil noen si, men det er ikke det; ikke om en bare jobber systematisk med å møte det vonde med samme iver som man oppsøker det gode og forlokkende.

Alt en skyver til side, eller prøver å løpe fra, vil før eller siden ta deg igjen som et snøras og begrave deg.

På et ryddig gulv tråkker en aldri i gamle glasskår, sa min mor.

Under en støvsuget seng kommer ikke hybelkaninene dansende frem fra skyggen ved trekk i rommet.

Det er et viktig og riktig råd dette med ikke å gå til sengs i sinne, eller å sovne uten å gjøre det godt igjen med ektefellen etter en krangel.

Det du opplever neste morgen, om en ikke følger det rådet, er at gårsdagens problemer er der når en våkner igjen; og de kommer i tillegg til alle problemene en møter i den nye dagen.

Etterslep i vedlikehold er aldri bra, heller ikke for vedlikehold av psyken.

Blås i alle sorger og dans videre er bare en floskel.

Den som blåser i sorgene er en som gjemmer alle ubetalte regninger i en skuff, eller som snur baken mot en ilter hund; det fungerer en kort stund, men så biter det deg i ræva.

For å bli sorgfri må en bruke tid og krefter på å skyve problemer bak seg og ALDRI bruke energi på å ta sorger på forskudd.

Kun det du har lagt bak deg ved å uskadeliggjøre det forblir historie. Alt annet blir fort en utfordring for din fremtid.

En ting jeg har lært gjennom livets gang er at ingen problemer er for store til ikke å ha en løsning.

Min fysiske helse er under hardt angrep for tiden, og hvordan det vil ende er like usikker som krigen mellom Russland og Ukraina.

Denne situasjonen gir meg to muligheter; å bruke kreftene på å stå i kampen, eller å sette meg ned og grue meg til et mulig tap.

Som med meg som med dere så er ingen av oss garantert å få en dag i mårå, men den som dveler ved akkurat det fremfor å leve som om morgendagen like vel er en sikker ting, den vil ha et dårlig liv.

Jeg vet at jeg ikke har noen garanti for de neste timene, men det å ikke vite er langt fra det samme som å gå ut ifra at denne timen er min siste.

Hvis målet ditt i livet er å få rett og kunne si hva var det jeg sa så garanterer jeg deg at du aldri vil få den muligheten. Det er bare de pårørende som får muligheten til å si: han fikk rett, til slutt.

Jeg sier aldri til meg selv at jeg ikke vil overleve dagen i dag, men i stedet lover jeg meg selv at jeg vil gjøre alt jeg kan for å sitte foran campingvogna mi i morgen kveld og lese en bok i solskinnet.

Jeg tror det er riktig at jeg får morgendagen fordi det har stemt hver eneste dag i over 64 år. 

I over 23 000 påfølgende dager uten avbrekk har dette stemt, om dog ikke alle kvelder har vært med solskinn og en god bok.

Hvorfor i all verden skal jeg slutte å tro på morgendagen og grave meg ned i forhåndssorg rundt statistikk som sier at alt godt har en ende.

Jeg vet at statistikken stemmer, men den dagen kommer om jeg bekymrer meg for det eller ikke.

Det jeg tror, og mener å vite, er at den dagen kommer raskere om jeg bekymrer meg for det.

Den dumme og uvitende har ingen sorger.

... det er mulig å leve uten såpe og tannpasta, men man kan ikke leve uten håp.
Cecilia Samartin

Ha en håpefull og nydelig vår-helg.

Det som gjør det deilig å leve, er at i morgen ikke er som i går, og at hvert møte er et nytt håp.
Eva Joly