I dag er det siste arbeidsdag før Langfredag, og på en slik dag så får en tid til funderinger over koppen med morgenkaffe her oppe i Hønefoss hvor alle de 30 000 innbyggerne tilsynelatende sover til langt på dag.
I det siste har jeg fundert mye på hvor lurt det egentlig er å ha som mål i livet å fortsette å herde kropp og sinn for å være forberedt på alt; selv når en blir godt oppe i årene.
Hva er det egentlig jeg trenger å herde meg for lenger?
Det er noe spesielt å sove i et iskaldt rom og våkne på morgensiden etter en nesten bevistløs søvn, for så å tusle ut i dusjbrakka og gradvis øke temperaturen på dusjvannet til en kjenner at kroppen tiner opp.
Den gangen da jeg hadde badekar så brukte jeg det som vannseng de gangene jeg var fysisk og mentalt sliten. Da sovnet jeg i så varmt vann som kroppen kunne tåle og våknet gradvis etter hvert som vannet ble kaldt.
For meg var disse to timene gull verdt for å bygge seg opp igjen, men for kone og dørtre som sto i trippende kø utenfor baderom-døren kunne dette være en belastning.
Som kona sa det: enten skal badekaret eller du ut av huset!
For meg var ultimatumet ett fett, for uansett løsning så ble jeg stående uten badekar.
Bilde: https://pixabay.com/
Det jeg sitter igjen med nå etter 22 år i campingvogn som pendlerbolig er en kropp og et sinn som fortsatt tåler kummerlige og spartanske forhold, og som tåler både kalde og varme miljøer like godt; men samtidig en kropp som ikke lenger har noen mobilitet i det hele tatt.
Bevegelse er den beste dekningen under beskytning sier militærhåndboka. Det er fortsatt riktig, men som soldat har jeg med årene gått fra bevegelig til stillestående mål. I felt vil jeg i dag stole på at fienden består av dårlige skyttere; og min egen griseflaks.
Griseflaksen min har jeg ikke sett noe til så langt i livet.
Hver høst begynner jeg å herde kroppen for å tåle en tøff vinter og det å fryse fra kveld til morgen; men så har disse vintrene ikke kommet.
På våren har jeg alltid forberedt meg på en sur og regnfull sommer, men også de har uteblitt.
Det eneste jeg fortsatt ser nytten av å trene på er mental forberedelse på å bli stående og forsvare meg om jeg skulle møte en trussel. Det er ikke fordi jeg er så forbanna tøff, men fordi alternativet med å flykte fra en fare har blitt en kroppslig umulighet.
Bena mine sliter med å bære overvekten, så selv det å småløpe over en asfaltert gate ser ut som om jeg vasser i myr.
Dessuten er lungekapasiteten blitt så skadet etter å ha oversett HMS og verneutstyr hele livet at jeg blir andpusten bare ved tanken på å bevege meg.
Den eneste som er fornøyd med kroppen min i dag er barnebarnet mitt. Hun er veldig fornøyd med at Mose sitter stille og fungerer som hennes personlige klatrestativ.
Kjekt å ha en mage å få fotfeste på under klatringen opp på skuldrene til bestefar.
Kroppen hans er en fornøyelsespark, bruker min kone å si til sine venninner når de kommer inn på de heller intime delene av forholdet vårt: jeg smører magen hans inn med babyolje og bruket den som sklie; og ser hva jeg treffer på skli-turen ned.
Godt at noen fortsatt ser glede i kroppen min, for jeg er ikke en av dem lenger.
I hodet er jeg fortsatt en ung, robust elitesoldat. På en god dag er speilet på badet en tidsmaskin; da ser jeg det som speilet viste meg for snart 25 år siden.
Jeg er uansett veldig glad for at jeg ikke falt i samme feilen som en militærkollega som tatoverte et stort portrett av kona si på magen, der munnen på bildet og navlen han gikk i ett.
I dag, etter en kraftig utvidelse av vomma hans, ser tatoveringen ut som om han er en Edvard Munch fan; og spesielt markedsfører bildene Skrik; langstrakte ansikter med øyne som stirrer opp mot himmelen i hans tilfelle.
Som han selv sier: når jeg står opp om morgenen og ser etter om jeg fortsatt er en mann så ser jeg bare to stirrende øyne som ser opp på meg; og skremmer meg våken.
Japanske, kvinnelige turister elsker ham og tilbyr ham ofte å bli med dem hjem til Japan; en billig og mobil suvenir av et kunstverk på skinn som kan blottlegges når som helst; og hvor som helst.
Drar han til Japan så garanterer jeg at han blir flådd om han dør der nede.
Hele mitt liv har jeg vært trukket til vann, og nesten halve livet hadde jeg karriere under vannoverflaten; og som nå så ble arbeid og hobby akkurat det samme.
I dag er jeg glad for at bassenget på huset på Mallorca ikke har innsyn, for kroppen min er nå bygget sånn at den på grunn av magevolumet fungerer som en redningsvest; kroppen snus automatisk slik at jeg flyter på ryggen.
Sist jeg klarte å bedrive brystsvømming så hadde jeg ikke bryst som i dag.
Jeg har regnet ut hvor mange blylodd jeg må ha i dykkebeltet i dag for å komme meg under vannoverflaten.
Jeg vil ikke røpe antall blylodd og vekt, men det regnes av personlige trenere som en hel økt styrketrening bare å løfte det blybeltet på plass rundt hoften.
Et ord som nesten daglig dukker opp i mitt hode er ordet -forfall-.
I ungdommen, under etableringsfasen, var forfall noe jeg forholdt meg til i forhold til lån, strømregninger og husleie.
I dag er det forfallet som stresser meg mer i forhold til hvordan kroppen min lider under manglende vedlikehold.
Det hjelper liksom ikke å gå i butikken og kjøpe seg moteklær for å skjule forfallet, for det er bare som å male en gammel, råtten rønne med dyr Butinox.
Det eneste reelle forbedringen en får ut av dette er at lommeboken blir slankere.
Jeg har alltid hørt at livet starter når du blir pensjonist, men nå har jeg innsett at det ikke er noen automatikk i det; at det også krever litt mer innsats enn bare å jobbe 40 år fra klokken åtte til seksten.
Jeg står på terskelen til min pensjon nå, som de mange gode kollegaene som starter våren i år med ikke å være en del av dem jeg møter hver dag på kontoret og ute i felt.
I motsetning til dem har jeg ikke forberedt meg godt nok på at livet skal begynne, og jeg innser at jeg selv har sørget for at det er for sent; jeg er som et vel brukt bildekk; så nedslitt at jeg ikke lenger har noen profil.
Hadde jeg bare vært en gammel, rusten bil. Da hadde jeg i det minste kvalifisert til full vrakpant; for vrakpanten skiller ikke på bilens alder og tilstand.
Jeg har tatt vare på nesten alle bøkene jeg har lest, samt mye annet rukkel, men jeg har glemt å ta vare på meg selv. Snakk om en idiotisk forglemmelse å få slengt i trynet når det uansett er for sent å få gjort mye ved det.
Jeg har alltid vært forelsket i det jeg driver med som jobb, og det har blitt mitt banesår.
Menneskene er aldri lykkeligere eller vakrere enn når de er forelsket, og glemmer seg selv.
Odd Børretzen
Ha en herlig påske-høytid og nyt livet i store drag.
Noen ganger må man skrive
seg selv øverst på huskelappen
så man ikke glemmer å huske på den
som skal huske på alt det andre.
Kjerstin Aune
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar