Her forleden ble jeg kalt for en intolerant, gammel rasist fordi jeg sa hva jeg mente om en sak vedkommende selv tok opp.
Det hadde selvsagt vært best å holde kjeft og bite det i seg, men jeg kan ikke stilltiende akseptere representanter for kulturer som systematisk forsvarer fysisk skjending av sine barn.
Det finnes ingen argumentasjon rund dette som jeg forstår, eller som jeg kjøper; heller ikke fjolleriet i argumentasjonen om at det er Guds vilje.
Dersom disse kulturene ser opp til en Gud som krever at barn skal lemlestes så hyller og tilber de en sadist.
Disse med Guds vilje som argument er ofte de samme som er imot bruk av sminke og plastisk kirurgi fordi det er galt å endre på Guds skaperverk.
Hykleri og selvmotsigelser.
Det er på linje med holdningene til den katolske presten som prediker sølibat og forbud mot sex utenom ekteskapet, og senere på dagen misbruker altergutten.
Selvfølgelig burde jeg høre på de som sier at en ikke skal dømme en hel kultur ut fra noen få, dårlige ting, men i stedet bygge aksept ut fra helheten.
For meg er det som å sende barnebarnet mitt hjem til den pedofile naboen fordi han stort sett er en grei kar.
Kall meg gjerne kultur-rasist eller en sneversynt og fordømmende gubbe.
Si gjerne om meg at jeg er uvitende og ikke vil forstå, for da treffer du spikeren på hodet.
Jeg hverken kan eller vil forstå dem som skamferer underlivet til sine døtre og sier at det er rettferdig fordi det er likestilt med omskjæringen av sine sønner.
Kjønnene i disse kulturene er ergo helt likestilt; og barnas tilstedeværelse er til for mannens perverse behov for å ødelegge dem; med mors velsignelse.
Har virkelig disse kulturenes menn så lite selvtillit at de må ty til kniven for å sikre at deres døtre ikke gjør skam på dem?
Selvsagt er dette bare en liten del av disse kulturene, men mitt livs ene prinsipp er at jeg ikke kan støtte en person, kultur eller sekt som misbruker eller vansirer et barn.
Punktum.
Jeg er ikke en tilgivende person, bare veldig prinsippfast.
Et nært familiemedlem av meg mistet sitt fem år gamle barn i en drukningsulykke på en badestrand langs Glomma tidlig på 70-tallet fordi han kombinerte barnepass og badetur med inntak av innholdet i en romslig lommelerke.
Han sovnet i sand, sol og rus mens barnet hans fløt livløst nedover Glomma.
Det var ingen tvil om at han trengte oppfølging for alkoholisme og tung anger, men jeg hadde ikke noe å tilby ham; fordi ikke alle ulykker kan unnskyldes.
I mitt hode var det ingen ulykke, men selvsentrering, egoisme og ansvarsløshet som bakteppe for hendelsen og hans handlinger. Det var ikke en ulykke og det var ikke uaktsomt drap; det kan kun tolkes som mord med overlegg å ta et barn til standen og drikke seg drita full.
Å fylle lommelerka mens en pakker badetøy og lokker en ikke svømmedyktig femåring til å gå ut i vannet er et planlagt drap selv om målet ikke var å ta livet av den lille.
Det er grenser for hvor mange, selvinnlysende dårlige valg du kan gjøre etter hverandre og slippe fra det.
Å kalle dette en av alkoholens fortvilte bivirkninger er respektløst for femåringens minne.
Liberalismen er det verste av alt. Denne godfjottete toleransen som sier at alt skal tåles, alt skal behandles «objektivt».
Hans Børli
Familien hans tryglet meg, og nærmest beordret meg, til å fortelle ham at jeg tilga ham; noe som var viktig for hans mulighet til å komme seg ut av alkoholismen og de andre problemene han slet med.
Mine meninger om ham var viktig for ham.
Jeg kunne ikke glede familien, psykologen eller ham med å tilgi; det er ikke den jeg er.
Han var og er ikke en gang verdig å lyve for; for at han skulle føle seg bedre. Det er ikke noe aksept og tilgivelse jeg kan gi ham.
Et prinsipp er en overordnet eller grunnleggende setning for tenkning eller handling.
Fire prinsipper utgjør grunnprinsippet for etikk og består av prinsippene om å gjøre godt, å respektere selvbestemmelse, å ikke skade og å være rettferdig.
Vi har alle våre personlige koder som vi lever etter, og jeg er ikke interessert i å bryte noen av mine.
Jeg forstår at alkoholisme og det å låse seg fast i kulturelle regler bunner ut i avhengigheter, i besettelser og låste overbevisninger som det ikke er lett å bryte; som det å bryte sine egne livsfilosofier.
Jeg vet at jeg har mine besettelser; at jeg er arbeids-oholiker og fag-oholiker.
Det er ikke enkelt å bryte slike mønstre uten hjelp.
Alt dette vet jeg, men uansett så er jeg ikke villig til å bryte egne prinsipper for å hjelpe andre; eller meg selv.
Kanskje disse kultur-overgriperne tror så hardt på at det å skamføre et pikebarn for livet er det rette å gjøre at de får angst om noen prøver å bryte mønsteret deres. Om det skyldes kulturarv, religiøs overbevisning eller medfødt psykopati så er ikke det unnskyldning nok til å få meg til å snu meg bort, akseptere handlingene eller å tilgi dem for det de har gjort.
Derfor vil jeg til min døende dag være en kultur-rasist som er sneversynt og sta; en som ikke vil høre på argumentene eller som er villig til å overse det faktum at det å skade ett barn med overlegg er galt; uansett begrunnelsen de har for sine handlinger.
Djevel-utdrivelse, omskjæring og skjedesammensying, mishandling og vold som oppdragelsesmetode; alt dette er bare kulturell eller religiøs sadisme med bakgrunn i forkynnerne og utførernes personlige utilstrekkelighet.
Også kvinner er utstyrt for seksuell nytelse og eksisterer ikke bare for å føde arvinger.
Hvis menn er redde for en kvinnes tiltrekking på andre eller deres seksualitet så burde de jobbe med seg selv og ikke skamfere; eller påtvinge kvinner å dekke seg til.
De kvinnene som ikke er for gamle eller unge, må dekke til ansiktet, unntatt øynene for å unngå å provosere menn som ikke er nære slektninger
Frykten for ikke å strekke til er reell og vond for mange, men dette er ikke et gyldig argument for overgrep.
Kultur må ikke være argument nok til å akseptere at sånt skjer; og det er faktisk sånn at en god gjerning oppveier en dårlig.
De som tror det bør oppsøke faglig hjelp.
Om jeg går i kirken hver søndag og bruker arbeid og fritid til å hjelpe andre så gir det meg uansett ikke frikort til å banke livskien ut av kona eller barna mine.
Alle handlinger står for seg selv; gode eller dårlige.
Folkelig kultur er tanke, kommunikasjons og atferdsmønstre hos mennesker. Den kulturen jeg skriver om her er de sammenhengende helheten som tilsvarer ett folk eller samfunn.
Et eksempel på kulturbegrepet i denne sammenhengen er det vi i vårt land benevner som norsk kultur og samisk kultur.
Antropologen Edward Burnett Taylor definerer dette slik: Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikket, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner som et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.
Det er i forhold til vanene som folk har tilegnet seg som medlem av et samfunn jeg angriper her og som sikkert gjør at jeg er rasist på kulturelt nivå gjennom ikke å akseptere alt som ikke er i tråd med den norske kulturen jeg har vokt opp i; og den har gitt meg noen begrensninger som gir intoleranse.
Toleranse blir en forbrytelse når den benyttes overfor ondskap.
Thomas Mann
Ha en god og tolerant helg.
I det øyeblikket vi aksepterer våre begrensninger, beveger vi oss forbi dem.
Albert Einstein
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar