Kompetanseoverføring

Så sitter jeg her da, i den ytterste enden av livet og ser hvordan de i den helt andre enden kommer inn på arenaen og starter sitt liv for å ta over for oss gamlingene.

Det er ikke noe trist med dette, snarere tvert imot; men det er litt skremmende å se hvor ulikt vi i hver ende av livsløpet tenker rundt de samme tingene.

Det er vel det som er utvikling.

Ny krefter kommer stormende inn på arbeidsplassen; friske, unge og ivrige. 

De har hodet fult av ideer bygget på solid utdannelse og ønsker å sette sin farge på det de rommene som utgjør deres fremtidige oppholdssted.

De ønsker å pusse opp og fornye.

De ønsker å sette sine preg på omgivelsene.

Bilde: https://pixabay.com/

Jeg synes litt synd på dem, for i sin ungdommelige naivitet er de overbevist om at det livet på skolebenken speilet det virkelige livet; de har enda ikke fått erfart det de som var gamle i min ungdom kalte riset bak speilet.

Utdannelse er som en beredskapsøvelse; den har sin verdi, men den er ikke virkeligheten.

Den vil aldri i tilstrekkelig grad kunne ta hensyn til adrenalin, frykt og et dusintall andre variabler, men den forbereder deg til å gå inn i en handling.

Så sitter gamlinger som meg med bakgrunn i en til dels utgått utdannelse og med mye erfaring mens vi betrakter de unge i både beundring og i frykt; noen ganger i reell, faglig skrekk. 

Enkelte ganger innser en at selv foreleserne på universitetsnivå har skolert fremtidens fagpersonell med egen, lange bakgrunn innen faget; men bare på rent teoretisk nivå.

Det er litt som en bare teoretisk utdannet snekker som under bygging av sitt første byggverk erfarer at hammeren noen ganger ikke treffer spikeren, men tommelfingeren.

Blånegler er en del av utdanningen som håndverker, som min far alltid sa.

Han hadde mange av dem.

Selvsagt skal jeg ikke sammenligne universitets og høyskoleutdanningen opp mot militær utdanning der en praktiserer alle fag like mye som den teoretiske utdanningen, men det er ikke til å komme i fra at erfaring er en viktig del av det helhetsbildet en trenger for å etablere et konkurransedyktig produkt.

Erfaring er alle vitenskapers mor.

Muhammad

Personlig så har jeg bygget opp beredskap i flere ulike miljøer, militært og sivilt.

Hver eneste gang har jeg gått inn i oppgavene med all verdens pågangsmot, med solid utdannelse i ryggen og bra med erfaring; og hver eneste gang har jeg blitt smertelig overrasket over hvor avhengig jeg har vært av kompetanseoverføring fra de som kjenner detaljene på det nye objektet; og ikke mist tankene og beslutningene bak det beredskapssystemet som jeg har fått i oppgave å fornye og forbedre.

Som gamling i mitt fag har jeg innsett at min plikt på vei ut er å støtte og gi de på vei inn det jeg sitter på; å overlate verktøykassa mi til den nye; og forklare dem hvordan jeg har brukt de ulike verktøyene i kassen.

Hvilke av verktøyene de velger å ta i bruk, hvordan de velger å bruke dem; og ikke minst hvilke de ønsker å kaste eller fornye er opp til dem.

Men det ligger uansett en viktig faktor bak at dette som er avgjørende for suksess, og det er tydelig ledelse; og en ledelse som innser at både utdannelse, erfaring og muligheten for kompetanseoverføring har betydning for det produktet de vil få.

Ønsker ledelsen noe helt nytt i stedet for det de har så er det helt riktig å skvise ut alt som har med erfaring og kompetanseoverføring; å gi den nyansatte helt blanke ark og utvidede fullmakter. 

Det er ledelsens fulle rett, men det må bygge på gjennomtenkte beslutninger med grundig risikovurdering som underlag.

Uansett så er alle nye krefter velkomne for min del. Jeg skal gjøre det jeg kan for å hjelpe dem å orientere seg i sine nye omgivelser, men det er ikke min oppgave å fortelle dem hva de skal og hvor de skal gå.

Det er uansett ikke jeg som har betydning for deres videre arbeidsforhold; det er tydelig ledelse som er drivstoffet de trenger; ledere som bruker ordene: dette er hva jeg vil at du skal produsere for oss.

Min bestilling for snart tjue år siden var: vi vil ha et godt, effektivt og robust beredskapssystem.

Gjennom årene har jeg gitt dem det jeg mener dekker det de bestilte; men er det det de ville ha?

Jeg tror det, men jeg har også hørt kritikk for å ha styrt beredskapen dit jeg ønsker.

Vel, de sa at de ville ha huset malt i ny farge, men ikke hvilken.

Det har vært gudommelig flott for meg å kunne jobbe etter denne friheten; frihet under ansvar.

Trass i at jeg hyller min frihet så håper at eventuelle arvtakere for deres del får en litt tydeligere bestilling; for god beredskap er ikke en eksakt vitenskap.

Vitenskap er rett og slett sunn fornuft på sitt beste.

Thomas Henry Huxley

Ha en trygg og god helg

Den vitenskapelige fantasi begrenser seg alltid innenfor rammen av sannsynlighet.

Thomas Henry Huxley

Betinget intoleranse

Her forleden ble jeg kalt for en intolerant, gammel rasist fordi jeg sa hva jeg mente om en sak vedkommende selv tok opp.

Det hadde selvsagt vært best å holde kjeft og bite det i seg, men jeg kan ikke stilltiende akseptere representanter for kulturer som systematisk forsvarer fysisk skjending av sine barn.

Det finnes ingen argumentasjon rund dette som jeg forstår, eller som jeg kjøper; heller ikke fjolleriet i argumentasjonen om at det er Guds vilje.

Dersom disse kulturene ser opp til en Gud som krever at barn skal lemlestes så hyller og tilber de en sadist.

Disse med Guds vilje som argument er ofte de samme som er imot bruk av sminke og plastisk kirurgi fordi det er galt å endre på Guds skaperverk. 

Hykleri og selvmotsigelser.

Det er på linje med holdningene til den katolske presten som prediker sølibat og forbud mot sex utenom ekteskapet, og senere på dagen misbruker altergutten.

 

Bilde: https://pixabay.com/

Selvfølgelig burde jeg høre på de som sier at en ikke skal dømme en hel kultur ut fra noen få, dårlige ting, men i stedet bygge aksept ut fra helheten.

For meg er det som å sende barnebarnet mitt hjem til den pedofile naboen fordi han stort sett er en grei kar.

 

Kall meg gjerne kultur-rasist eller en sneversynt og fordømmende gubbe.

Si gjerne om meg at jeg er uvitende og ikke vil forstå, for da treffer du spikeren på hodet.

Jeg hverken kan eller vil forstå dem som skamferer underlivet til sine døtre og sier at det er rettferdig fordi det er likestilt med omskjæringen av sine sønner.

Kjønnene i disse kulturene er ergo helt likestilt; og barnas tilstedeværelse er til for mannens perverse behov for å ødelegge dem; med mors velsignelse.

Har virkelig disse kulturenes menn så lite selvtillit at de må ty til kniven for å sikre at deres døtre ikke gjør skam på dem?

 

Selvsagt er dette bare en liten del av disse kulturene, men mitt livs ene prinsipp er at jeg ikke kan støtte en person, kultur eller sekt som misbruker eller vansirer et barn.

Punktum.

Jeg er ikke en tilgivende person, bare veldig prinsippfast.

 

Et nært familiemedlem av meg mistet sitt fem år gamle barn i en drukningsulykke på en badestrand langs Glomma tidlig på 70-tallet fordi han kombinerte barnepass og badetur med inntak av innholdet i en romslig lommelerke.

Han sovnet i sand, sol og rus mens barnet hans fløt livløst nedover Glomma.

Det var ingen tvil om at han trengte oppfølging for alkoholisme og tung anger, men jeg hadde ikke noe å tilby ham; fordi ikke alle ulykker kan unnskyldes.

I mitt hode var det ingen ulykke, men selvsentrering, egoisme og ansvarsløshet som bakteppe for hendelsen og hans handlinger. Det var ikke en ulykke og det var ikke uaktsomt drap; det kan kun tolkes som mord med overlegg å ta et barn til standen og drikke seg drita full.

Å fylle lommelerka mens en pakker badetøy og lokker en ikke svømmedyktig femåring til å gå ut i vannet er et planlagt drap selv om målet ikke var å ta livet av den lille.

Det er grenser for hvor mange, selvinnlysende dårlige valg du kan gjøre etter hverandre og slippe fra det.

Å kalle dette en av alkoholens fortvilte bivirkninger er respektløst for femåringens minne.

 

Liberalismen er det verste av alt. Denne godfjottete toleransen som sier at alt skal tåles, alt skal behandles «objektivt».

Hans Børli

 

Familien hans tryglet meg, og nærmest beordret meg, til å fortelle ham at jeg tilga ham; noe som var viktig for hans mulighet til å komme seg ut av alkoholismen og de andre problemene han slet med.

Mine meninger om ham var viktig for ham.

Jeg kunne ikke glede familien, psykologen eller ham med å tilgi; det er ikke den jeg er.

Han var og er ikke en gang verdig å lyve for; for at han skulle føle seg bedre. Det er ikke noe aksept og tilgivelse jeg kan gi ham.

 

Et prinsipp er en overordnet eller grunnleggende setning for tenkning eller handling.

Fire prinsipper utgjør grunnprinsippet for etikk og består av prinsippene om å gjøre godt, å respektere selvbestemmelse, å ikke skade og å være rettferdig.

Vi har alle våre personlige koder som vi lever etter, og jeg er ikke interessert i å bryte noen av mine.

 

Jeg forstår at alkoholisme og det å låse seg fast i kulturelle regler bunner ut i avhengigheter, i besettelser og låste overbevisninger som det ikke er lett å bryte; som det å bryte sine egne livsfilosofier.

Jeg vet at jeg har mine besettelser; at jeg er arbeids-oholiker og fag-oholiker. 

Det er ikke enkelt å bryte slike mønstre uten hjelp.

Alt dette vet jeg, men uansett så er jeg ikke villig til å bryte egne prinsipper for å hjelpe andre; eller meg selv.

Kanskje disse kultur-overgriperne tror så hardt på at det å skamføre et pikebarn for livet er det rette å gjøre at de får angst om noen prøver å bryte mønsteret deres. Om det skyldes kulturarv, religiøs overbevisning eller medfødt psykopati så er ikke det unnskyldning nok til å få meg til å snu meg bort, akseptere handlingene eller å tilgi dem for det de har gjort.

Derfor vil jeg til min døende dag være en kultur-rasist som er sneversynt og sta; en som ikke vil høre på argumentene eller som er villig til å overse det faktum at det å skade ett barn med overlegg er galt; uansett begrunnelsen de har for sine handlinger.

 

Djevel-utdrivelse, omskjæring og skjedesammensying, mishandling og vold som oppdragelsesmetode; alt dette er bare kulturell eller religiøs sadisme med bakgrunn i forkynnerne og utførernes personlige utilstrekkelighet.

Også kvinner er utstyrt for seksuell nytelse og eksisterer ikke bare for å føde arvinger.

Hvis menn er redde for en kvinnes tiltrekking på andre eller deres seksualitet så burde de jobbe med seg selv og ikke skamfere; eller påtvinge kvinner å dekke seg til.

De kvinnene som ikke er for gamle eller unge, må dekke til ansiktet, unntatt øynene for å unngå å provosere menn som ikke er nære slektninger

 

Frykten for ikke å strekke til er reell og vond for mange, men dette er ikke et gyldig argument for overgrep.

Kultur må ikke være argument nok til å akseptere at sånt skjer; og det er faktisk sånn at en god gjerning oppveier en dårlig.

De som tror det bør oppsøke faglig hjelp.

 

Om jeg går i kirken hver søndag og bruker arbeid og fritid til å hjelpe andre så gir det meg uansett ikke frikort til å banke livskien ut av kona eller barna mine.

Alle handlinger står for seg selv; gode eller dårlige.

 

Folkelig kultur er tanke, kommunikasjons og atferdsmønstre hos mennesker. Den kulturen jeg skriver om her er de sammenhengende helheten som tilsvarer ett folk eller samfunn.

Et eksempel på kulturbegrepet i denne sammenhengen er det vi i vårt land benevner som norsk kultur og samisk kultur. 

Antropologen Edward Burnett Taylor definerer dette slik: Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikket, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner som et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.

Det er i forhold til vanene som folk har tilegnet seg som medlem av et samfunn jeg angriper her og som sikkert gjør at jeg er rasist på kulturelt nivå gjennom ikke å akseptere alt som ikke er i tråd med den norske kulturen jeg har vokt opp i; og den har gitt meg noen begrensninger som gir intoleranse.

 

Toleranse blir en forbrytelse når den benyttes overfor ondskap.

Thomas Mann

 

Ha en god og tolerant helg.

 

I det øyeblikket vi aksepterer våre begrensninger, beveger vi oss forbi dem.

Albert Einstein

Smil

En morgen jeg gikk fra bussterminalen og over mot Olafiagangen møtte jeg en ung jente som fikk meg til å tenke på hvor mange ulike typer smil vi har.

Selv om det var tidlig morgen i en av byens mest belastede område, og hvor hun møtte en stygg og lite tillitsvekkende gamling, var ikke smilet hennes av det nervøse forsøket på avvæpning som en ser i slike situasjoner.

Heller ikke var det et sexy smil som har som mål og lokke til seg partnere eller kunder.

Det var heller ikke et sånt forelsket smil som enhver tenåring drømmer om å møte.

Jeg tolket heller ikke smilet hennes som en stille, tilbakeholdt latter fremmet av mitt latterlig, komiske utseende.

Smilet hun møtte meg med var et uoppfordret smil hvor hun holdt blikket mitt og smilte med hele ansikter; akkurat sånn som det ansiktet mitt barnebarn møter meg med når hun sier Mose!

Bilde: https://pixabay.com/

Hvorfor jeg ble tildelt et slik smil av en veldig ung, totalt ukjent person i grålysningen en mandag morgen vil jeg aldri få noe svar på; og ikke trenger jeg det heller.

Det eneste som interesserer meg rundt denne spontane hendelsen var hvordan noen korte sekunder kan gjøre en grå hverdag mange hakk lysere og varmere; og hvordan varmen i smilet holdt meg varm hele den kommende arbeidsdagen.

Smil er et grunnleggende følelsesuttrykk og en grimase hvor mange av musklene i ansiktet trekkes sammen, noe vi er medfødt til å gjøre i og med at spedbarn begynner å smile omkring seks uker gamle; ofte når de ser andre ansikter.

Smil brukes som oftest for å uttrykke glede og vennlighet, og smilet tolkes derfor vanligvis positivt over hele verden. 

Å smile gjør at hjernen produserer mer endorfin, som i sin tid minsker smerte. 

Det finnes flere typer smil, både med åpen og lukket munn. 

De fleste mennesker ser intuitivt forskjell på et ekte, oppriktig ment smil og et falskt, tilgjort smil. Stort sett tolker vi følelsene hos andre mennesker riktig. 

Et hjertelig smil vises i hele ansiktet, også i smilende øyne, og ikke bare i oppadvendte munnviker eller blottede tenner.

Smiling er altså egentlig bare grimaser. Noen ganger gjør vi det med vilje, andre ganger klarer vi ikke la være, men hvorfor gjør vi det?

Selvsagt er smil noe som forskere har vridd sine hjerner rundt i generasjoner og kommet med mange hypoteser rundt.

Forskningen viser at folk smiler når de er glade er konklusjonen i den unge forskningsgruppen Nysgjerrigper.

Disse unge forskerne har kommet frem til mange ulike smilvarianter, som å smile med tennene, smile med munnen, smile med øynene og smile med kroppen.

Men disse barneforskerne er ikke dummere enn at de allerede i ung alder har innsett at det finne mange grunner til at ansiktet viser et smil.

De har listet opp: lure smil, rare smil, redde smil, fornærmede smil, hemmelighetsfulle smi og triste smil; de har til og med fanget opp at det finnes falske smil.

Av erfaring så har jeg lært at smil er et verktøy som kan benyttes med overlegg i mange situasjoner; sikkert noe jeg har fått med meg fra barndommen da min alltid ærlige og observante tante Olga observerte meg i en noe anstrengt situasjon og konkluderte sin beskrivelse av min personlighet med Arnulf Øverland sine ord: den dumme kjenner ingen tvil, men seirer med et fjollet smil.

Det fine med tante Olga var at jeg aldri forsto om det hun sa til meg var for å fornærme meg eller for å hylle meg.

Bilde: https://pixabay.com/

Det eneste jeg vil si i dette eposet er rett og slett at et ekte smil er den beste og grønneste energikilden vi har.

Som bevis for dette fører jeg opplevelsen på Olafiagangen der et kort, ekte smil og vakre, smilende øyne fra en totalt ukjent og uinteressant forbipasserende har gitt meg et oppløft som har vart i mange dager; og som kan hentes frem igjen og igjen når jeg trenger å se ting litt lysere.

Jeg kommer fra et bygdesamfunn der mannfolk hadde lommene bulende fulle av ting som kunne komme til nytte i hverdagen, og hvor kvinnene som kvinnfolk flest halte rundt på tunge, stappfulle håndvesker.

Vi var praktiske folk i Nord Odal og forberedt på alt vi måtte møte og som trengte en eller annen form for verktøy.

Like vel var det min mors ord som satte de virkelige nytte-tingene på plass for meg: et smil er det fineste du kan ha på deg.

Ha en smilende god helg

Hvorfor bruke ansiktskrem når hvert smil du møter gjør deg en dag yngre.

Det er bare å oppsøke smilene der de kan høstes.

Lekkasje i det logiske

Denne fredagen er jeg tilbake i rollen av å være en gammel, grinete gubbe som sprer eder og galle.

Dette skyldes at jeg har blitt luta lei av å jevnlig få beskjed om at jeg bryter arbeidsmiljøloven i forhold til overtid; eller at jeg ikke passer på å ta ut den flex-tiden som bygger seg opp på kontoen min.

Det er riktig observert at jeg arbeider mye overtid gjennom det meste av året og at jeg bryter arbeidsmiljølovens grenser for både dagtimer, uketimer og månedsgrenser.

Problemet mitt ligger i er årsaken til disse lange arbeidsdagene og helgearbeid.

Hver gang jeg tar ut en dag på oppsparte timer så må jeg jobbe ekstra lange dager de påfølgende dagene for å ta igjen det jeg ikke fikk gjort når jeg har en fridag midt i en arbeidsuke.

Det er ingen som tar over oppgavene mine de dagene jeg ikke gjør det selv; eller dekker de daglige oppgavene mine for dager hvor jeg holder kurs i beredskap; og heller ingen vilje til å begrense de oppgavene jeg er satt til å dekke.

Det er ikke helt sant, for det er flere kritiske drift-ting jeg har fått beskjed om at jeg ikke lenger trenger å gjøre, men det er ikke satt noen til å dekke dem i stedet for meg; og da blir de fortsatt mine selv om de ikke lenger står i stillingsbeskrivelsen.

Bilde: https://pixabay.com/

Et heldagskurs for min del tilsier at jeg må gjøre unna akutte arbeidsoppgaver, og oppgaver med tidsfrister, før de åtte timene med kursholding.

Jeg får hele tiden beskjed om å be om hjelp av andre; uten at det ser ut til å ha sunket inn at de aller fleste har mer enn nok å fylle dagene sine med; og at det kreves spesiell kompetanse hos de som skal avlaste meg, en kompetanse det ikke akkurat florerer med i bedriften.

Mitt ansvar er å levere i henhold til min stillingsbeskrivelse og kontraktene med selskapene, samt å levere den kvalitet i arbeidet som bedriften har stilt krav til. Å skaffe til veie nødvendige ressurser for å klare dette ligger ikke hos meg; mitt ansvar er kun å avgi situasjonsrapport.

Tyskerne har et ord som heter stellvertreter, en som steller hjemmet når kona er borte; for å si det som men fra min foregående generasjon ville beskrevet det.

Stedfortreder er en person overtar et arbeid, oppdrag eller stilling med fullmakt fra, eller som representant for, en annen person for en kortere tid i den andres fravær; om dette skulle være et ukjent begrep for noen.

En av mine oppgaver i beredskapsarbeidet er å etterse at alle funksjonene i beredskapsgruppene har en navngitt og trenet stedfortreder.

I mitt liv er det i stedet jeg, som i tillegg til alt annet, er stedfortrederen for andres funksjoner når de ikke kan stille.

Skjønn den logikken om du kan.

Heldigvis skjer det sjelden, men for noen uker siden hanglet jeg litt ekstra og ble sykemeldt i tre uker. Hvem var det da som dekket mine oppgaver?

Selvsagt ingen; akkurat sånn som det er når jeg tar ut min pålagte ferie.

Ferie for min del er bare et hjemmekontor på et annet sted enn hjemme; et kontor i et miljø omgitt av andre som skjønner hva ferie virkelig er.

Jeg påroper meg ergo uskyld i forhold til å bryte arbeidsmiljøloven og skyver ansvaret over til dem jeg jobber for.

Årsak og konsekvens henger sammen.

Logikk er en filosofisk disiplin som befatter seg med tenkningens lover. Logikken utforsker de regler, prinsipper, lover og begreper som er forutsatt i korrekte og holdbare resonnementer, slutninger og bevisførsler. 

I det minste er det denne definisjonen som benyttes i Store Norske Leksikon. Jeg skjønner ikke helt hva dette betyr, men like vel så påberoper jeg meg å ha logisk sans; samt å inneha sundt bondevett.

Logikk er læren om lovene og reglene som gjør tenkningen, resonneringen og argumentasjonen gyldig; eller som ordtaket sier: logikk vil få deg fra A til B. Fantasien tar deg overalt.

Jeg forventer ikke lenger at ting skal endre seg, eller at den logikken jeg prøver å frem i min argumentasjon for uskyldighet i brudd på arbeidsmiljøloven skal føre frem, for jeg har vært innom faget pedagogikk ved høyskolen i Akershus, og der fikk jeg i det minste med meg den kanadiske pedagogen Laurence J Peter sine ord: mot logikk fins ingen bedre rustning enn uvitenhet.

Laurence er forøvrig også mannen bak Peter-prinsippet som dekker antakelsen om at i organisasjoner hvor medarbeidere forfremmes på grunn av dyktighet og suksess, vil de til slutt forfremmes til lederjobber de ikke mestrer.

Her overrasker jeg meg selv i forhold til hva jeg faktisk fikk med meg fra timene på HIAK.

Hver gang jeg møter trusler om å miste retten til overtidsbetalt for de timene jeg må jobbe ekstra så opplever jeg det samme som jeg føler etter at de jeg har varslet om min arbeidssituasjon og hva beredskapsarbeidet faktisk omfatter av oppgaver og operative, uplanlagte behov for håndtering opplever: null forståelse av de ordene som uttales.

Jeg har helt mistet troen på at de ordene jeg tror jeg uttaler høyt faktisk kan høres av andre.

Samtidig har jeg selv blitt døv når trusler om konsekvenser uttales av andre.

Jeg føler ikke lenger at truslene biter på meg. Ordene preller av meg fordi jeg personlig har begynt i å drite i hva konsekvensene til slutt blir; arbeidsmessig og helsemessig. 

Dersom jeg ikke får utbetalt lønn for den ekstra innsatsen jeg gjør så slutter jeg bare med å gjøre dem. Kontrakter og avtaler betyr ikke lenger noe som helst.

Dersom det eneste tilbudet blir å ta ut flextid i time mot time for denne innsats jeg gir så får jeg avspasere fortløpende uten å ta konsekvensene av dette innover meg.

Bilde: https://pixabay.com/

Jeg er stolt over mitt arbeid og hva jeg har lykkes med; og hva jeg klarer å levere av kvalitetsarbeid. Stolthet skaper identitet og tilhørighet til en organisasjon. 

En ekte opplevelse av stolthet i organisasjonen bidrar til å inspirere enkeltpersoner og grupper til å oppnå mer, kommunisere bedre og bygge på hverandres styrker.

Dessverre har jeg nå begynt å tvile på at mitt arbeid har noen reell verdi lenger; og det skader stoltheten.

Hadde den hatt betydning så ville jeg ikke sittet igjen med følelsen av å snakke til døve ører når jeg advarer om at jeg ikke lenger kan klare det økende presset i jobben alene og uten en arvtaker å sparre med, og å dele erfaringer med.

For meg løper tiden ut på flere nivåer; og det gjør at jeg har fordypet meg i Mark Manson’s bok: Den edle kunsten å gi faen.

Det er ikke slik jeg ønsket å avslutte en lang arbeidskarriere. Jeg hadde en drøm om å gi meg mens jeg var på topp, men om truslene iverksettes så blir konsekvensene for min del at jeg må levere dårligere og avlevere et ettermæle som en som ikke holdt mål.

Mark Mansons budskap er å huske på hvor små vi er i det store bildet. Vi skal være på denne jorden i et brøkdels sekund. Vi burde bruke den korte og dyrebare tiden til å gi mer faen, ikke i livet, men i motbørene vi møter. 

Livet skal leves til det fulle. Det som ofte hindrer oss i optimal livsutfoldelse, er måten vi møter motgang på. Livet kan, ifølge Manson, ikke renskes for smerte og motgang. Det er måten vi løser motgang på, som gjør oss lykkelige. Livet har egentlig ingen mening annet enn å løse problemer. 

Og så dør vi. 

Uansett så har jeg havnet der hvor jeg møter trusler og beskyldninger med ordene: "Ikke mitt bord".

Dersom bordet ikke blir ryddet eller servert i forhold til kundenes forventninger og behov så er det restauranteierens problem, ikke mitt.

Misfornøyde kunder er aldri noen god butikk, hverken internt eller eksternt i en bedrift.

Bilde: https://pixabay.com/

Mine oppgaver i det meste av mitt voksne liv er å håndtere det som kommer på best mulig måte ut fra de ressurser og muligheter jeg har til rådighet.

Slik blir det også i fremtiden, å tilpasse arbeidet i forhold til de ressurser og muligheter jeg får til rådighet.

Flid betaler gjeld, men motløshet formerer den.

Benjamin Franklin

Ha en god og trussel-fri helg og en herlig nasjonaldag

Åpenheten kan bli truende når den mangler grenser. Noen ganger er åpenhet et feil navn på det som er sinnets lekkasje.

Finn Skårderud

Hybelkaninene i hodet

An orphan will always be alone in life; standing alone is an art that an orphan learns to master, or that becomes his ultimate

Bilde: https://pixabay.com/

Før du går inn i en mulig dødelig situasjon må du legge all din tvil, din frykt og din angst ned i en boks og låse den. 

Først etter at oppgavene er løst og situasjonen er stabilisert kan du tillate deg å åpne boksen og bearbeide det som er i den.

Det viktigste, og det vanskeligste, er å la være å holde boksen lukket og bare åpne den for å stappe ned flere problematiske følelser.

En må lære seg å stå i det og lufte boksen for hver gang.

Gjør en ikke det så vil den bli så full at lokket uansett sprenges opp og frigjør en uhåndterlig kaskade av vondt som ikke noe menneske vil tåle.

Bilde: https://pixabay.com/

Jeg er en person med et lite barns sinn; en som ikke alltid hører på det foreldrene sier. Nei er bare et ord som øker trangen til å prøve.

Barndom er fornuftens søvn.
Jean-Jacques Rousseau

Like vel valgte jeg å høre på veteranene i legionen på akkurat rådene om jevnlig å lufte sengetøyet godt før en legger seg i det med det som mål at en får en god natts søvn på vei mot en ny og god nestedag.

Slavisk etterlevelse av kodene rundt dette med å møte utfordringene er viktig; det å ikke hvile før alle problemer er oppsøkt og løst har vært avgjørende for at jeg er den jeg er i dag.

Som godt voksen mann har jeg i dag ingen uoppgjort anger å bære med meg, og ingen ubetalte regninger i hjernen som truer med å vokse seg til en uhåndterlig inkasso.

En annen ting som har gjort det mulig for meg å fortsatt stå psykisk usåret tilbake etter mange tilsynelatende skadelige opplevelser og handlinger på grensen til det sunne og fornuftige, er at jeg konsekvent bare benytter ordet -hvis- for å vurdere fremtid og ikke til å evaluere fortiden i forhold til hva som kunne ha skjedd.

Gikk skuddet noen cm for høyt så er det fakta som skal være en del av granskningen, og ikke hva som kunne eller ville ha skjedd om det gikk en cm lavere. Det traff der det traff, og ingen ting kan forandre det i etterid.

Hvis jeg hadde gjort sånn i stedet for det jeg gjorde der og da er ikke en sunn evaluering for operativ læring, men det er en måte å vri fakta i en psykologisk evaluering til en skadelig grubling som ikke har noen verdi.

Jeg begikk feil som fikk konsekvenser, men i stedet for å dvele ved feilene bruker jeg erfaringene av feilene for å unngå å gjøre dem igjen.

I stedet for å søke svar på hvorfor jeg begikk feilene stiller jeg meg i stedet spørsmålet om hvordan jeg skal unngå å gjøre dem igjen og fokusere arbeidet på det.

Å prøve å endre fortiden er en totalt fånyttes energisløsing på en oppgave som ingen noensinne har lykkes med.

Brant huset ditt ned så er det ingen ting noen kan endre på. Gjort er gjort, og det kommer ikke noe godt ut av å gråte over spilt melk.

Det eneste fornuftige er å jobbe for ikke å spile neste liter med melk.

Lettere sagt enn gjort vil noen si, men det er ikke det; ikke om en bare jobber systematisk med å møte det vonde med samme iver som man oppsøker det gode og forlokkende.

Alt en skyver til side, eller prøver å løpe fra, vil før eller siden ta deg igjen som et snøras og begrave deg.

På et ryddig gulv tråkker en aldri i gamle glasskår, sa min mor.

Under en støvsuget seng kommer ikke hybelkaninene dansende frem fra skyggen ved trekk i rommet.

Det er et viktig og riktig råd dette med ikke å gå til sengs i sinne, eller å sovne uten å gjøre det godt igjen med ektefellen etter en krangel.

Det du opplever neste morgen, om en ikke følger det rådet, er at gårsdagens problemer er der når en våkner igjen; og de kommer i tillegg til alle problemene en møter i den nye dagen.

Etterslep i vedlikehold er aldri bra, heller ikke for vedlikehold av psyken.

Blås i alle sorger og dans videre er bare en floskel.

Den som blåser i sorgene er en som gjemmer alle ubetalte regninger i en skuff, eller som snur baken mot en ilter hund; det fungerer en kort stund, men så biter det deg i ræva.

For å bli sorgfri må en bruke tid og krefter på å skyve problemer bak seg og ALDRI bruke energi på å ta sorger på forskudd.

Kun det du har lagt bak deg ved å uskadeliggjøre det forblir historie. Alt annet blir fort en utfordring for din fremtid.

En ting jeg har lært gjennom livets gang er at ingen problemer er for store til ikke å ha en løsning.

Min fysiske helse er under hardt angrep for tiden, og hvordan det vil ende er like usikker som krigen mellom Russland og Ukraina.

Denne situasjonen gir meg to muligheter; å bruke kreftene på å stå i kampen, eller å sette meg ned og grue meg til et mulig tap.

Som med meg som med dere så er ingen av oss garantert å få en dag i mårå, men den som dveler ved akkurat det fremfor å leve som om morgendagen like vel er en sikker ting, den vil ha et dårlig liv.

Jeg vet at jeg ikke har noen garanti for de neste timene, men det å ikke vite er langt fra det samme som å gå ut ifra at denne timen er min siste.

Hvis målet ditt i livet er å få rett og kunne si hva var det jeg sa så garanterer jeg deg at du aldri vil få den muligheten. Det er bare de pårørende som får muligheten til å si: han fikk rett, til slutt.

Jeg sier aldri til meg selv at jeg ikke vil overleve dagen i dag, men i stedet lover jeg meg selv at jeg vil gjøre alt jeg kan for å sitte foran campingvogna mi i morgen kveld og lese en bok i solskinnet.

Jeg tror det er riktig at jeg får morgendagen fordi det har stemt hver eneste dag i over 64 år. 

I over 23 000 påfølgende dager uten avbrekk har dette stemt, om dog ikke alle kvelder har vært med solskinn og en god bok.

Hvorfor i all verden skal jeg slutte å tro på morgendagen og grave meg ned i forhåndssorg rundt statistikk som sier at alt godt har en ende.

Jeg vet at statistikken stemmer, men den dagen kommer om jeg bekymrer meg for det eller ikke.

Det jeg tror, og mener å vite, er at den dagen kommer raskere om jeg bekymrer meg for det.

Den dumme og uvitende har ingen sorger.

... det er mulig å leve uten såpe og tannpasta, men man kan ikke leve uten håp.
Cecilia Samartin

Ha en håpefull og nydelig vår-helg.

Det som gjør det deilig å leve, er at i morgen ikke er som i går, og at hvert møte er et nytt håp.
Eva Joly

Dyrene i våre liv

 Jeg har alltid blitt kalt, og vel egentlig også skjønt at jeg er, en kjøter.

I følge definisjonene er en kjøter en nedsettende betegnelse på hund av blandingsrase; eller bastard som vi kalte det i Odalen.

Etter som jeg ikke vet noe om mitt opphav så vet jeg ikke hvilken blanding jeg består av, men ordet gate-mix passer jo uansett da jeg godt kan ha blitt til ved et tilfeldig møte, et par jokk og parets skilte veier.

Bilde: https://pixabay.com/

Fra tegneserien Donald Duck & co, fra tegnefilmene på Disneytimen og via Hanna-Barbera Productions tegnefilmer om Tom og Jerry har jeg vokst opp med det selvidentifiserende og selvglorifiserende bildet av at jeg, dersom jeg var hund, så måtte det være en Bulldogg; den lille tassen som kjempet tappert mot store, robuste okser gjennom hele middelalderen og frem til dette ble forbudt i England rundt 1835.

På mange måter har jeg alltid følt at egenskapene hos engelsk Bulldogg beskriver meg som person i lynne og utseende.

Engelsk bulldogg regnes om en energisk, modig og stolt hund, med mange gode egenskaper. 

Den knytter gjerne sterke bånd til eieren og er trofast og beskyttende.

Rasen trenger mye mosjon og en tydelig leder, men kan godt tilpasses et liv i byen. 

Spesielt dette med å trenge mye mosjon er dekkende for meg selv i dag.

Et særpreg hos Bulldoggen er den pusting og pesing!

Bulldogg er en massiv og meget kompakt bygget hund med stort hode, brede skuldre og bred brystkasse. Den har forholdsvis korte ben og et lavt tyngdepunkt.

Det var tilfeldig , men jeg må jeg innrømme at jeg følte meg spesialt hjemme da jeg ankom  Brigada 'Rey Alfonso XIII' II de la Legión i Almeria i Spania og oppdaget at logoen for min avdeling i brigaden var en Bulldogg i fallskjerm.

Jeg hadde ikke følt meg like hjemme om jeg hadde havnet i vaktavdelingen for områdene Ceuta og Mellia, spansk Marokko. Deres avdelingsmerke var en dromedar i fallskjerm.

Bilde: https://pixabay.com/

Ikke det at jeg ikke er blitt kalt kamel tidligere, for ifølge min svoger i Sør-Korea er jeg en nagta som ikke kan bevege meg uten å ha rikelig med vann i sekken på ryggen.

Ved første permisjon fra legionen løp jeg til nærmeste tatovering -sjappe og fikk avdelingsmerket foreviget på høyre underarm.

Å være kjøter er ikke noe positivt. Forfatteren Karin Fossum har sine tanker rundt akkurat det å stå over for et slikt udyr: angsten er en lurvete kjøter. Hele natten igjennom ligger den i sengen og stirrer på meg, årvåkent. I det jeg slår øynene opp, farer den frem og setter tennene i meg. Hver dag vinner jeg kampen mot uhyret.

Jeg har ikke noe angst, for det er jeg som er kjøteren; og det er jeg som går rundt og tror at jeg i tillegg er en Bulldogg som kan tåle alt.

At det fortsatt er noen som anser meg til å være en kjøter får være deres sak, for i egne øyne er jeg bare en hund på godt og vondt.

Det eneste jeg kan bekrefte i den forstand er at jeg har vært en av krigens kjøtere.

I et snev av ubeskjedenhet vil jeg helst bli sett på som hund i tegneserieskaperen Lise Myhre sin beskrivelse av hund som mental pleie: de som er usikre på hva kvalitetstid betyr, behøver bare å tilbringe noen minutter med en hund.

Det ligger litt visdom i det gamle uttrykket om at grunnen til at en hund har så mange venner, er at den logrer med halen istedenfor med tungen; jeg har bare ikke tatt dette helt til meg enda.

Bilde: https://pixabay.com/

Det er en grunn til at hunden er så populær som kjæledyr. Hunder er ærlige, trofaste og stort sett lydige. Hvis en hund hopper opp på fanget ditt, er det fordi den er glad i deg. 

Dersom en katt gjør det samme, er det fordi du har det varmeste fanget; disse egoistiske, selvkonsentrerte og selvdyrkende pelsdyrene. Det eneste du kan dressere en katt til er å gjøre akkurat hva den selv vil.

Jeg har ikke noe katt i meg og ser det som en frastøtende tanke å hele tiden gå rundt å gni meg inntil folk uten en gang å gi det en tanke at de den gnir seg inn til ønsker deg så langt ned på et varmt sted som mulig.

Hunden, der imot, venter til den inviteres før den hopper på deg for å vise sin affekt for deg; selv om det også er avvikere i hundekretser som jokker løs på enhver gjest sine legger.

Falsk som en katt og oppriktig som en hund.

Om en ser bort fra dette med kjøter, så anser jeg det som høyst sannsynlig at det bare er meg selv som ser på meg som en hund; og enda færre som kjøper at jeg er en Bulldogg.

Det vet jeg ikke så mye om, men jeg må innrømme at jeg er veldig i tvil om min kone når som helst vil bytte meg ut med andre dyr og fortsatt ha det like begredelig som hun har det med meg i dag: 

Jeg har tre dyr hjemme som gjør samme nytten som en ektemann: en hund som knurrer hver morgen, en papegøye som banner hele kvelden, og en katt som kommer hjem midt på natten.
Marie Corelli

Bilde: https://pixabay.com/

Uansett så er jeg min kones trofaste, lydige og veloppdragne skjødehund; med Bulldoggens sterke bånd til eieren.

Hun vet at jeg ikke vil svikte henne, men nok ikke bare fordi  hun mener at jeg er så fordømt trofast og at hun stoler så veldig på meg. 

Hennes trygghet på meg skyldes kanskje minst like mye at hun tenker som den amerikanske skuespilleren Gracie Allen: Min mann kommer aldri til å løpe etter andre kvinner. Han er for god, for hensynsfull, for lat og for gammel.

Uansett, om jeg er en gammel Bulldogg eller en kjøter, eller begge deler, så har jeg uansett blitt mere medgjørlig enn jeg en gang var. 

Jeg er rett og slett blitt en gammel hund som bjeffer mer enn jeg biter.

Jeg tør rett og slett ikke å bite folk lenger, for jeg er redd det går med meg som med gamle, hissige Halvor hjemme i Nord-Odal som bet en med-bygding i armen under fest på Vonheim. 

Den han beit skrek til og stakk av; sammen med de fleste av Halvors framtenner til odel og eie i armspekket sitt. 

Halvor så dem aldri mer igjen og måtte gå over fra å spise flesk til å ernære seg på suppe; og suppe til alle måltider er for Koreanere.

Jeg er den jeg er, men selv jeg er ikke sikker på at jeg er den jeg tror jeg er.

Min egen oppfattelse av meg selv er ikke mer presis enn det språket vårt er; vi skriver hund, men sier bikkje; en benevnelse som betyr tispe, men som stort sett brukes om hunder uansett hvilket kjønn de har.

Det er ikke helt til å forstå seg på.

Ha en god og selvgranskende helg

... aldri føler jeg så tydelig som sånn efter middag den innerste sammenheng og mening i allting.
Sigurd Hoel

Utholdenhet

Du må vite hva du skal gjøre før du gjør det, er en militær læresetning som ofte benyttes som argument for drilløvelser der en øver på en og samme tingen om og om igjen til den sitter og hentes ut fra hjernebarken når du plutselig trenger den.

Jeg vet av erfaring at dette er en læresetning som også benyttes av de med beslutningsvegring og utsetter enhver beslutning før de har alle tenkelige og utenkelige informasjoner rundt saken.

Det er ikke denne feiltolkningen av læresetningen jeg vil konsentrere meg om her; den får forbli deres dårlige unskyldning for ikke å klare å gjøre et valg; overtenkerne.

Bilde: https://pixabay.com/

Overstenkingen kommer av grublerier over mulige farer som kan komme og som vi bekymrer oss for; men som stort sett aldri skjer.

Overtenkerne søker svar, men får ingen svar de stoler på; selv svarene fra fageksperter med lang erfaring.

Du må vite hva du skal gjøre før du gjør det handler om å forstå at en ikke må kaste seg hodestups inn i handlinger som man ikke er forberedt på eller trent til; eller situasjoner en kaster seg ut i uten først å stanse litt opp og vurdere risikoer og muligheter før en gir seg i kast med å håndtere den.

Læresetningen sier ikke at du ikke skal prøve noe nytt som du aldri har prøvd før, men at du skal stanse opp en kort stund for observasjon, vurdering og beslutning; å skynde seg langsomt sånn at en ikke løper fra hodet.

General Dave Grossman var en erfaren mann som har uttalt den viktigste læresetningen jeg har forholdt meg slavisk til i alt mitt beredskapsarbeid siden 1977 og opp til i dag.

Man stiger ikke opp til nye høyder i en krise! Man synker ned til det nivået man holdt på treningene!

Beslutninger er noe en må treffe selv når den informasjonen en har er så ufullstendig at svaret ikke gir seg selv. Resten har Amelia Earhart satt ord på: det vanskeligste er beslutningen om å handle. Resten er bare utholdenhet.

I den operative verden er det sånn at en dårlig beslutning i riktig tid er langt bedre enn en å fatte en riktig beslutning når det er for sent. Etterpåklokskap hjelper ikke situasjonen, i bestefall hindrer den bare at samme svakhet eller feil får gjenta seg.

Ved trening av operative beredskapsmannskaper legges det fokus på det å forstå at hjernen og kroppen vi er utstyrt med er ekstremt intelligent. Står vi over for en akutt fare så aktiviseres hjernestammen, det som kalles overlevelseshjerne. Den første impulsen som trer i kraft da er fluktrefleksene og kroppen produserer store mengder kortisol og adrenalin som hjelper oss til å sette hjernen i stilling full gass forover.

Stresshormonene kortisol og adrenalin gir oss i en kort periode skjerpet syn, hørsel og lukt for å kunne tolke situasjonen vi står over for.

Hjertet slår raskere og blodtilstrømningen til muskulaturen setter oss i stand til å handle raskt; enten til flukt eller kamp.

Sansene skjerpes og hjernen henter ut mulige reaksjoner fra minnelageret som den analyserer i lynende hastighet.

Er utvalget i lageret lite så beslutter hjernen at all fornuft tilsier å flykte fra situasjonen, men har lageret gode alternativer til handlinger som møter situasjonen blir oppmerksomheten styrt mot det å nedkjempe trusselen.

Mitt ansvar som beredskapsrådgiver er å legge til rette for at både taktiske, operative og strategiske mannskaper skal ledes mot å velge fight fremfor flight gjennom å trene dem i det å bruke denne korte perioden med kropp i beredskap til å følge den militære strategen John Boyd sin reaksjonsprosess: observe, orient, decide and act; en beslutningstakingsprosess som fokuserer på å filtrere tilgjengelig informasjon, sette den i kontekst og raskt ta den mest hensiktsmessige avgjørelsen samtidig som man forstår at endringer kan gjøres etter hvert som mer data blir tilgjengelig.

Du må vite hva du skal gjøre før du gjør det snakker innen beredskapen om både det å skolere og trene personell, men også om å etablere lett tilgjengelige beredskapsplanverk som skal gjøre det lettere for mannskapene å finne ut hvordan de skal håndtere de ulike scenarioene de kan måtte stå over for.

Kanskje er jeg ikke den rette til å lede et slikt arbeid, for når jeg ser på helheten i livet mitt så burde jeg i dag ha gjort et like bra grunnarbeid for min personlige del av livet som jeg tror jeg har gjort for beredskapen jeg er betalt for å bygge og vedlikeholde.

Jeg må vite hva jeg skal gjøre før jeg kaster meg ut i pensjonstilværelsen. Fordi jeg har utsatt disse fremtidsplanene har jeg rotet meg opp i en beslutningsvegring som ikke er en gammel feltoffiser verdig. Jeg har rotet meg opp i en situasjon som best kan beskrives med de velkjente ordene gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør.

Selvfølgelig ønsker jeg ikke å bli sett på som totalt militant idiot, så derfor har jeg bygget opp et selvforsvar for å argumentere for et klart skille for mine beredskapsfilosofier kontra min livsfilosofi: beredskap gjelder alle, mitt privatliv gjelder bare meg.

Sånn sett kan jeg vel si at dette er solid vurdert og at planen for min pensjonstid er å gjøre noe totalt annet enn det jeg har gjort hele livet; å begynne å ta ting på sparket.

Kanskje er akkurat dette den beste planen jeg noensinne har laget, en plan hvor livet videre styres av impulshandlinger; som å våkne en morgen, vekke kona og si at i dag drar vi på Gardermoen med en koffert hver og hopper på første, ledige fly til ett eller annet sted i verden.

Min onkel Einar prøvde dette noen år sammen med en kompis. Annenhver gang bestilte den ene av dem billetter uten å fortelle den andre hvor de skulle reise.

Onkel Einar feiltolket en gang sin varmesøkende kompis sine valg ut fra hva som var ledige flyavganger på det aktuelle tidspunktet at han fant seg selv stående på Svalbard lufthavn med kofferten pakket med bare shorts, badebukse og hawaii-skjorter.

Utsikten til en snøskuter-tur med Flipp-flops på føttene var vel ikke akkurat det han så mest frem til der og da.

Slik sett så er det en forlokkende tanke å ta dagene på sparket de siste årene av mitt liv, for da kan en risikere å stå over for utfordringer en ikke var godt nok forberedt på, men som må løses der og da; selv om løsningen ofte er så enkel som å måtte oppsøke en butikk og kjøpe seg en ny garderobe.

Nå skal jeg bare ta en beslutning om når, for en fremtid uten planer er kanskje akkurat det jeg trenger; bare kona går med på det. Jeg er jo fortsatt en tøffelhelt under hennes pisk; og det har jeg ingen planer om å endre på.

Kjærligheten er et brennende ris som pisker selve hjertet i en.

Johan Falkberget

Ha en impulsiv og god helg

Faren min har vært pensjonist i et par år. Nå forstår han ikke hvordan han har hatt tid til å jobbe.

Anne Holt

Dråpene som blir vannet

 I dag er det siste arbeidsdag før Langfredag, og på en slik dag så får en tid til funderinger over koppen med morgenkaffe her oppe i Hønefoss hvor alle de 30 000 innbyggerne tilsynelatende sover til langt på dag.

I det siste har jeg fundert mye på hvor lurt det egentlig er å ha som mål i livet å fortsette å herde kropp og sinn for å være forberedt på alt; selv når en blir godt oppe i årene.

Hva er det egentlig jeg trenger å herde meg for lenger?

Det er noe spesielt å sove i et iskaldt rom og våkne på morgensiden etter en nesten bevistløs søvn, for så å tusle ut i dusjbrakka og gradvis øke temperaturen på dusjvannet til en kjenner at kroppen tiner opp.

Den gangen da jeg hadde badekar så brukte jeg det som vannseng de gangene jeg var fysisk og mentalt sliten. Da sovnet jeg i så varmt vann som kroppen kunne tåle og våknet gradvis etter hvert som vannet ble kaldt.

For meg var disse to timene gull verdt for å bygge seg opp igjen, men for kone og dørtre som sto i trippende kø utenfor baderom-døren kunne dette være en belastning.

Som kona sa det: enten skal badekaret eller du ut av huset!

For meg var ultimatumet ett fett, for uansett løsning så ble jeg stående uten badekar.

Bilde: https://pixabay.com/

Det jeg sitter igjen med nå etter 22 år i campingvogn som pendlerbolig er en kropp og et sinn som fortsatt tåler kummerlige og spartanske forhold, og som tåler både kalde og varme miljøer like godt; men samtidig en kropp som ikke lenger har noen mobilitet i det hele tatt.

Bevegelse er den beste dekningen under beskytning sier militærhåndboka. Det er fortsatt riktig, men som soldat har jeg med årene gått fra bevegelig til stillestående mål. I felt vil jeg i dag stole på at fienden består av dårlige skyttere; og min egen griseflaks.

Griseflaksen min har jeg ikke sett noe til så langt i livet.

Hver høst begynner jeg å herde kroppen for å tåle en tøff vinter og det å fryse fra kveld til morgen; men så har disse vintrene ikke kommet.

På våren har jeg alltid forberedt meg på en sur og regnfull sommer, men også de har uteblitt.

Det eneste jeg fortsatt ser nytten av å trene på er mental forberedelse på å bli stående og forsvare meg om jeg skulle møte en trussel. Det er ikke fordi jeg er så forbanna tøff, men fordi alternativet med å flykte fra en fare har blitt en kroppslig umulighet.

Bena mine sliter med å bære overvekten, så selv det å småløpe over en asfaltert gate ser ut som om jeg vasser i myr.

Dessuten er lungekapasiteten blitt så skadet etter å ha oversett HMS og verneutstyr hele livet at jeg blir andpusten bare ved tanken på å bevege meg.

Den eneste som er fornøyd med kroppen min i dag er barnebarnet mitt. Hun er veldig fornøyd med at Mose sitter stille og fungerer som hennes personlige klatrestativ.

Kjekt å ha en mage å få fotfeste på under klatringen opp på skuldrene til bestefar.

Kroppen hans er en fornøyelsespark, bruker min kone å si til sine venninner når de kommer inn på de heller intime delene av forholdet vårt: jeg smører magen hans inn med babyolje og bruket den som sklie; og ser hva jeg treffer på skli-turen ned.

Godt at noen fortsatt ser glede i kroppen min, for jeg er ikke en av dem lenger.

I hodet er jeg fortsatt en ung, robust elitesoldat. På en god dag er speilet på badet en tidsmaskin; da ser jeg det som speilet viste meg for snart 25 år siden.

Jeg er uansett veldig glad for at jeg ikke falt i samme feilen som en militærkollega som tatoverte et stort portrett av kona si på magen, der munnen på bildet og navlen han gikk i ett. 

I dag, etter en kraftig utvidelse av vomma hans, ser tatoveringen ut som om han er en Edvard Munch fan; og spesielt markedsfører bildene Skrik; langstrakte ansikter med øyne som stirrer opp mot himmelen i hans tilfelle.

Som han selv sier: når jeg står opp om morgenen og ser etter om jeg fortsatt er en mann så ser jeg bare to stirrende øyne som ser opp på meg; og skremmer meg våken.

Japanske, kvinnelige turister elsker ham og tilbyr ham ofte å bli med dem hjem til Japan; en billig og mobil suvenir av et kunstverk på skinn som kan blottlegges når som helst; og hvor som helst.

Drar han til Japan så garanterer jeg at han blir flådd om han dør der nede.

Hele mitt liv har jeg vært trukket til vann, og nesten halve livet hadde jeg karriere under vannoverflaten; og som nå så ble arbeid og hobby akkurat det samme.

I dag er jeg glad for at bassenget på huset på Mallorca ikke har innsyn, for kroppen min er nå bygget sånn at den på grunn av magevolumet fungerer som en redningsvest; kroppen snus automatisk slik at jeg flyter på ryggen.

Sist jeg klarte å bedrive brystsvømming så hadde jeg ikke bryst som i dag.

Jeg har regnet ut hvor mange blylodd jeg må ha i dykkebeltet i dag for å komme meg under vannoverflaten.

Jeg vil ikke røpe antall blylodd og vekt, men det regnes av personlige trenere som en hel økt styrketrening bare å løfte det blybeltet på plass rundt hoften.

Et ord som nesten daglig dukker opp i mitt hode er ordet -forfall-.

I ungdommen, under etableringsfasen, var forfall noe jeg forholdt meg til i forhold til lån, strømregninger og husleie.

I dag er det forfallet som stresser meg mer i forhold til hvordan kroppen min lider under manglende vedlikehold.

Det hjelper liksom ikke å gå i butikken og kjøpe seg moteklær for å skjule forfallet, for det er bare som å male en gammel, råtten rønne med dyr Butinox.

Det eneste reelle forbedringen en får ut av dette er at lommeboken blir slankere.

Jeg har alltid hørt at livet starter når du blir pensjonist, men nå har jeg innsett at det ikke er noen automatikk i det; at det også krever litt mer innsats enn bare å jobbe 40 år fra klokken åtte til seksten.

Jeg står på terskelen til min pensjon nå, som de mange gode kollegaene som starter våren i år med ikke å være en del av dem jeg møter hver dag på kontoret og ute i felt.

I motsetning til dem har jeg ikke forberedt meg godt nok på at livet skal begynne, og jeg innser at jeg selv har sørget for at det er for sent; jeg er som et vel brukt bildekk; så nedslitt at jeg ikke lenger har noen profil.

Hadde jeg bare vært en gammel, rusten bil. Da hadde jeg i det minste kvalifisert til full vrakpant; for vrakpanten skiller ikke på bilens alder og tilstand.

Jeg har tatt vare på nesten alle bøkene jeg har lest, samt mye annet rukkel, men jeg har glemt å ta vare på meg selv. Snakk om en idiotisk forglemmelse å få slengt i trynet når det uansett er for sent å få gjort mye ved det.

Jeg har alltid vært forelsket i det jeg driver med som jobb, og det har blitt mitt banesår.

Menneskene er aldri lykkeligere eller vakrere enn når de er forelsket, og glemmer seg selv.
Odd Børretzen

Ha en herlig påske-høytid og nyt livet i store drag.

Noen ganger må man skrive
seg selv øverst på huskelappen
så man ikke glemmer å huske på den
som skal huske på alt det andre.
Kjerstin Aune

Refleksjon

Jeg kjenner en meget klok mann; en person med mange falsetter og evner som jeg ser opptil for sin måte å tenke på og hvordan han opptrer blant andre folk.  Han er kjent blant oss som kjenner ham godt fra felles reiser for å sitte med bena på en stol ved frokostbordet i Drammen og drikke kaffe mens tankene hans trenger gjennom morgentåken i hodet hans, har skrevet ned følgende tanker på sitt nettbrett: 

• Budskapet fødes og farer av sted i en forpakning, hvor mottaker har sine egne forutsetninger som verktøy.
• Dekode egne tanker, finne egen forståelse og deretter forstå mottakers forutsetninger for mitt språklige uttrykk.
• Den viktigste kraften i det utvekslede, er tålmodighet og våken oppmerksomhet i tolkning av respons.

Det å snakke eller skrive er ikke vanskelig i seg selv, det er vi opplært til fra våre tidligste år. Vanskeligheten ligger i akkurat det å formulere seg slik at budskapet kommer frem hos mottakerne med den samme forståelsen som avsenderen hadde i sitt hode.

Selv om vi i utgangspunktet snakker det samme språket er det ingen garanti for at hvert ord tolkes likt og at setningen forstås slik den er skrevet.

Bilde: https://pixabay.com/

Den som sitter med evnen til å lese mottakerens forutsetninger til å forstå, og så formulere seg etter denne mottakerens forutsetninger og forståelse av språket er en kunst som ikke alle, og slett ikke jeg, behersker til det profesjonelle.

Det er ikke fingre nok på hendene mine til å telle opp alle gangene jeg sitter igjen som et spørsmålstegn når jeg har avlevert et viktig budskap som ikke når frem hos mottakerne.

Som drammenseren skriver så ligger kraften i det å utveksle og tolke responsene hos mottakerne. Min personlige svakhet er at jeg ser og registrerer den, men ikke klarer å bruke den til å finne nye og bedre måter å formidle det jeg vil når utvekslingen svikter.

Da sitter jeg bare igjen med tålmodigheten og den bortkastede troen på at om jeg sier det samme igjen på samme måten mange nok ganger så kommer forståelsen; men det skjer aldri.

Ofte dekker jeg meg bak dokumentasjon på hva jeg har skrevet og hvor mange ganger jeg har purret på saken, men det har ingen verdi så lenge jeg bare gjentar den samme argumentasjonen som ikke fungerte første gangen.

Ofte ender hele saken ut i at jeg bare kan si: dette har jeg sagt ifra om mange ganger eller hva var det jeg sa; en bekreftelse som ikke har noen som helst verdi. 

Den fungerer ikke en gang som ryggdekning i og med det at jeg ikke har klart å hindre en risiko fordi jeg ikke har evnen til å gjøre et godt varslingsarbeid.

Da ligger feilen like mye hos avsenderen som hos mottakeren.

Nå er min datter 40 år.

Det første desennium av hennes liv gjentok jeg nesten daglig den mest bortkastede setningen i foreldrenes vokabular: ikke spark av deg skoene og kast klærne dine i entreen.

Nesten hver eneste dag satte jeg skoene hennes i sko-hyllen og hengte opp ytterklærne hennes på knaggen, gjerne fulgt opp med ordene: sånn skal det gjøres.

Den eneste konklusjonen på dette er at det ikke fungerte; og det ligger litt skadefrohet i det at hun nå prøver seg på de samme formaningene til sin datter: ikke spark av deg skoene og kast klærne dine i entreen.

Det sies av retorikk er kunsten å snakke sammenhengende og snakke godt for seg, ars bene dicendi på latin. 

Sannheten er at den virkelig gode retorikeren behersker kunsten å overbevise gjennom grunnprinsippene tydelighet, analyse og metode, om budskapet og riktig leveringsøyeblikk, og det riktige kroppsspråket og påkledning hos avsenderen for å vekke tillit hos mottakeren. 

Det handler om trygghet, tillit og troverdighet.

Dessverre tolker mange troverdighet opp mot hvordan du ser ut og hvordan du er kledd. Pene, høye mennesker i dyre og flotte klær tolkes dessverre som mer troverdig enn en med herdet utseende og dårlig klesstil.

En skulle tro at et sikkert og stødig kroppsspråk som viser avsenderens ro og sikkerhet i sitt fag,  og hvor engasjert og godt denne røper kunnskap i sitt fagfelt burde være nok, men det er det slett ikke.

Se bare på presidenten i Ukraina. I motsetning til statsledere i andre land har han valgt å prøve å bli respektert uten dress. Spennende å se i hvilken grad han lykkes med ordene sine.

Flere ganger har jeg gjort den feilen at jeg kler meg som jeg alltid gjør og ikke dresser meg opp når jeg presenterer en situasjon eller en løsning for miljøer hvor det er strenge kleskoder.

Da krever det mye mer av selve budskapet enn om jeg hadde kopiert de jeg snakker til gjennom å iføre meg dress, hvit skjorte og et slips.

Det er ikke uvitenhet som gjør at jeg skaper sånne vanskeligheter for meg selv og budskapet jeg vil frem med, men det faktum at jeg har tilgang til speil.

Flere ganger har jeg iført meg min svarte dress med alt tilbehør, stilt meg opp foran speilet og fått bekreftelse på at jeg ikke har kropp til å se seriøs ut selv i dress.

Når du ikke har nakke og hals så ser det å bære slips ut som om du akkurat et kappet ned etter et selvmordsforsøk gjennom henging.

Hjemme har jeg et svart-hvitt bilde fra min datters bryllup der jeg fikk profesjonell hjelp til å kle meg i dress med vest, lommeur med lenke over den fremstikkende vomma og stor, svart hatt.

Bildet hang lenge på veggen hjemme, men så ble jeg lei av folk som så på det og spurte om det var bryllupsbildet av mine foreldre Og det spørsmålet skyldtes ikke at bildet var svart-hvitt.

En gang iførte jeg meg kjole og hvitt på et krigsskoleball i stedet for paradeuniform; og da fikk jeg tildelt en akutt etablert premie for beste imitasjon av en pingvin som noensinne var observert på et krigsskoleball.

Jeg er ikke noen flott person å se på selv om jeg tylles inn i den beste silke. Det har jeg akseptert og ikler meg bare det som er komfortabelt for meg og som gjennom komfort får meg til å bygge den selvtilliten og roen som jeg trenger for å formidle.

Folk må kjenne meg og mine styrker før de får innser mine skjulte styrker; trygghet, tillit og troverdighet.

... noen rister litt på hodet
noen tror jeg er modell
noen mener at min skjønnhet
er et gjenskinn av meg selv

Per Larsen

Det hjelper ikke å ha rett, hvis du ikke er i en posisjon hvor du er troverdig.

Tillit skapes ved at den tas i bruk skrev Bertolt Brecht i dramaet Galileo Galilei.

Når det gjelder å utstråle trygghet så får jeg bare håpe på gevinsten av det å bli gammel, og at Linn Skåbers ord oppfattes likt hos mange andre: lukten av gamle mennesker er det beste jeg vet. Trygghet, visdom, hemmeligheter.

Da er det kanskje håp for at det jeg sier treffer de mottakerne jeg ønsker å påvirke.

Uansett så skulle jeg ønske at vi fikk en verden som den Karl Kavring Løve drømte om: et sted der alle skjønte hva han ønsket, og hva han trengte, uten at han måtte forklare og begrunne.

God helg med forståelse av de andres behov uten innledende krangel ønskes dere alle.
God påske til de som tar seg den luksusen!

Den som bare forstår seg på kjemi, forstår seg ikke engang på det.

Georg Christoph Lichtenberg

Relasjoner

Ingen foreldre oppfordrer sine barn til å sette seg selv i livsfare.

Jeg var lenge overbevist om at mine foreldre ikke hadde noen innvirkning på mitt yrkesvalg og at dette var mitt og bare mitt; men så tok jeg en lang tur tilbake til minnenes dal og så at heller ikke mine framtidsvalg hadde bakgrunn i en svart og hvit påvirkning.

Allerede fra jeg var knøttliten lærte far meg å opptre i de store skogene bak huset på Aasen.

Vi lå ute i snøen i en gapahuk på vårnettene for å få med orre-lek, og vi jaktet alt fra kramsfugl, ekorn og bever for å få mat under oppholdet i skogen.

Selv det å fiske med en bjørkekvist med medbrakt snøre og krok var en vitenskap for ham der en ført fanget ørekyt for å bruke halen dens på kroken for å meite etter abbor i de svarte myr-tjernene inne på Kjær-skogen.

Bilde: https://pixabay.com/

I dette lå også det å kunne tyde været for de nærmeste timene gjennom å studere skyhimmelen gjennom hvordan skyene utviklet seg, vindforholdenes retning og hastighet, lysbrytninger og fuktigheten i luften.

Skogene og været var som et spennende hørespill i radio; noe en kunne forutse og noe som overrasket en fullstendig.

Han lærte meg å lete etter skader på furu for å finne god opptenningsved gjennom å forstå trærne i skogen og hvordan for eksempel kvaen er trærnes forsvarsmekanisme for å hindre at sopp og insekter gir infeksjon i trestammen. Veden i og rundt såret blir dermed mettet av kvaen og omdannet til tyri; et trevirke som brenner meget godt med en rolig mørk flamme selv når det regner.

Slik tyri benyttet vi også som fakler når vi gikk om natten og til røykring av småfisk.

Han lærte meg å omgås våpen på en nyttig, forsvarlig og ikke aggressiv måte med fokusering på at våpen ikke er farlige; faren er de som håndterer dem.

Gjennom denne våpentreningen lærte han meg det å jakte på småvilt ved å ta oss inn på byttet mens vi tok hensyn til bevegelse, lyd og motvind.

Gjennom far lærte jeg hvordan selv gjenspeiling fra bål-lyset i en vanndråpe på et fuktig blad ville skade nattsynet ditt; selv om du sto med ryggen mot bålet og speidet ut i mørket.

Han lærte meg hvor usynlig du blir i mørket når du står stille eller beveger deg sakte fordi det menneskelige øyet er bygget for å oppfange bevegelser.

Når det var tid for å gå til ro var far full av historier fra gamle dager og fra krigen som var slutt for bare et drøyt tiår siden.

Han snakket sjelden om sine egne opplevelser og erfaringer, men delte i stedet andres innsats og betydning.

Far var veldig kritisk til mellomkrigstidens nedbygging av forsvaret og snakket varmt for å ha et sterkt forsvar; og han siterte gjerne kåsør Øyvind Thorsen for å sette spiss på utsagnene sine, som: det er mye å spare på å legge ned Forsvaret i Nord-Norge, og sette opp en røykvarsler i stedet.

Fars motto for barneoppdragelsen var å unngå at jeg skulle vokse opp som en forsvarsløs guttunge.

Han hadde ingenting å forsvare seg med, for han hadde hatt en beskyttet oppvekst.
Geir Gulliksen

Sånn vokste jeg opp, i et miljø som fortsatt var preget av krigen.

Far snakket om de som viste mot og gjorde en innsats, og mor sikret forståelsen for hvordan krig påvirker enkeltmennesket gjennom frykt og usikkerhet. Hun var en av dem som ikke klarte å se nytelsen i lysglimt og smell fra raketter på nyttårsaften fordi minnene om bombene i Trondheim og skuddene fra skipene langs kysten hun vokste opp ved hadde satt sine spor i henne.

Far var den trauste og tøffe, mor var den som satte følelse i bevegelse.

Sammen beskrev de helheten i en krig på en måte som de fleste forfattere ikke klarer.

I dag skjønner jeg også min mors følelser rundt nyttårsfyrverkeri der du står i mørket og det smeller og lyser rundt deg på alle kanter uten at du kan vite hvilke raketter som går opp i luften eller som kommer mot deg; fordi jeg selv utallige ganger har opplevd akkurat dette kaoset ved et fronten.

Jeg var forberedt på det å takle en stilling i forsvaret med skarpe oppdrag og håndtering av dødelige eksplosiver; alt takket være mine foreldre og deres nyanserte oppdragelse hvor de utfylte hverandre på en måte som det tok meg tid å innse.

Kanskje gjorde dette at jeg forlot min barndom og oppvekst som ganske ung mann og aldri ikke vendt tilbake til den, men det ser jeg ikke nødvendig vis som noe negativt.

Sånn som jeg var som barn og ungdom så var det nok til det beste både for meg selv og bygdefolket at jeg så tidlig som mulig forlot akkurat den veien.

Det stemmer kanskje for de hjemme det som Olav Duun skrev i boken Medmenneske, men jeg merket ikke noe til dette blant bygdefolket i Austvatn: det er trollungane ein blir mest glad i.

Uansett om mine valg i livet er blitt påvirket av andre eller ikke så er det dette livet jeg har levd, ene og alene etter en påstand jeg en gang hørte: livet har ingen fjernkontroll. Du må reise deg og endre det selv!

Ha en flott og selvstendig helg.

Ikke vær så redd for å gjøre egne valg, følge egen sti og bare la folk rundt deg snakke om deg.

For å komme frem til vannkilden må man svømme mot strømmen.
Stanislaw Jerzy Lec