Utholdenhet

Du må vite hva du skal gjøre før du gjør det, er en militær læresetning som ofte benyttes som argument for drilløvelser der en øver på en og samme tingen om og om igjen til den sitter og hentes ut fra hjernebarken når du plutselig trenger den.

Jeg vet av erfaring at dette er en læresetning som også benyttes av de med beslutningsvegring og utsetter enhver beslutning før de har alle tenkelige og utenkelige informasjoner rundt saken.

Det er ikke denne feiltolkningen av læresetningen jeg vil konsentrere meg om her; den får forbli deres dårlige unskyldning for ikke å klare å gjøre et valg; overtenkerne.

Bilde: https://pixabay.com/

Overstenkingen kommer av grublerier over mulige farer som kan komme og som vi bekymrer oss for; men som stort sett aldri skjer.

Overtenkerne søker svar, men får ingen svar de stoler på; selv svarene fra fageksperter med lang erfaring.

Du må vite hva du skal gjøre før du gjør det handler om å forstå at en ikke må kaste seg hodestups inn i handlinger som man ikke er forberedt på eller trent til; eller situasjoner en kaster seg ut i uten først å stanse litt opp og vurdere risikoer og muligheter før en gir seg i kast med å håndtere den.

Læresetningen sier ikke at du ikke skal prøve noe nytt som du aldri har prøvd før, men at du skal stanse opp en kort stund for observasjon, vurdering og beslutning; å skynde seg langsomt sånn at en ikke løper fra hodet.

General Dave Grossman var en erfaren mann som har uttalt den viktigste læresetningen jeg har forholdt meg slavisk til i alt mitt beredskapsarbeid siden 1977 og opp til i dag.

Man stiger ikke opp til nye høyder i en krise! Man synker ned til det nivået man holdt på treningene!

Beslutninger er noe en må treffe selv når den informasjonen en har er så ufullstendig at svaret ikke gir seg selv. Resten har Amelia Earhart satt ord på: det vanskeligste er beslutningen om å handle. Resten er bare utholdenhet.

I den operative verden er det sånn at en dårlig beslutning i riktig tid er langt bedre enn en å fatte en riktig beslutning når det er for sent. Etterpåklokskap hjelper ikke situasjonen, i bestefall hindrer den bare at samme svakhet eller feil får gjenta seg.

Ved trening av operative beredskapsmannskaper legges det fokus på det å forstå at hjernen og kroppen vi er utstyrt med er ekstremt intelligent. Står vi over for en akutt fare så aktiviseres hjernestammen, det som kalles overlevelseshjerne. Den første impulsen som trer i kraft da er fluktrefleksene og kroppen produserer store mengder kortisol og adrenalin som hjelper oss til å sette hjernen i stilling full gass forover.

Stresshormonene kortisol og adrenalin gir oss i en kort periode skjerpet syn, hørsel og lukt for å kunne tolke situasjonen vi står over for.

Hjertet slår raskere og blodtilstrømningen til muskulaturen setter oss i stand til å handle raskt; enten til flukt eller kamp.

Sansene skjerpes og hjernen henter ut mulige reaksjoner fra minnelageret som den analyserer i lynende hastighet.

Er utvalget i lageret lite så beslutter hjernen at all fornuft tilsier å flykte fra situasjonen, men har lageret gode alternativer til handlinger som møter situasjonen blir oppmerksomheten styrt mot det å nedkjempe trusselen.

Mitt ansvar som beredskapsrådgiver er å legge til rette for at både taktiske, operative og strategiske mannskaper skal ledes mot å velge fight fremfor flight gjennom å trene dem i det å bruke denne korte perioden med kropp i beredskap til å følge den militære strategen John Boyd sin reaksjonsprosess: observe, orient, decide and act; en beslutningstakingsprosess som fokuserer på å filtrere tilgjengelig informasjon, sette den i kontekst og raskt ta den mest hensiktsmessige avgjørelsen samtidig som man forstår at endringer kan gjøres etter hvert som mer data blir tilgjengelig.

Du må vite hva du skal gjøre før du gjør det snakker innen beredskapen om både det å skolere og trene personell, men også om å etablere lett tilgjengelige beredskapsplanverk som skal gjøre det lettere for mannskapene å finne ut hvordan de skal håndtere de ulike scenarioene de kan måtte stå over for.

Kanskje er jeg ikke den rette til å lede et slikt arbeid, for når jeg ser på helheten i livet mitt så burde jeg i dag ha gjort et like bra grunnarbeid for min personlige del av livet som jeg tror jeg har gjort for beredskapen jeg er betalt for å bygge og vedlikeholde.

Jeg må vite hva jeg skal gjøre før jeg kaster meg ut i pensjonstilværelsen. Fordi jeg har utsatt disse fremtidsplanene har jeg rotet meg opp i en beslutningsvegring som ikke er en gammel feltoffiser verdig. Jeg har rotet meg opp i en situasjon som best kan beskrives med de velkjente ordene gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør.

Selvfølgelig ønsker jeg ikke å bli sett på som totalt militant idiot, så derfor har jeg bygget opp et selvforsvar for å argumentere for et klart skille for mine beredskapsfilosofier kontra min livsfilosofi: beredskap gjelder alle, mitt privatliv gjelder bare meg.

Sånn sett kan jeg vel si at dette er solid vurdert og at planen for min pensjonstid er å gjøre noe totalt annet enn det jeg har gjort hele livet; å begynne å ta ting på sparket.

Kanskje er akkurat dette den beste planen jeg noensinne har laget, en plan hvor livet videre styres av impulshandlinger; som å våkne en morgen, vekke kona og si at i dag drar vi på Gardermoen med en koffert hver og hopper på første, ledige fly til ett eller annet sted i verden.

Min onkel Einar prøvde dette noen år sammen med en kompis. Annenhver gang bestilte den ene av dem billetter uten å fortelle den andre hvor de skulle reise.

Onkel Einar feiltolket en gang sin varmesøkende kompis sine valg ut fra hva som var ledige flyavganger på det aktuelle tidspunktet at han fant seg selv stående på Svalbard lufthavn med kofferten pakket med bare shorts, badebukse og hawaii-skjorter.

Utsikten til en snøskuter-tur med Flipp-flops på føttene var vel ikke akkurat det han så mest frem til der og da.

Slik sett så er det en forlokkende tanke å ta dagene på sparket de siste årene av mitt liv, for da kan en risikere å stå over for utfordringer en ikke var godt nok forberedt på, men som må løses der og da; selv om løsningen ofte er så enkel som å måtte oppsøke en butikk og kjøpe seg en ny garderobe.

Nå skal jeg bare ta en beslutning om når, for en fremtid uten planer er kanskje akkurat det jeg trenger; bare kona går med på det. Jeg er jo fortsatt en tøffelhelt under hennes pisk; og det har jeg ingen planer om å endre på.

Kjærligheten er et brennende ris som pisker selve hjertet i en.

Johan Falkberget

Ha en impulsiv og god helg

Faren min har vært pensjonist i et par år. Nå forstår han ikke hvordan han har hatt tid til å jobbe.

Anne Holt